VI ER IKKE STERKERE ENN DET SVAKESTE PUNKTET I OSS…

I de siste dagene har jeg mottatt mange henvendelser og hatt noen fantastisk fine samtaler. Mandag hadde jeg en sending som var lukket for kvinnenenettverket; Kvinner i sosialomsorgens service (KISS). Temaet var, De belastede er de som tar belastningen, en tittel som er stjålet fra Anna Louise Kirkengen. Der gikk jeg igjennom bla. det Kirkegen kaller et giftig oppvekstmiljø, hvilke konsekvenser og kroppslige smerter og sykdommer dette kan gi i godt voksen alder. Men jeg snakket også om at det ikke bare var dysfunksjonelle utviklingsmiljø fra barndommen av, men at vi i alle aldre kan bli syke om vi må oppholde oss i omgivelser som er destruktive.

Vi mennesker er noen sammensatte skapninger, hvor ulike systemer via sentralnervesystemet (CNS), det nevrologiske, immunapparatet, det hormonelle og mentale prosesser passer på at vi er i balanse slik at kroppene våre skal fungere som den skal. Alle systemer og prosesser må være samspilte med det som er utenfor oss for det kan raskt oppstå forsinkelser eller blokkeringer som igjen redusere oss, vår livskvalitet eller rett og slett gjør oss syke. Alle våre sanser er aktive og varsler når vi er på avveier med oss selv, slik at vi kan forebygge slike ubalanser, men det er bare det at svært få av oss forstår kroppens varslinger i tide.

Samtalen jeg hadde i morges, USA-tid, var veldig interessant. Kvinnen som ringte, fortalte litt om seg selv. Hun hadde levd i et svært krevende ekteskap i tillegg til at hun hadde en oppvekst med mye utrygghet. Det var ikke nødvendig for hennes å gå i detalj for jeg kjenner godt til det hun hadde opplevd. Men hun delte også noe annet som bekrefter hvordan forsvaret vårt passer på oss så lenge vi ikke setter følelsene ut av spill med medikamenter, narkotiske stoffer eller alkohol. Eller for den sak skyld alt som kan overdøve CNS varslinger til hjernesentrene og hjernes samordningsfunksjoner med annen overdøvende støy eller selvpåført smerte.

Det hadde vært nesten ett år hvor både leddgikt, mageproblemer, urinveisbetennelse og luftveisproblemer hadde vært økende og veldig plagsomt. Legen hadde sendt henne til utredning, men ikke funnet noen konkret årsak for endringen i hennes helsetilstand. Hun var litt oppgitt fordi det hadde vært mange år siden sist at hun hadde vært så satt ut av disse symptomene. Den gangen var hun nyskilt, enslig mor til 2 og hadde fått seg jobb. Hun elsket singellivet med barna og trivdes både med kollegaer og arbeidet. Men helsa var ikke på lag, smerter og ubehag økte i styrke og på forskjellige plasser i kroppen. Uansett hva hun forsøkte med behandlinger, trening og smertelindrende, ble hun bare verre og verre. Til slutt sviktet kroppen helt og hun ble ufør.

Lang historie kort, det som skulle se ut til å knekke henne helt, ledet til både ny kjæreste og en hverdag som ble fylt opp med nytt innhold som gjorde at livet smilte igjen. Hverdagsutfordringer ble løst i fellesskap med kjæresten som også hadde opplevd tøffe ting i livet og var ufør. Etter hvert når barna flyttet ut begynte de som frivillige en dag i uken på et senter for hjelpetrengende.

Idyllen ble brutt etter er par år da det ble omorganisering i organisasjonen og sentret. Ny leder med papirene i orden, men helt uten yrkeserfaring innen sentrets målgruppe og med 70 % frivillige i sin arbeidsstyrke, så hun fikk en bratt læringskurve i en jobb hun tilsynelatende ikke trivdes med. Stemningen blant kollegaene ble endret, det var som om sjefen lagde interne allianser hvor noen var innenfor og andre utenfor. Lederens samboer dukke opp i tide og utide og alt ved han skapte ubehag. Det ble etter hvert også tydelig at de hadde store problemer seg imellom.

I samme periode følte innringerkvinnen seg mer og mer energiløs, den ene urinveisinfeksjonene etter den andre ble behandlet, mavesmertene var tiltagende og leddene verket som tannverk døgnet rundt. Da hun måtte hive inn håndkle snudde lederen den onde siden til og ble iskald og avvisende både mot henne og kjæresten.

Mandag da hun lyttet til sendingen min falt det mange brikker på plass. Stemmingen på krisesentret hun arbeidet rett etter skilsmissen og det siste sentret hadde satt hele kroppens hennes i beredskap, slik den hadde vært i hele hennes barndom og under ekteskapet. I hennes bevissthet hadde hun ikke sett og forstått dette, men det hadde slått ned som et lyn av noe jeg hadde sagt.

«Det hode vil glemme det husker kroppen – og hele vårt sanseapparat, hørsel, syn, lukt, smak og berøring, vil fortelle oss når vi er på feil plass – og vi må snakke med noen når vi opplever at kropp og psyke går i stå…»

Da hun ringte i dag var det egentlig bare for å bekrefte det jeg hadde snakket om. Hun fortalte at hun hadde merket at alle kroppens symptomer hadde bedret seg straks hun hadde fått avstand til sin siste arbeidsgiver. Ikke minst etter at hun og kjæresten hadde begynt å snakke ut om hva de begge hadde opplevd. En ting var iallfall sikkert og det var at hun heretter skulle lytte når kroppen snakket til henne.

Om min helse er ok skal jeg igjen ha en åpen livesending på Facebook til søndag 11 april om: Du er ikke sykere enn dine hemmeligheter – eller andres du må bære

(kvinnen har godkjent at jeg gjengir hennes historie)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *