Det er så jæv…lett å snakke om det vi ikke kan gjøre noe med, sa mannen på nabobordet til kvinnen han satt med. Jeg hørte ikke hele samtalen, men det virket som han var litt mer enn irritert. Den varme vaffelen som ble servert gjorde at oppmerksomheten min fikk noe annet å feste seg til enn hva andre snakket om.
Godt stekt vaffel med G35 geitost, god kaffe og en vennlig stemme som sier: håper den vil smake, konkurrerte ut det meste på Samson bakeri for noen minutter. Da jeg liksom kom til meg selv, var den hyggelige bakeriansatte i gang med å rydde og vaske nabobordet. Og jeg kunne fortelle at vaffelen smakte akkurat som jeg hadde drømt om i flere måneder. Nydelig!
Det var enda en drøy halvtime til møte, så jeg tok det med ro og nøt kaffen. Men jeg tenkte litt over den ene setningen jeg hadde hørt: Det er så lett å snakke om det vi ikke kan gjøre noe med. En påstand jeg kan være enig i. Noen og enhver bruker nok til tider mer tid på å snakke og tenke på snøen som falt i fjor, enn hva vi gjør med den nye våren ¬– den nye starten – som ligger fremfor oss når noe har nådd sitt sluttpunkt.
Med disse tankene gikk jeg til møte for å snakke ut om tap, sorg og fremtidstanker