Mannen i mitt liv har lagt seg. Han er flink til å følge rutinene sine den karen. Jeg glipper litt her og litt der. I det siste har jeg lagt meg i 24-tiden. Koser meg fælt med det. Stille og rolig er det uansett om vi sitter her sammen eller om det er bare meg. Men det er liksom en litt annen ro når jeg er i skrivestolen min og Jan sover i rommet ved siden av. Merkelig, men sånn er det.
Etter en samtale tidligere i dag har jeg tenkt en del på sorgens årsak. Den kan være utløst av ulike grunner. Noen har mistet nære og kjære i et dødsfall, forventet eller uventet. Andre kan ha mistet sin livspartner til en annen. Mange har mistet sin barndom fordi voksne ikke har vært der for dem og sett barnets behov. Flere har tapte drømmer som aldri kan bli innfridd for årene setter en stopp for det. Noen har mistet sin frihet fordi dem må krige en annens krig. Så har vi de som kan ha mistet noe de har arbeidet for i årevis, kanskje i generasjoner. De kan se alt blir revnet ned av ett enkelt menneske som jakter på noe som er rent egoistisk motivert.
Vi kan vel kjenne oss igjen på noen av disse tapene. Kanskje flere.
For noen uker siden snakket jeg med en tidligere arbeidsleder som har arbeidet i over nærmere 70 år for barn og unge. Noe jeg skulle ønske ble tilbudt meg da jeg var i den alderen. En assistent forgrep seg og tiltaket ble lagt ned med øyeblikkelig virkning. Sorgen var ikke i første rekke knyttet til årene med hardt arbeid som var langt ned, men for alle de ressurssvake barn og unge som mistet et verdifullt tilbud.
Jeg kjenner meg igjen på den sorgen, og det var vel derfor det ble delt med meg. Det er ikke snakk om noe livsverk som går tapt, men sorg for alle dem som hadde lite, og som nå sitter igjen med ingenting. Dette er en sorg jeg i alle fall må bære med meg videre fordi jeg snakker daglig med mennesker jeg vet har mistet en støtte og hvor jeg har mistet et verktøy for utøvelse av en jobb jeg vet er viktig. Mannen jeg snakket med har drøye ti-år igjen til han når 100-årstallet, og har ikke krefter til å begynne på nytt. Tårnene som rant nedover kinnene hans sier mer enn 1000 ord.
Andre brutale tape er når ens livspartner går til en annen. Slike tilfelle er det også knyttet stor sorg til. En skal rettferdiggjøre valget sitt, den andre skal sloss mot marerittdrømmen den håper den snart våkner fra og realiteten som er dens hverdag. For mange kan den istykkerrevet familie være knyttet til små barn eller i tenårene, to sett besteforeldre, kanskje noen oldeforeldre, tanter, onkler og søskenbarn som blir tvunget til å velge side. Lojalitetskonflikt blandet inn i sorgen over alle drømmene som gikk tapt er smertefullt og kan utløse en ordkrig som forverre – og forlenger det hele.
Det har vært noen brudd i mitt liv som også har vært vanskelig. Mange urealistiske drømmer som fikk sin naturlige brutale slutt. Kan ikke si annet enn at jeg kan forstå både tanker, ord og handlinger som følger slike opprivende tilstander. Dette er ikke bare knyttet til samlivspartnere, men det forekommer også blant familiemedlemmer, venner og kollegaer.
Den enkleste sorgen å handtere er der partneren dør. I går natt reise en god nabo i USA, over på de andre siden. Enken visste hva som skulle skje, men likevel så er sorgen stor. Hun satt ved hans side de døgnene han lå i respirator etter hjerneblødning og så de siste dagene da han lå på Hospice. Blødning kom som lyn fra klar himmel, timene før han sovet inn var forventet. Dagene, ukene og månedene som nå kommer skal bli preget av dyp sorg, hennes livsvenn er ikke der ikke lenger. «Vi fikk alle disse gode årene sammen, mer kunne jeg ikke be om», sa hun da hun gikk ut av rommet hans for siste gang.
Den vondeste sorgen jeg kjenner til er den som bæres av de som føler skyld for det som ledet til de vonde tapet. Aksepten og forsoningen tar ofte så lang tid og kampen som kjempes i denne sorgen gjør dobbelt så vondt. En prøver å forstå, prøver å finne en forklaring og ikke minst prøver å benke deler av fakta som berører ens egne evne til å ta gode valg. I denne sorgen plages man døgnet rundt, det virker som om man er besatt. De lar hverken seg selv eller andre få fred, og kan i noen tilfeller utsette både seg selv og sine nærmeste for farer.
Min erfaring er å bare erkjenne sviket, innrømme at man ble ført bak lyset og at alle de røde lampene som lyste ble bevisst valgt bort fordi en lengsel om noe ble for sterk. Jeg har måttet tape ansikt, og siden bedt hjelp av noen som kunne følge meg igjennom bearbeidelsesfasen, flere enn en gang. Smertefull, men den beste investering som finnes på jord.
Mine dypeste kondolanse går til Julie som mistet sin kjære Faisal Meerzo. Mine beste tanker til alle som har mistet noen eller noe som har betydd mye.
Det var dette jeg ville si noe om nå, i min stille time. Nå kryper jeg til køys, god natt