Livet i kroppen vår er så beskyttet. I går hadde jeg et foredrag for pårørende – medavhengige og der sa jeg blant annet noe om at vi har 200 milliarder nerveceller som er i action for oss til en hver tid. De er det for at alt skal gå riktig for seg i kroppen. Organene får det de skal ha – hjerne og hjerte har den høyeste prioritet. Hjernen er sjefen, for alt går utfra. Klart den må få første pri, tenker jeg hver gang jeg hører ordet HJERNE. Hvert senter i hjernen har sin oppgave å fylle for at alt i oss skal fungere. Et senter for hørsel, et for syn, et for lukt og smak, og ikke minst ett for følelsene. Det limbiske, følelsessenter og Amygdala, for varsling. Og disse to sentrene knyttet til lyst og hukommelse, noe ordentlig hærk når noe har gått galt et sted, og vi ikke har fått bearbeidet følelsene til hendelsen.
Amygdala reagerer på alle våre sanseinntrykk. Det vi ser, hører, lukter, smaker og fornemmer. Dette lille sentrert på en størrelse med en mandel, er først og frem til beskyttelse, men kan også skape trøbbel. Den husker nemlig følelsene og der hvor den husker fare setter den hele hjernen i beredskap og overlevelsessentret overtar. Alt annet legges ned til faren er over. Selv når faren er over tar det litt tid før sentrene går tilbake til sitt arbeid igjen. Det leder til at følelsen blir liksom hengende igjen en stund. Så veldig, veldig, veldig enkelt sagt.
Jeg klarer ikke alltid å fange opp årsaken til en kjent uro som har ledet til ubehag, depresjon eller angst. Eller rettere sagt ikke forstått hva Amygdala har fanget opp. Etter hvert som årene har gått så har jeg blitt flinkere til å ta en timeout når forvarslet kommer; Klump i magen, dårligere pust, hjertebank og rastløs uten å orke å løfte baken fra sofaen. Av og til har jeg registret at det ikke er så mye som skal til. Det holder med at jeg leser noe jeg gjenkjenner som minner meg om noe som engang kunne være farlig for liv og helse. Dette ubehaget ble tidligere løst med midler og metoder som aktiverte nytelsesopplevelsen i limbiske sentret. Inn gikk det ukritisk for jeg bare MÅTTE roe og fjerne ubehaget.
Som sagt har jeg blitt flinkere til å ta et skritt tilbake og tenke igjennom hva jeg har opplevd som berører meg på en måte som kan være farlig for meg. På en måte som aktiviserer behovet for å sulte, skjære meg opp eller drikke alkohol og justere det med narkotika og piller. Uærlighet og manipulering er noe jeg er veldig sensitiv for. Det er ikke alltid det er korrekt bedømt, men det er samtidig noe jeg må undersøke før jeg kan gå videre. Sensitiviteten kommer av at hver av de 200 milliarder nerveceller har et beskyttelseslag som heter Myelin og dette beskyttelseslaget er også en del av forsvarsmekanismen til kroppen. Det sender sine signaler til Amygdala. Det er med andre ord ikke bare, bare å lure hjernen for noen. Ikke oss selv heller.
Jeg forklarte dette til en som ville ha endring i livet sitt, hvor hun svarte: Att du gidder! Det gidder jeg for jeg kjenner alternativet om jeg ikke gjør det. Men hvorfor skriver jeg dette nå? Jo av den ene grunnen til at jeg har lest boka til Odd Nedrum: Hvordan vi lurer hverandre. Det jeg leste det gjorde meg rett og slett dårlig. På en svært treffsikker måte, som gikk rett i sjela på meg, beskriver han hvordan vi bedrar våre medmennesker. Så lite skulle til før jeg ble satt tilbake i noe som en gang har gjort meg veldig vondt. Men etter å ha tenkt meg om, så ser jeg hvordan denne tause berøringen igjennom skrift påvirker mekanismer i hjernen som skaper uro i meg og som blir hengende igjen lenge etter at jeg har lest.
Dette leder meg til en samtale jeg hadde her om dagen: Rita jeg har sjekket statusene dine på Facebook – er du ikke venn med denne personen lenger? Det er ikke noe kommunikasjon mellom dere slik som tidligere. Av grunner jeg ikke kjenner til så var det viktig for innringer å få bekreftet sine mistanker og uro, utløst av manglende likes og kommentarer på min status. Jeg kjenner følelsen – jeg har vært der selv. Det jeg så gjorde meg syk og da bestemte jeg meg: Du kan ikke styre ditt liv av redsel for et eller noen få mennesker har endret sin oppførsel overfor deg. ( TENK HVA DETTE GJØR MED BARN OG UNGE PÅ SOSIALEMEDIER!)
Odd Nerdrum skriver i sin bok: De ser med ørene. Ja hvem er det som ser med ørene? De som er ute etter om du er noe å tjene på. «What’s in it for me?» og de klikker på dem de har noe hente fra. Det er kyss, klapp og klem, selv om de misliker sterkt de heier på. De spoter ut de dm anser som svake og bruker dem for å dekke sine behov. Alt dette skriver Nerdrum om, på en måte som berører dem som har hele hjernens følelsesregisters intakt, og som ikke har blitt sett med øyene.
Ønsker alle en fin uke, bruk øyene til å se, ørene til å lytte og gjør opp din mening på det du bruker kreftene dine på er verd det. Bedøm et menneske ut fra menneskets hensikt med sine handlinger. Jeg har mye jeg bruker kreftene mine til som er verd mine tanker og tid. Nå skal jeg lage et foredrag for kvinnegruppa jeg leder hver mandag om Intimitet og seksualitet.
Sending fra Pårørende – Medavhengig ( litt rotete i starten, men det går seg til): https://www.youtube.com/watch?v=BNKFAJUia8Y