I kveld fikk jeg se et foto av en jeg ikke har sett på en lang stund. Jeg kan si det må være minst 25 – 30 kilo siden, noe tynnere i håret har han også blitt, smilte ikke lengre med feilfrie gommer så jeg, men med en nydelig perlerad av hvite tenner, og på armen satt en liten gutt som kanskje er hans sønn eller barnebarn.
Pappa’n hans sa til meg: Den eneste omsorgen jeg kan gi gutten min er å passe på at han får reint dop. Så lenge jeg lever skal han ikke få i seg noe bøff.
Da satt pappa’n i fengsel sammen med sin far. Det var kanskje ingen som kunne passe på gutten hans da, husker jeg at jeg tenkte i mitt stille sinn. Om gutten hadde fått i seg noe bøff på veien inn i fengsel vet jeg ikke, men noe må ha skjedd som gjorde at han ville ut av rus og kriminalitet. Han virket nesten desperat da vi hadde en samtale. Hverken før eller siden har jeg opplevd et slikt slektstreff bak murene, men det gjorde så inntrykk at jeg ofte har tenkt på dem. Fordi jeg visste hvor viktig det var med avstand fikk jeg faren og advokaten hans med på mitt lag så vi sammen kunne motivere arvingen til å søke §12-soning på en institusjon langt unna hjemstedet. Siden den gang har ikke jeg sett han før i dag, her på Facebook. Jeg vet at faren ikke lever lenger og jeg går utfra at farfaren også må ha gått over til den andre siden.
Av flere grunner har jeg tenkt mye på psykiater Michael O. Smith de siste årene. Utvikler av NADA’s akupunkturprogram, grunnlegger av organisasjonen National Acupuncture Detoxification Assosiation (NADA) og medisinsk direktør ved Lincoln Hospital, avdeling, Lincoln Recovery Center, Bronx NY, for rus og psykiske syke. En mann jeg jeg fikk være under vingene til fra 2004 frem til han døde 24.des. 2017. Fra våren 2004 frem til de la ned avdelingen i 2011, var jeg på Lincoln flere ganger i året og lærte enormt mye av både Mike og hele hans personale. Han lot med delta på konferanser mange steder i USA og Europa. Jeg fikk til å med være med å holde det siste NADA kurset som ble avholdt på Lincoln sammen med Joann Lenny. I 2015 lot han meg, som leder av NADA Norge, arrangere sin siste internasjonale NADA-konferanse i Europa. Han betalte og fløy inn leger og akupunktører fra hele verden slik at vi i Norge og Europa skulle lære om alle helsefremmede tiltak hvor NADA’s akupunkturprogram benyttes i. Alt fra avgiftning i New York til flyktningmottak i Danmark, private psykiatriske sykehus i Tyskland, Dropoutforebyggende tiltak på ungdomskolen i Dublin, hjemløse barn i India og Filipinene til pasienter med alkoholrelatert førstegangsutløst psykose i Russland.
Men tankene mine har kretset seg mest rundt det vi snakket mye om før han døde; Hvem har ansvar; den syke eller helse – og omsorgspersonell rundt den syke?
Mitt aller første møte med Dr. Smith sitter klistra på netthinna. Jeg hadde vært fasinert av Recovery-modellen hans helt siden 1996 da jeg mottok NADAakupunktur på Trassoppklinikken, noe som ble forsterket da jeg gikk mitt første NADAkurs i 1998 og økte etterhvert som jeg fikk være i Bronx. Mannen min som er oppvokst og gått på skole i USA, og jeg ble invitert til å følge en gruppe som skulle lære mer om sinnemestring. I rommet var det vel et sted mellom 30 – 40 deltagere – alle pasienter ved Lincoln. Kurslederen leste opp hva som ikke ble tolerert i kurset. Blant annet var det ikke lov å spise og drikke noe i timen, man skulle kun ha notatblokk og pen. Telefoner og walkman skulle ligge i lommen eller vesken. Vi så flere som drakk brus, fiklet med walkman og noe satt og sammenliknet telefonene sine. Noe kurslederen overså totalt. Noe min mann bemerket og sa til Dr.Smith at deltagerne var uhøflige siden de ikke hørte kursleder.
Dr. Smith ble stam i maska og så på oss med et stivt blikk. Både mannen min og jeg så på hverandre da han forsvant ut av kontoret. Vi ble kjemperedd for at deltagerne skulle få problemer, i verste fall kanskje bli kastet ut. Etter en kort stund kom han tilbake og sa han hadde strammet opp kursleder. Kursleder, spurte mannen min. Det var jo deltagerne som ikke fulgte med.
Med en litt irritert mine svarer Mike; Nå er det kursleders ansvar å få deltagerne til å lytte, de trenger den kunnskapen hun formidler. De er her fordi dem er syke, de skal etter disse klassene forhåpentligvis klare seg alene uten oss. Man kan ikke forlange at syke mennesker tar ansvar før de har fått kunnskap om hva de skal ta ansvar for.
Jeg jublet inne i meg. Dette fokuset har jeg også hatt helt fra jeg utviklet kursopplegget mitt i 2000. Kursdeltagere i ANTA-programmet skal få kunnskap om sin sykdom, siden Avhengighetssyndromet er en sykdom man selv må ta ansvar for. I tillegg må man forstå hva som kan være triggeren for tilbakefall til misbruk. Dette har vært og er ANTA’s eneste og fremste formål. I dag da jeg så fotoet på Facebook vekket det mange gode minner om mye av det Dr. Smith ga meg innsikt i. Mye har jeg tenkt på oppigjennom årene selvfølgelig, men en ting slo virkelig ned i kveld; Jeg må huske på at mange av dem vi skal hjelpe forstår ikke hvordan de skal leve i storsamfunnet på storsamfunnets premisser. I generasjoner kan de ha levd på samfunnets ytterkant og hva kan vi da forvente…
Dr.Smith sa ofte; hvor skal hjelpe du gir lede for den du hjelper?
Fredag 14. mai skal jeg ha en workshop for 9 personer som skal arbeide med ANTA-programmet flere steder i landet 31.mai – 3.juni . Kvinner og menn som har et oppriktig ønske om å støtte andre som lever i uvitenhet slik de selv gjorde en gang. De alle er levende bevis på at kunnskap gjør en forskjell. Hjelpen ANTA-programmet har gitt siden 2000 har alltid ledet til annen hjelp, og sånn blir det nå også: Hjelp til videre hjelp