Kommunikasjon er vanskelig. En ting er hva som blir sagt, noe annet er hva mottager forstår. Vi tolker det vi hører og ser ut fra vårt eget ståsted. I disse tider lærer jeg mer om dette enn noen gang. Jeg kjenner jeg blir redd når jeg hører på hvordan alt Erna Solberg tolkes og tilegnes hensikter i forhold til hva hun sier.
Jeg er en enkel sjel – hører på spørsmålene og lytter til hva som blir svart. Utfra min forståelse svarer Erna på det hun blir spurt om, men jeg har ikke kunnskap til å forstå hva hennes mulige agenda for svarene kan være. Men en ting forstår jeg og det er at min naivitet feller meg – igjen. For etter hva jeg får med meg i medianene så sitter jeg igjen med en opplevelse av det meste handler to ting: redde sin egen posisjon som partileder og mulig kommende statsministerpost. Mens jeg har trodd at hun ene og alene har ønsket å si noe om hva hun visste og hvordan hennes manglende oversikt har påvirket henne, familien, de nærmeste og andre som føler seg ført bak lyset, og at samtlige er inne i en svært tung periode. Ikke at det først og fremst handlet om at hun skulle redde sitt eget skinn.
Dette bringer meg over til mitt liv. I mange år har jeg blitt utsatt for svertekampanjer og tillagt uriktige motiv og hensikter, hva årsaken var er for meg ukjent. Jeg fikk tidlig vite at andre ble berørt negativt av disse løgnene, men fikk ikke gehør av ledelsene når jeg fortalte om det. Nå er det ikke så mange av landets borgere som har blitt rammet, som det er i Ernas situasjon, men det har påvirket hverdagslivet til mennesker som i utgangspunktet stille bakerst i køen her i samfunnet. Mange mistet det lille håpet de tok sjansen på å slippe inn i livet. Jeg mistet de fleste menneskene jeg våget å slippe inn.
Hensikten med å invitere dere til en lukket boklansering var å takke hver og en for hva dere hadde bidratt med for mitt og manges liv. Samtlige har på ulike måte styrket meg og bidratt til at jeg kunne utføre en jobb jeg vet betydde mye for mange og enormt mye for min rusfrie tilværelse, som jeg elsker. Jeg hadde behov for å fortelle hver og en av dere dette, og at jeg er fryktelig lei meg for at jeg var for svekket. Det var ikke krefter igjen til å fortsette det tiltaket jeg opplevde vi har bygd opp sammen.
Årene fra 2002 har jeg lært mye om styrker og svakheter i arbeidslivet som arbeidsgiver. Det var noe annet enn hva jeg opplevde fra 1976 hvor jeg stort sett arbeidet for arbeidsgivere. Mest av alt har jeg lært noe om de usagte regler. Den største svakheten av alt var meg. Kunnskapsmangel om å drive en bedrift med opptil 30 medarbeidere på det meste, var nok det som gjorde det mest vanskelig. Alt det tekniske med vedtekter, mål og strategiplaner og retningslinjer var på plass, men … Personalansvar er et stort ansvar og da må man ha annen kunnskap og andre hjelpemidler enn hva jeg hadde. Men det var mitt siste arbeidsforhold som lærte meg noe, jeg senere har fått vite at alle vet, men det tok helt innersvingen på meg. – Man må ikke si i fra om kritikkverdige forhold og hendelser på arbeidsplassen, for da er man en varsler – og varslere er stort sett uønsket i arbeidslivet
Økt selvinnsikt og hva jeg har opplevd i organisasjonsverden gjør at jeg ikke kan arbeide som jeg hadde drømt om lenger. Etter hva jeg ser og opplever klarer de fleste det, og de gjør som mange mener Erna gjør, sloss for jobben sin – men jeg har sloss for mye og våger ikke mer. Min traumebakgrunn og psyke tåler ikke den slags lenger, jeg må få arbeide i fred og ro, derfor bidrar jeg der jeg kan. Er der for enkeltmenneske som trenger noen å snakke med, holder foredrag der jeg blir invitert, og driver nettbaserte kurs. Noe som bidrar til at jeg føler jeg kan være til nytte, noe som igjen bidrar til at livet mitt får en mening.
Jeg si det jeg ikke rakk på boklanseringen til samtlige inviterte – de som kom og her til dem som ble forhindret til å komme, samt de jeg ønsket å invitere, men som jeg av ulike grunner unnlot: Sammen ble vi et kraftsenter for dem som har minst ressurser i vårt samfunn, alkoholikere, rusavhengige, straffedømte og deres pårørende, og jeg er oppriktig lei meg for at jeg ikke klarte å stå i alle kampene som måtte kjempes for å utføre jobben vi ønsket å gjøre. Ikke minst er jeg lei meg for at jeg ikke kunne ta godt vare på hva dere bidro med. Jeg har skrevet boka så dere skal få hele min side av hendelser jeg vet det lyves om.
Jeg har ikke utnyttet hjelpen noen bidro med, og jeg er heller ikke årsaken til den grenseoverskridende atferden flere var utsatt for på min siste arbeidsplass, som dere kan lese i boka at mine arbeidsledere beskylder meg for, det vil jeg dere skal vite.
Dere alle mine inviterte skal vite at mye av det dere bidro med lever videre i meg og brukes i den jobben jeg kan utføre.
Ønsker deg som har lest dette en fin høst 
