Det kommer ingenting inn i en lukket hånd, sies det. Min erfaring er at det heller ikke kommer noe inn i en lukket munn.
Jeg må innrømme at jeg var veldig spent på et møtet jeg skulle ha i går, for jeg kjente ikke personen. Noe viktig måtte det være siden jeg ble kontaktet før ferien, og inngikk en avtale om å møtes når ferien var over, som altså var i går. Meldingen på Messenger lød: Hei, jeg har fulgt deg i flere år, og jeg ser du ikke har hatt så greit i noen av dem. Jeg vil gjerne møte deg face2face, for da er det lettere å snakke.
Vi møttes ved tigeren utenfor Oslo S. Et fint møtested. Jeg var smånervøs for om jeg ville gjenkjenne personen, så jeg ba som vanlig: Se etter meg for jeg ser litt dårlig – jeg kunne ha lagt til: når jeg er nervøs.
Jeg så personen og den så meg, så vi ga hverandre en god klem som om vi begge hadde kjent hverandre i mange år. Personen kjente meg veldig godt siden jeg er så åpen på Facebook, men den var helt ukjent for meg. Vi gikk inn igjen på Oslo S og fant en stille krok. Kjøpte med hver vår kaffe og småpludret litt om sommeren som var på hell og ukene som var gått siden personens første kontakt. Så ble det alvor.
Personen har en høyere stilling innen det offentlige. Den åpent med at jeg ikke måtte ta mye av det jeg hadde opplevd personlig. Maktsyke mennesker eller mennesker som hadde noe å skjule, vil gå over lik for å dekke over hva de egentlig er ute etter eller hva de har gjort. Personen sa rett ut: Om du tror det bare skjer med «sånne» som deg, så tar du feil. Nå var utsagnet knyttet til hvordan jeg hadde fremstilt meg selv – som liten og ubetydelig i forhold til dem med posisjon. Det var altså ikke en nedlatende holdning fra personens side.
Jo mer jeg fikk høre, jo jævligere synes jeg det ble. Personen hadde forstått at jeg ikke forsto at jeg hadde satt meg i en varslers posisjon. Og varslere er ikke personer samfunnet vårt vil ha. Siden jeg også har hatt noen samtaler både med Kari Breirem (Varsler) og Per-Yngve Monsen (Varlser) så var ikke dette nytt for meg lenger.
Det jeg ikke hadde hørt før, var at det var normalt med utfrysing av mennesker som sto opp for dem som ble dårlig behandlet på en arbeidsplass. Jeg hadde stått opp for voksne sårbare som kom med påstander om at de hadde vært utsatt for blant annet seksuell krenkende atferd, annen utnyttelse og trusler fra medarbeidere. Mellomleder og verneombud undersøkte ikke saken, men avfeide den. De som fikk anklagelsene mot seg anmeldte ikke de grove påstandene, og den øverste ledelse plasserte ansvar til noen som ikke kunne forsvare seg.
Personen jeg møtte fortalte at selv ikke seksuelle krenkelser mot barn blir fulgt opp, om den voksne som får vite om det antok at de kunne miste noe ved å bry seg. Her fikk jeg også vite om saker og ting som skjedde blant tillitsvalgte, fagforeningspersoner og andre med stor påvirkningskraft, og deres unnfallenhet.
Vi satt og delte mange erfaringer i noen timer og jeg fikk vite enormt mye om norsk organisasjons – og arbeidsliv og annet som blir sett som betydningsfullt i samfunnet. Dette var noe jeg overhode ikke hadde hørt om tidligere og fikk en fornemmelse at alle kjenner noen i sentrale stillinger og disse igjen klør hverandre på ryggen etter behov.
I dag ble jeg invitert til en lunsj på Theatercaféen. Personen jeg skulle spise med har vært arbeidsleder i mange 10-år. Både i Norge og utlandet. Nå var denne lunsjen en slags oppdatering om hvordan det hadde vært i de siste årene siden personen ikke hadde kunne følge med på mitt og jeg ikke på dens av ulike årsaker. I en mikro kortversjon fortalte jeg litt om hva som hadde skjedd og hvem jeg opplever står bak, men mest om hvordan det var nå. Ingenting av det jeg fortalte kom som noe sjokk. Trist, “the real world”, som personen sa. Men jeg kunne gudskjelov dele en del gledelig ting og at det var veldig bra nå.
Livet er i bevegelse og jeg følger med, som jeg sa. På bakgrunn av det jeg fortalte fikk jeg vite litt om arbeidslivet i utlandet kontra her. Slik jeg oppfattet det så virket det som om konkurransen om posisjon og makt var noe renere og åpnere i det store utland. Det virket som om både toppledere og mellomledere hadde tanker på at samtlige var avhengig av sine arbeidsplasser for å ta vare på familien sin. Det er noen år siden denne personen var aktiv i ordinært arbeidsliv med ansatte, så det ble en slags mimring over den gang da. Konklusjonen var at personen var glad den ikke hadde personalansvar lenger og det sa jeg AMEN til.
På vei hjem med toget fikk jeg en telefon fra ei som har fått litt plass i boka mi som kommer i 2023. Det var hyggelig å høre gleden i stemmen hennes. Sønnen var blitt så mobbet i bygda der de bodde og etter en del samtaler internt i familien ble de enige om å flytte. Alle i bygda visste hvem som sto bak mobbingen, men ingen sto opp for gutten og hans familie. Nå har sønnen byttet skole og det ser ut til at dette går bra. Gutten fortalte ikke om denne mobbingen som pågikk over år, men så en dag kom sannheten frem likevel – som sannheter alltid gjør. Etter dette har familien fått en god åpen kommunikasjon og alle hjelpe hverandre.
Mannen i mitt liv har lagt seg nå, det er stille i leiligheten og jeg sitter her og tenker: Norge er et lite land. Jeg får vite om mye som skjer alt fra Lindesnes til Nordkapp. Lillebitte meg får høre om alt fra naboen på hjørne, rektor, lokalpolitikere til mediakjendiser fra ulike yrkesgrupper, som dekker over det mest groteske for å redde sin egen bak.
Noen av disse personene er svært synlige, mens andre gjemmer seg bak sine nyttige idioter. Ikke alle snakker om det de vet om andre, men de fleste omgås noen som snakker og derfor spres det raskt hva noen utsetter sine medarbeidere og medmennesker for. Så det mange tror ingen vet om dem er det svært mange som vet, men 99,9 prosent har lært at de skal snu ryggen til og ikke bry seg.
På mange måter er jeg takknemlig for at jeg ikke visste om konsekvensene av å stå opp for dem som ligger nede tidligere. Jeg er glad for at jeg gjorde som jeg gjorde – jeg er glad jeg brøy meg og forsøkte å ta dem jeg tok i forsvar, selv om jeg fikk en psykisk knekk. For det er både barn og voksne som nyter godt av det i dag.
Men det jeg er mest glad for er at jeg har snakket høyt om hvordan jeg hadde det, for det har utløst mange nye bekjentskaper jeg har lært enormt mye av. Best av alt er at jeg kan tro på alt fra frivillige til ledere, som forteller at de er mobbet på arbeidsplassen sin. Dette var mennesker jeg tidligere tenkte overdreiv, for jeg har hørt om dette i mange år av dem som utviklet alkoholisme og medikamentmisbruk. Spesielt om de hadde en ledende posisjon – for denne uka lærte jeg at ingen blir spart når maktsyke er på jakt