Så har det gått ett år siden sist vi hadde en markering av overdosedødsfall. Ett år har gått og flere har lidd samme skjebne året før.
FHI skriver: Dødsårsaksregisterets tall viser at det i 2022 var 321 narkotikautløste dødsfall – også kalt overdoser. Dette er 74 flere dødsfall enn i 2021, men 10 færre dødsfall enn i 2020.
Dette er dystre tall for meg fordi jeg vet at bak disse tallene skjuler det seg mye ledelser. For mange. For den døde selvfølgelig, men også for alle de etterlatte. Veien frem til disse tallene har vært full av smerte – fysiske og psykiske. Gudskjelov et helvete de færreste forstår.
Men jeg har noen spørsmål knyttet tallene som legges i boksen: Narkotikautløste dødsfall
Var det en utilsiktet overdose?
Selvmord?
Et Judasskudd (kamuflert drap)?
Eller rett og slett en organtretthet?
Alt jeg nevner her kan nemlig være årsaken.
STOPP OPP!
Tenk hvilke menneskeskjebner som ligger bak hvert ett tilfelle, uansett hva årsaken er.
Vi har hatt denne overdosemarkeringen i noen år nå, hva har vi lært som kan bidra til forebygging?
Svært lite, opplever jeg.
Vi legger ned behandlingsinstitusjoner, vi korter ned på behandlingstiden den syke får, individuelt tilpasset ettervern er som alltid ikke-eksisterende, redusert sjanse for å komme i fengsel for så å få hjelp den veien. Lange ventelister uansett hvilket tilbud man søker: poliklinisk, dag eller døgn.
Mandag gikk jeg forbi Oslos pusherstreet ved Brugata og det var mildt sagt et trist syn. Der sto mange kandidater, flere av dem svært unge, som kan bli neste års statistikk. En statistikk vi kommer til å vise til 31. august 2024.
Jeg minnes kjente og ukjente som forlot denne verden for sitt bruk av midler med ruspotensiale, være seg narkotika, tabletter og/eller alkohol. Mine tanker går så til barn, foreldre, besteforeldre og andre nærstående som minste sine på denne måten.