Helgen så langt har på mange måter vært veldig fin selv om mannen i mitt liv er syk. Alvorlig syk også. Manflue. I say no more. Vi skulle vært borte, men med en så alvorlig smertefull, grusom sykdom måtte vi bli hjemme og tar igjen det ugjorte neste helg. Lite jeg får gjort annet til å lytte på nysing, hosting og herking uten å kommentere, trøste ved å si: stakkar deg jeg forstår deg så godt – detta er fæle greier, men det går over skal du se. Passe på at god mat blir servert. Brødskiver med ost og salami, lett pastarett, karbonade, stekte poteter og salat og kanskje noe fisk søndag. Iskrem og jordbær. Litt firkløver har jeg også hatt på menyen. Dette må jo bli bra, for på mandag er nok min sykepleiertålmodighet over – da får’n klare seg sjøl!
Men det blir jo endel dødtid som har blitt brukt til å lese, lytte til podkast og se på The Voice. Kan jo i utgangspunktet ikke ha det bedre, med eller uten en syk mann. Men! Ikke alt jeg lyttet til eller leste var noe som begeistret meg, men alt imponerte. Imponerte og begeistret med tanke på prestasjoner de unge talentene på Voice har, mens annet kun imponerte med tanke på manglende hjelp syke får. Det er ufattelig at selv med all den kompetanse som er på feltet om psykiske belastninger. Kilometer på kilometer med evidensbaserte studier, tusenvis av ansatte innen helse og omsorgsektoren med høyere utdanning, og enda kan ikke lidende hjelpes. Barn og unge dør, pårørende og nærstående bærer på livshemmende skyldfølelse samtidig som dem egentlig skal sørge.
Fredag lyttet til podkasten, Avhørt: Det verste som kan skje, om en far som hadde mistet sine to små sønner. Hans eks, barnas mor, hadde drept dem. Måten han blir behandlet på etter denne grusomme opplevelsen, er så uhørt at jeg finner ikke ord. En ung mann som har et langt liv foran seg, kunne vært revet i filler om det ikke hadde vært for en ressurssterk familie og venner. Lørdag leser jeg om tvillingjentene på 16 som dør av overdose mens de er på institusjon. Alt, absolutt alt i forkant av disse overdosene fortalte at den hjelpen de ble tilbudt var feil. Selv medmennesker uten bachelor og master forstår dette. For meg er det helt ufattelig at ansatte i tiltakene ikke satte ned foten og fikk dem flyttet til en bedre egnet hjelpeinstans. Fortvilende og redde foreldre hadde ikke annet valg enn å stole på at velferdsstatens hjelpetiltak tilbød hva de lovet. Så avslutter jeg altså hele denne raden av hjelpe-og omsorgstilbud med NRK’s: Mannen i Theresegaten, en sterkt psykotisk flyktning som drepes av politiet. En serie som gir oss et godt innblikk i en flykning sammensatte problem og som blir stående ubehandlet. Noe som i denne saken også rammet flere unge medstudenter og andre privatpersoner som ønsket å hjelpe.
Det fæle med disse sakene ut fra mitt perspektiv er all sorg som kanskje ikke blir tatt tak i for dem som er igjen. Jeg vet hvor invalidiserende uadressert sorg kan være. Hva ubearbeidet sorg kan gi av somatiske plager. Plager og smerter som kan lede til lidelser i flere generasjoner. Boka jeg leser nå av biskop Erik Varden: Lengsel er mitt vesen, skriver om håp og finne trøst som ikke bedrar. Trøsten jeg gir min mann i hans situasjon er en ting for en forkjølelse går over. Det er en langt annen trøst de som sitter med tvil, skyld og bunnløs sorg trenger. Jeg vet at disse skal finne fotfeste igjen, men jeg vet også hva som kreves for å få det. Bare de å finne noen som kan gi trøst som kan lege sjelelige sår er en bragd.
Sender mange tanker og bønner til de berørte