På vei inn i det første 10 året av 2000-tallet sto du der i gangen utenfor bibliotekdøra. Du var så ung, så umoden i holdningen på en måte, samtidig som blikket ditt altfor dødt og tungt i forhold til alderen. Jeg visst ikke hva det var, men noe spesielt var det, kanskje du ikke var kommet i soningsmodus ennå, tenkte jeg. Kompisen din sto ved siden av deg. Dere var i samme alder, likevel var det noe tryggere ved Ken. Det slo meg at grunnen kunne være at han hadde kjent meg lenge. Det var som han fylte passasjen mellom heisen, trappa og gangbrua bak dere og vernet deg fra noe. I etasjen over, hvor dere også kom fra, roper en annen ned til de i etasjen under. Støyen jeg vanligvis reagerer på i sentralomerådet, når ikke inn til meg denne dagen.
– Hei Rita dette er Sebb, han er ny på avdelingen, kan du ikke la han ta min plass i gruppa for han trenger det. Jeg melder meg heller til en refleksjonssamtale med deg til uka om det går greit?
Jeg låser opp biblioteket og får en prat. Etter litt frem og tilbake får vi laget plass til dere begge med fengselsledelsens velsignelse. Seb, du var svært ung av år, men hadde likevel tunge livserfaringer som preget hele deg. Jeg stusset litt over hva som gjorde at du virket så annerledes. Du var narkoman, du var beskyldt for en kriminell handling som kunne ta livet av mange forsto jeg, men noe skurret.
Du ville hverken ha kaffe eller te med det første. Det var tydelig at du ikke visste hva du nå hadde begitt deg inn på. På en måte virket du stelt med nytrimmet skjegg og glattbarbert hode. Klærne ga inntrykk av noe annet der du satt ved bordet i en utvasket t-shirt, hettegenser du tok av og på flere ganger de 2 timene vi hadde sammen. Joggebuksen hadde nok sett sine bedre år og skoene, flipflapper, i et par nummer for store så ut til å være hentet ut fra fengslets effektlager. Kroppen din var ikke hengslete og tynn som jeg var vant med å se hos nyinnsatte, men den virket fryktelig anspent. Du holdt den ene hånden over den andre og klemte til med en rytme som viste at du var nervøs, du skula bort til meg med et skeptisk blikk med en usikker smilende munn. Hva som for igjennom hodet ditt vet jeg ikke, men det så ut som det var mye.
Etter hvert som presentasjon av oss gikk rundt bordet løftet du hodet ditt litt mer og jeg kunne se øynene dine, skuldrene senket seg og du skjenket opp en kopp kaffe. Da turen var kommet til min kollega ble du overrasket og ikke mindre da turen kom til meg. Vi alle rundt bordet forsto hverandre mer enn noen ord kan gi utrykk for. Dine 8 med-innsatte gutter og menn, min kollega og meg, hadde alle en historie som på flere måter var lik din.
Neste treff skulle du dele litt mer om deg selv, hvor i prosessen du var og hva du kunne tenke deg videre mot og etter løslatelse. Selv om du hadde litt mer spenst i deg siden forrige uke, var ansiktet ditt like blekt og øyne dine virker svært sorgfulle. Du satt i varetekt og rettsaken var rett rundt neste sving. Usikkerheten på hva dommen ble gjorde at du ikke hadde så mange tanker. Etter at du hadde kommet tilbake til Oslo etter noen år et annet sted i landet, hadde ting vært svært ugreit. Moren din hadde sendt deg til faren din som var et vrak, der opplevde du ting ingen barn skulle ha opplevd. Du mente du hadde vært et problembarn og derfor blitt sendt av gårde. Noe mindre problembarn ble du iallfall ikke der, så etter hjemkomsten til Oslo hadde alt rast. Denne varetekten var utløst av at du hadde vært på feil sted til feil tid da politiet gjorde razzia, men du var usikker på om han som eide leiligheten ville si fakta.
Vi ble godt kjent de ukene du var i varetekt, det ble flere refleksjonssamtaler og jeg fikk vite at du hadde forsøkt å begå selvmord da du ble arrestert. Derfor hadde du sittet på en annen avdeling i noen uker etter arrestasjonen, til de ble trygge på deg. Da rettssaken kom hadde du ikke noen skjorte eller pene bukser. Moren din som var preget av ulykken så du ikke mase på henne og bestemoren din hadde akkurat blitt enke og da var det ikke flere igjen å spørre. Effekten i fengslet var heller ikke et alternativ for å finne pene klær. Jeg hadde et lite budsjett for slikt så jeg gikk og kjøpte både skjorte, slips og bukse. Du ble så glad at du brukte også skjorta og buksa da vi skulle ha julelunsjen i gruppa hvor også flere fengselsbetjentene som var deres kontaktbetjenter deltok.
Den med-arresterte hadde bekreftet din historie så du gikk fri. Med en egen arvet leilighet og en god familie som ventet på deg, gikk du ut med stort pågangsmot. Både mor og bestemor så frem til at den eneste sønnen og barnebarnet skulle gå mot en ny vår sammen med dem i dobbel forstand. Sånn ble det ikke. Kort etter løslatelsen var du tilbake bak lås og slå i et fengsel, et annet sted i landet. Ny rettsak og denne gangen ble det en dom på flere år.
Ingen visste om din selvmordshistorikk fra forrige fengsel fordi helsejournalen fulgte ikke med etter deg. Kort stund etter at dommen var forkynt virket alt var som normalt på avdelingen, du var tilsynelatende i godt humør, men ingen visste om mørket du hadde inne i deg. Dere sa god natt til hverandre – det var siste gang du du gjorde det. Moren din fulgte tett etter deg. Julaften samme år fortalte hun sin venninne at du kom for å hente henne. Venninnen trodd hun hadde tatt seg et par glass for mye i kombinasjon med sterke smertelindrende tabletter hun måtte gå på. Men blanding av alkohol og piller var noe hun brukte mer og mer etter at du døde.
Neste gang jeg hørte om deg satt jeg og holdt din bestemor i hånden. Vi var begge på Ferds kåring av årets sosialentrepenør, hvor Monsterbedriften ble vinneren. En bedrift du hadde glidd godt inn i og blitt en av gjengen om du hadde jobbet der. Jeg kjente den lille kalde hånden hennes i min mens hun fortalte meg mer av din historie. Bortsendelsen av deg som du trodde handlet om at du ble opplevd som et problembarn, handlet om at ulykken din mor hadde vært i også hadde avslørte at hun hadde en alvorlig dødelig sykdom. Denne fikk du aldri vite om. Dine besteforeldre var for slitene til både å ta vare på deg som var i begynnelsen av ten-årene og en syk og hjelpetrengende datter. Med en gang din mor ble sterkt nok kom hun og hentet deg. Det var bare hun i familien som visste at din far hadde litt rus- og nerveproblemer. Hun var overhodet ikke klar over alt det jeg fikk vite, for det var noe du ville spare henne for. Som jeg også vet så var selvmordsforsøket ditt også med tanke på å spare den lille familien din. Du trodde alle ville få det så mye bedre om du bare ble borte.
Din bestemor – den eneste som var igjen i familien, solgte alt din mor og du eide og lagde en liten stiftelse som skulle gi penger til bla. unge innsatte. Jeg ble oppringt en kveld og stiftelsen jeg arbeidet i fikk uoppfordret penger. Disse pengene gikk bla. til skolebøker til en ung økonomistudent med utvisningsvedtak, som ga han en ny start når han returnerte til hjemlandet, til unge som ikke hadde klær da de skulle i retten eller bag når de ble løslatt så de skulle slippe sorte søplesekker når de ble løslatt. I dag da jeg tok kontakt med lederen av stiftelsen som er oppkalt etter deg, for å søke penger til kvinnenettverket, Kvinner i sosialomsorgens service, KISS som nå skal begynne med et fengselsarbeid sammen med NADA Norge. Alle pengene er dessverre fordelt så det var ikke noe å hente der lenger, men jeg kunne fortelle henne hva forrige fordeling hadde gått til da jeg satt med muligheten til fordelingen. Vi fikk med andre ord en fin minnestund sammen. Hun ble så glad og takknemlig for at jeg delte dette med henne og vi kunne konkludere med å si: Din og din mors død har iallfall kommet flere til gode som kanskje ikke følte de hadde noen HÅP eller lyspunkt mens de sonet.
Jeg tok en stille stund for meg selv etter samtalen og må innrømme at jeg er fylt av en stor sorg. Dette er en tid som er over Avd. A i Oslo fengsel er nedlagt, samtidig kjente jeg også på en glede over alle de fine minnene jeg har med alle de flotte folka jeg har møtt på min vei i mine 24 år innen rus- og krimnalomsorgsarbeid. Disse kan ingen legge ned. Om jeg er varig ute av dette fengselsarbeidet vet jeg ikke, men en ting er helt sikkert; jeg skal iallfall overlevere all erfaring og kunnskap til dem som vil ha det jeg har å tilby og som vil bringe det videre. Det vil ikke skje med et bredt utvalg av ord og utrykk hvor jeg kan briljere, innpakket i en passe mengde flotte vendinger og pedagogisk korrekt språkbruk i overleveringen, men de skal nå få en usminket versjon av bakgrunnen for at noen lever på den siden av samfunnet de færreste kjenner til.
(Denne historien er gitt tillatelse til dele av nærstående til Sebb).