I løpet av natta har det kommet inn noen meldinger som gjør meg svært trist. Hvilke holdninger er det hjelpesøkende rusmiddelmisbrukere og deres angstfylte nære blir møtt med? Det er en forutinntatthet som er skremmende – en utnyttelse av livssituasjonen til den som trygler og ber for sitt liv, jeg ikke finner ord for.
En av de innkommende meldingene i natt fikk meg til å tenke på biografien jeg leste om Alf Prøysen, Fra griskokk til dikter. Ja fordi det var Griskokk Prøysen var, men så var det en som drev matbutikken som så hva som bodde i gutten og hjalp han frem. Til glede for oss alle, og noen av oss på flere plan.
Det var et dikt som festet seg og som jeg aldri har glemt:
DU SKAL IKKE KNELE
Du skal ikke knele og takke for smuler fra herrens bord
fordi du er fattig og liten, og han er allmektig og stor!
Nå er det på tide – du lærer å vite
at du har en rett til å leve og eie en part av vår jord.
Du skal ikke glemme å hevne de triste og tapte slag.
Du har ikke lov til å tenke at hevnen er herrens fag.
Det nytter deg lite, for slepet og slitet
å sitte med foldete hender og vente på dommens dag.
Du skal ikke drømme om lykken, med rikdom og ære og hell.
Det er ikke stort å ta med seg fra vuggen til livets kveld.
Men tør du å kreve – din rett til å leve,
da har du en ære i vente, og lykken vil skape seg selv.
Nei, du skal kjempe for tanken og vite at seiren er din!
Hevne din urett og stille ditt krav, meislet i rekkene inn.
Slaget skal vinnes, så sant at det finnes
håp i ditt unge hjerte, og nag i ditt bitre sinn.
Det jeg kan bidra med nå er kun å hjelpe den enkelte som tar kontakt med meg. Bidra så den selv finner styrke til å fortsette og sloss for sitt liv, sin plass her på jorden