«Takk Rita for at du snakker om at du også har hatt det vanskelig. Alle på Face og Insta er så jævla takknemlige og lykkelige. Spes dem som har vært nyktre ei stund. Du har vist at du ikke har hatt det lett når det har vært tøft og du har ikke akkurat pynta på det.
Forstår at du og jeg har vært igjennom mye av det samme, men jeg er mann. Noen oppturer har det vært i livet, men flest nedturer. For noen år siden drev jeg et slags firma med en kompis som dolka meg skikkelig i ryggen. Først så lå han med dama mi og så ruinerte han meg etterpå. Skulle ønske jeg orka å ruse meg igjen, men fixer det ikke. Fixer ikke noe annet heller. Orker ikke å være så mye med folk lenger heller. Gikk en del på selvhjelpsmøter før, men orker ikke mer. Kompisene mine og familien gnåler i vei at jeg må gå videre, komme meg over jævelskapen og dritten jeg sitter fast i.
Jeg er så drita lei av å høre at jeg må gå videre, jeg har fan ikke noe sted å gå. Har mista alt jeg levde for og orker ikke begynne på nytt. Men jeg skjønner på deg at traumer sitter lenge i hue og at det er kanskje det jeg også har»
Jeg fikk lov å dele emailen med dere, selvfølgelig var det mer som ble fortalt meg, men dette lille utdraget holder.
For meg er ingenting av det han forteller ukjent. Ved å få høre hva vi har felles så kan jeg med 100% sikkerhet si at det han har er en real re-traumatisering og at reaksjonene er kraftige fordi han ikke får rett hjelp. Mange av de jeg har hatt på ANTA-kurset oppigjennom årene vet ofte ikke hva som er galt med dem, de vet bare at de ikke fungerer som de ønsker og tror de er unormale og at alt håp er ute. De fleste har hatt tilbakefall til rusmiddelmisbruk eller annen destruktiv atferd som spiseforstyrrelse, selvskading eller noe annet, mens noen blir dypt deprimerte.
Ja jeg har også fått høre at jeg må komme meg over det som har skjedd, men det er ikke lett når du ikke har nye mål å strekke deg etter. Akkurat sånn opplevde også den ovenfornevnte mannen. Det er nesten klin umulig å komme seg videre når man ikke har noe nytt sted å gå. Krefter og muligheter kan være svært begrenset av flere årsaker. Mange av oss med en trøblete fortid har ofte ikke annet enn dysfunksjonelle miljøer å være, og som i verste fall holder traumereaksjonen i live. Jeg vet at de fleste som sier: Du må gå videre, mener det godt, men det gjør vondt å høre det fordi du vet med deg selv at det er umulig. I hvert fall på visse tidspunkt.
Er det noe som er viktig å videreformidle til personer som tilsynelatende sitter fast, så er det at de må snakke med noen som har kunnskap. Det er også viktig å la folk som har det vanskelig få lov til å sette sine ord på hvordan de har det, uten å komme med at du må bare glemme det som har vært og komme deg videre. En bearbeidelsesprosess kan ta tid og enda lengre tid om den sørgende føler at det er noe galt med dem. Nyorienteringen komme i siste fase av sorgprosessen, og ved tap som vekker traumatiske opplevelser til live, vil det gå enda lengre tid før man ser nye muligheter.
Mannen og jeg fikk en fin «samtale». Ikke bare hadde vi mange like livserfaringer, men vi hadde også noen felles kjente. Verden er ikke stor når man kommer fra Norges hovedstad. Vi går begge mot pensjonsalder og har hatt det litt mer enn gjennomsnittlig utfordrende i livet. Men som jeg sa til han; Vi må bruke tid på å finne ut hva vi tåler og ikke tåler, deretter sette grenser for oss selv. «Om jeg ikke tåler skalldyr så må jeg si nei til å spise det – for det er mitt ansvar å slippe å bli syk ».
Jeg tror ikke jeg hadde tålt å fortsette samboerskapet med en som hadde ligget med venninnen min. Det hadde ikke handlet så mye om ligget, men mer om at jeg ikke tåler å være med mennesker jeg ikke kan stole på. Jeg blir redd og det å være redd tåler psyken min dårlig, og det er bare jeg som vet hva jeg blir redd av. Mannen fikk noe å tenke på, så jeg gleder meg til å høre fra han igjen. Nye starter kan utløses av så mangt, men gamle løsninger gir gamle svar.
“Samtalen” i kveld har gjort meg like mye godt som det jeg fikk tilbakemelding den hadde gjort for mannen. Nå er det sen kveld her i USA, natt hos dere i Norge. Sene kvelder og av og til noen netter alene, gir meg tid for gode refleksjoner. Snart skal jeg krype opp i senga til bautaen i livet mitt, verdens kjedeligste mann, som gir meg trygghet og ro. Jeg er veldig glad for at jeg kan gi han det samme.
“Sett ord på det som gjør vondt og del det med noen som forstår”