Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et menneske hen til et bestemt sted, må man først passe på å finne ham der hvor han er og begynne der.
Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst.
For å kunne hjelpe en annen, må jeg forstå mer enn ham, men dog først og fremst forstå det han forstår.
Når jeg ikke gjør det, så hjelper min merforståelse ham slett ikke.
Vil jeg likevel gjøre min forståelse gjeldende, så er det fordi jeg er forfengelig og stolt, så jeg i stedet for å gavne ham egentlig vil beundres av ham.
Men all sann hjelpekunst begynner med en ydmykelse.
Hjelperen må først og fremst ydmyke seg under den han vil hjelpe, og derved forstå at det å hjelpe ikke er å herske, men å tjene.
Dersom du ikke kan begynne således med et menneske at han kan finne en sann lindring i å tale med deg om sin lidelse, så kan du heller ikke hjelpe ham.
Han lukker seg for deg, han lukker seg inne i sitt innerste – og prek du så for ham..
VI MEDMENNESKER HAR ALLE ET ANSVAR – VI MÅ GI HÅPET NÆRING