Ut av det blå ringer en slektning til meg i går kveld som jeg ikke har snakket med på flere 10-år. Vi fikk en lang og god prat. Minnene seg inn etterhvert som vi pratet. Vi både lo, hadde nok noen tårer i øynene – jeg hadde i alle fall det, og ristet litt på hode over mangt og meget.
Forsoning og løsrivelse var ord som slo meg. Arvesynden, alle de mørke familiehemmelighetene fra tidenes morgen, som den dag i dag står til hinder for den livgivende trygghet familiær tilhørighet gir, er noe jeg har tenkt mye på i hele dag.
Det som kom tydelig frem i den flere timers lange samtalen var at forhistorien vår innhenter oss på ulik vis. Dessverre så slutter den ikke ved vår generasjon eller den neste og den kommende etter den igjen, forstår jeg.
Litt vanskelig for meg å bedømme hvor hardt dette sitter siden jeg ikke har barn selv, men jeg fikk virkelig innsikt i det etter gårsdagens samtale. Vet ikke hvilket ord jeg skal bruke som kan definere følelsen av dette. Jeg konkluderte med at det kommer til syvende og sist an på hvordan den enkelte tar det. Hvilket savn den måtte ha etter å tilhøre sin biologiske familie.
Oh, nothing is forgotten
Only left behind, synger Robbie Robertson, i sangen Unbound, som jeg har hørt på mye i dag, samtidig som jeg har lest litt i slektsboka mi – en slektslinje jeg kan følge tilbake til 1400-tallet etter at jeg ble med i My Heritage.
Jaggu er det spennende å se, hvordan de som har vært døde og begravet i evigheter på mange måter får et nytt liv. Vi kan se hvordan deres liv gjenspeiler seg i det livet vi lever i dag. JØYJEMEI!!! Tydelig at det er tanke- og handlingsmøstre som går i arv: arvesynden – ursynden, til sorg og glede.
Jeg vet ikke om min slektning og jeg rekker å treffes i dette livet, selvom vi mente vi skulle få til det. Vi sa noe tilsvarende på 70-tallet også. I den nærmeste fremtid skal jeg prioritere dem som står meg nær – mannen min og de jeg anser som min familie – venner og bekjente. Sånn må det bli…
Robbie Robertson: https://www.youtube.com/watch?v=A4kiWxN40pU…
Ja – spennende å pirke borti, hva besteforeldre og foreldre har opplevd, og som påvirker fremtiden. Plutselig hørte jeg om en tante som reagerte likt som min far, og fordi de ikke ville gjøre noe som kanskje var dumt for andre (kanskje kunne forstyrre eller noen ikke syns var perfekt), sluttet de med noe de egentlig var gode på. Og så plutselig er dette et familiemønster som bør brytes.