Tankene som styrer følelseslivet her og nå utløses ofte av våre tidligere erfaringer. For noen fyres følelser som gir håp og glede. De driver personen fremover mot dens definerte mål. Utfordringer som finnes på veien løses. Med løsningstenkingen dukker nye idéer opp som ikke er tenk før. Som oftest i samtale med andre, men handlingene utføres av den som eier utfordringen.
Men det er ikke disse jeg snakker mest med. Jeg snakker med dem som blir sittende fast i håpløshet og som ikke helt vet hvor de skal. Det er ikke annet definert mål enn: jeg vil bli lykkelig, fri for bekymringer. Ikke sjeldent blir dette ønske forsøkt løst igjennom binding til en annen person. En totalt urealistiske forventining om å bli reddet bort fra en smertefull ensomhetsfølelse.
Min jobb har vært å hjelpe dem som sitter fast i slike tanker og ønsker – en jobb jeg har hatt i over 25 år. Jeg er en nøytral person som ikke har noen følelsesmessig tilknytning til den jeg snakker med. Noen har funnet sin vei til et definert mål og dem gir meg små vink underveis for å fortelle hvordan de har det, mens andre sitter fast som gisler i sitt tankespinn i årevis.
Årsaken er alltid den samme: De tror at noen utenfor dem selv skal bli deres redning. Noe ingen kan. Smerten deres har i mange tilfeller blitt langt sterkere med årene, men likevel endrer de ikke strategi. De ser utover. Når en person forlater søker de ut etter neste person som skal ta smerten fra dem.
De voldelige øyeblikkene, der man enten tvinger eller tvinges til ting som ikke ønskes, fanges ikke så lett opp. Den tause volden som utøves i slik relasjonsbygging kan hverken sees eller høres, bare fornemmes på en diffus måte. Den tapper en for energi, etterlater seg forvirring og skaper behov for å flykte, men har aldri blitt bearbeidet. Det reflekteres ikke over hvorfor, fokus er ensidig på hvordan slippe å bli ensom – igjen. Og en desperat kamp for å endre personen som har utløst frykten, settes i gang. Tankene som råder er: Jeg må beholde – jeg må ikke miste!
Samtalen i dag minnet meg på noe jeg ikke har vært borte i så ofte ei heller tenk så mye på: Hva skjer med den som blir offer for urealistiske forventninger? Den som ikke innfrir. Vi kom frem til at de samme spørsmålene må stilles: Hva, hvorfor og av hvem.
Voksne mennesker har i utgangspunktet frihet til å velge – om det er slik at èn ikke tror det, så må én være tydelig på HVORFOR