Først vil jeg sende min kondolanse til de pårørende som mistet sine to sekstenårige jenter, trolig i en narkotikaforgiftning, sist uke. Dernest går min tanker til alle medarbeiderne og ledelse på Stiftelsen Fossumkollektivet som har opplevde det vi alle frykter mest i vårt arbeid for rusavhengige.
Så vil jeg si tusen takk til dere som har sendt meg meldinger og vist omtanke både på veggen min og på Messenger. Jeg er fremdeles ikke frisk og var hos legen i dag. Det var ikke bra dette og ble satt på sterk antibiotikakur og vurderes på nytt om tre dager om ting ikke endres. Når maten ikke sitter svekkes jo både kropp og psyke.
Cuba-turen ble en tøff reise – første foredragsdag røyk psyken, dagen etter kom diaréen med oppkast. Det meste gikk trill rundt for meg i nesten samtlige av mine 9 dager. Jeg surra med tider, rota med penger, ble griselurt av taxisjåfører, gikk meg bort uansett hvor jeg var, forsto ikke innhold i det som ble sagt til meg, og var konstant redd for noe.
Det er vel ikke noe ukjent fenomen å overvurdere egen kapasitet. Slik var det i mitt tilfelle på denne turen. Etter å har vært mer eller mindre syk siden 2013: kreft, hjerteoperert og siden psykisk raukjørt av personer jeg trodde var gode kollegaer og venner i fire år, trodde jeg at det verste var over etter flere måneder som skjermet. Sånn var det altså ikke.
Hvorfor skriver jeg dette nå?
En ung kvinne i Norge skrev inn til meg i går. Hun føler seg så alene i sin kamp om å få leve og noen hadde tipset henne om å kontakte meg. Fra hun var svært liten, kanskje helt fra hun satt med tåteflaska fylt opp med sprit i lekegrinda, har hun hatt et ønske om å leve 100% til stede i eget liv. Samtalen med henne trekker meg tilbake til Cuba.
I Havanna er støynivået så høyt at jeg holdt på å klikke. Salsamusikk kom ut fra hvert et smug, høye stemmer og biler med eksosanlegg på halv tolv, ble litt mer enn hva jeg tålte. Katedralen åpnet, og jeg pilte inn for å se om jeg fant litt sjelero så jeg kunne få samlet meg igjen.
Et fotoprosjekt må man ha, fikk jeg streng beskjed om før jeg forlot forelesningen. Men hva skal tidenes dårligste bildetager ta foto av, tenkte jeg der jeg satt på kirkebenken. I min fortvilelse og desperasjon kommer en vakker ung nonne mot meg. Hun hadde et varmt smil om munnen – et smil som minnet meg om min barndom da nonnene hjalp meg. På nesten overjordisk måte ledes jeg inn i en fredfull og frodig hage. En hage jeg aldri kunne forestille meg var å finne i Cubas kaotiske og støyende hovedstad.
Jeg hører barnestemmer og en ny nonne kommer meg i møte. Siden dukker en engelskspråklig sekretær og en av katedralens ledere. De forteller meg hva de arbeider med der.
Barna er mellom 2-4 år og kommer fra svært fattige foreldre – noe som ikke er uvanlig i dette landet, men disse barna har omsorgsansvarlige med tilleggsutfordringer. Noen barn kan ha en forelder i fengsel, andre kan ha sin mor i rusen eller bare at hun er alene og psykisk syk.
Det er ingen storfamilie rundt dem og samtlige var enten spedbarn eller nyfødte da Covid slo inn.
«Covidbarna» som de blir kalt, ble isolerte fra alt og alle. De er understimulerte på alle plan fordi dem ble liggende helt alene da mor eller far var ute og lette etter penger og mat. De må læres opp til å leke, vaske seg på hendene, spise med gaffel og skje, gå på do og hvile seg.
Flere av barna minnet meg om barn født med abstinens, som gårsdagens innringer tydelig vis er. Jeg har møtt flere av disse som voksne i mitt arbeid for rusavhengige, pårørende og straffedømte. Livet her på jord er ingen dans på roser for noen, men enkelte har litt mer trøbbel enn andre og disse er noen av dem fordi dem stater livet med et stort minus.
Uansett hvem vi er, hvor vi bor eller hva vi lever av, så er vi aldri sterkere enn vårt svakeste punkt. Mitt tilfelle justeres raskt og greit: holde på mat og væske, søvn og stillhet i trygge forhold, så er jeg oppe og går igjen. Jeg er i varetatt på alle mulige måter, men hva kan jeg bidra med for noen som ikke er i en like god situasjon som meg?
Jeg skal være der for jenta som ringte meg i går, jeg skal snakke med henne når hun ringer, for mangelfull kunnskap kan bli hennes svakeste punkt. Siden jeg kjenner til noe av veien hun MÅ gå for å få sine drømmer oppfylt, så skal jeg styrke henne så godt jeg kan. For nonnene og de andre i katedralen skal jeg lete etter noe som kan hjelpe dem. For i denne sammenheng kan disse hjelperne bli barnas svakeste ledd.
Sekretæren sa det så vakkert og brutalt: En nonnens smil kan utgjøre en stor forskjell for dem som ingenting har, men de også har opplevd Covid – de begynner å bli slitne nå. Det er ikke sånn at vi merker nedgangen av ressurser fra måned til måned, men fra dag til dag.
Noen bedre fotograf blir jeg nok ikke etter denne turen heller, men jeg har fått innsikt i en verden jeg ikke kjente til. Guds veier er uransakelige har aldri bare vært et slagferdig munnhell for meg, det har vist seg flere enn en gang at det har vært realitet for mitt liv.
Jeg har fått meg et fotoprosjekt som Morten Krogvold skal følge meg opp på, så får vi se hva tiden min strekker til.
(Jeg fikk tillatelse av senterets leder i Cuba til å ta bilder av det jeg skriver om her, men jeg vil at alt dette skal gå igjennom noe som er sterkere enn meg, så jeg vil snakke med min pater i Norge. I samtale med den norske ambassadøren i Cuba har jeg fått et tips på hvordan pengene jeg har fått inn skal gå uavkortet til barna )