Dagen startet tidlig i dag. I soloppgangen på vei til sykehuset. I tillegg til kreften som skal opereres den 21. nov. må Jan følges opp før det.
For tiden går jeg på skrivekurs og tenker litt på hva jeg har lyst til å skrive om. Det er ikke lite jeg har på hjertet, men ikke alt dette evner jeg å skrive om. Men i går da jeg gjorde klart til denne dagen, tenke på noe som blir tydeligere for meg. – Det som ikke løses vil dukke opp igjen. Aller mest når det passer minst.
Uløste saker vil alltid ligge å ulme under en pyntet fasade. Et ytre som har til hensikt å gi signaler på at alt er i orden, men…
Siden jeg har mange samtaler med personer fra ulike miljø, kan jeg ofte se hvordan noen utsletter seg for å bevare freden i familien, blant venner og kollegaer. Borettslag, i idretten, organisasjoner og ikke minst i politikken, har jeg også sett og hørt om samme dynamikk. Noen holder kjeft i frykt for å miste noe om de setter bjella på sauen.
Fra sidelinja har jeg virkelig fått se hva som skjer når de som er eiere konflikten tvinges til å bruke løsninger de selv ikke har funnet frem til. De som kommer til meg, er de som lider i stillhet. Jeg har på nært hold sett hvordan de lider både psykisk og fysisk.
Det undertrykte har som oftest blitt vekke til live i en eller annen sammenkomst. Noen har opplevd at et familiemedlem har stukket av med en arv de ikke hadde krav på, andre har opplevd at en venn kan ha hatt seg med partneren deres, andre igjen har mistet en posisjon på jobb for en nær kollega har klart å snike i køen. Uansett årsak så blir konsekvensene av aktiviserte sammenstøt stygt.
I går kveld så jeg på nyhetene og bilder fra ødeleggelsene i midtøsten. De samme bildene jeg har sett fra Ukraina i måneder. Fasaden har vært grei i åresvis, selvom det har ulma og vært noen tilløp på utbrudd oppigjennom. Men så smalt det skikkelig. På et tidspunkt hvor verden sliter med etterdønninger av en pandemi. Disse sammenstøtene er det ikke bare hva et enkeltmenneske og deres nære som rammes av, men en hel verden.
En krig varer i generasjon sies det. Ja det varer i generasjon. Sykehuset jeg er på vei til nå er et levende bevis på det. Men jeg har også hørt hvordan sjalusi og bitterhet fra familiemedlemmer kan merkes i flere generasjoner. Sett hvordan sorg over en partner og venns svik har skapet ensomhet og hvordan tap en jobb kan det genere fattigdom. En hver krig berører et hvert mennesket som er en aktør
Dette kunne jeg selvfølgelig skrive om, men orker jeg og har jeg nok kunnskap og ferdigheter?
Nå blir det noen timer her på sykehuset for krigsveteraner, det er min nærkontakt med kriger jeg så på tv i går og de forferdelige langtrekkende konsekvenser disse vil gi.
Samtlige av de som behandles her på sykehuset har også familiemedlemmer og nærstående som på en eller annen måte får merke dette i sin hverdag.
Det som berører meg mest er når veldig unge mennesker har synlige sår etter ha vært ute i fredsbevarende tjeneste. De ser, hører og lukter det samme som de stridende. Indre bilder og annet som har berørt sanseapparatet vil for alltid bli med dem.
Akkurat her og nå går mine tanker går til alle i midtøsten og i Ukraina og til alle som er rammet av personlige uløste konflikter. Ingen ting blir løst før den som eier konflikten finner en løsning som er godt for alle menneskene som er berørt.
I mitt tilfelle så har FORSONING vært et livreddende ord. Ord som krever innhold og handling.
Ønsker alle en fredfull dag 