Det lille løvbladet som viser tydelig tegn på at høsten er på vei, nekter å forlate frontruta selv i høy fart. Et godt bilde på hvordan et liv klorer seg fast og får oppleve en reise det antagelig ikke hadde sett for seg. Med mannen min bak rattet for å kjøre meg til Gardermoen tidlig mandag morgen, vet hverken løvet eller jeg hva uka skal bringe av nyheter.
Jeg sitter her i stua mi. Det er stille og fredelig. Mannen i mitt liv har lagt seg og jeg skal fordøye noe av det jeg har opplevd. Det meste på denne reisen var jobb relatert, men …
Som mange av dere som har fulgt meg vet, så har det vært noen vanskelige og krevende år. Men det er en kjent sak at ut av asken kommer diamanter. Det har jeg opplevd før og det har jeg opplevd nå.
Diamanten denne gangen er at jeg er i stand til å oppleve alt jeg har gjort denne uka med hele sanseapparatet inntakt. Det er noe jeg overhode ikke kan ta forgitt. Absolutt ingenting har tilsagt at jeg skulle få ha hele følelsesregistret våkent de siste dagene av juli og dem første i august 2023. Tenk om jeg ikke hadde fått hjelp til å klore meg fast til livet, da hadde jeg gått glipp av mye.
Da hadde jeg ikke kunne benyttet meg av konsertbillettene jeg fikk av Mari Boine så jeg kunne få oppleve den magiske konserten hun og Bugge Wesseltoft hadde i Nidarosdomen. Da hadde jeg ikke fått et døgn sammen med Reidun Birgitte Skjønberg Hansen, en av mine aller beste venner. Jeg hadde heller ikke kunne få mimre sammen med mitt Cubareisefølge, Kjerstin Rabås på Pilgrimscaféen i Trondheim. Ei heller fått oppleve messen med Sogneprest Egil Mogstad St. Olav katolske Domsogn som har gitt meg styrke mang en søndag da jeg var i Florida de siste årene.
Jeg hadde ikke fått møtt min ene ukjente halvsøster og blitt litt bedre kjent med henne og da hadde jeg heller aldri fått høre om min eldre halvbror, som jeg ett døgn senere får kontakt med. Og som jeg allerede har hatt gode chatter med. Dette er to personer jeg ser frem til å møte og bli enda bedre kjent med, om alt blir som jeg ønsker
Det hadde heller ikke blitt middagsdate med mine 80-tallsvenner, Kristin Haug, Eva Bye, Anne Wenche Korrell og Jane Harvåg, hvor jeg fikk en oppdatering på deres sommer. Heller ikke fått høre om barnet som skal komme til verden om noen måneder.
Jeg hadde heller ikke fått oppleve å se min gode venninnes, Helle Dorthea Gjetrang sitt nye flotte hjem, og hatt den gode samtalen jeg alltid har med henne.
Omsorgen min mangeårige gode venninne, Marit Syljuåsen hadde for meg da jeg kom med tilgrisa kjole, før hun, Gerd Jorun Pedersen og jeg skulle feire Lars sin 90 årsdag, hadde jeg heller ikke fått oppleve.
Sist, men ikke minst så hadde jeg ikke fått møtt alle de fine menneskene jeg møtte på hagefesten til Lars og Marianne Bergskaug i dag.
Jeg hadde heller ikke fått delta i samtalene jeg har hatt med mine klienter denne uka, ikke fått heiet frem en som trenger til ekstra støtte i disse dager.
Ingen kjenner dagen før solen har gått ned, så derfor nyter jeg tankene på alt det fine jeg har fått oppleve denne uka, før jeg finner senga.
I morgen kan jeg slappe helt av, så det gjør ikke noe om jeg er litt trøtt i tryne. Jeg kjenner til tider hvor jeg ikke var trøtt fordi jeg hadde mimret over alt det gode jeg har opplevd, men hvor trøttheten kom av huekjør, fortvilelse, angst, depresjon eller kraftige abstinenser.
Tusen takk alle som bidrar til at dagene og livet mitt blir så fint. Jeg er hundre prosent sikker på at mannen i mitt liv er like takknemlig for det som jeg er. Vi er begge inne i livets høst og vi klorer oss fast i det som gir gode dager .