EN SLANGE I PARADIS – DU TROR DET IKKE FØR DU VIL SE DET

Ordene til de rundt meg gjør at jeg kjenner på både glede og HÅP. Men! Jeg gjør meg noen tanker om det som skjer. Tanker også om meg selv og følelsene det gir. Dette gjør meg til tider nesten gal. Det jeg ser av handlinger stemmer ikke overens med bildene ordene de brukte ga. Hele meg prøver å finne en plass så jeg kan få et bedre overblikk så tryggheten kan vende tilbake. Fryktelig mye skjer på en gang og det kaster meg inn i en tornado av sterke inntrykk, som i sin tur trekker meg i alle retninger. Kroppen spenner seg, følelsene som prøver å komme til uttrykk oppleves som om støtes mot en vegg av metall, når de slåes tilbake igjen fylles jeg av enda flere spørsmål. Er det meg det er noe galt med? Kan det være at det er noe jeg ikke forstår? Var det noe jeg ikke fikk med meg?

Oksygenlagret tømmes – energien forsvinner. Mørket senker seg i mitt sinn – jeg spises opp av ondskapen som sakte, men sikkert kommer til overflaten gjør at jeg ble den neste ut. Du tar meg imot med en smilene munn og myk stemme. Det varmer så inderlig for jeg er tynget av forvirring, ensomhet og redsel. Jeg er slått til bakken, psyken er sparket i tusen biter og ingen med din tilsynelatende styrke er der for meg. Noe skurrer, men jeg har ikke rom for mer tvil nå. Om litt vil hele meg vil gå i stykker om jeg ikke får hjelp. Om jeg ikke blir trodd!

Hjerte banker vilt, musklene viser ikke noen tegn på dets normale elastisitet. Hjerteslagenes ekko slår igjennom hele kroppen så det svimler. Pusten stopper i høyde med kragebenet og kroppen kjennes vissen og faller mer og mer sammen. Alt av fortvilelse jeg bærer på strømmer ut av munnen da du låner meg ditt øre, men jeg ser i blikket at budskapet ikke når fram. Du har ingen reaksjon som samsvarer det å se og forstå hjelpeløse mennesker forgå – mennesker som knuses av en empatiløs bærme som sitter på alt det de som mennesker er avhengige av. Din kulde, avmålte svar og ryggen som vendes mot meg når du går, bekrefter følelsen av å være forlatt – overlatt til meg selv med alt jeg ikke makter eller har krefter til å stå i.

Jeg kan ikke flykte fra tankene mine lenger, der jeg hele tiden valgte å tvile på meg selv. Det var til slutt ingen tvilsargumenter jeg kunne plukke frem som forklaringer så jeg kunne kjøpe meg noen sekunders fred. Hver en fiber i meg forteller en historie jeg har levd tidligere. Den jeg trodde jeg skulle gå i takt med – ta kampene sammen med, kjemper kun en kamp for egen selvtilfredstillelse, dens higen er å få en bedre posisjon og økte materielle goder så den kunne tiltrekke seg oppmerksomhet av toppene i sitt samfunn. Noe som ikke er i nærheten av hva som ble sagt med ord ved første møte, men hvor handlingenes tydelige tale viste hva de som for, som jeg ikke hadde krefter til å ta innover meg.

Jeg så de kjente trekkene i det sosiale. De selvsentrerte samler alle som er besatt av deres bekreftelse – en bekreftelse som aldri kommer for det er alltid ett men i deres tilbakemeldinger. Et men som gjør deres tilhengere usikre, redde og tause. Det non-verbal snakker for dem – deres angstfylte blikk, kroppslige smerter eller selvpåførte dype sår forteller mer enn noen ord. En stemme de færreste lytter til fordi det kan medføre ubehagelig ekstraarbeid eller frykten for å bli stående helt alene igjen. Metodene er også kjente. Disse binder menneskene rundt seg med ord som er stjålet fra de hardtarbeidende og innsiktsfulle, det de eier er ofte ranet fra dem som lite har og de pumper sine tilhengere for informasjon de senere kan bruke mot dem, for som oftest blir nettopp de dems neste ofre. Ingen er spart for deres grådighet.

Deres lange øyenkast og skarpe blikk fanger alltid det de trenger – ingen de trenger slipper unna. Noen er lette ofre, mens andre må de bruke litt lengre tid på, men de er tålmodige om så er nødvendig. De har utviklet en egen evne til å plukke ut sårbare, mennesker som trenger en sterk skulder å lene seg mot, en ukjente uten trening som trenger en veiviser eller der hvor de selv kan oppnå sympati. Oppmerksomheten de vier eller svakheten de spiller på åpner uansett mulighetene for dem. Alle gir dem den info de trenger for sitt neste trekk – enten med glede eller ved en glipp.

Hvem er så du? Hva får deg til å ville lage splid og bråk hvor enn du er? Hvordan kan du se at mennesker eksistens rives i filler? Du finnes ikke bare på noen få utvalgte arenaer, du er i familien, nabolaget, speideren, sangkoret eller idrettsbanen, du kan dukke opp på skolen, blant venner og kjærestepar, vi ser deg ofte i organisasjoner og på arbeidsplasser. Du er alltid godt representert før politiske kupp eller maktovertagelse av viktige landområder. Vi kan se deg overalt med en hær av mennesker som vil sole seg i glansen til den som står på topp og hvor de nærer ditt ego. De lyver, stjeler ja til og med dreper for deg. Historien vil gjenta seg, men det vi kan gjøre er å passe på å tilegne oss kunnskap og søke sammen med de vi opplever har en samklang i sine ord og handlinger.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *