Trykk på her så får du høre (litt ujevn lydstyrke)
Jula – et forstørrelsesglass for gleden, sorgen og lengsler
Jula er knyttet opp mot et kristent budskap. Slik jeg forstår det, er det knyttet til HÅP.
Som det står i bibelen så fødes Jesus på den mørkeste dag av året, han blir lyspunktet – redningen som bringer lys inn i mørket.
For meg blir julebudskapet et symbol på den mørkeste tiden i et liv. Og jeg har opplevd mange mørke perioder, så mørke at jeg var langt inne i døden. Både fordi noen ville ta livet av meg og som følge av mine egne selvmordsforsøk. Jeg ville ikke reddes, men tilfeldigheter – om det er det man skal tro (jeg tror noe annet) – gjorde at jeg sitter her fremdeles og i dag kan si at jeg har jeg det veldig godt. Godt på en måte jeg nok aldri har hatt det tidligere, eller sett for meg at mulig å få.
Utenforskap – det å føle meg annerledes enn dem jeg ville være en av, er nok det som skapt mange tunge og mørke stunder i mitt liv.
Jeg har vært i selskap hvor jeg ikke har følt meg hjemme eller velkommen, noe som gjorde meg mer deppa enn jeg var til vanlig. Levd på flukt, fordi jeg var i et voldelig forhold som var vanskelig å komme ut av. I mange år nummet jeg ut alle følelser med alt fra arbeid, spiseforstyrrelser og rusmidler. Det siste nevnte så ofte og mye jeg kunne, noe som selvfølgelig ikke gjorde psyken særlig godt. Jeg har vært innlagt på institusjon hvor det var mye støy, når jeg egentlig hadde behov for stillhet, men av ulike grunner ikke gjøre annet enn å bli. Jeg har sittet mokk alene uten bolig, mat eller penger, redd og utenfor fordi jeg ikke orket eller hadde noe å flykte inn i.
Jeg trodde at det å bli rusfri skulle gjøre susen – løse alle vansker, men det alene var ingen garanti for å få det godt. Av mine 26 år som rusfri så er de siste 4 årene de verste i hele mitt liv. Det å ha mennesker etter seg som bevisst har løyet for å ødelegge livet mitt, har vært grusomt. Jeg klarte ikke mane fram andre tanker enn å prøve å forstå – noe som selvfølgelig var umulig og gjorde alt mye mørkere.
Allerede som barn utviklet jeg evnen til å se etter lyspunkter i det som var vanskelige – ting som kunne løfte meg ut av redselens mørke. Enten der og da i situasjonen, eller i etterkant når kraften av det vonde hadde lagt seg og som kan brukes den dag i dag til noe oppbyggelig.
Selv om jeg sier at jeg har det bra i dag, så er det er mye som kan bidra til at jeg får en vanskelig jul i år også, om jeg ønsker å grave meg ned. Først fordi jeg ikke får gjøre som vi har gjort siden 2007 av forskjellige årsaker. Mest fordi mannen min i år ikke håndterer tanken engang på flyplasstresset som er på de store flylassene her i USA rundt høytider. Nest for det jeg vet hva jeg aldri har fått eller noen gang vil få det som forbindes med jula: Glede sammen med egen familie – egne barn, barnebarn og øvrig biologisk familie. Men når slike tanker kommer opp minner jeg meg selv på at nå som jeg er 60 år og det er for sent til å få egne barn eller å etablere familieforhold som aldri har vært.
I stedet for å deppe over det jeg ikke får , tar jeg i bruk evnen jeg utviklet som liten. Nå trekkes gleden over det som er frem. Som for eksempel facetime, takket være den skal vi kan se familien jeg er inngiftet i, en mulighet som var utenkelig får 12-14 år siden. Men jeg må innrømme at den største gleden her jeg sitter nå, jula 2022 er at jeg i stand til å trekke frem gode minner igjen, med tanke på de årene som har vært.
Da vi pyntet juletre her i år – og siden bakte litt krumkaker, tenkte jeg tilbake julene som barn. Da var det vårt ekte juletre, klementiner og krumkaker som var toppen. Siden jeg elsket å være ute i skogen, så var lukta fra juletreet og synet av lysene noe som gjorde meg glad. Jeg blir like varm i hjertet ved å tenke på det nå som det gjorde den gang. Det samme ved å lage krumkaker og skrelle klementiner – kjenner lukta og smaken bare ved å skrive det. Nydelig!
Jeg tenker ikke forbi dette minnet for der var ikke alt så rosenrødt. Vi gjorde akkurat det samme i de foregående 4 år, men da var det ikke glede å spore i meg, derfor er gleden stor ved at jeg kan kjenne gleden igjen.
Andre minner har også komme opp nå. På 70-tallet bodde i en bolig som ble kondemnert rett etter en jul. På tross all kavet vi hadde for å få lagd julemiddag, var det god stemning og mye latter som preget det hjemme. Vi satt i bekmørket, med noen små stearinlys, ytterklær og dyne rundt oss i 10 varmegrader og ventet på at maten skulle bli ferdig. Ikke alt holdt seg varmt, men det smakte himmelsk. Jeg tenker ofte tilbake på den gode stemningen som var blant oss som bodde der – alle følte seg velkomne. I sommer snakket jeg med en av de jeg bodde med, og vi lo godt av disse minnene og andre vi hadde fra den tiden.
Det vanskeligste har vært når jeg har måtte delta familiejuleselskap hos familier hvor jeg ikke hørte hjemme – eller egentlig ikke har vært ønsket velkommen av andre enn den ene som inviterte meg. For å holde ut disse måtte jeg minne meg selv på at det handlet tross alt bare om noen få timer av årets 8760, og det kunne jeg by på for å glede den jeg var sammen med. God mat var det som oftest også og jeg trengte ikke å gjøre annet enn å sitte der og svare om noen skulle være så høflig at de snakket til meg.
Så var det alle julene jeg var nedsnødd i rus – som det var flest av i 34 år. Da var jeg jo stort sett sammen med andre, men jeg sitter ikke igjen med hverken gode eller dårlige minner for jeg husker jo ikke noe særlig av dem. Når man utvikler rusmønster som gir en blackout så sier det seg selv at alt er dødt og svart. Fyllesyke og abstinensen husker jeg jo, men det handlet aldri om høytider alene, men om det å ikke handtere livet uansett dag eller hvilken tid på året var.
Den første jula som rusfri satt jeg helt aleine uten julemat, med to hunder jeg passet, er på mange måter den beste jeg hadde hatt frem til 1997. Jeg hadde en frihet til å gjøre akkurat hva jeg ville. Trengte ikke å ta hensyn til noen, så på det jeg ville på tv, spiste knekkebrød med kaviar og drakk kaffe. På kvelden julaften gikk jeg på et AA-møte, traff en som hadde samme frihetsfølelsen som meg. Han inviterte meg og noen andre hjem, vi spiste av julebaksten han han hadde bakt og drakk julegløgg uten alkohol. Ingen ting var planlagt, alt var tatt på sparket og vi få som var der, hadde det fantastisk sammen.
I dag er jeg mer bevisst og vet at jeg må velge det jeg vil tenke på. Jeg må se etter lyspunktene – til noe som kan bringe HÅPet og troen fram i meg. Håpet om at jeg skal få det godt om jeg handler klokt. Det vil si jeg må spare på kreftene mine så jeg kan handle i trå mot mitt fremtidsønske – og ikke bruke det på hodekjør over ting hvor svaret egentlig er uvesentlig – eller over ting jeg ikke har makt og muligheter til å løse.
Så lett å si, men…
Når jeg har det greit i hverdagen- så er det ikke vanskelig å velge hva jeg skal tenke, det er straks verre når jeg er sliten, for denne tankemåten – lysglimtjakten, krever energi. Og for meg har det vært totalt umulig når psyken har gått helt i svart. Uansett hva jeg har forsøkt å mobilere av positive minner, så har tankene mine falt tilbake på alt jeg ikke har, fått eller har mistet. Nå vet jeg at dette er nokså vanlige tanker, men det var ukjent for meg tidligere, noe som også forsterket annerledesopplevelsen.
I fra jula 2018 til og med 2021, har tankene kretset seg om all ondskapen jeg og flere meg med ble utsatt for. Handlingene til dem som holdt slik, var styrt av et bevisst ønsket å ødelegge meg og mine Like (dette er ikke antagelser, men beviselig med innsendte skjermbilder av sms, email og lydopptak fra møter). Jeg har brukt hinsidige krefter på å forstå hvorfor og jo mer jeg prøvde, jo mer uforståelig ble det og jo mørkere ble sinnet mitt.
Selv i dag kan jeg falle inn i tanker som jeg vet drar meg inn i et mørke jeg ikke har godt av. Jeg prøver fremdeles å forstå hvordan ødeleggende krefter blir beskyttet og ressurssvake og oppriktige hjelpere blir forsøkt knust. Men i dag kontrollerer jeg tankene mine bedre og setter søkelys på det som gir livet mitt mening. Jeg mistet noe som betydde enormt mye for meg førjulstiden først i 2018, deretter i 2020. Noe tilsvarende skjedde også 1999, men det var ikke knyttet til noens ondskaps, men da også gikk sinnet litt i mørke etter noen år med mye bra.
I 1999 mistet jeg litt fotfeste fordi deler av utdanningen var utført – jeg hadde liksom ingen plass hvor jeg følte jeg kunne være til nytte. Sinnsstemningen dette skapte vekket mange vonde følelser i meg. Ikke minst tanken på at jeg var tikka ut av alt offentlig hjelpeapparat og ikke hadde noen å snakke med.
Via, via fikk jeg kontakt med pater Rory i den katolske kirke – en kirke som har betydd mye for meg helt fra jeg var 4-5 år. Pater Rory har vært en jeg kontaktet med jevne mellom i alle disse årene. Julaften 1999 var Petter Lange og jeg på midnattsmesse i St. Magnus i Lillestrøm og det lyset som usynlig og umerkelig ble tent der og da, har fulgt meg på en merkelig måte siden når ting har vært vanskelig – det er den kirken jeg har tydd til når jeg har stått alene. St. Josephsøstrene var også noen jeg følte hjalp meg da jeg var i barnehage hos dem.
Både samtalene med Rory og retrettene hos St.Josephsøstrene tidligere på Nesøya, nå på Grefsen i Oslo har med andre ord bidratt til at jeg har kommet meg igjennom når jeg mistet HÅPET og troen på at livet skulle bli er ok sted å være. Tilliten jeg har bygget opp til Rory gjorde at han i 2022 også fulgte meg igjennom noe som var svært krevende – både for han og meg. Det gjør at jeg denne jula er i stand til å kunne glede meg over alle gode minnene som har vært fraværende i 4 år og jeg kan glede meg over nye vennskapsbånd som er knyttet som følge av ondskapen.
Med andre ord så Pater Rory, St. Josephsøstrne og alt det nye som har kommet inn i livet mitt de siste 4 siste årene, som et lite Jesubarn som brakte lys inn i når jeg har vært på mitt mørkeste, og som har fått utvikle seg til noe godt som jeg aldri kunne forutse.
Mannen min og jeg skal være her hjemme alene, vi skal som sagt følge deler julefeiringen vi skulle ha vært en del av over Facetime. Vi skal se alle, høre latteren til barna vi gjerne skulle holdt rundt. Jeg skal ikke bruke kreftene mine til å forstå det uforståelige og jeg skal ikke bruke tiden til å sørge over noe jeg aldri har hatt. Jeg skal bruke den energien jeg har på lengselen som skal drive meg fremover. Helst på noe som kan komme andre til gode også.
Vær ikke redd for å ta kontakt om du skulle ha behov for en samtale – send mail: post@ritanilsen.no
Ønsker deg en fredfull jul og riktig godt nytt år med mange spennende og fine opplevelser