Med iphone på fanget, ingen øreplugger og lyden på høyt, hører jeg at det er en actionfilm som sees på. Barnet gråter, mor løfter mobilen nærmere ansiktet. Det sees så brutalt ut, men når begeret er fult, kreftene borte, opphører kampen og en overgir seg. Siste rest av energi førte mor og barn hit til dette venterommet. Hjelpen finnes i huset – nye krefter tilføres via andre mennesker. Livet og verden kan være et brutalt sted. Kvinner og barn på flukt fra krigsherjet hjem, i Norge, i en liten og gjennomsiktig by. En barnegråt og en energi tom fortvilet mor som ikke orker mer, har jeg opplevd mange ganger. Det berører.
Sort i blikket, knyttende never, en spent oppblåst overkropp, møter meg. Noe skjer på innsiden, ikke en lyd avslører hva det handler om. Da ordene kommer presses de frem mellom sammenbitte tenner. Det som sies forteller om en sønderbrutt mann som forsøker å finne vei. En som forsøker å forstå hva som skjedde og forklare seg selv at det var ikke bare hans skyld. Mørke i hans blikk viker mer og mer. Usikkerheten, fortvilelsen og håpløsheten kommer til syne. Kroppen synker sammen, hode bøyes og tårene triller. Alt som betydde noe forsvant i et brøl og kraftslag, fremtidsutsikten er fra en lukket jerndør bak gitter og betong. Det setter sitt spor.
På vei ut av toget får jeg et dødsbudskap. En vaker sjel har forlatt oss. Jeg fikk vite at han fant sin kvinne, og et sted hvor han fikk fred i sinnet. Han har vært i mine tanker nå og da, som alle jeg har blitt litt kjent med. Jeg har sendt mine bønner, som jeg kan be, for han og de andre. Det var så mye i hans ytre liv, hans egne handlinger, stemte ikke overens med hva som bodde i hans indre, om drømmene for fremtiden. Forhistorien hans fortalte meg at veien frem ville bli lang, det var ingen autostrada han skulle inn på. Han var på mange måter et bilde på barnet jeg nå så som satt med sin mor. Årene går og jeg ser at det er minst 3 – 4 år siden vi hadde vår siste samtale. Da var det ugreit, men et barns HÅP bodde fremdeles i han. Det berørte.
Fra smerte til innsikt, sa Inger Emilie Nitter i går på Litteraturhuset i Oslo, hvor Amaliedagene går av stabelen denne helga. Hun holdt et utrolig tankevekkende foredrag om sine erfaringer som psykosepasient. Smerte gir virkelig innsikt. En innsikt som kan bringes videre til dem som ikke har funnet den ennå, sier jeg til meg selv der jeg sitter ved siden av min venninne. En venn som har delt raust av sin innsikt med mange i over 50 år. Jeg har mottatt hennes innsikt i 25 av dem og gitt det videre. Det skal jeg fortsette med, både motta og gi videre- INGEN skal få hindre meg.
Hva jeg skal fortsette med ble tydeligere enn noen gang etter denne ukes opplevelser. Alt fra personen som mistet fotfeste på grunn av skam, kvinnen og barnet jeg møtte, den sønderknuste mannen som tok kontakt, den engang unge mannen jeg fikk gleden av å bli kjent med på et ANTA-kurs jeg ledet, og som nå forlot sine nære og kjære, fremdeles mens han ennå var ung.
Den 31. august skal jeg holde et foredrag om omsorgstretthet, utbrenthet eller depresjon hos personer som arbeider i omsorgsyrker. Eller for dem som bare er interessert i temaet. Da skal jeg også dele litt om min smerte og den innsikt jeg sitter med i dag. Hva som skjedde da, hvordan var det, hva gjorde jeg og hvordan er det nå.
Send meg mail: nada@nada-norge.no om du vil ha link til den 31. aug. Kl.17.15-18.15
Hvil i fred kjære Thore – min tanker går til dine nære og kjære