Det fryder meg at så mange heier på TIX og forstår hans budskap. Kjenner på en sinnssyk glede over at mange tok han i forsvar da den sure musikkanmelderen slang sine bitre sleivkommentaren mot han, da han satt som seg selv Andreas Haukeland, hos Anne Lindmo og delte en av sine tøffeste opplevelser om sin ensomhet.
Måten han deler sine erfaringer på hjelper mange. Mange flere enn noen kanskje kan forstå. Spesielt usikre tenåringer og unge voksene kan finne trøst og HÅP i hans åpenhet. Ikke minst gutter og unge menn. Samtidig kan uttalelser, tilsvarende Dagbladet-journalisten Anders Grønneberg, bidra til at den samme gruppen lukker seg og blir syke.
Jeg har selv fått tilbakemeldinger på min åpenhet de siste måneder. Hvor noen har kommet med uttalelser som kunne fått meg til fortsatt å tie. Men jeg vil dere alle skal vite at det er alltid en grunn til at vi som har tøffe livserfaringer velger å ta bladet fra munnen. Eller i mange tilfeller så er det noe som oppstår som gjør at smerten blir så stor at tungebåndet løsner.
Nå har jeg sett at noen har tillagt TIX motiv om at besøket hos Anne Lindmo på NRK og MGP-sangen var et utstudert mediastunt som skulle hjelpe karrieren hans å skyte fart. At tårene kun var et forsterkende element. Jeg har ikke peiling på hvor mye han trenger Lindmo’s drahjelp for sin karriere, men etter hva jeg har fått med meg er han veldig populær og musikken hans allerede selger godt. Uansett så synes jeg det er helt fantastisk at han bruker en arena som MGP for å fronte hva mobbing kan gjøre med et ungt sinn. Jeg er også glad for at så mange nordmenn var med på å gi han en slik mulighet ved sin stemmegivning. Takk Norge og TIX – denne sangen gjør virkelig en forskjell!
Så kommer jeg til «sånne som meg». X-rusmisbruker med alvorlige psykiske diagnoser. Diagnoser hvor symptomene har vært under kontroll siden vi fikk ro nok til at vi kunne få oppleve noe annet enn hva rus og psykiske smerter gir oss. Vi kan være til nytte i stedet for belastning. Altså jobbe og betale skatt eller bidra med noe frivillig arbeid med den arbeidsrestevne vi har. De av oss som ikke forsvinner inn et vanlig familieliv, men velger og dele våre smertefulle erfaringer, om overgrep og andre krenkelser, gjør vi oss sårbare. På vårt svakeste når effekten av alt dette blir synlige, er det få eller ingen som forsvarer oss.
Nå kan jeg bare snakke for meg. Jeg har ingen annen arena enn Facebook og bloggen min å kunne løfte frem handlinger som er ødeleggende for «sånne som meg». Det jeg gjør er ikke et utstuderte stunt for en karriere og popularitet eller rikdom og makt. Jeg har i dag som i 1997 det samme mål; å hjelpe dem som lever et liv som har tatt HÅPET fra dem. Derfor kan jeg ikke lyve til dem som ber meg om et ærlig svar. For sannheten vil utgjøre en forskjell for dem som spør
Dessverre så har ikke «sånne som meg» noen annen interesse enn det jeg sier, derfor blir vi lette å rydde av veien når noen ser økonomi og maktposisjoner på våre arenaer. Enten i behandling, rehabilitering eller som billig arbeidskraft. Men jeg kan også takke Norge og noen enkeltmennesker som bidrar til at jeg kan gjøre en forskjell så lenge det varer. Men min største takk går her og nå til podkasten; Tor, Håp og Ærlighet og Kai Krogh. Tor du løfte frem mitt spørsmål og Kai du ga meg svar – med med ett ord jeg kan arbeide videre med; Forsinkelsesreaksjon. Ett ord som gjorde en stor forskjell for meg