Av flere grunner så tenker jeg mer og mer på mange av dem jeg har en felles historie med. I dag er jeg mer eller mindre ute av et uventede mørke som har holdt meg fanget de siste årene, men er fremdeles sterkt preget. En kan kalle det for runde to, men den siste var uten selvmedisinering med rusmidler. Jeg ser og hører fra flere som ikke har kommet seg til første engang mot noe som kan minne om et verdig liv.
Alf Prøysen skrev til sånne som oss:
Du skal ikke knele og takke for smuler fra herrens bord
fordi du er fattig og liten, og han er allmektig og stor!
(…)
Mange av oss fattige og små kan ikke annet enn å ta til takke for giveres smuler, for det gies ikke andre muligheter for de fleste. I denne forbindelse må jeg få takke dere som viste meg vei ut av rushelvete, for det var ingenting som tilsa at jeg noen gang skulle få oppleve dette. Langt mindre å treffe på dere og få det livet jeg har nå. I 26 år har jeg kunne gi samme hjelpen videre og det er vel det største jeg har fått være med på, foruten å treffe min mann.
Hva er det som gjør at jeg vil bruke tid og skrive om disse menneskene – igjen? Ja, for jeg har egentlig meldt meg ut av hjelpekorpset for dem som trenger mer enn noen vennlige ord, et smil og en klapp på skulderen.
Knyttet til det jeg har hatt å bidra med, har min naivitet har vært et samtaleemne mer enn en gang oppigjennom årene. Jeg ble advart om min hjelps formål: HJELP TIL VIDERE HJELP, for dem som trenger sammensatte tiltak for å reise seg.
Begrunnelsen for at det kunne bli mer enn bare vanskelig var:
De fleste hjelpetiltak sitter stort sett på egen tue. Mange av dem melker det de selv har behov av, i dekke bak hjelpebidraget for lidende.
Jeg så at disse behovene kunne være veldig varierte, det kunne dreie seg om alt fra makt, status, posisjon, penger og til bare det å selv bli sett. Personene som sto på sine knær og ba om hjelp til mer enn det å holde ut en dag til i elendigheten, var det svært få som strakk ut sin hånd til.
Dessverre skulle de som advarte meg få rett – noe jeg er svært lei meg for. Men til slutt ble for mange kamper som måtte tas for å kunne utføre arbeidet jeg ønsket å gjøre. Og de i fleste kampene sto jeg alene.
Det kunne være tunge stunder da jeg jobbet tett på dem som skulle finne veien til et liv de innerst inne ønsket å leve. Men verst var det å bli stående helt alene når alvorlige påstander mot mine medarbeidere ble fremlagt, og hvor ledelser jeg kontaktet ikke undersøkte det jeg fortalte om eller stilte meg ett eneste spørsmål knyttet til påstandene, ei heller spurte om hvordan jeg hadde med det som ble fortalt. Samtlige snudde bare ryggen til i taushet eller sa jeg kunne skylde meg selv fordi jeg hadde kontakt med dem jeg var ansatt til å hjelpe.
Det er jo ikke sånn at min forhistorie er ukjent, veldig mange i rus og kriminalomsorgen kjenner den. Jeg forventer heller ikke at alle profesjoner innen mitt arbeidsfelt skulle forstå hva jeg ble utsatt for, men de med høyere utdanning inne helse – og omsorgssektoren eller kommunikasjon og ledelse burde forstå hvordan påstandenes innhold ville berøre. Den siste runden jeg var med på ble for tøff, for det var plutselig så mange som ble berørt og jeg forsto raskt at alle løgnene ble tatt som den eneste sannhet, fordi det var dem som passet ledelsene best.
«LA OSS ALDRI I LIVET BLI TATT FOR AT VI IKKE GJORDE JOBBEN VÅR», sa Tidl.politioverbetjent Bent A. Raknes, da han fikk overgrepssaken på bordet og disse ordene traff meg rett i hjertet. Dette var en sak som kanskje rammet flere barn enn ett barn, tror jeg Raknes måtte ha tenkt. Det skulle vise seg at det var langt flere enn hva han antagelig hadde sett for seg. Ofrene fantes ikke bare i Rogaland, med de var globalt.
Raknes og hans menn ga meg litt håp igjen at det finnes litt rettferdighet for dem miste også. Jeg ser med egne øyne at noen gjør en innsats uten at det er noen egoistiske behov som ligger bak handlingene. Selv personer som arbeider ved en av Norges mest utskjelte politistasjon gjorde den jobben de er betalt for å gjøre: Beskytte landets borgere. Og dette fortjener en oppmerksomhet og den vil jeg være med på å gi. Hovedintensjonen for min deltagelse nå er et Håp om at flere kan stå opp for våre minste og mest utsatte i vårt samfunn.
For dere som kjenner litt til meg så vet dere hvordan jeg heier på de unge. Det har vist seg ved flere anledninger at de er mer ansvarsbevisste enn den eldre garden. Denne saken er intet unntak. Det hele starter med en ung gutt på 15 år som tar en telefon til Bergen politistasjon og sier i fra om noe han opplever som mistenkelig. To politimenn som er bevisst sitt mandat er på vakt og tar ungguttens henvendelse på alvor. Det ledet til at en av deres kollegaer som misbruker små barn ble avslørt. Det igjen leder til at ledelsen ved politistasjonen følger opp og får deres medarbeider suspendert, fjernet fra jobben, dømt og straffet. Dette igjen ledet til at et internasjonalt nettverk av pedofile blir avslørt. Dette igjen forebygger at kanskje mange tusen barn slipper å bli seksuelt misbrukt av voksne menn. Menn som sitter strategisk til med tanke på overgrep. I første del var den personer i ; Politi, leder i USAid og ReddBarna Storbritannia og en dataekspert i IBM.
Vi som vet hva det vil si å bli seksuelt misbrukt vet også hvor mye disse barna er spart for. Ikke bare dem, men også deres barn igjen og kommende generasjoner. Når man har vært utsatt for pedofile så er dette noe som følger én til man dør. Minnene kan blusse opp av små tilsynelatende uskyldige ting og gjøre deg psykisk invalidisert. Minner som gjør noe med følelseslivet, og som kan plage den berørte natt og dag. Mange av oss er dem små som ender opp med å ta til takke med smulene fra de vellykkedes bord og som aldri kommer oss ut av elendigheten.
En million takk Martin Krossnes som var 15 åringen som maktet å varsle politiet da du forsto at den pedofile Johan Martin Vie forsøkte å lure deg inn i sitt perverse univers. Tusen takk til politimennene ved Bergen politikammer som lyttet, stilte spørsmål og tok Krossnes bekymring på alvor. En stor takk til alle nasjonalt og internasjonalt som forfulgte de tips dere fikk, og en helt spesiell takk til deg Bent Arild Raknes som var villig til å sloss for få dette pedofile nettverket sprengt. Jeg forstår så inderlig godt at du valgte å pensjonere deg da du fikk en ny sak i fanget, hvor en norsk misjonær i et fattig land er involvert i seksuelt misbruk av små barn der. Det å stå i overgrepssaker mot barn og andre sårbare er tøft. Slike saker blir selvfølgelig ikke mindre tøffe når du selv engang har vært et offer for slike, selv om det har gått over 50 år siden første overgrep.
Til sist vil jeg takk deg regissør Benjamin Langeland som orket å lage dokumentaren « Operasjon Lost Boy» Du har løftet frem noe svært få i maktposisjoner vil forholde seg til, men som enormt mange små barn lide for når voksne bare lukker øynene og snur ryggen til. Jeg ber til Gud om at dine timer med tungt arbeid skal komme mange tilgode.
Trenger du hjelp: https://psykiskhelse.no/trenger-du-hjelp/hjelpetelefoner-og-nettsteder/