Så er vi her igjen. Fredag 22.juli og vi kan lese overalt i mange mediekanaler
«Vi må aldri glemme!»
Jeg stiller meg spørsmålet: Hva er det vi aldri må glemme?
Fredag 22. juli 2011 husker jeg veldig godt hvor jeg var da det smalt i regjeringskvartalet. Jeg husker hva jeg hadde gjort bare halvtimen før. Da satt jeg på biblioteket i Oslo fengsel avd. A med 6 innsatte som ville lage selvhjelpsgruppe for voldsutøvere. Vi hadde arbeidet med dette mange fredager og var godt i gang. Motivasjonen for denne gruppa var et kurs jeg holdt for dem om vold. Et symptom på at noe som ikke blir uttalt. Smerter som mangler ord. Uro og smerter av noe de selv ikke forsto årsaken til. Kurset hadde ett mål: Ta ansvar for livet ditt selv!
Det ble dessverre ingen selvhjelpsgruppe. Mangt og meget kom i veien for videre arbeid. Det var en uro som tok oppmerksomheten bort fra oppgaven vi sammen skulle løse. Ressursmangel ble dessverre hovedårsaken.
Ressursmangel av andre årsaker enn økonomi. Det var andre ting enn penger som stjal ressursene fra de motiverte voldsutøverene. Mennesker som hadde brukt det meste av sin ungdomstid bak lås og slå, og/eller fanget i rusens galskap. De syv dødssyndene blant noen få hjelpere, kan beskrive ressurslekkasjen best.
For meg vil 22.juli være en påminner om at jeg aldri må glemme at det jeg ser er et symptom. Uten å arbeide med roten til et symptom vil det samme skje igjen. Ønskede eller uønskede resultat.
Dette er malen jeg bruker for mitt liv, min hverdag, og min fysiske og psykiske helse. Glemmer jeg å ta ansvar for det som gjør meg syk, vil jeg bli syk igjen. Hjelp må jeg ha på veien, spesielt hjelp til å bli i stand til at ta et slikt ansvar – og det har jeg.
Men hvem skal ta ansvar for at vårt samfunn ikke skal rammes av et forstyrret menneske som Breivik igjen? Hvem skal ta ansvar for at de som opplever utenforskap fra de er små barn, ikke skal ende opp i ei celle som ung og kanskje må bli der resten av sitt liv?
Det jeg tror er viktig å ikke glemme er at vi har hatt tilløp til tilsvarende hendelser etter 22. juli også og stille oss spørsmålet: Hvor får de dette hatet fra?
Etter å har brukt over ett år på å skrive en bok om helse- og omsorgs Norge har jeg ikke færre spørsmål å stille enn tidligere når jeg kommer til ansvarlige lederes ansvarsfraskrivelser. En ansvarsfraskrivelse som til syvende og siste rammer oss «hvermannser».
Jeg har en bønn: La oss ikke forstyrres følelsesmessig av et symptom, la oss med et kaldt hode finne en vei for dem som har kommet på avveier og rydde av veien dem som opprettholder lidelser. (Råtne epler i kurven blir de også kalt)
Takk til alle ledere som er sitt ansvar bevisst – det er gudskjelov flest av dere, men det hjelper til tider fint lite når dere mangler de rette ressursene i bunnen.
Dette var egentlig bare et hjertesukk herfra. Daglig får jeg henvendelser fra mennesker som har det vanskelig av ulik grunn. Det berører meg veldig når det er snakk om barn og unge eller mødre som blir utsatt for seksuelle krenkelser av sine hjelpere. Mange av deres forstyrrede handlinger rammer uskyldige, for de uskyldige tar også kontakt. Det jeg kan bidra med er at jeg kan lytte og prøve å se en åpning for god løsning.
Ha en fin ny FREDAG 22. JULI i 2023 og la oss ikke glemme den som var i 2011