BOKSTAVDIAGNOSER – HJELP TIL INNSIKT

PTSD, KPTSD, STS, jeg har dem alle. Det tok tid å få utredet noe jeg visste selv. P= Post, T= Traumatisk, S=Stress, D=Disorder = forstyrrelse, K= Kompleks, S=Sekundær. PTSD er en god gamle kjenning, KPTSD og STS er av nyere dato. STS er den siste.

TRAUME (T) : En fellesbetegnelse på alle slags kroppslige og mentale skader (psykisk traume) og belastninger som skylders påvirkning utenfra (SML)

DISORDER(D): På norsk er dette FORSTYRRELSE(WHO /DSM)

POST TRAUMATISERING (PT): Gjenoppleving av et tidligere traume, en reaksjon på et alvorlig eller langvarig psykisk traume (NHI)

KOMPLEKS TRAUMATISERING (KT): Traumatiske hendelser som skjer igjen og igjen, i situasjoner der den utsatte ikke kan slippe unna, for eksempel utsatte for incest, familievold, mennesker som har sittet i konsentrasjonsleire eller mennesker på flukt miljø (NKVTS)

SEKUNDÆR TRAUMATISERING (ST): Er en negativ prosess som skjer med en person i møte med traumatiserte mennesker over tid og ved gjentatte hendelser. (NTNU)
(Les mer i referanser til boka mi som er under utvikling: https://ritanilsen.no/referanser-til-maus-under-utvikling/ )

Hvordan holder jeg ut alle disse bokstavdiagnosene? Først av alt må jeg ha folk jeg kan snakke med som forstår symptombilde – som forstår hva jeg har vært utsatt, og at jeg får støtte til jeg er ute av selve traumeaktiveringen. Når jeg kommer inn på fast grunn igjen, må jeg få hjelp til å forstå hva som utløste symptomene og hva jeg må gjøre for å forebygge ny runde med traumereaksjoner, altså en ny re-traumatisering.

Og dette forebyggingsarbeidet er til tider kjempevanskelig, slitsomt og sorgfullt. Det har krevd vanvittig mye av meg selv, til tider også mye av behandlerne / støttespillerne mine. Tålmodighet og Tid er to TT’er som er – og har vært, den eneste og riktige medisinen for meg, men som ikke er mine sterke sider. Jeg pleier å si:

– Tålmodighet er en dyd og den mista jeg under fødsel.

Transparent var noe jeg lærte i utdanningen i sjelesorg- altså at man som samtalepartner måtte se og forstå både det fysiske, psykiske og sosiale til konfidenten (en person som betror seg til f.eks en sjelesørger). Det er et samspill hvor sjelesørger stiller spørsmål og reflektere høyt med personen. Det er viktig at personen finner sin vei ut av sine vansker, men vi er der med den. I dette arbeidet må vi som sjelesørgere aldri glemme at vi kun skal gå deler av veien med personen som oppsøker oss, derfor må vi ha fokuset på selvstendigheten deres. Dvs. hjelp til videre forebygging av tilsvarende vansker de engang har arbeidet seg ut av.

Jeg lærte noe tilsvarende i akupunkturen. Der måtte vi forstå hvordan hele mennesket, alt fra cellenivå og til hvordan psyken og det kroppslige snakker til oss igjennom symptomene pasientene kommer med, og at miljøet den oppholder seg må inkluderes. Hvor har ubalansen oppstått, er spørsmålene vi som akupunktører må stille oss. Nest er: hva kan vi rette opp med våre verktøy og hva må pasienten selv bidra med. Ikke minst hva de må ha et våkent øye hver gang den får føling med at symptomene er på vei igjen. Dvs. forebygging av tilsvarende smerter de engang kom med.

Denne kunnskapen har vært viktig i alle samtaler jeg har hatt over de 25 årene jeg har jobbet innen helse, sosial- og kriminalomsorgen. Ikke minst i utviklingen av ANTA-programmet. Men så er det noe med: Teori og praksis, og at man må leve som man lærer. Mitt mantra i alle år jeg har jobbet er hentet fra karmelittmunken Willfrid Stinissen:
– Be ingen å holde ut en smerte du selv ikke har kjent – veiled ingen inn på en vei du selv ikke har gått, for da krenker du dem.
Da jeg sist gang fikk aktivisert alle bokstavdiagnosene, og det alle på nesten samme tid, ble verktøyene mine atter engang i iverksatt – rettet først og fremst mot meg. Fastlege, psykiater og pater, samt mennesker med samme erfaringer som meg, ble holdepunkt og viktige samtalepartnere. Igjennom disse fikk jeg avdekket hva som skjedde, hvorfor og hvilke konsekvenser det ga.

Så i dag må jeg være obs på hva som kan sette i gang traumereaksjonshelvete igjen, og styre unna alt jeg ikke MÅ forholde meg til. Jeg er for gammel til å gå inn i eksponeringsterapi, jeg trenger heller ikke tåle og holde ut alt jeg ikke tåler å holde ut.

Så enkelt sagt, men teori og praksis er to forskjellige ting, og derfor også komplisert. Og det er her mine hjelpere kommer inn – gang, på gang, på gang og det hjelper – så tålmodig og de gir av sin tid. Men jobben for mitt liv ligger i mine hender og er avhengig av hva jeg gjør for egen livssituasjon. Derfor har jeg levd under slagordet:
Det handler ikke om å slutte å ruse meg, men å finne en mulighet til å slippe …(noe som gir meg frihet til å leve og ikke bare eksistere)

Dette skal jeg holde et foredrag om den 31. august 2022 kl.17.15 – 18.15 (meld deg på om du vil høre mer eller stille spørsmål til meg og andre på: nada@nada-norge.no)