Hvem er det som får sin voldsutøver som omsorgsansvarlig? Hvem er det som blir sett på som en behandlingshjelpende ressurs for sin voldsutøver? Er det noen av de som lager retningslinjer på rusfeltet som har noen tanker på hva som gir traumer og senreaksjoner av det? Hvordan et menneske kan re-traumatiseres og hvorfor og hvordan man må forebygge noe slikt? Jeg nekter å tro at mennesker som er satt i en posisjon til å utarbeide hjelpetiltak for alvorlige syke, bevisst setter hjelpetrengende i en håpløs situasjon. Jeg tenker at det er en viktig virkelighetsbeskrivelse som kan mangle. I samtale med voldsofre og voldsutøveren oppigjennom mange år har jeg opplevd at flere av dem ikke er klar over at de er eksponert for vold eller har utført voldelige handlinger. De klarer heller ikke å se at deres reaksjoner og kroppslige smerter er knyttet til dette, av den grunn tror jeg at dette også kan være en av årsakene til at det vi tror er til hjelp ikke hjelper?
Hva er vold
Enhver utøvelse hvor hensikten er å få noen til å gjøre noe de ikke ønsker eller kan stå inne for, eller tvinge til seg noe de ikke har retten på, er vold. Vold kan gi både fysiske og psykiske traumer. Et fysisk traume blir gjerne gipset, sydd eller plasteret, men det psykisk traume som blir en følge av det fysiske, har en mer krevende behandlingsform. Ubehandlet psykiske traumer gir konsekvenser både på det fysiske, psykiske og sosiale plan. Et psykisk traume er en opplevelse man ikke klarer forstå, en hendelse som ikke gir mening, for å si det enkelt. Det etterlater seg en redsel ofret må finne metoder for å handtere, og en slik overlevelsesmetode gjør at man ikke får bearbeidet hendelsene. Overlevelsesmetodene benevnes med sloss (vold), flykt (misbruk av ymse midler og metode) eller frys (bit tenna sammen, steng av følelsene og hold ut).
Fysisk vold
Den mest reale form for voldsutøvelse, fordi den er så tydelig igjennom; slag, spark, lugging, klypning, kloring, kvelertak, armer og ben blir holdt i en skrustikke for å holde ofret tilbake. Nå er det ikke sånn at alt det nevnte blir oppfattet som en voldsutøvelse. De mest vanlige argumentene er: hun bare kløp litt da guttungen ikke gjorde som han fikk beskjed om når far satt i stua og var sint eller rusa. Han slo meg ikke, men tok tak i meg og rista med før han sparket meg i baken så jeg havna i veggen. Jeg vet hun ikke kom til å drepe meg med kniven hun holdt mot halsen, jeg fikk bare noen overfladiske sår. Han er så glad i meg og er redd jeg skal finne meg en annen, derfor låse han meg inne når han selv går ut.
Psykisk vold
Den mest brukte form for vold er den psykiske og den skjer direkte og indirekte, både offentlighet og privat. Psykisk vold kommer til utrykk blant annet på denne måte: falske anklagelser, ignorering, latterliggjøring, nedlatenhet, spydigheter, utstøting, truende kroppsspråk, stemmebruk, sjalusi som medfører streng kontroll. Dette er også handlinger som blir bagatellisert og bortforklart av både utøvere og mottagere, men den som utsettes for det får mange av de samme psykiske og psykosomatiske lidelsene som nevnt nedenfor.
Latent vold
«Jeg vet det skal skje noe, men ikke hva eller når, kommer det slag, voldtekt, drapstrusler, knusing av inventar, eller ran av penger, bankkort eller blir verdisaker solgt? Når telefonen ringer er førstetanken: er det fra lege, politi eller prest? Holdes avtalene med barna, blir de hentet? I hvilken tilstand kommer forelderen?» Slik leves det stort sett 24/7. De flest som lever slik har en relasjon til en eller flere misbrukende rusavhengige eller som misbruker annet, og de blir betegnet som pårørende uansett alder. Alle som lever med den latente volden er i fult psykisk beredskap døgnet rundt og da er det lett å forstå hvor plagene deres kommer fra, men dessverre blir symptomene ofte feilplassert og får derfor ikke rett behandling.
Diagnose og rolleforståelse
Det jeg reagerer på er bruk av betegnelser og ord som reduserer alvorlighetsgraden av de forhold disse menneskene lever under. Rusavhengighet er da en som har utviklet sykdommen avhengighetssyndromet og misbruker alkohol, narkotika og/eller medikamenter med ruspotenisale. Vi som arbeider tett på rusmiddelmisbrukere vet at hjernens samordningsfunksjon er forstyrret og at man ikke kan forvente samme reaksjoner som hos dem som ikke er påvirket.
En pårørende er etter forskriften et person over 18 år som har fått samtykke av den syke til blant annet å få informasjon om sykdommen de har. Sånn er det ikke for mange som lever med en rusavhengig. En som blir sett på som en pårørende kan være i alle aldre og det er ikke alltid at det foreligger tillatelse for all informasjonen blir gitt. En informasjon den såkalte pårørende kan misbruke og i verste konsekvens utøve vold ovenfor den syke.
Men det jeg har tenkt aller mest på er den pårørende som lever i et voldelig klima og som samtidig får i oppdrag om å være en ressurs for den som har utsatt dem for det mest hinsides man kan tenke seg. I tillegg til de nevnte former for vold har vi også seksualisert, materiell og økonomisk vold og alle formene gir traumer og de fleste får diagnosen PTSD eller KPTSD og symptomene på dette er. Hos voldsofre går ofte til lege, psykolog, alternative terapeuter for sine plager, men dere helsetilstand bedres sjeldent fordi man kommer ikke til årsaken til plagene:
De mest vanlige symptomene vi ser hos voksne:
- Angst og depresjon
- Fysisk ubehag (Fibromyalgi /Fibrositt)
- Hodepine
- Tinitus
- Kvalme
- Svimmelhet
- Hjerteklapp
- Høyt blodtrykk
- Muskelplager
- Lammelser
- Koordineringsproblemer
- Mageproblemer
- Underlivsproblemer
hos barn kan vi se:
- Mestringsproblemer
- Konsentrasjonsproblemer
- Rastløshet
- Angst
- Spiseforstyrrelse
- Selvskading
- Søvnvansker
- Følelseslabilitet
- Skoleskulk
Både barn og voksne kan finne følelsesmessig reguleringsstøtte i alkohol, narkotika og stemningsendrende medikamenter, arbeid, gambling, mat, selvskading, hyperaktivitet, ekstremsport, sex, vold.
Kanskje det er på tide at vi går rus- og avhengighetsbehandlingen litt nærere i sømmene når vi skal lage behandlingsplaner sammen med pasienten – og ikke minst kalle en spade en spade. En som har vært utsatt for vold av «sin» rusmiddelmisbruker kan ikke være en sterk og støttende ressurs som er nødvendig i gjenreisningen. En som har misbrukt rusmidler kan ikke tas hånd om av en som kanskje har vært årsaken til selvmedisineringen personen har drevet med. Men når dette er sagt så er det viktig at hver og en får en individuell utredning – både pårørende, andre nærstående og den selvmedisinerte avhengige. Samtidig må vi orke å ta inn mitt perspektiv og stille de spørsmål som leder til god behandling av de sår som finnes slik at den enkelte kan bli i stand til å ta ansvar for seg og sitt.
Anbefaler boken: Meningen med volden, Per Isdal Trykk her
Individuell samtale og veiledning: Trykk her