DEN HVITE SORGEN

Nå var jeg så klar for å dele dette med deg. Du skulle få høre om det mørke jeg hadde vært i. Et sted hvor en med min forhistorie egentlig aldri skal være, med tanke på hvilken fare det er for liv og helse. Du skulle få høre om det som tok gleden ved livet fra meg igjen. Og hvordan jeg hadde kommet meg igjennom helvete jeg hadde stått i uten å ty til et kjent selvmedisineringsregime. Sånn blir det dessverre ikke nå. Slik åpnet jeg meldingen jeg ville gi dem som ventet at jeg skulle ha en livesending på Facebook søndag 13. juni og jeg fortsatt…

Jeg satte meg ut alene ved kanalen med skrivesaker, øretelefoner og hørte på Verdi’s Requiem på full guffe for å reflektere litt før jeg skulle notere ned det jeg ville dele med deg. Det kjentes så godt å være litt ovenpå igjen. Det var så mange måneder siden sist jeg hadde kjent kropp og hode sånn.

Dagen var på hell, solen var på vei ned, vannet lå speilblankt i kanalen, fisken hoppet og spratt, mens rovfuglene satt i trærne og stupte ned når de trodde de var raske nok til å fange en. Den lille kaninen som har flyttet innunder solsengen hadde fått besøk av en lekekamerat så de løp etter hverandre bortover gresset.  Perfekt temperatur og ingen luftfuktighet i det hele tatt, så jeg nøt stemningen alt dette ga meg.

Da jeg kastet blikket ned på det ubrukte linjerte arket i notatblokka, slo det inn igjen før jeg hadde satt ett ord på papiret. Den grusomme ensomhetsfølelsen. Alle bekreftelsene jeg hadde fått repetert de siste månedene – jeg så for meg ansiktene til de som hadde vist meg igjennom ord og handlinger alt jeg visste fra før – så langt tilbake i livet jeg kan huske; «Du er ikke ønsket, du har ingen verdi – ingen vil bry seg om noen forsøker ødelegge deg, ingen vil stå opp for deg selv om de vet sannheten, du er ikke noe å samle på» Brått kom kvalmen tilbake. Jeg orket ikke lyden av musikken, uroen i kroppet stjal den lille oksygen jeg hadde og det svimlet. All energi forlot meg, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle orke å gå inn igjen. Bare tanken på at jeg skulle bli tilsnakket gjorde meg redd. Hva skulle jeg si? Igjen skulle jeg utsette mannen min for mitt psykiske kaos. Når ville han si at nok er nok og sende meg hjem for å bli kvitt et digert problem, var tanker som begynte å surre i hode.

Nå har det gått noen døgn og jeg sitter i kveld alene i stua og det er helt stille. Mannen min har lagt seg, tv’ er slått av og jeg har ingen musikk på. Mannen min har ikke bedt meg om å reise til Norge så jeg føler meg trygg på at han holder meg ut en runde til.  Nå som jeg sitter her  med tungt hjerte og skal fortelle deg hvorfor det ikke blir noe livesending til søndag, slår det meg hvor sårt det er. Jeg ga alt jeg hadde til dem jeg kaller mine LIKE. Jeg ville alt det beste som finnes på jord for dem, men de slo meg ut med løgn og manipulering i sin kamp om posisjon og makt eller skjule handlinger som ikke tålte dagens lys.

Så fikk jeg oppleve noe som jeg følte kanskje som et enda større svik  og det av de jeg kaller «straigthingene». De med høyere utdanning, stillinger som inviterer til tillit, autoriserte helsepersonell med spesialutdanning innen psykisk helse og de som sitter i stillinger som skal se til at ting går rett for seg i samfunnet vårt. Spesielt for hjelpetrengende og sårbare. Mennesker jeg så opp til og hadde hatt stor respekt for i kortere eller lengre tid. Flere av dem var satt til å hjelpe mine LIKE, men de rev dem i stykker. Mine LIKE’s liv hadde heller ingen verdi. Ikke annet enn når det var mulig å hente penger på dem. Jeg forsøkte å stå opp for disse for jeg vet hvor tøft det kan være å stå uten forsvar. Jeg tenkte også at selv om jeg var et avskum de lavere ledere ville bli kvitt, så ville topplederne ta seg av de hjelpesøkende Så feil jeg tok, så feil!

Årene 2018 hvor trodde jeg hadde noen venner, men som viste seg bare hadde brukt meg, så  kom 2019 hvor jeg fikk noen tilsvarende erfaringer fra en ukjent kant og så 2020 hvor brikkene falt på plass og hvor virkelig dolkestøtet ble satt, noe som ledet til at jeg ble hardt  rammet av tilbakefall til psykiske plager.  Diagnoser jeg har slitt med hele livet med en pause på noen år fra midten av 2000-tallet og frem til 2018. I 2018 og 2020 handlet ikke bare om hvordan jeg ble mobbet og utstøtt, løyet om og bedratt, det handlet like mye om at jeg ikke kunne gjøre noe for de hjelpesøkende som ba om hjelp for sine liv. Alle i posisjoner som kunne ha hjulpet dem snudde ryggen til. De anså meg som ei bråkebøtte så alle mine forsøk på hjelp dem bidro til enda mer avvisning. En handling som river opp alle sår som finnes i meg.

I 2000 fikk jeg hjelp til å møte den Hvite sorgen. En sorg vi normalt ikke snakker så mye om. Det handler ikke om det om blir forstått som et tap. Jeg hadde ikke mistet noen, men jeg skulle sørge og forsone meg med noe jeg aldri hadde hatt. For meg handlet det om en tilhørighetsfølelse, at noen var oppriktig glad i meg og at jeg kunne stole på at de ikke ville gå fra meg når jeg ble redd og fikk det vanskelig. Jeg visste at det var denne sorgen som gjorde meg så sårbar i møte med mennesker som viste meg tegn vennlighet og vennskap og derfor var det noe som gjorde det ekstra vanskelig i 2020.

Så langt har jeg fremdeles ikke inntatt noen alkohol, ikke en pille som kan roe meg eller få meg til å sove, ei heller har jeg inntatt et narkotisk stoff. Noe som absolutt ikke er en selvfølge selv om det er snart 25 år siden siste inntak. Med denne siste følelsesmessige reaksjon må jeg sette den planlagte livesendingen med tema om «Tilbakefall, «Sprekk» – uten å havne tilbake til selvmedisinering» på vent litt til. Nå handler det nemlig ikke lenger bare om den Hvite sorgen som krever et forsoningsarbeid, men bearbeiding av sorgen over å ha mistet det som ga livet som rusfri og psykisk sterkere en mening, det som gjorde at alle mine vonde erfaringer kom noen til gode, og ikke føltes så bortkastet. Ikke minst har erfaringer med det å takle den Hvite sorgen – sorgen over det en aldri fikk, eller noen gang vil få, når man har blitt godt voksen. For det er dessverre flere enn meg som bærer på en slik sorg.

Jeg kommer tilbake – jeg lover – så lenge jeg er i live skal jeg være der for mine LIKE på en eller annen måte. Jeg skal holde det jeg har lovet deg, selv om det ikke ble akkurat denne søndagen… Du som jeg omtaler som deg vet hvem du er – det er du som trenger dette tema

Reaksjonen har roet seg, jeg har oversikt og ser utover og fremover igjen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *