Krimhelg på Osterøy. Vi kommer inn fra nord, sør, øst vest. Noen kjenner hverandre fra tidligere treff. Dette er mitt første. Langt inne i en fjordarm ligger dette vakre vedlikeholdte hvite huset. Trapper som leder opp mot en søyleinngang er kanskje årsaken til at det kalles Fjordslottet hotell. Uansett i mitt hode er det årsaken. Husene ellers i denne lille viken er annerledes enn dette store huset. De er mindre, gule, røde, brune og grå.
Jeg vet ikke annet enn at jeg skal bokbadets på lørdag, men eller uvitende om hva dette døgnet skal bring med seg. En ting vet jeg, hver dag lærer jeg noe nytt som på en eller annen måte skal berike mitt liv og forhåpentligvis noe jeg kan bringe videre. Så mye har jeg lært igjennom mine drøye 61 år.
Da jeg kommer ut i ankomsthallen i Bergen, byen jeg har fått et nokså ambivalent forhold til, står verdens blideste mann, Bent Arild Raknes. Rett før jeg skal reise fra Oslo ringer en bekjent. Pensjonert politimann som arbeidet i Kripos. Vi prater litt rundt boka mi som han nå har lest. Ord blir fattig ble vi enige om. For det var jo ikke sånn at de som rev livet mitt i filler – igjen, ikke visste. De visste så inderlig godt hvem de herjet med og for noen ble jeg et lett offer. Da jeg skulle gjennom sikkerhetskontrollen og måtte avslutte, forteller jeg er på vei til Bergen og at Raknes skal hente meg. Han utbryter: Da hentes du av en skikkelig politimann. Det vet jeg, sa jeg, men det er jo du også. Ikke som han var svaret, før han ønsket meg lykke til og vi la på.
Utenfor bilen til Raknes står Ingunn, en bokinfluenseren fra Trondheim, med verdens fineste smil. Jeg hadde nettopp fått en ny telefon som jeg ville avslutte før jeg presenterer meg videre. Blikket til Ingunn sier: Full forståelse. Jeg fullfører og kan så delta i samtalen i bilen. Skulle tro vi var tre gamle gode venner som gleda oss til endelig å se hverandre igjen. Det blir en fin biltur innover og vi stopper på landhandleriet i Hosanger, tar en kaffe og skillingsbolle. Om dette er standarden for de kommende timer, så ser jeg for meg et kanonfint døgn.
Jeg blir et frimerke på Ingunn som har vært på denne Krimhelga før også. Hun kjenner mange. Iallefall vet hvem mange er. Det er alt fra leseglade, forfattere, bokblogger til utgiver av et magasin. Kvinnen, Wenche i Prego har bedt meg hilse til, Anne Lise Johansen i Hverdagsnett, står plutselig ved siden av meg. Hun er varm og inkluderende, var meldingen Wenche ga og det ble min opplevelse også. Den eneste jeg kjente av utseende og som Jørn-Kr. Jørgensen ba meg hilse til, var krimforfatteren Hanne-Kristine Rohde, som jeg fikk som bordkavaler under middagen. Så kom en forfatter og forlegger som heter Myriam Bjerkli, veldig hyggelig. En dame fra Sotra var også med på å gjøre middagen svært trivelig.
Programmet for helgen var innholdsrikt og før middagen fikk jeg meg en liten flashback. Raknes hadde en refleksjonssamtale, om jeg kan kalle den det, med sin pensjonerte kollega, Svein Fammestad. Det dreide seg om en konkret sak som er godt kjent. En sak med et utfall det har vært flere diskusjoner om. Noen har uttalt at det kanskje ikke bare var et drap, men det endte med noe som også kunne være et justismord. Da jeg hørt at en av de domfelte hadde tatt sitt eget liv i Oslo fengsel, et år jeg arbeidet der, kjente jeg det gikk kaldt ned over ryggen. Når slikt skjedde, ble det alltid et tema i gruppa jeg ledet for innsatte. Jeg opplevde det gudskjelov ikke ofte, men mer enn nok. Det gjorde selvfølgelig stort inntrykk når jeg kjente den som lykkes å avslutte sin vandring her på jorda.
Reaksjonene var ulike hos gutta. Noen ble innesluttet og stille, andre forsøkte å få tema over på noe annet og enkelte ble fly forbanna og kalte dem som gikk i forveien for noe feige faner. Er det en ting jeg vet så er det at den som begår et selvdrap over hode ikke er feige. Årsakene er mange, men i denne saken så var det en som følte han hadde fått en urettmessig plett på vandelen og opplevde å stå helt alene, sveket av dem han trodde på, og ikke orket å sloss for livet lenger. Sloss for en eksistens, er begrepet jeg vil kalle det.
Etter den nydelige fiskemiddagen kom tidligere politimann Jon Christian Møller, som ble sittende coronafast i USA og besluttet å skrive bok, akkurat som meg bare av vi var i forskjellige stater. Møller skriver, Mørkt nett, hvor fiksjon og virkelighet går hånd i hånd. Min Ekko, i helvete finnes ingen solidaritet, er kun virkelighet. Men yes, tenkte jeg, her har jeg noe å lære om jeg skal skrive en bok til.
Han hadde vært rundt om i ulike etater i politiet, FN, bistandarbeid og you name it og hadde virkelig fått sett vrangsiden av ulike samfunn. Nasjonalt og internasjonalt. Da han kom til bistandsarbeid i utlandet og mente at det var en stor forskjell på den gode hjelpa de mest sårbare marginaliserte vi har her i landet kontra dem i den tredje verden, ramla jeg litt av. Joda det gjøres mye godt arbeid, men fyttipyton hvilke konsekvenser det gis av det dårlig hjelpearbeid her til lands også. Barn og unge voldtas, fattigdom tvinger unge under tenårsalder til prostitusjon her til lands også og de fleste har ingen plass å gå når slikt skjer. Av ulik grunn som jeg ikke skal komme inn på her. I de fattige landene ser ofrene ut på fattigdom, her til lands ser de ut på alle de rike, berømte og vellykka. Den ensomheten har jeg selv kjent på og vet hvor den raskt kan lede den marginaliserte i Norge til et liv i helvete.
Hanne-Kristine Rohde som tidligere arbeidet som leder av politiavsnittet for vold og seksuallovbrudd, var innom terroren på utøya i samtalen hun hadde med Raknes. Den fredags ettermiddagen jobbet jeg med noen av de voldeligste som satt i Oslo fengsel. Jeg skulle hjelpe dem til å lage en selvhjelpsgruppe for voldelige. Men i sin samtale bekreftet hun også mine opplevelser om den mangelfulle hjelpen som egentlig er til de mest sårbare i vårt land. Noe som det ga meg flere flashback enn bare jobben jeg utførte knyttet til terroren 22. juli 2011. Hun fortalte at 969 barn var forsvunnet fra asylmottaket i Norge. Ingen vet hvor disse barna er. De yngste med flyktningbakgrunn jobbet jeg også med i Oslo Fengsel. I tillegg hadde jeg samtaler med barnesoldater som satt både i Halden fengsel og Trøgstad. Jeg fikk vite litt mer om deres historier enn gjennomsnittet tror jeg. Sårt og vondt.
Men Hanne-Kristine tok også opp hvilke ressurser som ble utløst da den norske ungjenta Sigrid forsvant fra Østensjø, en bydel i Oslo. Det var voldsomt. Det året ble både han som var ildsjelen bak leteaksjonen og jeg nominert til å bli årets Oslo-borger. Ildsjelen fra Østensjø fikk den. Noen av mine støttespillere kommenterte dette med å riste oppgitt på hode, men jeg husker jeg tenkte: Jeg håper ildsjelens handlekraft kan ha en smitteeffekt og få dem som snur ryggen til en hjelpesøkende, til å gi en utstrakt hånd.
Jeg fikk med meg flere spennende samtaler fra scenen. Rettsmedisineren Inge Morild var utrolig spennende å lytte til. Min drøm har alltid vært å bli kriminaltekniker eller noe i den duren. Lete etter avvik som kan utgjøre en forskjell og plassere ansvar der det skal være. Noe jeg på en måte gjør nå når jeg har samtaler med dem som ber om hjelp til endring av sin livssituasjon. Det handler jo alltid om å finne den åpningen som gir en slik mulighet. For i de aller fleste tilfeller finnes det en liten sprekk i muren som holder en fanget i noe man ikke ønsker.
Men den som gjorde sterkes inntrykk og som fikk tårene til å renne, var journalist Harald Dale. Jeg sidestiller Dale med Bent Arild Raknes og Jarle Holmelid som fikk laget dokumentaren, operasjon Lost boy. Det var to som ikke bare så saken som en sak, men lidelsene til ofrene. Det hele startet med at den gang da, 15 år gamle Martin ringer inn til politiet i Bergen. Han melder fra om en merkelig oppførsel hos en voksen mann som hadde fremstilt seg som jevngammel i chatten med Martin. Han ønsket å møte Martin for å diskutere politikk. Politimennene Knut og Thomas kommer og de tar 15-åringen på alvor. Der starter opprullingen av et intensjonalt pedofilt nettverk. Det viser seg at mannen Martin møtte var en pedofil politimann i Hordaland. Raknes sammen med Kripos ruller opp fanskapen. Disse ser ikke på dette som en sak, men menneskeskjebner og er solidariske med ofrene. Politimannen Bent Arild Raknes sier: DE SKAL ALDRI TA OSS I AT VI IKKE GJORDE JOBBEN VÅR.
Jarle Holmelid lagde så en dokumentar av arbeide Raknes, Kripos og deres internasjonale kollegium, og den fikk navnet Operasjon Lost boy. En dokumentar som er gjort på en mesterlig måte. Den er ikke spekulativt filmet, men respektfullt både for ofrene og oss seere. Vi slipper å se detaljene politifolka fra flere land rundt om i verden må igjennom, men vi får en fornemmelse av ondskapen. Filmskaperen leder oss inn i det enorme arbeidet som måtte til for å sprenge dette pedofile nettverket og jævelskapet de drev med.
Harald Dale deler sine refleksjoner rundt saken om Birgitte Tengs med litt av den samme stemningen som jeg får når seg ser Lost boy. Han tar oss med inn og viser oss ringvirkningene drapet har gitt et lite samfunn. Et samfunn hvor ingen blir nøytrale, samtlige står på hver sin side og mener noe. Men vi vet at når en krise eller annet oppstår i et miljø, så er det ikke alltid fakta seirer. Det handler ofte om hvem som har mest tyngde av ulik grunn og ikke minst hvem de med makt og myndighet velger å gi sin troverdighet.
Jeg sitter her og griner bare tanken. Mange tanker jeg har tenkt før også, men med Dale sin beretning ble perspektivet mitt utvidet. Mine tanker har først og fremst gått til disse to familiene som ble rammet. Ikke minst fetteren. Jeg har sett for meg søskenparet med hvert sitt barn. Barn som har vokst opp sammen. Både foreldre og barn hadde drømmer for fremtiden, men fikk en skjebne ingen kan se for seg eller fatte konsekvensene til. Harald Dale sa det er to familier og to sorger.
Dale gjør som Bent Arild og kompani, han ser ikke saken som sak, han ser virkelig at det sitter levende mennesker i dette smertehelvete. To familier med to sorger – ikke bare en hver. Begge sørger over tapet av familiært samhold, en sørger over tapet av et barn de aldri får se igjen, den andre over tapet av å ikke kunne velge å få følge sitt barn nært og dets familie. De kunne gjøre en forskjell, har ikke gjort det. Samtlige fra rettsapparatet, advokater, bistandsadvokaters til lokalt og nasjonalt media, har vært et haleheng på hverandre. Slik jeg oppfattet det så har ingen tatt hensyn til de lidelsene familiene og det lille samfunnet har hatt, som følge av drapet på ei unge jente.
Alle kan ta feil, men i denne saken er det ingen som vil innrømme det – de tørker ikke opp etter seg når de ha sølt, sa Dale. En unnskyldning ville ha gjort en stor forskjell, fortsetter han. Og det er jeg hjertes enige i.
Hanne- Kristine og jeg gikk opp til Harald Dale og Bent Arild Raknes, og vi begge tørket tårer etter Dale sin fremstilling. Vi snakket litt sammen om mulige årsaker for den manglende beklagelsen til ofrene. Det fikk meg til å vise Hanne-Kristine et lite avsnitt fra min bok
Sitat Willfrid Stinissen: «I helvete finnes ingen solidaritet, bare fryktelig ensomhet, for det er kun den som ikke har egoistiske motiv som kan være solidarisk» En solidarisk person, men makt og myndighet hadde ikke jeg rundt meg, og etter hva jeg fanget opp av det som ble sagt, så var nok det også fraværende for familiene på Karmøy.
Bent Arild bokbadet jo også meg. Våre veier har på en merkelig måte indirekte møttes, helt frem til vi vi treftes for første gang i sommer. Han startet sin politikarriere på Bekkegata politistasjon, hvor han også støtte på en politimann jeg som barn ikke var noe spesielt glad i. Så viste det seg også Svein Fammestad hadde vært i Oslo i min tidlig ungdomstid. Det vil si at de begge kunne bekrefte min historie fra den tiden for de heller var ikke spesielt glad i politimannen fra Bekkegata. Disse to fra det trygge Vestland forsto ikke mye av det som skjedde i gata hvor vi gatebarna tidlig 70-tall oppholdt oss. Det triste i dette er jo at ingen vil lære av våre erfaringer, det vi si: Ingen vil se barn og unge som lever som dette i 2023. Jeg fikk virkelig mye inspirasjon og mange tanker etter timene på Osterøy sammen med flotte mennesker.
Dessverre fikk jeg ikke med samtalene med Myriam Bjerkli, Gunnar Staalesen og May Lis Ruus, men neste år skal jeg få med meg hele programmet fra fredag til søndag.
Dette var et kriminelt godt døgn. Tusen takk!