Denne uken har vært fin og jeg føler at noe av det vondeste av det vonde er i ferd med å slippe taket i meg. Alle de presenterte løgnene, manipuleringen for å skjule noe annet og den utførte ansvarfraskrivelsen som noen trengte en syndebukk til, hvor jeg ble deres utvalgte, blir så smått satt på plass nå. Ikke at det utgjør så stor forskjell i min livssituasjon, men for det mentale gjøre det en stor forskjell kjenner jeg.
Jeg har lært enormt mye de siste årene, spesielt det siste året hvor det har herjet som verst. Det viktigste innenfor mitt arbeidsområde, helse og omsorgssektoren, er nok at man må være enormt bevisst sin rolle, ikke minst må man være ærlig på de punkter man kommer til kort. Det å skyve andre mennesker foran seg for å skjule sine manglede ferdigheter samtidig som man har et hinsides behov for makt, kan gjøre en stor skade for mange. Samtidig har jeg i samme tidspunkt stilt meg mye HVORFOR i forhold til mye jeg har opplevd? Når jeg har fått svar på ett hvorfor så har det dukket opp enda flere som ble ubesvart.
Det som har kvernet mest er hva som årsaken til at jeg satt igjen med en følelse at jeg skulle ødelegges? Jeg har kjent hatet fra mennesker som både kjenner og ikke kjenner meg. De jeg har gitt alt jeg kan gi fra meg av kunnskap, hjelp og støtte, har gitt tilbake ondskap ved å spre løgner, tillagt meg motiv jeg aldri kunne drømme om en gang – og det med god hjelp og støtte av noen som overhode ikke kjenner meg. Det har vært så mørkt, så mørkt og frykten for at jeg skulle såre mannen i mitt liv har gjort meg neste gal. I 2018 var jeg så nær, så nær og sjokket av det sitter fremdeles i meg. Frykten for at det skulle skje igjen ble forsterket ved Ari Behns selvmord julen 2019.
Jeg har følt meg latterliggjort og uthengt av noen som egentlig skulle vært der og gitt meg trygghet siden de visste hva som pågikk. Ensomheten i det jeg har stått i kan sammenliknes med det bildet jeg har av hvordan Jesus hadde det da han ble dømt av den feige Pontus Pilatus og hans øyentjenere. Da han hang på korset uten av noen av hans egne var der for han, kan jeg også forstå utløste hans fortvilede rop like før sin død; min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg?
Det er ikke første gang jeg har følt meg forlatt når jeg har vært på det mest hjelpesløse i livet. Der hvor jeg har kjent på en avmakt og maktesløshet. Men kraften i smerten har aldri vært så intens som i de siste årene, for i alt dette har jeg ikke hatt noen steder å flykte. Ingen aktivitet, ingen medikamenter eller rusmidler. Ei heller har jeg flyktet inn i løsningstankene på at jeg skulle finne en avslutning på livet.
Så kommer en reddende melding, etterfulgt av en samtale som ga alt det vonde mening: Hei Rita. Dette er fra bare meg til bare deg…. Etter alt som har skjedd så har jeg det veldig vondt. Jeg gikk rundt og var så stolt (……). Endelig fant jeg noen jeg trodde på. Endelig var JEG blitt til mange fler. Plutselig fikk jeg en stemme noen hørte på. Jeg gikk inn med brask og bram. Jeg trodde på folk med ryggsekk som ville gå sammen med meg og gjøre noe som gir mening…. Men de jeg trodde på fortalte meg løgner, jeg tok for sannheten i et svakt øyeblikk, noe som gjorde at jeg gikk til angrep på gode mennesker. Jeg gikk til angrep på deg. Jeg gikk til angrep på (….). Men den som fortjener mitt vrede gikk fri. Du skal bare vite at jeg er lei meg for det. Det gjør så forbanna vondt. Du trenger å høre at jeg og mange andre har plassert deg innerst i sjelen. Det du gjør med folk gjør en stor forskjell. Jeg skulle ønske jeg hadde en trylleformel som kunne fikse ting…. Det har jeg ikke, men jeg skal gjøre hva jeg kan for at du skal få fortsette å gjøre en forskjell. Det er mitt løfte til deg… Hilsen….
Jeg kan bare si tusen takk til innsender for denne meldingen gjorde at ensomheten slapp, jeg forsto sammenhengen for meldingen bekreftet mye jeg har hørt tidligere også. Det hjelper ikke hvor mye jeg prøver å finne ut at jeg er problemet. Det kan kun hjelpe den som trenger løgnen, men for meg vil ingenting løses ved at jeg tar på meg skylden, for jeg er ikke årsaken.
Søndag 2.mai skal jeg snakke litt om SORG og TAP. Og TAP av tilliten til ens medmennesker er en SORG som ikke bare kan legges lokk over en gang for alle og tro vi kan fortsette som ingenting har hendt. Vi er sosiale vesener, vi må forholde oss til andre og hva skjer når vi ikke får bearbeidet tidligere traumatiske opplevelser og tap?
Trykk her for linken til livesendingen: SORG
(jeg har fått tillatelse til å dele meldingen. Jeg vet nå at det er flere som har blitt presentert løgner for som har hatt til hensikt å skade meg )