Vi sier gjerne at alt har sin tid – vi starter opp med noe, jobber med det frem til det går ut på dato og lar det gå ut av tiden. Menneske fødes, vokser opp, reproduserer seg ( på en eller annen måte) og dør. Altså går ut av tiden. Sånn blir det for meg også.
I dag ble jeg ferdig med siste gjennomgang av boka jeg har skrevet om mitt liv frem til utgangen av 2021. Manuset har vært strammet opp noen ganger etterhvert som jeg har fått tilbakemeldinger fra dem som har vært så snille og tatt seg tid til å lese råmanuset. Bedre enn dette får ikke jeg gjort det, derfor er tiden over hos meg. Nå skal det videre til de proffe som skal gjøre den til leseverdig for flere.
Det er mye i mitt liv jeg er glad hadde den levetiden det hadde og ikke en dag lenger, annet jeg skulle ønske aldri tok slutt. Selvom jeg har både ropt og skreket om at det skulle ta slutt lenge før det gjorde det eller har bedt om annet resultat enn det som ble. Jeg fikk den tiden jeg fikk.
Jeg har en merkelig tomhet i meg nå. Som om jeg er i et ingenmannsland og mangler fotfeste. Det å ha mistet så og si alt som betydde noe for meg i løpet av svært kort tid, har skapt et stort tomrom jeg ikke vet om jeg har krefter til å fylle opp igjen og det er tungt. Bokarbeidet som flere har oppmuntret meg til å skrive, så min side av flere saker kommer ut, fylte jo tiden min med noe meningsfylt, men nå skal den leve sitt eget liv videre uten meg.
Gud har tatt meg inn i mangt et mørke smug og vist meg at det ikke bare handlet om at jeg har tatt ukloke valg eller var født under en uheldig stjerne. Det har vist seg i ettertid at jeg hadde noen erfaringer som skulle bringes ut derfra og gi det videre til nytte for flere enn meg, så jeg får stole på at det jeg gjort nå også vil ha sin misjon for noe og noen. For jeg skal ærlig innrømme at de siste ukene har vært mørke.