Mellom frostrier og hetetokter, skjelvinger, oppkast og diaré, kjemper du en kamp mot tusen demoner og en engel som bor i deg. En dør ut og tre trinn ned, og du vet du er der. Der hvor du kan finne lindring.
Men først må du bare noe annet. Før du kan falle til ro igjen for en stakket stund. Du må innom en mor, far, bestemor eller søsken, datter, sønn eller en venn. En rute du har gått mang en gang. På denne veien møter du også på dem som håner og ser ned deg, krenker og sårer dine verdier og innerste følelser
Nå vet jeg at det du jager etter gjør at du slipper å kjenne på noe annet enn den smerten kroppen din gir deg. Du slipper å kjenne på det du utsetter deg selv for, det du utsetter andre for og det andre utsetter deg for.
Det er mange høye stemmer, bak fargerike logoer og lovnader som matcher. De er karismatiske de som står i fremste rekker og bruker ladende ord og kraftuttrykk på dine vegne. Samtlige gir utrykk for at de på daglig basis kjemper for deg, dine like og alle deres nære og kjære. Ditt og dine likes eksistens gir disse mat på eget bord, men når du trenger dem som mest, er det kun hælene deres du ser.
Smulene de etterlater seg, som dere plukker opp når nøden er størst, monner ikke. Dere klarer ikke engang å komme dere opp i stående stilling og langt fra å gå i noen tilfriskning. Vennen din som gikk i forveien, den samme veien du går nå, fikk en brutal utgang. Dette unge mennesket ble en i en dyster statistikk. Om det var en utilsiktet overdose eller et planlagt selvmord, får vi aldri vite.
Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg dine drømmer, langt fra din knestående posisjon du har nå. Men det eneste jeg kan gi er erfaringer fra mitt levde liv. Det vil jo kun bli som et blankt frø fylt av et håp. Du kan pleie det og få det til å vokse opp eller la det ligge urørt. Får du puttet ditt inn i det som får spire, vil jeg i spenning se hva du vil bli i stand til å gi videre. For en ting vet jeg; du har mye godt i deg som du vil dele med dem som kommer etter oss
ETT FRØ
