Har jeg hørt den før: Vi alle har vår vei – vi må finne vår vei – det er mange veier til Rom osv.osv. når ens psykiske helse faller sammen – med og uten rusmiddelmisbruk.
Det er mange gode overbevisere som “selger” sin vei som den rette. Og det kan nok stemme at de har en vei som kan hjelpe noen, men…
I mange tilfeller så mangler den hjelpesøkende det som skal til for å finne SIN vei som leder den dit den ønsker seg. Det er nå iallfall min erfaring.
For meg, som jeg opplever det er for mange andre også, er at jeg manglet en indre fred. En stillheten som kunne hjelpe meg til å finne trygghet. Noe som er viktig for å finne veien mot ens livsmål.
I de siste fire årene har det handlet mye om å finne tilbake til min vei, for jeg visste hvor jeg ville, da psyken kollapset.
Her jeg sitter nå er jeg veldig takknemlig for at mørke jeg var i har bidratt til at jeg har funnet veien inntil en varig hjelpekilde. En hjelp som gjør meg i stand til å holde på stabiliteten i hverdagen og via dette som et virkemiddel, har jeg fått en trygghet jeg aldri før har kjent på tidligere.
Det er mange veier mot et ønsket mål – fordi vi skal til ulike steder, men noe er likt for oss alle: Vi må kjenne en trygghet- uten den vil vi ikke finne veien videre.
Mine tanker går til innsatte i fengsel, innlagte i rusinstitusjoner og psykiatrien – og alle andre, som føler at de har gått seg vill. Vi alle har vårt kors å bære så fortvilelsen, smerten og ensomheten er gjenkjennbar.
Det eneste jeg kan si er: Let etter det som kan stilne kraften av følelseskaoset samtidig som du holder hode klart, slik at du kan se din vei – for det kan ingen hjelpe deg med. Men hjelp til den indre oppryddingen MÅ du ha.
Min vei er den samme som det har vært de siste 26 år: Jeg vil bære HÅPet for dem som har mistet det inntil de kan bære det selv.
Jeg takker alle som har hjulpet meg hit jeg har kommet nå – uten dere så hadde jeg fremdeles vært i mørket