I dag var jeg i messe i St.Olav kirke i Oslo. En kirke jeg har en lang historie med. Sånn ca 56 år. Det var godt å være der i dag av flere grunner. Når ting er litt tungt eller det har skjedd noe opprivende dukker mine kjære nonner opp. De minner meg på noe viktig: Verden og livet kan til tider være et tungt sted å være, men at de er der og ber for oss. I formiddag oppsøkte jeg ikke kirka på grunn av uro, men jeg traff tre av nonnene fra klosteret på Grefsen. Hos disse har jeg funnet mye trøst og støtte hos opp igjennom de to siste 10-årene.
Jeg satt to benker bak nonnene så de så ikke meg før jeg gikk tilbake til plassen min etter nattverden. Smilet og klemmene deres varmet, ikke mist spørsmålene de stilte meg da vi kom ut. De ga meg følelsen av å tilhøre et sted hvor de ser mennesket. Jeg var nokså nede for telling fra januar til begynnelsen av april. I januar var det nonner i Cuba som fikk meg inn på et spor som satte livet i perspektiv så lenge jeg var der. Siden var det gode rutiner med bla. besøk av kirken St. Luke og som holdt meg oppe de resterende mørke månedene.
Da jeg satt i kirken tenkte jeg på den frihet jeg har i dag. En følelse som nesten ble litt overveldende der jeg satt. Den har ikke kommet av seg selv, og til tider kan jeg glemme at jeg har den, men i dag var den altså der 100 prosent. Det er mye som har skjedd siden jeg som en 5-6 åring søkte ly i St.Olavkirken da jeg var redd. En del av det jeg opplevde som barn kan jeg oppleve i dag også. Smerten og redselen er ikke så kraftig som den en gang var, men den merkes godt når den kommer.
Men det som opptok meg litt da jeg så ryggene til St.Josephsøstrene i dag, gikk på valgene deres. Disse har gått inn i et klosterliv og det har de valgt i full frihet. De har valgt å leve et liv hvor mye av tiden går med til å be for verden og oss. Det må jo koste litt til tider, for når man velger en ting, velges noe annet bort.
Jeg har ikke valgt et klosterliv, men jeg har måtte ta noen valg som til tider er vanskelig å stå i. Av og til er det fristende å bruke litt gamle, lettvinte, utspekulerte eller løgnaktige løsninger på utfordringer jeg har. Men så langt har jeg klart å styre unna. Da jeg ble rusfri og lærte mer om årsak og virkning, bestemte jeg meg for at det var noe jeg ville gi videre til dem som oppsøkte meg. I dette arbeide kan jeg ikke ty til løgn og manipulering, for som jeg har sagt i alle år: En ting er å bli tatt i en løgn, men innenfor mitt felt, så vil det si at jeg i samme åndedrag tar fra dem jeg sier jeg vil hjelpe HÅP. HÅP er det viktigste av alt når man skal inn i en endringsprosess. Og jeg vet ikke noe som er styggere enn å ta HÅPET fra dem som ligger nede.
Etter noen samtaler jeg har hatt i den senere tid så må jeg si at jeg er enormt glad for mer enn friheten fra rusmisbruk. Da jeg hadde mange skjulte agendaer for mitt nærvær så hadde jeg liten frihet. I dag har jeg friheten til å velge om jeg vil ødelegge liv med løgn og manipulering, eller være sann og ekte og bygge opp. Etter en samtale i kveld er jeg veldig glad for at jeg har brukt friheten min på de siste.
Det har vært noen år nå som har gjort at jeg har blitt enda mer redd mennesker enn noen gang, men uansett så jeg kan svare ærlig når noen tar kontakt og det kunne jeg altså i kveld. Det sies at Putin fritt kan velge å stoppe krigens grusomme herjinger på øyeblikket – kan han, kan alle som farer med faenskap som de med viten og vilje vet vil skade uskyldige mennesker.