I dag har jeg sendt ut invitasjon til boklanseringen til alle jeg har navngitt i boka mi, pluss noen til. Nå gjenstår det å se hvor mange som svarer:
Takk for invitasjonen, jeg kommer!
Mange har svart akkurat det alt:
Jeg kommer!
Og jeg kjenner jeg blir helt rørt. For hvert svar har det fulgt en historie med for meg. Jeg husker hvor vi møttes, hvorfor vi møttes og hva som ble utført. Det er med andre ord mange minner som har blitt vekket. Ingen kan helt forstå hva dette betyr for meg, jeg visste vel ikke det selv heller, – men en ting skal dere vite:
det betyr MYE.
Hver og en som har fått denne invitasjonen, som er navngitt i boka, og dere som har bedt om å få være anonyme, har betydd veldig mye for langt flere enn meg i mange år. Dere får vite mer om det når vi møtes og når dere får lest boka.
Dere som ble berørte på en negativ måte, vil også bety langt mer for flere enn bare meg som fikk lov å dele deres historie, for å underbygge mye av det jeg skriver om. Jeg gleder meg til å se dere igjen og gi dere alle en god klem.
Nå er jeg sliten, trist og glad på samme tid. En helt merkelig situasjon. Om jeg er sliten bare fordi jeg har sendt mange invitasjoner og svart på nærmere 90 mailer/meldinger, eller om det er en kombinasjon av nesten to år skriving, vet jeg ikke. Jeg har så inderlig mye mer å si, men jeg orker ikke tanken. Det gjør noe med deg når du skal rote dypt i gammelt stoff og sår som blir revet opp. Det berør å lytte, det berører å kjenne på, det berører å se, på godt og vondt.
Det sies at virkeligheten overgår fantasien. Akkurat det kan jeg si AMEN til og det også på godt og vondt.
Nå skal jeg ha noen dager fri og bare lytte til humlene og se på Mjøsa. Jeg skal til og med på båt på Mjøsa. Skibladner. Det blir som en slags feriedag dette. Vi skal spise lunsj der – mannen min og meg.
Tusen takk igjen for alle hyggelig “samtaler” i dag, jeg har satt pris på hver og en av dem.
Ønsker alle en fin sommernatt og fine sommerdager fremover.