Takk for at du er i mitt liv

Julehilsen fra Rita.jpg

Det er godt å sitte alene en tidlig morgen og reflektere litt over året som har gått. Jeg har sendt mitt julekort til dem som viste at de var der for meg når jeg ble syk i sommer og høst, og hvor jeg trengte støtte og trøst aller mest.

Fra dypet av mitt hjerte vil jeg takke alle dem  som holdt meg i hånda da jeg slet på personlig plan samtidig som det var store utfordringer på jobben. Frykten for at styret i Retretten ikke skulle orke mer belastende arbeid og at mine medarbeidere skulle miste jobben sin og brukerene som klorer seg fast til livet plassen sin,  holdt på å spise meg opp.  Senvirkninger av kreftbehandlingen og en hardt prøvet og sliten psyke bidro til  at hele meg ramlet sammen.  Frykten jeg kunne lese i blikket til mannen min når han så hvor nede jeg var, gjorde ikke situasjonen bedre.

Nå som jeg sitter her og tenker igjennom mye av det jeg opplevde, så kan jeg se at de som neste lyktes med å ødelegge livet mitt, til noen av mine medarbeidere sitt og alle dem som står oss nær, skulle også  fått denne julehilsen min. Disse har lært naive meg mye. En er lærdom jeg tar med meg og som jeg forhåpentligvis med tiden kan si har vært med på å beriket mitt liv. Jeg har jo mange  erfaringer på at mine mørkeste og tyngste opplevelser kan komme mange til gode og det er for meg en god tanke her jeg sitter i dag.

En tilbakemelding jeg fikk av julehilsenen som jeg tar med meg videre er: 

Du er et flott menneske, en utrolig god venn, og jeg er rett og slett glad i deg! Husk at du må bare spørre hvis det er noe. Takk for flotte ord! Ha en super jul og ikke la ekle mennesker ødelegge for deg og dine!

Du har flere venner enn motstandere 🙂
I dag skal jeg ut på julelunsj med en venninne, om noen dager møter jeg min elskede mann igjen og jeg skal ha min sommerferie med han slik jeg pleier hvert år.. Vi skal kose oss med familien i USA og det er vår første jul som besteforeldre. Så igjen, tusen takk du som har vært med på å gi meg det livet jeg har i dag. Takk for at du er i mitt liv!

(julehilsenen min har også gått til noen som har heiet fram Retretten og vårt arbeid)

Ta ikke håpet fra meg

Omgitt av kulde

Ta ikke håpet fra meg! Riv ikke utsikten om en bedre framtid bort fra mine drømmer, for jeg trenger det så sårt, skrev  jeg i en av dagbøkene mine.

Av og til tenker jeg på akkurat dette – hvorfor skrev jeg det? hva var det jeg opplevde som fikk meg til å skrive disse ordene den dagen. Det står ikke noe dato, men året er  1996.

Det eneste jeg kan tenke meg som kunne utløse er slikt rop fra mitt indre, er at det er knyttet til diagnosen jeg ble gitt: Behandlingsresistens.

Det var mye som ramla for meg da. Jeg hadde gjort mange ulike forsøk på å få livet på rett kjøl, men det gikk galt hver gang.

Så en dag kom redningsmannen – en som dirigerte meg i riktig retning , men hvor jeg selv måtte styre skuta mot mål.

Her jeg sitter og skriver rapporten for  det siste  ANTA-kurset som avsluttes i morgen da dukker disse tankene opp – som de gjør hver gang. Jeg vet at flere som deltar på slike kurs ikke har noen tro på at livet kan være et godt sted å være og langt mindre at livet uten rus er mulig.

Jeg håper jeg kan bringe håpet til dem og at det varme hjerte kan tine opp hele livet.

Jeg hadde noe viktig å si til EU

AWARH 2017, Rita Nilsen

SAS ble den som hindret dette budskapet å nå frem

English version – Innspill i EU-parlamentet,

Pasientperspektivet

Takk så mye for å gi meg muligheten til å bli hørt av EU-parlamentet og dele noen fakta, tanker og ideer fra et pasientperspektiv. Jeg har jobbet de siste 3 årene alkoholikere med kreft og forebygging av tilbakefall i alkoholmisbruk for gruppen som har hatt kreft.

Vi snakker om det faktum at over 60 forskjellige somatiske diagnoser kan knyttes til bruk av alkohol / misbruk, kreft er en av dem og er godt dokumentert. Det som ikke er snakket om, er de sterke bivirkningene av cellegiften, som igjen kan føre til tilbakefall for den tidligere alkoholisten, noe som resulterer i lidelsen til både misbrukeren og folket rundt dem.

Jeg vil bruke tiden jeg har blitt tildelt til å snakke om alkohol, kreft, kreft og alkoholikere, og betydningen av informasjon om bivirkninger av både cellegift og etterbehandling med hormonell etterbehandling.

For 15 år siden grunnla jeg en organisasjon, Retretten, som arbeider alkoholiker og rusavhengige til å finne hjelp til å bli og forbli rusfrie. Mange har vært edru i år, men trenger fortsatt noen til å snakke om sine daglige utfordringer. Noen av disse har hatt kreft, og noen har hatt tilbake i misbruk.

Hvorfor fokuserer jeg på dette emnet? Jeg selv var en alkoholiker og begynte drikke i en tidlig alder av 10 og har klart å stå edru og rusfri fra jeg var 34. Nøyaktig denne dagen, 23. november 1996, for 21 år siden, tok jeg min siste drink og inntak av andre midler som kan fjerne meg fra det ekte og naturlige følelseslivet.

For 3 år siden, etter 18 år som edru, fikk jeg brystkreft. Primære behandlingen med cellegift ga meg få problemer, men de sen-effektene har skapt utfordringer, både fysisk og psykiske. De psykiske har vært de mest utfordrende.

Bivirkning av cellegift kan gi sensitivitet, energitap, tretthet, Fatigue og depresjon. Som tidligere alkoholmisbrukere kan vi ha liten eller redusert mental styrke, og derfor er det ikke uvanlig at mange av oss faller tilbake til misbruk på grunn. Utfordringene er ikke mindre når vi får de samme symptomene, i økt styrke som et resultat av kreftbehandlingen. Sårbarheten vil bli enda høyere for de voksne som ble født med alkoholavbrudd og har et overfølsomt nervesystem.

Retretten er et brukerstyrt senter, vi lærer misbrukere om dynamikken i et avhengighetssyndrom og hvordan man kan forebygge tilbakefall. Vi har funnet ut at en alkohol og rusmiddelmisbruker uten kreft vet svært lite om deres egen sykdom og hva som forårsaker tilbakefall, og tidligere alkoholmisbruker med kreft enda mindre.

Derfor vil be dere om ikke bare å se på bruk av alkohol som noe som kan forårsake kreft, men også å se på tidligere alkoholmisbrukere og de sen-effektene som kan gi omfattende og alvorlige problemer med tanke på tilbakefall.

Takk så mye for din oppmerksomhet, hvis noen har spørsmål jeg er tilgjengelig.

Les også: Jeg, en brukerstemme i EU-parlamentet

Gratulerer med dagen Edru og Nykter

Rita 21 år

Totalavholdende fra alle midler som kan sette det ekte følelseslivet ut av spill  i 21 år.

Har det vært vanskelig?

Er livet som menneske til tider vanskelig?

Takk for hjelpen alle dere som har holdt meg opp når jeg har hatt det tungt, vondt og vanskelig.

Takk til alle dere som har ville meg godt – uten dere hadde livet mitt fremdeles vært mørkt, tom og meningsløst.

En mislykka kriminell

377973-1-1254904924195

Enter a caption

Lørdag kom det sms fra Oslo politidistrikt: Sak nr. …..mot xxx berammet….i Oslo tingrett er utsatt.  Litt senere på dagen (USA-tid) kom telefonen fra fengslet: Hei Rita, saken min er utsatt, FAAAAA’ åsså. Det blir nytt fengslingsmøte mandag. Meg skal dem ikke få knekke denne gangen, jeg skal Faaa’ meg ikke ruse meg. Det er aktor som er syk . Nå kommer ikke saken min opp før jul, dem klarer ikke å rydde plass til en 5 dagers sak i desember – november er kjørt. Du kjenner meg Rita, normalt hadde det vært greit med noen måneder i fengsel, spesielt opp mot jul,  for å kul’n, men nå vil jeg ut til kjæresten min. Hu er nykter og vi skal ha familiejul.

Det ble selvfølgelig ingen lang samtale, men det er alltid godt å få lufta ut litt frustrasjon.  Vi ble enige om at vi fikk ta en lengre prat når jeg kommer hjem.

Søndag kom det mail fra advokaten hans, som også synes det va trist at saken var avlyst. Det blir jo forskyvninger på en allerede full avtalebok så dette kan trekke ut til januar eller februar. Jeg skal jo bare være karaktervitne noe jeg kan ta over telefon – uansett hvor jeg er i verden, så jeg skal nok kunne gjennomføre mitt bidrag uten de store omrokkeringer.

Litt senere på lørdagen kom en annen telefon fra et annet  fengsel. Det nærmet seg løslatelse og intet var i orden. NAV og fastlegen hadde ikke møtt i siste møte som var arrangert i fengslet og ingen latt høre fra seg i etterkant heller. Spørsmålet var om jeg kunne ringe dem og sjekke ut hva som skjedde. ” Det går vel til hælvete denne gangen også”, var konklusjonen. Jeg ringer på toget fra Kongsvinger tirsdag. Selv om det var en litt deppa fyr, så var det iallfall godt å høre at han fremdeles holdt seg til planen han la i kurset Veivalget vi holder i Oslo fengsel.

I går mens jeg var i kirka og overvar barnebarnets dåp fikk jeg 2 telefoner fra skjult nummer. I 100 % av tilfellene tar jeg telefonen fra slike nummere fordi jeg vet at de kommer fra ett eller annet fengsel, men i går rakk jeg ikke å ta dem. Da jeg kom meg ut hadde de alt lagt på. Og ingen melding på svareren. De kaster ikke bort unødvendig av tid og penger av sin dyrebare ringetid med å snakke inn på en svarer – om det da ikke er superviktig og jeg må ringe opp med en gang.

Sitter nå i New Jersey og jobber med å skrive sluttrapport til Gjensidigestiftelsen i påvente av å bli kjørt ut til flyplassen. Det er noen timer igjen og alle her i familien har gått på jobb. Mannen min er hos barnebarn i Pennsylvania, så det er helt stille rundt meg. Jeg tenker litt på de nevnte gutta som er i startgropa på livet de har gitt uttrykk for at de ønsker seg, og andre som sitter bak lås og slå som vi i Retretten følger opp.

Det er ikke mye verken jeg eller mine kollegaer egentlig kan bidra med, men vi er noen de kan ringe til og snakke med om stort og smått, og det i seg selv gjør en forskjell for mange av de innsatte. Flere av dem som har gått kurset, Veivalget, har også klart seg bra etter endt soning. Så den kunnskap vi videreformidler gjør også en forskjell. Med den i bunnen kan de faktisk klare å ta noen andre type valg når de står ved en korsvei – eller da de får noen paranoide tanker når autoriteter ikke gjør som forventet.

Jeg vet ikke hvor mye disse to samtalene jeg har hatt i helgen har kostet Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) og Gjensidigestiftelsen, men jeg må si jeg er utrolig takknemlig for at pengene fra dem også kan bidra til å betale litt telefonregninger.  I det selvironisk hjørne kaller de i Veivalget, som sitter med oppsamlingsdommer, seg for mislykka kriminelle. Sannheten er at de er for slitene til å passe seg og blir tatt for den miste lille ting dem gjør,  alt fra nasking i kiosken til sniking på bussen. Står dem i tillegg på politiets VIC-liste (Very important criminels) blir dem satt inn for å kjøre på tråsykkel mot rødt med en liten Swiss lommekniv i baklomma.  De to jeg snakket med er i denne kategorien, men som han ene sa: det er greit med noen uker bak murene så jeg får slappe av litt – bare ikke nå. Det er pyton at «gammel moro» skal sette er brems for noe positivt. Begge to har et hjerte av gull, stor omtanke for dem som har det verre enn dem selv, men dårlig psyke og rusen hindrer dem til å leve i trå med sine indre verdier.

Jeg, en brukerstemme i Eu-parlamentet…

Microsoft Word - AWARH 2017 EP Event Agenda.docx

Ikke visste jeg at Eu-parlamentet også inviterte brukerrepresentanter når viktige saker vedrørende helse skal taes opp der, men man lærer så lenge man lever. Jeg skal få dele noen av mine erfaringer om  ALKOHOL og KREFT. Og jeg har virkelig noe viktig å si i denne sammenheng.

Det er en kjent sak at 60 ulike somatiske (kroppslige)  sykdommer kan knyttes til alkoholbruk – kreft er en av dem, derfor  trenger ikke jeg å si noe mer om det. Det jeg skal si noe om er  hvordan mine Likespersoner kan ha det før, under og etter kreftbehandling. Jeg selv fikk kreft 18 år etter at jeg ble alkohol og rusfri.  derfor vil jeg benytte mine minutter til  er å si noe om alkohol, kreft og tørrlagte alkoholikere, og viktigheten av informasjonspredning knyttet til bivirkninger – senreaksjoner av en kreftbehandling kan gi. Den behandling jeg selv hadde: Cellegift og etterbehandling med hormonhemmende medisiner.

Som kjent for de fleste i mitt felt arbeider jeg til daglig  med mennesker som ønsker hjelp ut av alkohol og rusmiddelmisbruk, i tillegg til dem som har vært har vært edru og rusfrie i noen år og som kan ha litt tunge dager –  eller hatt et tilbakefall. Noen av disse igjen har også hatt  kreft og fått et tilbakefall til misbruk etter endt cellegift,  med og uten  etterbehandlingen med hormonhemmende medisiner. Felles for dem er at de ikke helt kunne  forstå  hva som egentlig utløste det.  Det kunne  også skjedd med meg tidligere i år.

I sommer ramlet hele meg sammen og jeg forsto lite av hva som skjedde. Arbeidsmessig sto jeg  i noen  tøffe og turbulente situasjoner, men dem har det jo vært mange av i de 15 årene jeg har ledet stiftelsen Retretten. Jeg har sterke, gode og kloke støttespillere som alltid har  hjulpet meg når jeg har stått eller står  fast, så normalt skulle ikke  noe i min livssituasjon slå meg ut. Takket være fastlegen min og årets Rosasløyfe-aksjon, så falt mange brikker raskt på plass og jeg kunne slå meg til ro med at jeg hadde helt normale reaksjoner som følge av min kreftsykdoms behandling.

Jeg hadde få problemer under selve primærbehandlingen med cellegift – jeg var ikke engang sykemeldt, men senvirkningene har skapt mange og til tider krevende utfordringer både på det fysiske og psykiske plan. De psykiske har nok vært de tyngste.

Når man leser en av de kjente senvirkningene av behandling for brystkreft så var jo ikke min reaksjon unormal: «Psykiske reaksjoner. Avhengig av den enkeltes situasjon vil en kreftdiagnose medføre psykiske reaksjoner. Eksempler på dette er bekymring, frykt, uro, sorg og følelse av uvisshet».  Denne reaksjon hadde jeg da jeg fikk diagnosen, men jeg sto i en tilsvarende situasjon  da jeg måtte ta en timeout fra jobben min i sommer.  Eller rettere sagt legen satte en stopper fordi jeg fikk en blackout og ikke visste hvor jeg var da jeg gikk min faste rute til toget. (Jeg trodde jeg hadde fått spredning til hjernen). Frykten og de kroppslige og psykiske opplevelsene jeg hadde frem til jeg fikk svar av sykehuset 6 uker senere,  kunne sendt meg rett til helvete igjen om ikke mannen min, legen og noen andre holdt meg oppe.

Det er ikke noe ukjent fenomen at mange av oss som har slitt med alkoholmisbruk ofte kan  ha liten eller redusert psykisk og mental styrke i forhold til det livet vi lever i som rusfrie, og derfor  er det heller ikke uvanlig at mange av oss kan få tilbakefall til misbruk av og til.  Nå som jeg  har erfart og lest meg opp på sen-reaksjoner av noen typer kreftbehandling,  er det heller ikke noen bombe at vi kan oppleve dette  sterkere etter  en kreftbehandling og få tilbakefall.  Det jeg også har forstått er at de  som i tillegg til eget alkoholmisbruk er født med alkohol-abstinenser,   og har  et oversensitivt sentralnervesystem (Les:FAE)., kan få enda flere utfordringer.  Noe man snakker generelt lite eller aldri om i rusfeltet heller.

Vi som får hormonhemmende medisiner går rett inn i overgangsalderen og her er det mange tilleggsplager. I denne forbindelse blir det mye forstyrrelser og endringer  i kroppen som igjen kan gi de merkeligste reaksjoner. Nå fikk jeg også en del andre kroppslige ting 2 år etter cellegiften. Triggerfinger som måtte opereres, skjellet i overkjeven smuldret opp og bihulen holdt på å falle ned i munnen på meg,  og i fjor sommer fikk jeg pacemaker. Noen sier at de nevnte plagene kan ha en sammenheng med kreftbehandling, men uavhengig av det  vet jeg med sikkerhet  at alle disse operasjonene alene på 1 år har vært  en belasting på en sliten kropp og psyke, så kommer alt det andre med bivirkninger i tillegg.

Med dette som bakgrunn vil jeg gå inn i Eu-parlamentet og oppfordre de som har mulighet til å gjøre en forskjell, om at de  ikke bare ser på sammenhengen mellom  alkoholbruk  og kreft, men også at  de  bruker tid på senvirkningene etter behandling og igjennom dette kan utvikle tiltak som kan bidra til at tidligere alkoholikere kan hjelpes i forhold til å forebygge tilbakefall.

Alt dette har jeg tenkt på i natt fra jeg sto opp kl.03.00 USA-tid. En annen ting jeg har tenkt og reflektert over er: Den 23. november 1996 var datoen jeg inntok min siste øl, siste pille med ruspotensiale og siste gang jeg inntok amfetamin. 23. november 2017 skal jeg altså stå i EU-parlamentet i Brussel og legge frem mine erfaringer om alkohol og kreft. Forhåpentligvis kan dette komme en skamfull alkoholiker  tilgode som sliter på grunn av et uforståelig tilbakefall.

(Må få takke Actis, Mariann Skar i Eurocare og Mina Gerhardsen som har gjort dette mulig)

Microsoft Word - AWARH 2017 EP Event Agenda.docx

 

 

 

Omsorg for den lidende

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For å være helt ærlig så er ikke jeg så opptatt av RUSomsorg, jeg er mer opptatt av OMSORG for personer som har sitt liv fanget i en avhengighet  – blant annet av alkohol, narkotika og medikamenter med ruspotensiale

Omsorg – det handler om å bry seg, passe på dem som ikke kan ta vare på seg selv på en god og hensiktsfull måte for dem selv og andre. Nyfødte barn passes på så de kan få nok søvn, mat, varme klær,  masse kjærlighet og trygghet så de kan vokse seg store og sterke. Omsorgsbehovet  endres etter hvert, men målet er at mennesker skal klare seg mest mulig selv. Friske og sunne mennesker skal holde seg slik og de med kroniske lidelser eller handicap skal hjelpes for å minske tilbakefall eller redusere smerte og behovet ekstern hjelp i hverdagen. Ja det er i alle fall det jeg tenker når jeg hører ordet omsorg.

0

I omsorgens tjeneste?

Dette kan uttrykke seg på mange måter derfor hører jeg på hva som blir sagt og siden prøver jeg  å forstå handlingene som blir utført. Akkurat nå sitter jeg å leser boka til Øyvind Olsen » En narkojegers bekjennesler»  , jeg leser:

» I heroinens kjølvann følger tusener av smarte forretningsfolk, korrupte myndighetspersoner og kyniske politikere som beriker seg på andres svakhet – mens millioner fanges inn i en dødbringende edderkoppnett av avhengighet og kriminalitet der vold, forbrytelser, kaldblodige mord og tragiske skjebner er biproduktene. Heroinhandelens klør er overalt, de huker seg fast i alt fra hardkokte forbrytere til urutinerte amatører»

Er dette et tegn på omsorg?  Hva har hans handlinger som narkospaner til formål?

Torsdag kveld snakket jeg med en som var blitt lagt inn til avrusning for alkohol. Han hadde hatt mange års fravær fra alt som het alkohol og piller, men så hadde det oppstått noe som gjorde at hele livsgrunnlaget hans falt sammen og han havnet på skikkelig alkokjør igjen.Han ønsket å komme seg av fylla og redde ekteskap og familie. På kommunens avgiftningenhet fikk han Subexone og noe å sove på.

Er dette et tegn på omsorg? Hva har den medisinfaglige til formål?

Øyvind Olsen arbeidet for å forebygge økt misbruk som kunne lede til avhengighet, men holdt personlig  på å bli offer for narkomafians metoder. Han egen sønn ble fanget inn i dems verden av samme grunn som mange andre i narkotikaproduserende land. Spesielt de fattige  som vil tjene raske penger for å komme seg ut av en vanskelig situasjon.  Mannen som ville kjempe for familien sin, ble offer for helsevesenets krav om effektivisering i spesialisthelsetjenesten til mist mulig penger. Sønnen til Olsen sonet ferdig og utdannet seg, og er i en normalt lønnet arbeid. Den alkoholiserte vandrer mellom illegal Subutex, Heroin og alkohol, uten fast bolig, familie og jobb.

Spaner Olsen ville at sønnen skulle få smake på konsekvensene av sine dårlige valg, men samtidig brukte han sin kunnskap og erfaring og la forholdene til rette for at sønnen skulle klare seg under og etter endt langtidssoning i utlandet. Mannens hjelpere ga han noe som lindret der og da for konsekvensene av sine løsnigsmetoder, men i følge Verdens helseorganisasjon gir dette en med avhengighetssyndromet økte problemer på lang sikt. Kun en av disse mennene her har blitt gitt OMSORG, slik jeg ser det

 

 

 

 

 

#metoo (can spread love and hope)

OLYMPUS DIGITAL CAMERADaglig kommer det nye oppdateringer fra personer som har vært utsatt for seksuelle overgrep og trakassering. Bare hashtaggen #metoo gjør noe med meg – jeg trenger ikke høre innholdet i historiene deres. Jeg vet så inderlig hvordan det føles når en autoritet med myndighet misbruker sin makt. En følelse som gjør at man dør litt mer innvendig for hver gang man opplever slike krenkelser. Til slutt handler livet bare om å være på vakt,  forsvare seg  inntil man tappes helt for livsenergi.

I de fleste tilfeller legges det lokk over hva som har skjedd, minnene  blekner og man kommer seg videre når overgrepene opphører. Men følelsene av slike opplevelser blir dessverre lagret for all tid. De vekkes til livet når man utsettes  for noe som utløser de samme følelser som ved  tidligere krenkende oppførsel. Alt av forsvar mobiliseres, om man vil eller ei  når man er arenaer som gir en opplevelsen av at man står alene i verden, at  ingen kan hjelpe og ens eksistens er truet.

Hva er så situasjoner som kan utløse følelsen av at  livet er truet for meg i dag –  idag som jeg er voksen, selvstendig og  hvor jeg har evnen til å uttrykke meg? Det å miste tilhørighet, det å være uønsket og uten verdi, og ikke minst det å  bli stilt tvil til, er i dag opplevelser som setter fyr på forsvaret mitt og  som til sist tapper meg for livslyst når  det får pågå lenge nok.

For en stund siden hadde jeg en fin samtale med en som delte litt om sitt tilbakefall. Han hadde stått i en vanskelig livssituasjon og brukte all sin energi på å finne en god løsning. Det var ingen som visste at han hadde slitt med alkohol og pillemisbruk i ungdommen. I ettertid hadde forstått at han var blitt et  offer for sjalusi og ble derfor utstøtt fra noe som betydde mye for han. Etter å ha opplevd alliansebygging og stygg hersketeknikk   hev han til slutt inn håndkle , og brått  mistet livet hans  sin mening og han satt med følelsen av å ikke ha noe verdi.  Piller, alkohol og narkotika hadde kommet raskt på banen igjen og  på knappe året var alt borte: jobbevne, familie og mange verdifulle og gode vennskap.

I samtalen snakket vi litt om hva som skjedde før han begynte å ruse seg igjen.  Det var sånn jeg fikk vite om den maktkampen han hadde stått i og  tapte.  Ingenting av det han fortalte er ukjent for meg og derfor spurte jeg om når og hvor han hadde kjent på tilsvarende følelser. Dette hadde han aldri reflektert over før så han sa at han måtte tenke litt på det og ringe meg tilbake. I går kom telefonen:  Han hadde kjent det samme etter  overgrepene utført av en tillitsperson som forgrep seg mot han i barndommen –  i de  årene han hadde vært et mobboffer på skolen.

Hos  svært mange av oss, ikke bare meg,  som kan bruke hashtaggen #metoo vekkes mange minner bare ved synet av den. Men  det gjør også en atferd som har til mål å redusere og støte deg ut fra et fellesskap man  har  arbeidet hardt for å bli en del av – med eller uten tidligere rusbakgrunn. Igjennom mine drøye 20 år som rusfri kunne mannens skjebne blitt min flere ganger.  Det som har reddet meg er at jeg har gode og kloke samtalepartnere som har møtt meg med kjærlighet når slike følelser har tatt – og tar –  overhånd. For som kjent så er kjærligheten størst fordi det er den som skaper harmoni og skjønnhet. Mitt blikk skal nå være fester på: #metoocanspreadloveandhope

Ønsker alle en god helg

 

 

Ikke uberørt

kaffen i dis

Lørdag morgen, solstrålene skimtes svakt igjennom skyene og tåkedisen. Jan og meg sitter i stua med ett tent stearinlys og kaffekoppen, Lucky har nettopp slukt sin morgenkosebit, så det er helt stille i rommet. For 21 år siden på denne datoen og på dette tidspunktet, 4. November 1996 , klokka 06.45, lå jeg på en sofa hinsides i rus og ønsket bare å få dø. Håpet var at rusmiddelmiksen jeg hadde inntatt døgnet rundt i ca 2 måneder skulle hjelpe meg bort fra livet. Sånn gikk det altså ikke. Jeg er høyst levende fremdeles – til sorg for noen, men for mange en glede. Bare det at jeg sitter her i dag med en opplevelse av at noen er glad for at jeg er i livet og i deres liv, gjør meg godt. Det er ikke akkurat den opplevelse som har vært mest fremtredende i mitt liv.

Det er ikke helt ut av det blå jeg sitter med disse tankene denne nydelige morgenen. Uka som har gått har vist meg hvor skjørt og sterkt livet kan være på samme tid. Hvor lite som egentlig skal til for å kunne hjelpe et menneske som lever i det dypeste mørke og bunnløse fortvilelse, til at de kan skimte det lille lysglimtet som skal til for at de kan tro at også de kan endre sin skjebne.

Siden slutten av juni har jeg vært syk. Det viser seg at senvirkninger av kreftbehandling og ett år med høyt stressnivå satte meg litt ut av drift. Må innrømme at det ble noen uker med redsel og bekymring for at jeg kanskje hadde fått spredning av kreft til hjernen. Nå vil jeg jo ikke dø lenger, jeg vil følge med, jeg vil delta i hverdagen og livet mitt. Fra 4 september ga legen meg klarsignal om at jeg så smått kunne begynne å jobbe igjen, og siden da har jeg økt i prosentene for arbeidsførhet. Noe som har gjort meg godt. I disse ukene har jeg fått gjøre det jeg elsker over alt på jord – jeg har fått arbeide med ANTA- og NADA-kurser, temadager i fengsel for innsatte og ansatte og litt annet som kan styrke hjelpetrengende og tjenesteytere innen helse og omsorgssektoren. For hver dag jeg får arbeide for brukere av Retrettens tjenester kjenner jeg energien stige.

veienfram-cover.indd

kompendiet til ANTA-kurset

Innholdet i ANTA-kurset som blir presentert av meg som likeperson, bidrar veldig ofte til at jeg får høre de bakenforliggende historier på oppførselen omgivelsene har opplevd som truende og handlet deretter. For noen uker siden snakket jeg med en som hadde brukt alle mulige midler som kunne sette hjernen og følelseslivet ut av funksjon fra 5 års-alder til ca fylte 50 år. Det var ingen som noen gang hadde tro på at personen kunne bli edru og nykter, og kunne oppføre seg som folk flest. Det hadde hadde aldri blitt stilt spørsmål om personens ønsker, og derfor hadde den heller aldri blitt ledet inn på et annet spor enn det som førte til institusjoner av ymse lag, rusmisbruk, fengsel og gata. I 2009 gjennomførte personen et ANTA-kurs og har klart seg bra siden. Relasjonen til mennesker er fremdeles vanskelig, men som frivillig på en gård med dyrestell går det bra – også rusmessig sett. Nå bor personen for seg selv i en liten bolig, har fått litt hjelp til å holde det i orden der, møter så å si presis på jobb hver dag og har noen hobbysysler som ikke er knyttet til mennesker fra det gamle rusmiljøet. I de siste 5 årene har julen blitt feiret med dem som ansees som familie.

 

Møllabilde

Meg på Møllergata skole i begynnelsen av 70-tallet

 

I de tre siste ANTA-kursene har jeg fått høre historier som ikke har endt så bra – så langt. Det såreste ved mange av disse er å få vite hva som skjedde, hva som var tenkt og følt ved hendelsen, og at det alltid endte med negativ oppmerksomhet fra voksne som hadde samfunnets mandat til å ta vare på barn og unge som ikke kan ta vare på seg selv. Dette bringer meg over til artikkelen A-magasinet tar opp denne uken ” Når barn dreper” og Jon Gangdals siste bok, ”Noen kommer til å bli drept, når barn ikke får hjelp i tide”, og vet at historiene kunne like godt ha omhandlet en del av oss i ANTA-kursene. For de fleste av oss endte omsorgssvikten med å utvikle en destruktiv atferd som bare våre like kunne holde ut. Gudskjelov at det er svært få av oss som endte med drepe noen i en kamps hete, og at ingen av de jeg kjenner til har vært barn av alder så langt.

I går kveld da jeg så på bildene i A-magasinet tenkte jeg: I disse rommene er det barn som lever – det er deres hjem. Hvor hjemlig er det egentlig der? Hvordan er stua, kjøkkenet og andre oppholdsrom innredet? Har de bilder på veggene av familien og andre som betyr noe for dem ? Har de ansatte fokus på jobben som skal utføres på daglig basis eller på det livet barnet skal leve som voksen en dag? Hvordan styrkes barnet psykisk og mentalt så de kan møte storsamfunnet på storsamfunnets premisser? Blir barnets egne interesser – livsspiren deres, fulgt opp?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ondskapen tar ikke liv – bare livet i et liv

 

Anders på 14 år som drepte den jevngamle Alma Gabriela fra Søgne, som Jon Gangdal skriver om i sin bok, viste tydelig hva som er hans interesser, og hvor han har sine ferdigheter – tegning og musikk, men dette valgte de voksne rundt han å se bort fra. Det som ble sett og lagt vekt på var hans utagering og hva som kunne gjøres for at utenforstående og omgivelsene skulle unngå å få konsekvensene av hans negative atferd. Signalene fra slike handlinger må ha gitt en hjelpeløs og redd liten gutt følelsen av avvisning og utstøtning. Slik det blir presentert i boka så må han ha opplevde dette hvor hen han var. Først fra en mor som ikke klarte å følge han opp på grunn av egne personlige utfordringer, så fra en far som slet med sitt og deretter fra resten av lokalsamfunnet som fryktet for hva de kunne utsettes for av en liten gutts frustrasjon. En frustrasjon som er normal for et menneske som mangler trygge livsveivisere. Det er så trist, så trist å tenke på og jeg lurer på hva som hadde skjedd om noen hadde brukt både hjerte og hjerne i møte med gutten og hans familie?

23032599_512841635775058_5245040611172507775_n

Pernille Huseby og Mina Gerhardsen fra Actis, meg og Michel fra stiftelsen Retretten i høring på Stortinget

Da er det godt å bli påminnet på at uansett hvor mørkt det kan være så er det mulighet for endring. Godt å se mange av dem – og være en av dem, som er med på å gjøre en god forskjell hver dag. Denne uka har ANTA-kursdeltagerne fått et helhetsbilde presentert om årsak og virkning av avhengighet og misbruk. Alle ga uttrykk for at mange brikker falt på plass for dem, og de var lei seg for at de ikke hadde visst noe om dette fra før. Det ga dem håp om at de kunne få noe annet ut av livet enn bare faenskap. Så var det minnegudstjenesten for overdoseofre som ble avholdt i domkirka. Da jeg så ryggen til Bjørn Loe fra Oslo legevakt, kjente jeg på en vanvittig takknemlighet for alt det fine som blir gjort av ulike tjenesteytere i byen min. Senere samme kveld var det pizza og kino med Petter Uteligger hvor aktive rusmisbrukere og rusfrie kunne le og kose oss sammen litt. Jeg har også vært på Stortinget i 2 budsjetthøringer – Helse og omsorgskomiteen og Justiskomiteen, for å be på mine knær om støtte til drift av Retretten, i tillegg til møte med Helsedirektoratet vedr. tilskuddsordningen vi får penger fra. Slikt tar så mye krefter og tid, men det sitter folk i dette systemet også som støtter gode tiltak. De vil andre godt.

Alt det nevne berører meg på mange plan, men det som gjør mest med meg akkurat her jeg sitter nå er tankene på en ung mann på toget som så på jakka mi og sa følgende: Retretten har redda livet mitt – takk for at dere holdt tak i meg når jeg trengte det som mest. Dere ga meg ikke opp dere! Sannheten er  jo det var  han som holdt tak i oss – og ikke ga opp seg selv, det eneste vi i Retretten gjorde var å stå der ”vente” på han.

Du er et elsket barn

Sjelsens tåre

Sjelens tåre

Lytt til lydfil

Etter en lengre samtale sier jeg det jeg mener: Nei din mor valgte deg ikke bort til fordel for alkohol, narkotika og menn. Se hva dere  gjør sammen  når hun får sine rusfrie perioder. Lytt til hennes ord da og legg dem i hjerte. Det er det som er din mor – det er slik hun er bakom rusens ansikt. Du er et elsket barn, tvil aldri på det…

I det siste så har jeg hørt akkurat dette: Jeg ble valgt bort – de valgte dopen og livet som satte dem i fengsel fremfor meg – det verste er at jeg ikke er verd mer enn fest og moro.

Alle som selv er rusavhengige vet at det ikke er sånn. Jeg har ennå ikke møtt på noen som med frihet velger  rusens liv fremfor barn og andre nærstående, men mange av oss bærer på noe vi ikke makter vekten av. Og ikke alle får den hjelp vi trenger. Noe som hjelper oss så  vi kan være de menneskene vi egentlig er. Følsomme, varme og omsorgsfulle.

Det er trist at vi lar barn – i alle aldre – få gå med slike ødeleggende tanker og følelser uimotsagte. At vi lar dem bære på opplevelsen av at de er et uelsket menneske av sin mor – eller far. Noen og en hver bør ta inn over seg hva de er med på å så av sannheter i sårbare sinn.

Et utsagn som er dekkende: Alkohol og  narkotika er verdens beste rensemiddel – de tar fra deg alt som er verd å leve for.