Et godt gjensyn med en by jeg elsker. Puste inn Oslo-lufta etter flere måneder borte, var mer enn godt. Som jeg sa til en: skulle ønske jeg hadde penger til å bo i byen min igjen. På vei opp til møte i gamlebyen er det en ny bydel jeg ikke kjenner til, men jeg har jobbet på Kullimportører som en gang lå på bygga som nå huser mange leiligheter for dem med tilsynelatende god økonomi. Ikke langt fra Kullimportørene var det også en båt som huset byens løse fugler. Et flytende hostpist. I dag finnes det ikke et spor som minner om beinhardt arbeid i kullindustrien eller akterutseilte sjømenn som var å finne langs bygga på den tiden.
Det får meg til å tenke på at jeg ikke en noen ungdom lenger. Men det var noe annet som også fikk meg til å innse at når man har passert 60 år så er de i 30 årsalderen ukjent med mitt Oslo. Mye er selvfølgelig annerledes, men om det var så mye bedre enn det er i dag, for sånne som meg, er jeg usikker på. Noe jeg vet er bedre var at eldre slitere passet på at vi unge ble litt beskyttet i gatemiljøet, når vi oppholdt oss på deres hjemmebane.
Som jeg fortalte gutta i dag så er norges mest berykta drapsmann den første jeg opplevede sto opp for meg og beskyttet meg så jeg ikke ble slått ned av en gjeng mannfolk med kvinnefiendtlig innstillig. Han passet også på at jeg kom meg trygt hjem når rusmidlene slo meg ut eller lot meg sitte ved stambordet hans i stillhet når jeg trengte det. Lasaronene, som de ble kalt de som oppholdt seg ved Jacobkirka ned mot Akerselva, var alltid hyggelig når jeg gikk forbi og jeg opplevde meg inkludert da jeg satt meg ned og tok en røyk jeg bomma av dem. Av og til lurte jeg meg til en slurk øl eller ti også.
I møte i dag snakket jeg om min Oslohistorie. En historie fra en side svært få i dag kjenner til. Det er ikke mange igjen som opplevde det jeg forteller om, de fleste er døde. For meg ble møte med Sørenga, Operahuset, Munchmuseet og alt annet som har fått plass på brygga opp mot gamlebyen og samtalen med de to menn i 30-åra en reise i tid. Fra tidlig 70-tall og frem til 1996 hvor det meste er opplevd i påvirket tilstand. Med unntak av noen få års pause fra gatemiljø ellers var det mye mørk.
Gleden jeg kjente ved møte med byen min da jeg gikk av toget, er nå endret. Plutselig kjenner jeg meg sørgmodig, men mest redd. Nye møter ble avholdt etter det første møte i gamlebyen som bar preg av både latter og gråt. Brått føler jeg meg ensom her jeg sitter i mørket foran laptoppen. Jeg har skrevet en bok om hvordan mektige ledere i tiltak i rusfeltet snudde ryggen til da brukerne deres var på sitt mest sårbare. Enkeltes rop om hjelp ble jeg igjen syk av fordi jeg sto alene med personenes smerte. Det som vekket denne redselen hos meg er fordi jeg vet jeg står alene og i dagens siste møte var oppfordringen: Pass deg, du har med de pengesterke å gjøre – de lar ikke en som deg ødelegge pengestrømmen for dem. De vil knuse deg om så er nødvendig.
Hva vet jeg? jeg kjenner ikke til hva noen kan gjøre mot meg. Det jeg vet er at jeg i utgangspunktet får trøbbel fordi jeg støtter og står opp for dem med minst troverdighet. Altså mine likesinnede som enten kjemper for å komme seg ut av et liv med rus og kriminalitet eller for dem som kjemper for å beholde det livet de har etablert etter at de kom seg ut av misbruket. Alle de som har lest manuset mener at boken må ut, for det er mange som kan gjenkjenne det som står der. Jeg er dessverre ikke alene om mine ødeleggende erfaringer. Redselen river skikkelig i meg her jeg sitter. På det første møte i dag ristet en litt på hode og lurte på hvordan jeg fremdeles kunne ha empati for mine medmennesker etter et slikt liv.
Et slikt spørsmål har jeg fått tidligere og svaret er: Jeg er veldig takknemlig for at mine verste erfaringen kan komme noen til gode. Sånn er det nå også. Jeg håper boka mi kan blir til en trøst for dem som trenger det og er ikke ment som en hevn for dem skjøv oss ut i mørke. Mitt største ønske er å gi de som har mistet håpet et håp igjen. Men nå er jeg altså redd og jeg stiller meg spørsmålet: Har du ikke mistet nok nå, kanskje det er andres tur til å stå opp for dem som ikke har så mange som står opp for dem? Kanskje jeg skal gi mitt eget liv en ny vår?
Nytt møte i morgen, forlaget og redaktøren kommer med fremdriftsplanen for print, markedsføring og salg. Alt er klart, men hvor klar er jeg?