Johny Vassbakk sier at han skulle ønske han ble tatt tak i tidligere for da hadde han sluppet unna mye av de problemene han har stått i , blant annet følelsene av å være utstøtt og ellers det vanskelige livet han hadde hatt i Skudneshavn (uttalelse VG-tv). Jeg lurer på om han i denne forbindelsen har tanker på ofrene sine? Om han også tenker på hva dem hadde sluppet av problemer om han hadde blitt hjulpet tidligere? (Da med tanke på det som alt er kjent og hvor han har innrømmet og sonet for overgrepene og krenkelsene han har utført).
Jeg kom på en samtale jeg hadde med en som hadde utsatt mange for mye vondt. Dette var med en mann som arbeidet innenfor offentlig kommunikasjon og som drakk. Familie og kollegaer visste om hans drikkemønster. Han inntok aldri noe flytende med lukt når han var i tjeneste, men ellers drakk han med begge hendene til alle tider. Samtlige rundt han valgte å dekke over dette og de problemene alkoholinntaket hans utløste. Så kom dagen hvor en nyansatt våken leder forsto at her var det noe som ikke stemte, og krevde alkotest av samtlige og en utvidet test på dem som viste tegn til promille. Mannen ble tatt, og ble beordret til behandling. I påvente av innleggelse hadde jeg noen samtaler med han som virkelig gjorde inntrykk, spesielt den første. Mannen utbrøt: Endelig ble jeg tatt, endelig skal jeg få hjelp til å klare meg alkohol- og medikamentfri. Nå er det endelig min tur til å være til hjelp og støtte for familie, venner og kollegaer. Jeg vet hvor mye problemer jeg har skapt for dem, jeg håper at jeg kan gjøre opp for noe av det.
Noen år etter vårt første møte så jeg bilde på Facebook at han fulgte datteren sin opp kirkegulvet, etter dette har jeg sett han i lek eller med et barnebarn på fanget. Dette tolker jeg som at han har blitt et godt familiemedlem. Om han fremdeles arbeider der han gjorde under sin aktive periode som alkohol- og pillemisbruker, vet jeg ikke.
Disse to historiene har fått meg til å tenke på hvordan vi hjelper. Eller rettere sagt hvem vi hjelper når vi ser eller opplever noe som ikke er livgivende. Som for eksempel ved overgrep, grenseoverskridende oppførsel eller ulike årsaker til ansvarsfraskrivelser.
Personlig har jeg opplevd mye av de to siste eksemplene de siste årene. Jeg har sett hvordan overgrep og seksuell overskridende atferd har blitt benektet eller dekket over av personer som kan utgjøre en forskjell for både nåværende offer og de kommende. Ja for en som makter å utsette et menneske for krenkelser vil gjøre det igjen mot flere. Personer med slik avvikende adferd leter alltid etter nye ofre.
Beskytte og legge lokk på det man ser og vet om uønsket atferd er ikke å hjelpe, men nå er det heller ikke sånn at alle som vet noe nødvendigvis vil være med på noen dugnad for å få slutt på oppførsel som skaper problemer for mange – på mange plan. Dessverre så er det faktisk mange som kan stå i veien for at flere kan si: ENDELIG skal jeg få rett hjelp