Dette kan vi ikke sitte stille å se på og akseptere!!! Et år har 365 dager, det er 24 timer i et døgn, 1440 minutter, 86400 sekunder det meste av denne tiden går med på å ha det vondt – fysisk, psykisk og sosialt, for mine tidligere LIKE. Det er noen stopp; når «medisinen» virker, når det blir en pause fra tankekjøret og når man får en klapp på skulderen, en klem og kanskje en tallerken med mat blir servert, men ellers er det vondt og strevsomt. For mange har det vært slik så lenge de kan huske av ulike årsaker, men felles for dem alle er at de ikke ble sett, forstått og møtt med den hjelpe og veiledning de trengte for å mestre sitt eget liv.
Da jeg var i leikaringdansen med ymse helse – og omsorgstiltak forsto jeg aldri at noen ville hjelpe meg ut av min indre smerte. En smerte jeg selv ikke hadde ord for. Lidelse som rev meg ned og jaget meg fra skanse til skanse for å finne en lindring som siden tok i fra meg alt som kan gjøre livet til et godt sted å være. I dag når jeg ser tilbake sitter jeg igjen med en følelse av at mange må ha trodd at jeg ville ha det slik jeg levde for de møtte meg på en slik måte. Eller kanskje de trodde det var noen andre i rekka av hjelpere som tok seg av det som gjorde det vanskelig, så de selv kunne stå for hygga.
I går da jeg leste; Med rett til å gå til grunne (NRK), skrek det inne i meg. Det er et mennesker i nød som ikke vil ruse seg, han vil ikke være løpegutt for de kriminelle – han vil ha en jobb hvor han kan være i kontakt med naturen, men det er det han ikke ønsker han får. Denne gutten møtes av mennesker med Bachelors og Master innen helse og/eller sosialt arbeid. Hvordan kan høyt utdannende folk godta retningslinjer som river et hjelpesøkende mennesket og dens familie i stykker? Hvorfor bruker de ikke kunnskapen de har tilegnet seg til det beste for den som lider. Vi har milevis av studier om barns utvikling, konsekvenser for de med psykisk utviklingshemming, dysfunksjonelle miljø osv. osv. Hva skal vi med disse studiene om det ikke er for å hjelpe dem som er rammet av dette?
Time kommune og flere i Rogaland mener at du har gjort alt som står i sin makt for å hjelpe denne gutten. Jeg nekter å tro at ingenting av alle de tiltakene Stavanger sykehus viser til er prøvd ut – eller resten av Norges hundrevis av behandlingsinstitusjoner og tiltak for denne gutten er undersøkt. Om de så er, ja da bør vi begynne å se hvordan vi bruker pengene og ressursene våre. Nå er det på tide vi setter oss ned og ser på hva som egentlig hindrer oss i å gi rett behandling i forhold til behov.
Med rett til å gå til grunne – hva er guttens alternativ?
Får ikke åpnet linken, men det er nok ingen unik historie, dessverre. Jeg har selv studert sammen med sykepleiere etc som videreutdannet seg innen rus og psykiatri, og skremmende å oppleve deres holdninger. Skremmende å ha praksis ute i felten også, stigmatisering og likegyldighet på mange hold. Vet ikke om det var inngrodde holdninger og handlinger, for jeg kunne ikke la være å kommentere, og de virket uvitende, ja likegyldige… Men trenger helt klart noen flere som sier ifra for å begynne endringer i deres innstillinger og arbeidsmoral.