Min appell 31.aug. 2014

Jeg takke Landsforbundet mot stoffmisbruk og alle som står bak gjennomføringen av dette arrangementet. Det var stort meg å få dette oppdraget – dere skal vite at jeg står her å snakker til dere i dag r mot alle odds. Derfor er jeg også veldig glad for fokuset vi skal ha for denne markeringen:

              Minnes de døde og forebygge nye dødsfall

Det er stort at vi har en dag hvor vi kan minnes våre nære og kjære som vi mistet til narkotikaen.

Den internasjonale markeringen for overdoseofrene ble etablert i 2001 på bakgrunn av sorg. Sally Finn, en frelsesarmesoldat i Australia, som arbeidet på noe tilsvarende som vårt sprøyterom så all lidelse som fulgte i kjølvannet av misbruk – både for rusmisbrukeren og for alle dem som mistet sine. Hun opplevde at sorgen ble tyngre å bære fordi den var knyttet til en stigmatisert gruppe. De narkomane.

Målet til Sally var å øke bevisstheten om narkomani og redusere stigma. Jeg har fulgt med i rusfeltet i Norge siden 1996 og mye har skjedd disse årene, men jeg opplever at vi fremdeles har en lang vei å gå – både når det gjelder bevisstgjøring og stigmatisering.

Stigma er så mangt, slik jeg ser det. Til daglig arbeider jeg med den gruppa som jeg opplever som de mest stigmatiserte – de rusmiddelavhengige som omtales som gjenganger i hjelpeapparatet og kriminalomsorgen. Via dette stemplet behandles de ofte som håpløse. En kar sa til meg tidligere i uken: Det verste er at ingen har noen forventninger til meg. For han og hans like er svært lite bevisst tenkning og handling på årsaken til at de ikke har lykkes med å komme ut av misbruket sitt, i stedet har det vært mye symptombehandling hvor det legges vekt på å fjerne inntak av illegale rusmidler

Hva Sally Finn tenke da hun ville arbeide med bevisstgjøring for å redusere stigma vet jeg ikke. Det jeg tenker på er at alle vi som vil hjelpe. Enten om vi er tidligere misbrukere, pårørende og nærstående, ulike tjenesteytere eller politikere, er å ha et bevisst forhold til hva vi gir av hjelp og hva den skal lede til for den hjelpetrengende. Mer og mer erfarer jeg hvor viktig det er å forstå at det er våre handlinger som gir signaler til den hjelpesøkende. Gir våre handlinger og ord håp og tro på at livssituasjonen kan endres til det bedre for den som sliter – eller gir våre handlinger signaler om at vi ikke har noen tro på at rusmisbrukeren evner å endre sin skjebne.

Ofte møter jeg pårørende som viser hvilken smerte rusmismiddelavhengighet påfører sine nære og kjære, av og til får vi alle det presentert igjennom media. For noen uker siden fikk vi høre Jens Stoltenbergs sin tale til sin lille søster Nini: Det var så forferdelig vondt å se hvordan rus skapte mørke og sorg. Og mange av oss vet at det ikke bare er mørke og sorg for dem står nær misbruken, men også for misbrukren selv. Det å være fanget i rusen – det å bli holdt i rusens jerngrep og se ut på livet: på sin familie, venner eller barn samtidig å ikke kunne delta fult og helt, er for svært mange smertefullt.

Som jeg sa innledningsvis så står jeg her i dag mot alle odds. Etter å ha ruset meg mer eller mindre i 24 år – hvor livet til tider hang i en tynn tråd, enten pga overdoser, alkoholforgiftning eller selvordforsøk vet jeg at det går an å få et liv med lys og glede. Det som hjalp meg var at det fantes en som trodde på meg, som oppmuntret meg til ikke å gi opp da jeg slet og minnet meg på at ingen rusmidler ville hjelpe meg til å nå mine drømmer. For hvert steg jeg tok som ga meg følelsen av mestring kjente jeg at håpet om å få et vanlig liv vokse – for det var det  som var min drøm.

Da jeg startet min gjenreisning hadde jeg ingen utdanning, jobb, oppbyggelig nettverk, støttende familie, bolig eller kredittverdighet til å få en mobil en gang. Steg for steg, med god hjelp, så har jeg i dag fått alt hva jeg trenger og mer til. I tillegg har offentlige og private bidragsytere gitt meg tillit og mulighet til å skape en lønnet arbeidsplass for 10 personer hvor av 8 har gått samme vei som meg – fra tungt rusmisbruk til totalavhold. I dag  betaler skatt, tar ansvar for livet vårt og alt som ligger i det. Vi er ikke lenger til belastning og sorg, men til nytte og glede for langt flere enn oss selv.

I mars fikk jeg diagnosen kreft og behandles nå av AHUS sine spesialister fra A-Å. I tillegg har jeg en forening i ryggen, med og uten tidligere kreftpasienter, som arbeider for rettigheter som skal lette min hverdag i og etter behandlingsperioden. Og felles for alle mine hjelpere er at alt de sier og gjør gir meg håp om at det skal gå bra for meg. I 6 måneder skal jeg behandles med cellegift og når man har levd 24 år i mørket, uten å vite om du noen gang skulle få det annerledes, ja da disse månedene ingenting. Om ikke så lenge skal jeg få lov å komme 100 % tilbake til det arbeidet jeg elsker over alt på jord. Jeg skal få lov å være med på å spre håp der håpløsheten dominerer. Jeg skal igjen få se døde og sorgfulle øyne skinne av livsglede. Og jeg skal få følge med i det arbeidet som gjøres slik at vi på sikt  skal få den samme ekspertisen innen rusbehandlingen som vi har på andre sykdommer og lidelser som trenger spesialistbehandling.

Min kjære lille-søster som ikke fikk oppleve sin 40-årsdag

Som barnebarn og stedatter av alkoholikere , som storesøster som mistet sin lillesøster i overdose, som x-kjæreste til rusmisbruker som ligger innlagt i psykiatrien og kanskje aldri kommer ut igjen, som tidligere tung rusmiddelmisbruker, som i dag lever totalavholdene vil jeg avslutte denne appellen med å sende en tanke ut til:  alle som er ute i misbruket , til dem som har et tilbakefall og kjemper seg tilbake time for time, til alle som prøver et rusmiddel for aller første gang i dag og til alle de barn som nå fødes inn i misbruket …

Og med en oppfordring til alle vi som står nær en misbruker: Vi skal ikke hjelpe den avhengige rusmiddelsmisbruker med å slutte å ruse seg – men mer med å bistå slik at de kan slippe å ruse seg igjen…