FORGYLTE SMÅBARNSKO

Første gang jeg møtte deg virket du så innesluttet og redd. Jeg visste ikke så mye annet enn at du slet med rus og spiseforstyrrelser. Mamma’n din ba alt og alle på sine knær: Hjelp datteren min! Hun dør fra oss! Vi kan ikke miste henne! I dag så jeg igjen dine første sko forgylt i sølv…

Du var ung og så vakker, så vakker, du virket så feilplassert der du satt i kursrommet. En poet ville ha sagt du var like fager og lys som de nordnorske sommernetter. De nydelige dypblå øynene dine fulgte meg hele tiden, de viste med tydelighet din skepsis, men jeg så også lengselen din etter å forstå hvordan du så brutalt hadde havnet der du hadde. Igjennom kurset så jeg glimtvis hvordan HÅPet ble tent hos deg – du trodde det skulle finnes en vei ut igjen for deg også.

Du var veldig deprimert så vi ble enige med de andre kursdeltagerne at du skulle få komme de dagene du orket. Vi avtalte også at at du kunne ringe meg på kvelden de gangene du trengte noen å snakke med. Hele livssituasjonen din hadde endt opp i et kaos på grunn av ditt kjærlighetsvalg. Du kom fra en trygg og god familie, alt var så forutsigbart. Dine jevnaldrende jenter ga deg likevel en tøff tid og du følte deg så utenfor. Du forsto ikke som vi andre at dette bunnet i deres sjalusi på din ytre skjønnhet som også gjenspeilet ditt indre. Da Mr. Storsjarmør kom i din vei og bød på oppmerksomhet med de mest forføreriske kompliment krydret med litt spenning, var det ikke vanskelige for han å få deg til å falle. Han ga deg en kjærlighet som skulle lede deg til en ennå større og sterkere kjærlighet enn noe menneske kan gi en usikker tenåring. Den ekte selvtilliten som tar tid å bygge opp, ga Amfetaminen deg på noen få sekunder – på disse sekunder ble du også fanget i et jerngrep bare den som har vært i et slikt fangenskap kan forstå.

Det tok tid før du åpent deg for meg og fortalte om din redsel. Du skulle kanskje i fengsel. Saken var ikke kommet opp ennå, men den kunne være rett rundt svingen. I mitt stille tenkte jeg at du vil nok klare deg bedre enn du trodde der inne for du var tøff. Sa hva du mente – iallfall om du opplevde noen var urettferdig mot andre som var svakere enn deg. Min frykt var mer knyttet til hvilke venner du ville få etter endt soning. Siden dette var ditt første møte med politiet og rettsvesen ville nok ikke straffen bli så høy – i aller beste fall ville du kunne få en §12-soning på institusjon om advokaten søkte for deg. Sånn ble det og inn på institusjon bar det. Mamma’n og pappa’n din som var ukjent med alt dette innen rus og kriminalitet, leste seg opp og så at institusjonen som var under helseforetaket, kunne være til mye hjelp for deg. De begge og du følte en lettelse over at alt så ut til å løse seg for deg. Alt fra økonomi, utdanning og bolig var noe de tok tak i slik at du skulle være på trygg grunn når du var ferdig der. Selv om dommen bare var på 3 mnd. kunne du søke forlengelse, noe du fortalte meg at du ville gjøre.

Det gikk en lang stund før jeg tilfeldig traff deg igjen på toget. Du smilte da du så meg, men smilet traff liksom aldri øynene dine. Du sa ikke mye om institusjonsoppholdet, jeg fikk en fornemmelse av at klinikkoppholdet var et ikke-tema for du endret raskt tema. Det så ut som at du var rusfri, men det var vanskelig å se om du hadde en aktiv spiseforstyrrelse gående under den tykke jakken du hadde på deg. Neste gang jeg hørte om deg fortalte din mor at du hadde valgt å avslutte livet. Du orket ikke sloss mer. På institusjonen var du blitt voldtatt av en med-pasient som hadde klart å komme seg inn i dusjen til deg. Ledelsen ved institusjonen hadde sagt at de skulle ta hånd om saken, for de mente at ingen var tjent med å blande inn utenforstående på dette tidspunktet. Du hadde opplevd at både personale og medpasientene hadde frosset deg ut etter hendelen, mens gutten spradet rundt med hode høyt hevet og muntert humør som ingenting hadde skjedd.

Jeg selv hadde opplevd dype krenkelser på institusjon jeg var tilknyttet – et lovbrudd. Selv om det ikke var en voldtekt, så jeg kan forstå følelsen av det som opplevdes av at personale fikk med seg pasientene mot deg og du blir frosset ut der du trodde du skulle få hjelp. Nå var jeg utskrevet da det skjedde meg, men jeg mistet muligheten til oppfølging med psykolog fordi han plagdes av det jeg hadde opplevd, så han meldte avbud hver time. Han forsto jo at jeg med min forhistorie måtte snakke ut om det lederen og terapeuten hadde utsatt meg for, noe han ikke kunne gjøre av lojalitetshensyn til egen arbeidsgiver. Siden opplevde jeg at selvhjelpsgruppene jeg gikk i også ble påvirket siden det var mange der som så opp til terapeuten som også var en deltager. Alt jeg hadde av hjelp ble revet fra meg og jeg sto alene og redd som ny-nykter. Via en oppgave jeg skulle gjøre for en bekjent kom jeg i kontakt med eieren av en privat rusinstitusjon. Etter en kort samtale forsto han hvor galt det var og lot meg være der i 6 uker helt gratis.

Så plutselig en dag så er det meg som er i samme situasjon som den nevnte klinikkpsykologen. Nå er det meg som må lytte til to sider som berører mitt arbeidssted. Skal jeg tro på de som føler seg krenket og eventuelt stå i hva jeg etter hvert forstår kreves av meg eller skal jeg avvise dem som er i svært sårbar situasjon slik de fleste andre har gjort? For meg blir valget enkelt. Jeg har lovet at min lojalitet skal gå til den som står uten beskyttelse og slik ble det. Som jeg har sagt i mange år: Jeg skal bære HÅPET for dem til de klarer å bære det selv. Jeg kan ikke utsette noen for noe jeg selv vet hvor vondt gjør.

Det har vært noen tilfeller hvor jeg har måtte trekke meg ut av det jeg holdt på med for jeg kunne ikke stå inne for slik ting ble drevet. Jeg har klart å stå i tøffe valg som har berørt meg både følelsesmessig og økonomisk, men til slutt ble prisen med å arbeide i rusfeltet for høy – for høy for min egen psykiske helse. Jeg ble brått sentrum for en oppmerksomhet som ikke vil løse noe, det vil kun lede til økte problemer for mange fordi fokuset er feil – jeg er nemlig årsaken, men den letteste å ta.

Uansett en Løvetann er som kjent ikke lett å bli kvitt, så hva som enn skjer så kan ingen stoppe meg med dele mine erfaringer med dem som ber om det. Mitt bidrag kan ikke redde verden, men jeg HÅPer og ber om at det kan være til nytte for noen. Akkurat nå går mine tanker til noen foreldre – noen mødre, noen valgte å vende ryggen da de trengte støtte som mest…

(historien og det private bildet er godkjent av foreldre til jenta som forlot verdens så altfor ung)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *