En påtvunget alenehet leder til ensomhet – avvising og tap av det som betyr noe for deg kan gjøre deg både fysisk og mental syk. Dette er så alvorlig at selv regjerningen har en egen stortingsmelding (St.mld. 19 (2018-2019) med en strategiplan for å forebygge ensomhet (2019-2023). Skadevirkningene av ensomhet sidestilles med å innta alkohol og tobakk daglig. 16% av Norges befolkning over 16 år føler seg ensomme, 8% har 2 eller færre de vet stiller opp for seg når de har det vanskelig. Jeg tror mørketallene her er store av ulike årsaker.
Erfaringer man kan kjenne seg igjen kan gi både trøst og håp. Personlig har jeg hatt stor glede der hvor andre har klart å sette ord på sine opplevelser, hva de har følt og hva dette har gjort med dem. Sammen med kunnskapen jeg fikk i min helseutdanning, var litteratur og samtaler med mennesker med ulike utfordringer de hadde løst, veien til en endret og ny livssituasjon. Derfor velger jeg å være åpen med mine erfaringer. Hvor mange de vil hjelpe vet jeg ikke, men jeg håper at jeg kan bidra slik andre på ulik måte har hjulpet meg.
Søndag 28.feb. hadde jeg en livesending om ENSOMHET på Facebook. Ensomhet har vært min følgesvenn hele livet på bakgrunn av mange tunge livserfaringer som har satt sine dype spor. Spor jeg raskt kan falle ned i og som kan lede meg inn på svært destruktive veier om jeg ikke er våken og tenker tankene fult ut.
I sendingen delte jeg noen av mine siste erfaringer. Det har vært noen svært tøffe år hvor jeg har blitt tillagt meninger og handlinger som er så langt unna meg som det går an å komme. På grunn av min arbeidsstilling har jeg ikke kunne imøtegå disse eller kunne forsvare meg. Til tider har jeg følt meg som en fanget dyr, ensom og fysisk og psykisk utkjørt. Det fantes tilslutt ingenting igjen av meg – jeg hadde ikke kreftene som skulle til for å sloss for å gjøre jobben jeg elsker over alt på jord.
Det opplevdes som om hjernen gikk i spinn og jeg forsto mindre og mindre av det som skjedde i mitt liv. Jo mer jeg forsøkte å forstå og løse opp i det jeg trodde jeg forsto, jo verre ble det. Mailer og meldinger tikket inn som fortalte at noe var rivruskende galt, men samtidig var det umulig å forstå hva som pågikk. Verre og verre ble det, mer og mer fortvila og syk ble jeg. Mange år med behandling for kreft og annet, samtidig som psykiske diagnoser ble vekket til livet gjorde meg 100% arbeidsufør igjen – jeg visste at nå er jeg ferdig, jeg er verdiløs og kan egentlig bare død. Farlige, farlige tanker…
Så en formiddag kom det en telefonen – en telefon med et budskap fra helvete. Mange brikker falt på plass og jeg trodde mye løst skulle bli løst, men sånn ble det ikke. De grep som måtte gjøres ledet bare til enda mer problemer som igjen bidro til at jeg mistet en svært god støttespiller igjennom mange år, tror jeg. Det ble for mye, både at jeg selv ble så tappet og at det var umulig å tro på det jeg fortalte. Avisning er i utgangspunktet vondt for alle som opplever det, men for en som begynte å ruse i barndommen på grunn av de følelsene utstøting og avvisning gir blir det et psykisk helvete.
Nå er det ikke bare følelser av avvisning som etterlater seg følelse av ensomhet. Altså påtvunget og ufrivillig alenehet. Pandemien rammer langt flere enn oss som har slitt med denne tilstanden i mange år. Lege og journalist Charlotte Lund og flere fagfolk i inn- og utland forsker nå på hva som har flest negative sen-effekter; INFEKSJON eller ISOLASJON. Det vi iallfall vet er at når mennesker mister noe som har stor verdi for dem settes kroppen i fare- og forsvarsmodus, det igjen reduserer immunforsvaret vårt og derav svekkes også både fysisk og metal helse. Jeg tror at mange har mistet noe som har gitt fellesskap, tilhørighet og trygghet under koronavirusets herjinger. Livskvaliteten og gleden er blitt sterkt redusert hos mange.
Men det er heller ikke bare avvisning og pandemi som gir ensomhetsfølelse. Alle de som lever under forhold hvor de ikke føler seg sett og hørt – forstått og akseptert, vil kjenne seg ensomme uansett hvor mange mennesker de har rundt seg: Barn som vokser opp med omsorgspersoner som av ulike årsaker er ute av stand til å ta ansvar for dem, studenter som flytter bort til ukjente steder, ekteskapsbrudd hvor man tidligere kun har hatt felles omgangskrets, arbeidsledig i godt voksen alder, pensjonisttilværelse for den som har levd og åndet for jobben sin, for den som er i et miljø den ikke føler fellesskap – man kan bare fylle på listen her til det uendelige. Barn er de som rammes verst selvfølgelig for de er jo prisgitt voksne. Felles for alle de nevnte er når de ikke har noen de kan snakke åpent med om hvordan de har det – hva de opplever og hjelpes til løsning når det trengs, vil de føle seg svært ensomme.
Som nevnt tror jeg SSB sine tall på ensomhet er langt høyere enn de 16 % de nevner. For mange er løsning å rømme inn i et parforhold for å slippe å være alene, men her vil de fleste få forsterket følelse av ensomhet når de blir tvunget inn i en isolasjon med sin partner. Andre kan ha flykte inn i andre ting som endrer stemning og tilstand, noen av disse har kanskje fått en overraskende nærkontakt med ensomhetsfølelsen som følge av pandemien. Hadde samtlige bofaste norske medborgere over 16 år fått spørsmålene i dag om ensomhet, tror jeg vi også hadde fått andre tall enn de som nå er kjent.
Uansett hva årsaken er så er ensomhetsfølelsen et helvete. For mange blir denne følelsen forsterket av alle de interessante og spennende – stemningsfulle og lykkelige bilder og statusoppdateringer som vitner om suksess vi ser i sosiale medier. Jeg har blitt sterkt oppfordret til ikke å si noe om det helvete jeg har vært i – og er på vei ut av. Først og fremst skal jeg kun dele fine opplevelsesbilder herfra Florida. Et sted mange misunner meg. Nå har jeg valgt å være åpen og ærlig siden jeg arbeider for mine like. Sannheten er at jeg ikke er her fordi jeg ønsker det – på mange måter er jeg ufrivillig her nå. Mitt ønske er å være frisk og raskt, være på jobb og gjør nytte for meg. Siden jeg for tiden er både fysisk og psykisk utslått må jeg være her sammen med mannen min fordi det på nåværende tidspunkt ikke er trygt at jeg er alene. Om jeg noen gang kommer tilbake til ordinært arbeidsliv er det bare fremtiden som vil vise. Nå får jeg mye hjelp både av fastlege, spesialist på Ahus, NAV og flere LIKEPERSONER som har stått i noe tilsvarende som meg.
Det dypeste mørke er jeg ute av, men alderen og det levde livet frem nå har innhentet meg. Tidligere kunne jeg bare riste av meg sterke opplevelser, men sånn er det ikke lenger. Om noen skulle tro at jeg klager over å være her i Florida så gjør jeg ikke det. Jeg føler meg ekstremt heldig som kan få være sammen med mannen i mitt liv. Jeg har ikke hatt det så godt noen gang, men jeg lengter etter friheten til å gjøre det jeg vil. Imellomtiden til jeg ha mine ukentlige sendinger så lenge folk sender inn tematips til meg. Nå har jeg fått to gode tips – det vil si at jeg skal iallfall ha to nye sendinger. Om noen skulle lurer på hva jeg har stått i, som har gjort det ekstra tøft, så ber jeg dere henvende dere til meg så fakta kommer ut og ikke bare spekulasjoner.
Mitt tips til deg som har det tilsvarende som meg: Ta kontakt så skal jeg gi deg noen tips