I dag morges, litt over kl. 07.00 kom første telefon til meg. Den minnet meg på noe jeg ikke har tenkt over på lenge. Hver dag har jeg samtaler med folk som trenger å snakke ut om hemmeligheter de har båret på. Hemmeligheter som var knyttet til noe de har vært utsatt for – dirkete eller indirekte, men som de ikke er skyld i. For noen har sår blitt revet opp – sår de trodde var grodd, når de har fått vite noe av andre, og som de har fått beskjed om å ikke si videre. De har de kommet i en lojalitetsknipe som har gitt negative konsekvenser.
Når jeg sier negative konsekvenser så handler det mest om at det har hindret en åpen kommunikasjon med ens nære og kjære. Det å bære på det vi kaller mørke hemmeligheter gjør mer enn vi aner med oss. Mørke hemmeligheter: hendelser og følelser du ikke våger å snakke om fordi du er redd for en negativ konsekvens. Men, det vi tror ingen vet fordi vi holder munn, gjennomskuer alle som SER oss likevel. De vet ikke hva det dreier seg om, men de fornemmer at det er noe.
Et menneske som aldri kan ha en intimitet: nær og seriøs samtale, kan være fange av en usunn lojalitet og bærere av mørke hemmeligheter – bevisst eller ubevisst. Det synes ved at de alltid har en fleipete tone og svarer med ironi eller sarkasme, forlater rommet, endrer tema eller blir taus eller brølende og stivner når temaer som berører område hemmeligheten deres omhandler. Andre tegn kan være alt fra alvorlige spiseforstyrrelser, selvskading, hyperaktivitet og overarbeiding, rusmiddelog medikamentmisbruk eller annet misbruk eller ymse sykdomssymptomer som legene ikke finner åpenbare årsaker til. Utagerende og voldelige – tause og innadvente som aldri våger å sette ord på egne behov
Det er denne fremtoningen som avslører at vi bærer på noe vi ikke kan snakke åpent ut om med våre nærmeste – eller andre det vil være naturlig å ha tillit til. I relasjoner hvor man den ene parten mener at åpenhet er viktig vil det bli mye frustrasjon og forvirring. Det er i slike forhold det er vekstgrunnlag for utviklingen av dysfunksjonelle familiemønstrene. Noe som barn betaler den største prisen for.
For oss som har levd under et regime med mørke hemmeligheter, kanskje helt fra vi var bitte små til langt inn i alderdommen, vet hvor viktig det er med åpne samtaler. Vi har igjennom slike samtaler fått erfare at vi ikke er alene og at vi igjennom egne og andres delinger av erfaringene har funnet HÅP og styrke til å bli frie mennesker. Tone Birgitte Bergflødt har ikke bare har snakket ut om dette, hun har skrevet boken “Farfars skrin – en oppvekst i skyggen av NS”. Her beskriver hun noen av konsekvensene av å være andregenerasjon etter andre verdenskrig, og det å vokse opp med en slik mørk familiehemmelighet.
I dag morges fikk jeg altså en telefon og fikk vite at en som har hatt en seksuell overskridende atferd mot sårbare fremdeles er i en ledende stilling hvor sårbare mennesker kommer. Hele ledelsen vet om dette, kollegaer og andre like så. Personen har ikke fått noen konsekvenser, men fortsetter som om han er en omsorgsfull leder. Et av ofrene holder helt munn, hennes nærmeste som vet om det holder helt munn og en kollega av han holder munn, selv om den skal fortsatt arbeide med han som leder. Felles for ofrene – og andre, som holder munn er at de tenker: Han gjorde det mot meg (henne), det rammer sikkert ikke flere.
JEG SIER:
Det er så feil som det går an. Den som utfører seksuelle tilnærmelser eller krenker andre i kraft av sin maktposisjon, utøver dette der de finner en åpning for det. Alt fra egne barn, bonusbarn, søsken, institusjoner for sårbare, organisasjonsfeller i alt fra trossamfunn, politiske parti og ideelle hjelpeorganisasjoner – du finner dem overalt. Og det lar seg gjør fordi en overgriper legger alltid igjen et visittkort som forteller ofrene dirkete eller indirekte hva som skjer om de sier noe. Dessuten så vet de inderlig vel hvem de skal prøve seg på – det er ingenting som er tilfeldig. I tillegg har vi alle dem som snur ryggen til fordi dem ikke makter å bli innblandet i noe som ikke rammer dem selv.
Da jeg var i San Fransisco i 2008 hos Norma Hotaling, som bygget opp et senter SAGE, for prostituerte og ofre for menneskehandel, fortalte jeg min historie for første gang. 40 år etter første overgrep. På den tiden kjente jeg Normas historie som var veldig lik min og det var derfor jeg åpent meg.
HUN SA:
La et hvert overgrep stoppe ved deg. Tro ikke at du er hans eneste offer. La ikke dine barn rammes av hemmeligheter du selv ikke er skyld i.
Jeg har fulgt hennes råd – jeg har betalt en høy pris for det, men jeg er veldig takknemlig for at jeg kan se hvem det måtte være i øynene. Har jeg gjort en feil jeg og får vite om, er jeg den første til å be om unnskyldning. Men jeg står ikke med bøyd hode og krenkes uten kamp – hverken for meg eller mine LIKE.
I denne konkrete saken har jeg ikke flere instanser å henvende meg til – jeg har forsøkt det jeg kunne. Jeg håper bare at personen blir holdt et godt øye med og at et hvert forsøk på seksuell atferd blir slått hardt ned på.
Jeg vil alltid være der for dem som rammes av ulike krenkelser – jeg skal bidra med alt jeg har, selv med de begrensninger som finnes. Jeg skal ALDRI holde kjeft når mine LIKE rammes.