DU LYVER!

Henrik Ibsen!!! What a guy!!!

Hvordan er det mulig – Ibsen  skriver Peer Gynt på 1800-tallet asså? Og det på en måte som gjør at jeg blir så inderlig berørt i 2022 – så berørt at opplevelsen sitter i kroppen så jeg kan kjenne det fysisk? Jeg har aldri opplevd noe slikt tidligere av et teaterstykke.

Peer Gynt gestaltet nok Henrik Ibsen. For Henrik visste godt hvordan det var å være igjen et sted etter at en far satte familien i forlegenhet og til sist bli fordrevet. Det er sånn jeg forstår det i alle fall, etter å ha hørt en kort intro om Ibsens liv av Sverre Mørkhagen på bussen fra Venabu fjellhotell til Gålå.

Det ble en sterk følelsesmessig opplevelse å se Peer Gynt med Aksel Hennie i rollen som Peer. Regissøren Per-Olav Sørensen har virkelig satt fingeren på et kjent fenomen man finner hos voksne barn av en uansvarlig omsorgsansvarlig. Han får frem hva som skjer med det lille mennesket som blir tynget av ansvar det ikke har ressurser til å mestre, og den ene traumatiserte og forlatte som blir igjen hos barnet, og som gjør så godt det kan.

Skam og skyld, dekkes over av de små gledelige øyeblikkene mor og sønn får sammen. De danser og ler, men gråten og fortvilelsen er under det flortynne dekket. Mor og sønn går lagt for å redde både egen og den andres stolthet, men de lykkes ikke. Ingen av dem har den fysiske og mentale styrke det kreves for å lykkes. De er til og med i tvil om de er gode nok – om de har gjort rett og sjel for seg, foran St.Peter som står i himmelporten.

Peer sitt ønske om å finne ut hvem han er, eller få en bekreftelse på om han har vært seg selv da han tok sine dårlige valg, jager han inn i et følelseshelvete som man selv må ha kjent på kroppen for å forstå. Jeg kjenner kraften av smerten Hennie gir utrykk for der jeg sitter i mørket omkranset av over 2000 mennesker på Gålå, Gudbrandsdalen.

Flukten inn i både ulike midler, metoder og falske identiteter letter følelsen av utstøttheten en stakket stund. Men slitet gjør at du dras inn i et nytt mørke fylt av demoners makt som eter deg opp. Du holdes lengre og lengre fanget i tankenes og følelsens galskap.

De hjelpesløse forsøk på å holde oppe et actionfylt liv, hjulpet av midler som opphever moral og grenser, innhenter ditt egentlig jeg gang på gang, hver gang når du er på ditt mest sårbare. Da du ikke har krefter til å løpe fra deg selv lenger.

Korsveiene du støter på hjelper deg ikke for du har ikke mulighet til å ta andre valg enn tidligere. Det er den samme falskhet og unnfallenhet du har som støttespillere, det har vært umulig å endre på det. Foruten tillitspersoner i din omgivelse, vil du alltid havne tilbake der du kom fra.

Men ved å ikke gi opp, ved å ha troen på at det finnes et håp selv for den ynkeligste av de ynkelige, kommer Peer seg inn i en trygg havn – som har gjort mer enn en gang, når han trodde enden var nær. Som tidligere ser han åpninger – det kommer menneske med gode hensikter, Solveig, hans første og eneste ekte kjærlighet, kommer han til unnsetning og bærer han på sine skuldre.

Moralen for meg som ikke kjenner Peer Gynt fra før er: Det finnes HÅP, selv når det er på det mørkeste. Også for oss med en dårlig start i livet. Det tar bare litt lengre tid. Vi må innom noen stoppesteder i vår søken som gjør vondt, men vi kommer frem. På veien frem mot målet er det lov å drømme, så alt han kom med var ikke løgn…

Nå skal jeg hjem å lese Peer Gynt. Jeg skal lese biografien om Ibsen, for her vil jeg finne mye gull!

Takk til Aksel Hennie og takk Sverre Mørkhagen og ikke minst takk til Lars Tvete på Venabu Fjellhotell som inspirerte meg så at jeg tok meg råd til dette ene døgnet. Takk til Hilde for gode samtaler før og etter forestillingen.

Leave a Comment

Your email address will not be published.