Frykt. Symptomet på frykt. Jeg lærer noe hverdag. Avhengighetsforstyrrelse har sin rot i frykt. I over 25 år har jeg forelest om at misbruk ¬ uansett hva som misbrukes for å komme i en annen stemning, er et symptom. Årsak til symptomet kan være så mangt. Men det er nok når alt kommer til alt i frykt.
Hvem er de som roper høyest om legalisering av narkotika? De som vil bruke uten å få problemer med loven. Eller at noen som står dem ikke skal få det. Eller kanskje de som vil tjene mer penger. Er ikke det også et symptom på frykt?
Men hvem så den pappa’n som på fredag mistet de han elsket høyest fordi han ikke klarte å stoppe med kokain? Hvem så den ungjenta som satt utenfor T-banestasjonen på National med et uttrykksløst ansikt med tiggekoppen foran seg, da hennes jevngamle dresset opp og sminket med latterfylte samtaler passerte på vei til en fest? Hvem så den slitne stakkaren som endelig fikk en tur med en kåt familiemann i byens «Red-Light Districts» som skal finansiere hennes neste dose? Hvem så den unge gutten som ranet sin mor for et skudd til? Hvem så storesøster stikke av med lillebrors konfirmasjonsgave for å få en pause fra smerten etter forrige times inntak? Hvem så det lille barnet som ingen har skiftet bleie på eller gitt mat det siste døgnet for mor og far jager etter neste friskmelding? Hvem så den unge mannen som var så sliten at han slo ned sin gravide samboer for å komme i fengsel på en liten ferie fra hverdagslivet han ikke takler?
Jeg har sett dem, jeg har snakket med dem, – noen det siste døgnet og i alle foregående år, men min stemme er for svak. Den når ikke opp og frem. Jeg har ingen sterke folk å arbeide sammen med. Jeg er alene og redd.
Etter dagens samtale med en klok mann, så kan jeg se frykten han snakket om. Alle de nevnte er styrt av en frykt – kjøper, bruker og selger, men også jeg som en gang forsøkte å hjelpe. Hva med å se på frykten? Vi kan ikke feste blikket på de med den høyest stemme, som skinner i sollyset, for da blendes vi. Vi må se på oss selv, stille spørsmål om hvorfor ikke vårt rike velferdssamfunn får bukt med lidelsene rusmidler gir?
Vi må se på de noen ingen ser, for der får vi sannheten om det vi på kloden ønsker oss lettere tilgjengelig. Frykt er et helvete og som jeg har som en del av boktittelen min som kommer til høsten: I helvete finnes ingen solidaritet
Kan vi se sammen? Kan vi ikke tenke sammen? Kan vi ikke ta trygge valg for ungdommen og kommende generasjoner? Vi ødelegger nok på denne kloden som de må ta ansvar for. Dette er bare et hjertesukk fra meg, i min maktesløshet