ET SPESIELT MØTE I SORG

Det var som om to hjerter møttes – to hjerter som gråt for det samme. Ikke for oss selv, men for alle dem vi ikke lenger kunne strekke våre hender ut til.

Diakonen som ble anbefalt meg hadde aldri møtt meg eller kjente til hvorfor jeg ønsket å snakke med han. Som vanlig i sjelsorgssamtaler sier vi litt om vår bakgrunn og hvorfor vi oppsøker en sjelesørger. Jeg så han var svært konsentrert da lyttet til min presentasjon – på et punkt rant tårene nedover kinnene hans. Jeg så det, men det var som at jeg forsto at det ikke var meg han gråt for og fortsette å snakke.

Så reiser han seg opp, går bort og lukker døren ut til korridoren. Så sier han; Mitt kontor på avdelingen for de dødsdømte, som er åpent 1 gang i måneden, stenger den 30 juni 2021, og jeg kjenner tårene triller nedover mitt kinn. Han fortsetter å snakke akkurat slik jeg gjorde da tårene rant hos han. Han delte en svært personlig erfaring med meg som understreker verdien den tilliten hjelperen har opparbeidet seg over år, og ikke så mye om at det er et hvilket menneske som helst som skal dukke opp når et menneske opplever en krise for å ha en slags trøstesamtale. I diakonens tilfelle så handlet det like mye om tilliten han hadde fra ofrenes pårørende etter at drapsmannen var henrettet. En situasjon jeg selv kjenner svært godt igjen hvor jeg har fått følge den straffedømte igjennom deler av hans soning og offerets pårørende samtidig. «Min» straffedømt er død nå av en overdose satt av seg selv, men der jeg fremdeles følger hans offers pårørende.

Begge satt der stille sammen og kjente på sorgen over tapet av noe vi begge visste betydde noe for de færreste andre blir kjent med. Altså handlet ikke noe om vårt eget tap. Som pave Francis sier så treffende: «Det er i kriser vi avslører hva som bor i våre hjerter. Det er da vi får vite det som aldri har blitt uttalt tidligere». Det er med andre ord da vi virkelig blir kjent med hva som bor i menneske – ikke mist oss selv. Diakonen og jeg har begge møtt mennesker i den dypeste livskrise og vi har fått bli kjent med hva som bor dypest i hjerte til mange de fleste snur ryggen til. Samtidig har vi også sett prioriteringer vi ikke har ønsket å se.

Vi vet at alle kan erstattes, men det er forferdelig der hvor man kunne unngått utskiftningen eller nedstengning. I diakonens tilfelle handler det om det økonomiske som følge av pandemien og valget for hvor man skal kutte utgifter, som selvfølgelig går utover dem som er usynlig eller nederst på samfunnets rangstige. De som ikke har sterke stemmer som kan forsvare seg når lederes prioriteringer skal gjøres. For meg er det av andre grunner, men som rammer de som ingen står opp for når side skal velges. Felles er at diakonens og min stemme ikke har vært høye og sterke nok slik at vi kan fortsette med det vi vet har en betydning for mennesker i kriser.

Dette var med andre ord et sterkt møte jeg er utrolig takknemlig for å ha opplevd selv om det også ga meg en enda dypere innsikt av konsekvensene av at vi ikke vil forholde oss til virkeligheten til våre medmennesker som lider. Akkurat nå så er det mye som skal på plass – sorgen og smerten over mangt og meget må plasseres, og jeg ser at det kan ta tid. Men en ting er jeg iallfall sikker på – jeg skal finne en vei som kan bidra til at jeg kan fortsette med det arbeidet jeg vet kan hjelpe mange til å finne sin vei. På samme måte som jeg vet de pårørende etter ofrene etter begge drapsmennene har gjort – som jeg vet at ofre som har skapt flere ofre har gjort…

( Hvorfor deler jeg dette? Jeg får si som en kjent klok man har sagt: Den som har ører den hører, den som har øyne den ser…)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *