MEGAKICK… – Rita Nilsen

MEGAKICK…

Nå har jeg traska her på jorda i snart 60 år og jeg har overlevd det mest utrolige. Alt fra drapsforsøk, overdoser, selvmordsforsøk og ymse ulykker i bil og fall fra høyder. Overgrep i barndom, vold, ran og svindel i voksen alder. I alle disse situasjonene har jeg i utgangspunktet stått helt alene. Ingen jeg kan kalle nære har vært der sammen med meg, men jeg har likevel fått hjelp fra ukjent hold. Alt fra ukjente mennesker til noe jeg har lest meg frem til som har gjort meg i stand til å hjelpe meg selv. Sånn er det også nå. Etter flere år hvor jeg har vært svært syk både fysisk og psykisk, hvor alt til slutt endte i et forferdelig mørke for noen måneder siden, har ting snudd og jeg kan igjen være der hvor jeg har sagt i 24 år at jeg ønsker å være; Hos mine LIKE som av ulik grunn føler seg ensomme og redde – hos de som mangler ordene som skal sette dem fri.

Jeg vet jeg har irritert enkelte i noen måneder med alle mine rop som aldri nådde frem til rett mottaker. Noen har sågar påstått at jeg har benyttet enhver anledning med å fortelle på en indirekte måte at noen har vært slemme mot meg. Så feil, så feil. Sannheten har nok rot i noe helt annet og jeg har ikke forsøkt å være annet enn direkte

Gang på gang forsøkte jeg varsle om en urett de jeg arbeidet for ble utsatt for, men opplevde at ingen var der – det var ingen som hverken hørte eller forsto smerten jeg forsøkte å videreformidle. Ingen skjønte at jeg kun var et ekko fra svært hjelpetrengende mennesker som desperat søkte om hjelp ut av et følelsesmessig kaos noen såkalte hjelpere hadde satt dem i. Deres opplevelse av avvisning der de forventet å bli hørt og tatt imot, gjorde effekten av krenkelsene verre. Dette varslingsarbeidet rev til slutt av skorpene på alle mine egne sår, fordi jeg opplevde den samme avvisning da jeg var møte med makteliten.

Toppenes overbærende smil, nedlatende blikk og smellet av dørene som lukket seg for meg da jeg gikk ut av møtet, fortalte at det var ikke noen hjelp å få for den hjelpetrengende der. Ingen med makt og mulighet, som var blitt gitt tillit og et samfunnsmandat om å beskytte og gjenreise dem som sitter nederst ved bordet, gjorde det de skulle. Ingen av disse så til dem mest sårbare av de sårbare; traumatiserte, tilhørighetssløse, gravide, pårørende til overdoseofre, straffedømte, ensomme og svake. Det disse møtte på av tjenesteytere, høyt lønnede og frivillige, var en kald skulder og en mur av taushet. Tjenestemottakerne som skulle ha oppmerksomhet satt og så hvordan løgnerne ble lovprist og hyllet.

Gråten og redselsropene til de hjelpesøkende skar meg til tider i biter; Jeg vil ikke tilbake til fengsel Rita… Kjære deg jeg er redd for å miste familien min igjen…Andres barn har verdi bare ikke mine – selv ikke det ufødte… De som sa de ville snakke med meg lyver – jeg er ensom og redd, hvor skal jeg gå… Løgnene de dro meg inn er i ferd med å gjøre meg gal…, Jeg trodde på kjærtegnene, de ømme og kjærlige ordene…Jeg ble oppfordret til lovbrudd…Jeg fikk innsyn i hvor korrupte de er og skjuler fakta for alle… Jeg vet at det som blir sagt om noen er løgn, men jeg måtte bare følge opp for ikke å bli utestengt selv… Jeg gjør bare feil, jeg klarer ikke oppgavene som kreves av meg – jeg kommer til å dø i helvete…

Det ble umulig snu ryggen til dem som fortalte meg alt dette. Jeg kunne ikke la dem stå der alene med all denne fortvilelsen og smerten. Time eller time lyttet jeg til deres opplevelser. Flere enn en satt igjen med en følelse av å ikke har noen verdi. De mente at de kun hadde noe verdi når noen kunne tjene penger på dem eller få en positiv oppmerksomhet – når ledere kunne skinne i lyset av deres elendighet. Men når deres psykiske uhelse ble vekket til livet eller når noen av maktfolkenes egne sto i fare for å få negativ oppmerksomhet, ble de tiet i hjel og kastet på dør. Ikke bare kastet på dør, men også forsøkt å ødelegges for. De skulle hindres til å gå videre med deres liv. Noe som er helt ufattelig for meg. Ikke med min villeste fantasi kan jeg forstå at noen kan ønske å ødelegge fremtiden til et annet menneske – og aller minst av dem som jobben innen helse og omsorgsektoren.

Den som har litt – bittelitt, kunnskap innenfor rus og psykiske lidelser vet at psykisk og fysisk helse ikke nåes med en tallerken varm suppe, men kommer først og fremst av følelsen av å høre til et sted og forstå sammenhengen av det man opplever eller utsettes for. I mange tilfeller så får ikke vi som har klora oss fast til livet en slik mulighet. Men som alt nevnt så har jeg fått hjelp fra uventet hold mer enn en gang når livet mitt har hengt i en tynn tråd. Ofte har jeg også funnet støtte og trøst i litteraturen jeg leser. I kveld leste jeg noe som er skrevet for mange, mange år siden og da slo det ned i meg: Herremin – sånn har enkelte med litt makt og myndighet drevet på i mange år, så jeg bør altså ikke være så sjokka!

Fritt oversatt slik jeg husker og forstår det
Han sier til en annen; «Hvor lenge vil dere fortsette med deres feilaktige handlinger og holde med de skyldige? Når skal dere hjelpe de svake og omsorgsløse til det de har krav på, og få dem bort fra det som hindrer dem i å nyttiggjøre seg sine rettigheter til fulle? Dere vet at disse ikke vet noen ting om dette selv, de skjønner ingenting og derfor går omkring i mørke. I deres posisjon er dere som guder, gjør arbeidet dere er satt til av dem som betaler dere…»

Idéen min med Hjelp til videre hjelp, som jeg har arbeidet etter i de siste 24 år har altså ikke vært spesielt original, men svært så relevant for mennesker i dag som det må ha vært på den tiden. Siden jeg fremdeles er i livet fortsetter jeg som før – akkurat som jeg ønsker det. Bedre kick kunne jeg ikke fått!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *