Refleksjoner er en berikelse altså. Sitte helt i stillhet, i et bittelite kapell med plass til 6 personer, helt alene og tenke, mens jeg venter på pateren jeg har mine ukentlige samtaler med, gjorde godt i dag.
For noen uker siden snakket pater’n og jeg om hvordan det er å vite at noen går inn for å ødelegge livet ditt. Det er liksom ikke bare Jesus som opplevde å ha en Judas blant seg – en person man går utifra skal være ens nærmeste, men som snur ryggen til når du er på det mest sårbare. Svikefulle nære har nok de aller fleste av oss fått kjenne på kroppen, men at noen vil ta fra deg det du lever for – som også mange andre nyter godt av, er det gudskjelov færre som får oppleve.
I dag snakket vi litt om veien mange har foran seg når dem må endre hele livssituasjonen sin. Hvor tungt det er når man blir stående helt alene og kun kjenne til det livet som har gjort en bare vondt. Aller verst er det selvfølgelig for oss som ikke har tillit til mennesker og som heller ikke har tro på en Gud. En tro som hjelper i de vanskeligste stundene i livet.
Før samtalen i dag, i kapellet, tenkte jeg også på dette, for det var det jeg ville snakke med pater’n om. Da jeg begynte mitt arbeid for dem som sliter på grunn av eget og andres rusmisbruk i 1997, visste jeg egentlig ikke hvordan jeg kunne hjelpe. Det eneste jeg visste var at jeg ville bistå dem som hadde det tøft, men som sagt ikke hvordan eller på hvilken måte.
Mens jeg holdt på med studiene mine innen alternativ medisin leste jeg artikkelen til dr. Egil Nordli om alkoholmisbruk og konsekvensene for familien. Dette var ca. seks måneder etter at jeg selv hadde fått innsikt i min egen pårørendebakgrunn og konsekvensene av det. Teorien til dr. Norli som mine livserfaringer kunne bekrefte, viste hvor sammensatte vi mennesker er, så dette tok jeg med meg videre. Da tiden var kommet og jeg skulle ut i praksis i akupunktur leste jeg en bok av karmelittmunken Willfrid Stinissen. I boken han har skrevet for prester sier han: Livet kan vi ikke gi noen, men vi er som jordmødre som legger til rette for livet som skal komme.
Sånn er det, sånn ble det og sånn er det nå. Jeg fortsetter i den ånd som jeg har gjort i over 25 år nå – videreføring av egenerfaring som støttes og styrkes av teoretisk kunnskap. Jeg har stått som en støttespiller inntil hjelpesøkende finner sin vei til det livet de ønsker seg, og det skal jeg fortsette med. Til tider kan jeg «gå» litt rundt på vennelista mi på Facebook og se på de barna som har kommet til, eller blitt trygge voksne, etter at deres forelder/foreldre fikk til et liv de etter hvert evnet å ta ansvar for. Da jeg traff dem første for gang var de både rådville og redde, akkurat som jeg selv hadde vært. Den kunnskap jeg videreførte fra mine livserfaringer, samt fra lærere og veiledere, bidro til at de fant sin vei, til det livet de har i dag – ofte langt unna meg.
Dette tok jeg opp med pateren min. Og jeg fortalte hvorfor jeg nå har utviklet et kurs over zoom. Kurset er for alle dem som har et liv som ikke ble som antatt – en hverdag som ikke ble som forventet. Kurset kan følges av absolutt alle som har tilgang på zoom. Mitt HÅP er at igjennom 10 foredrag vil noen få en forløsning – som kan lede til en innsikt, som kan være den enkelte til hjelp videre i livet.
Livet jeg lever i dag ble ikke i nærheten av det jeg hadde antatt – ingenting ble som forventet, men jeg vil ikke bytte det ut med noen. Tidligere har mine vondeste livserfaringer kommet mange til gode ¬– i dag har jeg enda flere uønskede erfaringer som kommer enda flere til gode på en eller annen måte.
Kunnskapsnivået mitt kan kanskje sammenliknes litt med jordmødrene på Ullevålsteamet kontra den ordinære jordmora. De på Ullevålteamet arbeider blant annet for fødende kvinner med kjente ekstrautfordringer, som berører både mor og det ufødte liv på en helt spesiell måte. De må derfor forberede seg, oftere enn vanlig, på at begges liv kan henge i en svært tynn tråd. Gråten til et barn som fødes med abstinessmerter, er en gråt du aldr glemmer, barnets skjelvinger er heller ikke noe som forlater netthinna. Men dette er også liv som skal taes i mot og stelles med tanke på at det skal vokse opp og bli selvstendige individer.
Nå i kveld sender jeg mange tanker til deg som ringte og var ulykkelig for at det atter en gang gikk så inderlig galt – det var ikke intensjonen, du skulle bare roe ned stresset med en GT. Du vil ikke leve, men heller ikke død. Om noen dager snakkes vi igjen og da skal jeg fortelle deg en mulig årsak til at det gikk galt på fredag. Forhåpentligvis vil det lede til den hjelpen du trenger for livet du drømmer om – det livet du ikke vil miste.