Fortid, nåtid og fremtid – ikke lett

Spire bak gitter i lysKlokka 04.45 (USA) ringer hjemmetelefonen her og tankene raser igjennom hode: Hvem er syke? Har noen dødd? Og mulige kandidater går som en film i mitt indre mens jeg får satt på lyset og gått fram og tatt telefonen. Stemmen i andre enden er Norsk og hun spør: Er det Rita Nilsen? Før jeg får svart sier, O’h unnskyld jeg tenkte ikke over at du er i USA, det er vel natta der…men dette er fra stevningskontoret i …

De informerte meg om at saken jeg skulle vitne i over telefon her fra USA er utsatt på ubestemt tid. Den meldingen fikk jeg allerede i går kveld fra en veldig, veldig fortvila innsatt. Aktor var syk og ingen kunne steppe inn. Saken har han ventet på i 25 måneder.

For litt over 2 år siden oppsøkte er nedtrykt ung mann meg i Retretten. Han skulle inn til soning – igjen. Han hadde noen runder med norsk rettsvesen fra før og nå skulle han inn og sone en eldre dom samtidig som han ventet på en ny sak som skulle opp. I påvente av soning og den nye saken hadde en del endret seg for han. Han hadde fått seg kjæreste og egen leilighet, så han var klar for å ta fatt på et liv uten rus og faenskap, men han måtte vente med utdanning og jobb-søking til etter soningen var over. Vi ble enig om at han skulle se etter alle muligheter til rusbehandling, utdanning og jobber fengslet kunne tilby under under soningen og at vi sammen skulle se etter alternative straffegjennomføringer når tiden for slikt var mulig.

Han har holdt sin del av avtalen så langt. Han har søkt seg inn på rusmestring, deltatt på NA-møter som holdes i fengslet og har jobbet siden han fikk sjanse. Da han har stått fast i oppgaver knyttet til programmet til rusmestringsenheten eller andre utfordringer har han ringt meg og vi har hatt mange gode konstruktive samtaler. Det er en flott kar med mange gode kvaliteter og gode verdier. Selv i rusen har han vist hva han er laget av. All kriminell aktivitet har vært knyttet til det miljøet han er en del av – noe vi som rusmisbrukere vet er en del av gamet. Hans miljø er milevis fra det vi fikk presentert i dokumentaren om Petter Uteligger. I fryktelig mange tilfeller handler det om ditt eller mitt liv, og at det er den sterkeste kommer minst skadet – eller med livet i behold – ut av oppgjørene.

Nå tikker klokka mot at han kan søke om prøveløslatelse og det er mange måneder siden han kunne hatt en permisjon. Nå som rusfri har han et sterkt ønske om å besøke sin eldre mor, hatt egentid med kjæresten uten en fengselsbetjent i nærheten og vært litt sammen med resten av familien som ikke har slått hånden av han. Men pga den nye saken, som ligger 3 år tilbake i tid, lar ingenting seg ikke gjøre. Ingen permisjon, ei heller ingen søknad om prøveløslatelse kan sendes. Livet må settes på vent enda en stund, men ingen vet hvor lenge. I et stort politidistrikt klarer de ikke å finne en som kan steppe inn for aktor. Trist at jo rikere vårt land blir, verre blir det for kanskje nasjonens mest hjelpetrengende som skaper mange problemer for seg og sine og samfunnet forøvrig. Enda tristere er det at de ofte ikke trenger så fryktelig mye for å komme inn på et helbredende spor med en gevinst for alle.

Godt at #metoo-kampanjen har satt søkelys på alkoholens innvirkning på atferd, og at det nå settes inn tiltak – iallfall i politikken – som kan forebygge uønsket atferd. Lurer på hvilke tiltak som skal settes inn for å hindre uønsket atferd av mennesker som faller utenfor samfunnet fra barneskolealder og som føler seg som en outsider og mislykket uansett hva de gjør?

Jeg ønsker regionens aktor god bedring – og som jeg sa til den innsatte i går: Keep up the good spirit.

Lyskasterne når ikke frem for alle

Lyskasterene når ikke frem til alle

For å være helt ærlig så begynner denne #metoo-kampanjen å tære på. Misforstå meg rett, jeg er veldig glad for at det blir satt fokus på seksuell trakassering og overgrep og at det nå blir ryddet opp i. Det er fint at de som har misbrukt sin stilling og posisjon blir stilt til ansvar. Det jeg reagerer på er at det kun er fremtredende politikere, samfunnstopper og såkalte kjendiser som blir skrevet om.

Selv om jeg ikke kommer unna overskriftene, så må jeg innrømme at jeg har sluttet å lese om disse sakene for lenge siden, så jeg er egentlig ikke oppdatert. Det kan hende det har kommet frem historier som har litt grovere innhold enn at noen er kyssa på i fylla, klypt i rompa eller blitt snakket til med en seksuell undertone. Jeg mener ikke at slikt ikke er krenkende, og spesielt ikke  om det utføres av en lederskikkelse og et forbilde, men jeg reagerer på hvordan og når slike episoder kommer frem og ikke minst hvilke oppmerksomhet det får.

Hva som gjør at jeg opplever at det tærer på er at jeg trekkes tilbake til min egen historie og til mange av dem jeg arbeider for i dag. Vi som har vært utsatt for seksuelle overgrep fra før skolealder, blitt tuklet med i portrom og offentlige toaletter, som sto i Stenersgata og på Østbanen hvor både politi og uteseksjonen visste hva som pågikk mot oss som var under den seksuelle lavalder, som ble utnyttet seksuelt når vi var i barneverns – og ungdomstiltak, hvor ansatte i avrusning eller rusinstitusjon har utnyttet vår sårbarhet for selv å bli tilfredsstilt seksuelt og som har måtte tåle både voldtekt og utnyttelse av sjefer fordi vi har vært uten utdanning og måtte ta til takke med det vi fikk da vi forsøkte oss som vanlige folk. Få av oss har noen gang blitt hørt om vi har forsøkt oss med varsling.

Jeg kan remse opp mange hendelser fra jeg var barn om seksuelle overgrep utført av tillitspersoner og hvor opplevelsene fremdeles sitter fast i kroppen min. Om krenkelser jeg har opplevd i senere tid som har revet opp sår jeg trodde var grodd. Episoder fra både arbeid- og privatliv hvor jeg har følt meg liten og ingen ting verd på samme måte som da kropp og sjel ble invadert. Av denne grunn kan noe av oppmerksomheten som knyttes til #metoo-kampanjen bli litt uforståelig. Eller rettere sagt, jeg blir veldig satt ut av det som nevnes som seksuell trakassering og at dette er en uakseptabel oppførsel som det reageres sterkt på i dag.

For å være helt ærlig så tror jeg ikke det blir så mye endret for mine like som vokser opp i dag. Vi vet at gjøres overgrep på mange plan og som aldri kommer til å få medias oppmerksomhet. De aller fleste som utfører seksuelle krenkelser gjøres av ”hvermannsen” ,av begge kjønn, mot barn, unge og andre hvor ”sladdergenet” ikke blir stimulert på samme måte som det blir ved at en ”kjendis” står bak. Det er ingen andre enn det sårbare mennesket som vil være tjent med at disse blir tatt og stilt til ansvar,   og de fleste som går under den kategorien, vil aldri stå frem og fortelle om det. De fleste av oss lider i stillhet eller utagerer på en måte som kun rammer oss selv og dem som står oss nær, fordi du finner mange av oss i psykiatrien, rus og kriminalomsorgen.

Som sagt selv om jeg opplever at denne kampanjen og avsløringene som kommer frem tærer på, så er jeg glad vi får en mer åpenhet om saken. Samtidig som jeg har fått med meg overskriftene som forteller om #metoo-ofre så har jeg også fått med meg dem som viser at politiske ledere står frem og forteller at de har sviktet ofrene. Det gir i alle fall signaler om at man har en trygg havn å søke til når det er utrygt og vanskelig. Jeg vet så inderlig vel hvordan det er å ikke bli tatt vare på når man trenger beskyttelse.

( bær over med skrivefeil og merkelige setninger – det har faktisk kostet litt å skrive dette i dag)

Som forkledde engler

Pillehælv

 

Den indre smerten er så stor at man er i ferd med å klikke. Legen ønsker å gi noe som kan lindre – for det er jo hans mandat. Redusere smerte og ubehag.

Alle vet at tap av en nærstående kan gi ulidelige smerter –  i en periode. Tiden vil normalt være den beste medisin – uansett smertenivå. Den sørgende finner som regel en vei hvor livet kan fortsette tilnærmet lik det var før tapet.

Den som har opplevd dype krenkelser, kan også ofte oppleve en indre smerte som kan være invalidiserende – inntil man finner ut hva som utløste den.

Mennesker som lever lagt fra sine ønsker for sitt liv, kan også rammes hardt av den udefinerte indre lidelse – inntil de kommer på sporet som leder mot det som er deres livsdrøm.

Dessverre for mange står doktorens reseptblokk i veien for de sunne og livgivende  mellommenneskelig samtaler og  tidens helende effekt.

Les: Bloggen Idag I morgen, en vandring i pillenes øyeblikks lindring til et helvete få kan forstå – trykk her

Liker ikke å drikke – elsker å være full

ColachampisSå var julefeiringen over, nå er det nyttårsaften snart og festen over alle fester for mange skal være i dag. Her hvor jeg er det en av naboene som har åpent hus og hele parken vil stikke innom. Mye fingermat, snacks og brus  blir servert. Alkoholholdig drikke må bringes med av den enkelte. Som sagt her: BYOB ( bring your own booze)

Tidligere i år snakket jeg med en jeg kjenner som har drukket i mange år, vært alkoholfri en stund og hadde begynt å drukket litt vin igjen i godt selskap. ( noe jeg forsto det hadde vært en god del av i det siste)

Måten han snakket om det han drakk før under og etter middag, bidro til at jeg så for meg alle de små glassene funkle i brunt, hvitt og gyllende farger. Synes nesten jeg kunne kjenne smaken på mye av det han nevnte. Må innrømme at det hørtes både godt og hyggelig ut.

I går var naboen og jeg med ektefeller ute til brunsj. Siden vi begge er tørrlagte alkoholikere snakket vi litt rundt dette med alkohol og konsekvensene vi hadde fått av drikkingen vår. Jeg delte om møte jeg hadde hatt og hvordan tankene har løpt av sted, om både moro , hyggelige og avslappende episoder og at jeg måtte tvinge frem de negative opplevelsene. De kom ikke av seg selv slik de fredfulle og gode minnene hadde gjort.

Det merkelige er at jeg aldri har knyttet alkohol til mat. Aldri synes vin eller øl til middag har vært godt. De gangene jeg har nytt alkohol sammen med mat er når jeg har vært i middagsselskap, men mitt miljø hadde ikke for vane å invitere noen til middag. Ikke jeg heller. Jeg har heller ikke sittet på Karl Johan eller syndens palmer å drukket en (1) øl eller sangria uten at det ble knyttet til mer drikking andre steder senere på dagen, kvelden, natta eller de neste 14 dagene.

Sannheten for naboen og meg er: vi liker ikke å drikke, men vi elsker å være fulle. Og som full kan vi være alt fra de mest elskelige vesner til den mest brutale voldsutøver. Problemet er bare at vi aldri vet på forhånd hva slags personer vi ender med å bli. Av den grunn velger vi begge å drikke cola i kveld – som vi har gjort alle dagene etter den siste alkoholholdige drikken vi hadde for mange, mange år siden – uansett hyggelige sammenkomster eller kjipe gråe hverdager.

Ønsker alle en riktig fin nyttårsfeiring og en supergod først nyttårsdag og alle de dagene som kommer etter denne.

Til minne om Dr. Michael O. Smith

Dr. Smith mai 2015

Kjære Dr. Michael O. Smith – Mike blant kjente

Mitt første møte med deg var våren 2005. Noen advarte meg både mot deg og Lincoln Recovery Center. De fremstilte deg som en bisk bedreviter, og sentret ditt som en falleferdig rønne, overfylt av psykisk syke og tunge rusmisbrukere. Min opplevelse passet ikke inn i dette bilde. Etter vårt første møte hadde vi mye kontakt. I tillegg til at jeg var innom Lincoln så ofte jeg kunne, opptil flere ganger i året frem til slutten av 2010, skrev, ringte  eller møtte du meg på ett eller annet sted i verden frem til mai 2017. I 2015 gjorde du det mulig for Retretten å arrangere en konferanse i Oslo med internasjonal foredragsholdere: Psykiatere, leger, sykepleiere, sosionomer, jordmødre og gynekologer kom fra USA, Afrika, Asia og Europa. Du så mitt vitebegjær og hjalp meg på alle mulige måter så jeg skulle få den beste – og mest mulig – lærdom.

Du var vanskelig å få tak i, jeg forsøkte i mange måneder før jeg lyktes. Jeg fikk 3 minutter til å presentere mitt ønske med telefonsamtalen. Kjapt presenterte jeg meg selv, hvor lenge jeg hadde brukt  NADA’s akupunkturprogram som et verktøy og at jeg nå ønsket å besøke Lincoln for å lære mer. Vi møttes i mai 2005 på ditt kontor ved Lincoln Recovery Centre, South Bronx, New York.

Jan ble med meg til vårt første møte, hvor jeg fikk en lang og innholdsrik samtale med deg. Du var tydelig på hvordan du arbeidet, hva du krevde av dine medarbeidere . Ditt budskap til absolutt alle som arbeider med hjelpetrengende var: Uansett hva vi gjorde så kunne vi aldri skylde på den syke for noe, det var oss som arbeidet med dem som hadde ansvaret. Du sa at vi måtte legge forholdene til rette slik at den syke skulle lykkes i sin behandling og frem til det definerte målet behandlingen hadde. Dette var en av grunnene til at ingen av de bostedløse ved sentret gikk i terapi hos deg –  på dette stadiet ble de heller klargjort for behandling, som du kalte det. Du ville ikke bruke opp deres tilmålte behandlingstid på noe uten mål og mening. Det var heller ingen med et forvirret sinn som fikk karantene om de trampet inn på ditt kontor og ville ut av programmet du hadde satt opp for dem. Du så på dem som helt vanlige mennesker som av og til kunne si ting en ikke mener  – av ulike årsaker. Når de vendte tilbake med anger tok du dem inn igjen med åpen armer som intet var skjedd.

Det var ingen klam hjelp du bisto med, du var tydelig på hvem som skulle betale festen deres – den måtte de betale for selv, men du og ditt team sto parate om de ville avslutte den. Din holdning gjennomsyret hele sentret, noe som ble bekreftet i mitt første møte med sykepleier Nancy som drev mamma-barnprogrammet. Hun sa følgende til meg: Jeg er ikke ansatt her for å være populær blant kvinnene, jeg er ansatt for å gjøre dem i stand til å bli de gode mødrene de er som rusfrie. Jeg elsket hvert eneste sekund av våre samtaler og dem jeg hadde med hele staben din. Som x-rusmisbruker med mange mislykkede forsøk på å få et annet liv en hva rusen kunne gi, var alt dere sa musikk i mine ører.

Du oppfordret meg til å komme tilbake og august 2006 fikk jeg gå i trening hos Carlos, Nancy og Rosa, slik at jeg kunne bringe ditt program som var koblet til NADA’s akupunkturprogram over til Norge. Retretten var på mange måter en kopi av Lincoln ut i fra hvordan jeg hadde tolket NADA’s program med bakgrunn i egne erfaringer som psykiatrisk pasient og tung rusmisbruker, samt utdanningen jeg allerede hadde fra NADA UK i 1999, men jeg ble sikrere i mitt arbeid etter hver samtale vi hadde. Og alt  bekreftet du også da du besøkte oss.

Første gang du kom til Retretten var i 2007. Vi arrangerte en inspirasjonsdag, neste gang du kom var i 2012 til 10- års jubileet, deretter kom du i 2013 og bodde hos Jan og meg en uke. Du deltok på et av NADA-kursene jeg holdt og ga meg kreditt for fokuset jeg hadde. Siden dro vi til Stjørdal  for å se på hvordan de jobbet med NADA der og du ble imponert. Samtidig fikk vi lagt planer for den internasjonale NADA-konferansen du ønsket skulle være i Oslo i 2015. Alt dette gjorde du for å støtte og synliggjøre det arbeidet vi gjør i Retretten. Vi begge ønsket at Norma hadde vært sammen med oss og trøstet hverandre med at hun var med oss i ånden.

Dine ord virket ikke alltid så vennlige og omsorgsfull i første omgang, men sammen med dine handlinger viste du virkelig at du hadde en stor kjærlighet til oss som hadde klart oss mot alle odds. Du hjalp meg så jeg fikk treffe Norma Hotaling i San Fransisco. Your soulmate, som du beskrev henne som. Noe jeg forsto mer av etter jeg fikk møte henne. Jeg opplevde at du holdt dine beskyttende vinger over oss begge – som jeg vet du også har gjort med flere av våre like. Du satt i styret til SAGES, organisasjonen Norma hadde etablert med samme bakgrunn som jeg etablerte Retretten. Da hun døde i 2008 var det du som ringte meg og fortalte at  hun var gått bort. Du ga utrykk for hvor glad du var for at jeg rakk å møte henne før det var for sent.

Norma og jeg  fikk en uke sammen bare noen måneder før hun døde. Igjennom henne fikk jeg først og fremst hjelp til å fjerne den største skammen med min egen fortid, noe som har hjulpet meg til å hjelpe flere med samme historikk. Jeg fikk også møte kvinner og menn som arbeidet med ofre for menneskehandel, prostituerte kvinner som satt  fengslet for sexsalg og menn som var transvesitter og identitetsforvirret. Disse delte fra en verden jeg hadde en mikroskopisk kunnskap om og  fortalte meg om sine tanker rundt sine liv. Tanker som gjorde sterkt inntrykk på meg. Disse møtene har gjort meg i stand til snakke med med mange jeg møter i mitt daglig arbeid på en annen måte enn hva jeg kunne gjort tidligere.

På en av mine besøk ved Lincoln ordnet du det slik at jeg kunne besøkte St. Vincent Hospital i New York som åpent dørene for overlevende, pårørende og redningsmannskapet etter terrorangrepet 9/11. Der fikk jeg snakke med psykiatere, sykepleiere, sosionomer og NADAutøvere som hadde jobbet døgnet rundt de første ukene etter angrepet. Sykehuset hadde gitt over 40.000 NADA-behandlinger. Det var sterke historier jeg fikk høre av de som hadde nytt godt av hjelpen St. Vincent hadde bidratt med. Kunnskapen derfra tok jeg med meg og den kom Retrettens arbeid til gode 22.juli 2011. Jeg visste hvor viktig det kunne være å holde Retrettens dører åpne lørdag 23. Juli og telefonen hele døgnet frem til mandag når resten av rus og psykiatrifeltet åpnet som normal. Både i Retretten og på telefonen var det hjelpetrengende som fikk ventilere litt om sin angst. Flere med ikke etnisk norsk bakgrunn.

Du var med meg inn i Oslo fengsel i 2007 (også  2013 hvor en av de innsatte var din tolk), og var derfor opptatt av at jeg skulle få oppleve en narkotikadomsstol som var i tråd med den du var pioner for på 80-tallet, og som siden spredde seg verden over hvor alle har fått sitt nasjonale preg. Telefonen hadde gått varmt mellom Drug court i Miami og ditt kontor på Lincoln, og 2010 åpnet de rettslokalet for meg. En hel dag fikk Jan og jeg følge med i rettssalen. Vi fikk også komme inn på de ulike sentrene ute i byen hvor den domfelte fikk den hjelpen de trengte for å avtjene straffen de var idømt. Oppsummeringen du hadde med meg i etterkant over telefon er noe av det mest lærerike jeg fått være med på. Du var opptatt av menneskets rett til å bli en ansvarlig medborger og at vi måtte bruke tiden den domfelte hadde smart. Noe av dette smarte bruker vi i Retrettens kriminalomsorgsarbeid den dag i dag.

Samme år, 2010, fikk jeg være med deg i din gamle og bulkete bil rundt om  på ulike steder for rusmisbrukere og psykisk syke i New York City.   Du visste at det nærmet seg stengning av ditt elskede Lincoln Recovery Centre, som hadde vært din arbeidsplass i over 40 år og som du ledet i 37 av dem og du ville se om det fantes noen som kunne videreføre Lincolns arbeid. På ettermiddagen  tok du meg med ut på middag i Greenwich Village hvor vi fikk en fin samtale etter møtene vi hadde hatt med det du trodde kunne bli ”arvtagere” . Konklusjonen din var klar: Ingen verdige kandidater i dine øyne, fordi dem ikke så mennesket bak rusen. Det værste du visste var når du møtte på hjelpere som igjennom sine handlinger viste at de ikke hadde HÅP for den de skulle hjelpe. En krenkende atferd, mente du.

Under denne middagen fikk jeg også vite mer om din oppvekst, ditt liv som forelder og arbeidet med Lincoln Recovery Centre og utviklingen av organisasjonen NADA. Det var igjennom denne samtalen jeg forsto fokuset bak ditt arbeid mer en noen gang. Du hadde selv fått kjenne på kroppen mye av det samme rusmisbrukere og psykisk syke gjør. Også hvordan vi x-misbrukere kan bli behandlet. Dette synliggjorde gjorde du mang en gang etter 2011 for meg. Spesielt igjennom reaksjonene du fikk på konferansen i Dublin. Sjelens sår ble revet opp og bare den som hadde fått en titt inn i din fortid forsto hva du gikk igjennom.

Jeg vet ikke hvor mange ganger du har trøstet meg, gitt meg en bekreftelse på at mange av de tøffeste utfordringene  jeg opplevde i oppbyggingen av Retretten ikke skjedde bare fordi jeg var meg. Du fortalte om tilsvarende erfaringer og at dette ble utført av mennesker med gale motiv for sitt arbeid med hjelpetrengende. Med en enorm raushet delte du om alle de gale avgjørelsene du hadde tatt fordi du hadde trodd på samarbeidspartnere, medarbeidere og frivillige støttespillere og alle disse erfaringene hjalp meg til ikke å miste mitt fokus. Og da du hadde det som tøffest etter 2011 kunne jeg  trøste deg – på den måten du kunne ta i mot trøst. Jeg fikk holde deg i hånden til gråten stilnet uten å snakke noe mer om det. Av og til gråt vi sammen også.

Kjære, kjære Mike, for meg er du en umistelig læremester – selv om du nå fysisk er borte fra meg vil din kunnskap og klokskap leve for evig i mitt minne. Noe av det viktigste du lærte meg er: Du kan kun så et frø – antagelig vil du aldri se at frøet spirer for da er den hjelpetrengende ofte et helt annet sted enn du er til daglig.

Tusen, tusen takk – Hvil i fred kjære Mike – dine frø spirer over hele verden.

Mikes fredsdue kopi

 

 

 

 

 

 

Det hjerte er fylt av…og så videre

Feriebilde

Ferie og jeg har virkelig tatt ferie – så langt. Noe jeg opplever som ferie i alle fall. Det er ingen vekkerklokke som ringer om morgenen, ingen møter som skal gjennomføres, ingen oppfølging på sosiale medier –   nå går alt i mitt tempo. «Slow motion» . Noe jobbing er det selvfølgelig siden jeg har tjenestetelefonen for Retretten og må besvare mail  følger noe av min vanlig hverdag med på tur. Så langt  har vært  telefoner fra pårørende, innsatte i  fengsel og fra noen med en skjør nykterhet  som klorer seg fast i håp om å få oppleve en rusfri jul sammen med sine nære og kjære.

Jeg tok  med meg noe litteratur,  strikketøy og fotoapparatet for  å slappe helt av – koble ut mest mulig. Nå er  det jo sånn at det hjerte er fylt av flyter munnen over med. I mitt tilfelle er det plass til mer før noe flyter over – eller at jeg ventilerer så mye at det stadig blir plass til mer. Uansett så jeg har valgt med meg bøker som kan tilfredsstille  min nysgjerrighet om årsak og virkning hos mennesker som har havnet et sted i livet de ikke vil være.  Dette blir en spennende ferie med en helsebringende avkobling tror jeg.

Min venninne er mett av dage

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Klokka er o4.30 og ingen andre enn meg er oppe. Jetlag og en sliten kropp gjør at jeg sovner i 19-tiden, så jeg får ikke for lite søvn selv om om jeg er tidlig oppe. Ser frem til å få normal døgnrytme så jeg blir i takt med mannen min og alle dem andre, men akkurat i dag er jeg litt glad for at ting er som det er.

Det er alltid veldig hyggelig å komme over her hvor vi bor. Det er en park med ca 100 småhus. 30 % bor her fast, men de fleste av oss er det vi kaller Snowbirds som kun er her fra slutten av oktober og ut til mai. Det er klikker her samtidig som alle klikkene er inkluderende overfor andre. Vi møtes en gang i uka til frokost, det er en fast sosialkveld ved kanalen hver uke hvor alle tar med seg sin egen drikke og snack, samt kortspillkvelder og en eller annen temafest en gang i måneden. Fordi det er mange enslige her stelles det i stand fellesmåltider på Thanksgiving og julaften. Nyttårsaften har en av mine venninner åpent hus hvor alle er velkommen. Det beste med denne parken er at det ikke er fyll her, folk koser seg med et glass vin, en øl eller en drink.

Jeg har allerede blitt møtt med mange klemmer og hyggelige småprat av gode naboer og middag med av noen mine nære venner her nede . Det har vært oppdatering på hvem som ikke kommer ned mer på grunn av sykdom, de som har gått bort det siste året, hvem som er forsinket og hvilke hus som er solgt og til hvem. Neste hvert eneste år har noen funnet kjærligheten i godt voksen alder. For de fleste som er her er fra 65 år og oppover. Jeg og en annen kvinne på 55 er yngst. Oppdateringene har derfor vært triste, noen gledelig og annet hysterisk morsomt.

En av mine beste venninner her nede er 88 år. En fantastisk kvinne jeg har snakket omtrent daglig med i alle år jeg har vært her. Hun mistet sin mann for ti år siden og har sørget hver dag siden det. Han var bauten i livet hennes, men så ble han syk og var pleietrengende 24/7 i mange år. Hun var hos han daglig i mange timer i alle årene han var på sykehjemmet. Men hun hadde også sitt eget liv.

Hun har vært profesjonell ballettdanser , men fikk en sykdom i bena som gjorde at hun sluttet noen år før hun egentlig var ferdig med sin karriere. Dans og musikk var hennes liv så hun åpent sitt eget dansestudio og drev det i 40 år. Studio bærer fremdeles hennes navn. Da hun ble 70 år solgte hun og flyttet ned hit til Florida med mannen sin. De va lei snø og kulde og skulle kose seg her i solskinnsstaten der leve årene de hadde igjen. For hans del ble det ikke mange årene, men han rakk å lage et funksjonelt hjem for henne før han havnet på sykehjemmet.

Dette er en kvinne jeg ser veldig opp til og trives enormt godt i hennes selskap. Jeg har beundret hennes interesse for alt mulig. Daglig har hun fulgt med hva som skjer i landet sitt, hvilken utvikling det er på enkelte områder innen medisin og ikke minst på det som skjer på kulturfronten. Det har vært spennende å lytte til alt hun engasjerer seg i. I mange år har hun hver uke vært frivillig i en støttegruppe for pårørende til Alzheimer og demente pasienter, hun har gått på øvingen til unge storband og jazzmusikere for å oppmuntre og heie dem frem mot en årlig konsert. Hun har deltatt på månedlige restaurantbesøk for pårørende i støttegruppa og møter opp på alle sosiale aktiviteter her i parken. Hver kveld mens hun har sett på tv har hun stikker luer til kreftpasienter eller pledd til krigsveteraner som sitter i rullestol. Og når hun snakker om alt dette har øynene hennes skint. Jeg har ofte tenk: håper jeg selv blir som hennes når jeg nærmer meg de 90.

I går var det noe annerledes. Hun så fremdeles velstelt ut. Jeg så hun hadde vært hos frisøren, håret var nyfarget og stylet slik det pleier. Neglene var i passe lengde og lakkerte , og hun hadde maskara og leppestift som vanlig. Hun var blitt tynnere i ansiktet og kjolen var kanskje blitt noe løsere, men ellers var det ikke noe jeg kunne sette fingeren på sånn utseendemessig. Huset var julepyntet etter amerikansk standard og hun satt og skrev julekort da jeg kom innom på hilserunden min. Hun ga meg en inderlig god klem og hun sa gang på gang; så deilig å se deg og høre stemmen din igjen. Det var ved denne uttalelsen jeg merket at noe var endret.

Du flyfilla, jeg var innom deg flere ganger i går, men du var ute og kjørte Buick’n din, sa jeg og lo. Blikket hennes endret seg og hun svarte: Rita, jeg var hos 7 forskjellige leger i går. Jeg er sliten av dette – jeg vil ikke gå til dem mer. De gir meg bare mer piller hele tiden i tillegg til dem jeg allerede har. Jeg har knapt tid til annet enn å ta dem. Bena mine bærer meg snart ikke lenger, armene mine blir svakere og svakere selv hvor mye jeg trener. Jeg har mistet gleden av alt jeg har vært opptatt av. Hver dag snakker jeg med mannen min og jeg finner frem flere og flere bilder og dekorerer hjemmet mitt med ser du. Flere ganger om dagen spør jeg han om ikke han har det bedre enn meg. Jeg er mett av dage nå – jeg tror jeg har opplevd det jeg skal av gleder og sorger, denne eksistensen her trenger jeg ikke mer av.

På ett år har en nysgjerrighet blitt endret til tap av livslyst. Det er tankevekkende. Det mest tankevekkende er at hun ikke har mulighet til å kunne gjøre stort med en kropp som er utslitt og som nå hindrer henne til å delta på de tingene som ga henne livsgleden. Hun har strevd litt før også med å få disse tingene til , men hun har alltid funnet en løsning likevel. Det er ikke få ganger jeg har tenkt på henne da jeg har snakket med unge mennesker jeg opplever bare bruker opp tiden sin i påvente av døden. Enten at den er blitt brukt opp på rusen eller foran en skjerm uten mål og mening. Nå får jeg virkelig oppleve hva som skjer når valgmulighetene tas i fra et menneske og at alternativene til endring ikke finnes. Inne i meg skriker det: Lev mens du kan! For meg er det å leve blant annet  å oppleve gleden hos mine medmennesker.

I dag skal jeg leve – i dag skal mannen min og meg hjelpe et par å flytte. Disse to fant kjærligheten på nytt i år. De fant hverandre, han i en alder av 77 og hun 70. I går overtok de sitt nye felles hjem og skal leve der sammen de dagene, ukene, månedene eller årene de får. Selv om kroppen fallerer så falmer ikke følelseslivet. Blikkene disse to sender hverandre, men stjerner i øynene , viser hva det indre livet gir dem.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dagens valg er morgendagens virkelighet

Sitter her på ferien min og har den luksusen at jeg kan lese litt nyheter og artikler helt ut. Noe jeg ikke har tid eller ro i hode til å gjøre i hverdagen min. Mitt valg med å starte opp Retretten i 2002 har gitt meg en slik travel hverdag . Til tider kan jeg klage litt over det, men stort sett så er jeg veldig glad for det valget. Det å få følge  noen av de som en gang bidro til dette valget  har vist meg hvor rett det var. Spesielt når jeg har fått følge noen av  barna som den gang levde under vanskelige forhold med en eller to foreldre som ruset seg, og hvor foreldrene klarte å endre et liv med rus og ustabilitet til å bli tilstedeværende foreldre. Noen av disse foreldrene er i dag besteforeldre og fremdeles rusfrie og kan være et menneske både barn og barnebarn kan stole på. Bare dette alene  har vært  verd slitet, fortvilelsen og tårene jeg har hatt i 15 år, men det er mye, mye mer positivt som har beriket mitt liv i disse årene.

Selvfølgelig preges jo det jeg leser av jobben min. I går da jeg satt med jetlag og surfet på nettet fanget  interesse min seg om: 19 år og dopdealer  av Ola Solheim En trist lesning. Jeg vet ikke hvor mange unge jeg har snakket med i Oslo fengsel som er med i en kriminell gjeng som selger dop og utøver mye vold. De har gitt tydelig melding om at de ikke har noen fremtid og at de gjør det beste ut av det livet de har her på jorden. Drømmene deres har vært noe helt annet, men som svart, uten sterke og gode livsveiledere har disse vært umulig å oppnå.

Når jeg leser denne artikkelen går tankene mine til en ung mann jeg hadde fulgt fra han var 15 år og frem til en samtale vi hadde da han var 22. Han ba om en refleksjonssamtale som gjennomføres utenom gruppa til Veivalget. Jeg tok han ut i besøksavdelingen  slik at han kunne komme ut av cella en times tid. Vi kjøpte oss hver vår kaffe og spiste en Smil på deling. Praten gikk litt  om løst og fast i begynnelsen, men så kom det. Han skulle ha barn med ei norsk jente som kom fra en vanlig norsk familie. Jenta visste at han var med i en kriminell gjeng og nå ville hun at han skulle få seg en jobb og kutte ut vennene sine. Det ønsket han også, men han var usikker på hvordan han skulle klare det.

I sommer traff jeg han igjen i Oslo fengsel og fant ut at det var fem år siden sist. Jeg spurte hvordan det hadde gått. Han var fremdeles sammen med jenta han fikk sin førstefødte  og det var kommet to til etter dette. De begge var unnfanget mens han satt i et fengsel.  Nå kom  jenta hans på besøk med alle barna så han kunne bli kjent med dem.  I  årene som var gått hadde han vært ut og inn av fengsel.  Du vet Rita, jeg har ingen god fremtid å gi mine barn, men jeg er glad de har så fin mor. Det var en sår replikk.

Gårsdagens artikkel fikk meg til å tenke på dette møtet og noen flere jeg har hatt med disse fine, fine guttene som har valgt sine venner i det miljøet de har følt seg velkomne. I et miljø hvor de sitter og ser ut på storsamfunnet , som jeg tenker at de aldri har følt har ønsket eller  velkommen inn til

I artikkelen sier politioverbetjent Jan Erik Bresil noe slikt:

− Det er i dag vi bestemmer hvordan det skal bli om 15-20  år

Takk for at du er i mitt liv

Julehilsen fra Rita.jpg

Det er godt å sitte alene en tidlig morgen og reflektere litt over året som har gått. Jeg har sendt mitt julekort til dem som viste at de var der for meg når jeg ble syk i sommer og høst, og hvor jeg trengte støtte og trøst aller mest.

Fra dypet av mitt hjerte vil jeg takke alle dem  som holdt meg i hånda da jeg slet på personlig plan samtidig som det var store utfordringer på jobben. Frykten for at styret i Retretten ikke skulle orke mer belastende arbeid og at mine medarbeidere skulle miste jobben sin og brukerene som klorer seg fast til livet plassen sin,  holdt på å spise meg opp.  Senvirkninger av kreftbehandlingen og en hardt prøvet og sliten psyke bidro til  at hele meg ramlet sammen.  Frykten jeg kunne lese i blikket til mannen min når han så hvor nede jeg var, gjorde ikke situasjonen bedre.

Nå som jeg sitter her og tenker igjennom mye av det jeg opplevde, så kan jeg se at de som neste lyktes med å ødelegge livet mitt, til noen av mine medarbeidere sitt og alle dem som står oss nær, skulle også  fått denne julehilsen min. Disse har lært naive meg mye. En er lærdom jeg tar med meg og som jeg forhåpentligvis med tiden kan si har vært med på å beriket mitt liv. Jeg har jo mange  erfaringer på at mine mørkeste og tyngste opplevelser kan komme mange til gode og det er for meg en god tanke her jeg sitter i dag.

En tilbakemelding jeg fikk av julehilsenen som jeg tar med meg videre er: 

Du er et flott menneske, en utrolig god venn, og jeg er rett og slett glad i deg! Husk at du må bare spørre hvis det er noe. Takk for flotte ord! Ha en super jul og ikke la ekle mennesker ødelegge for deg og dine!

Du har flere venner enn motstandere 🙂
I dag skal jeg ut på julelunsj med en venninne, om noen dager møter jeg min elskede mann igjen og jeg skal ha min sommerferie med han slik jeg pleier hvert år.. Vi skal kose oss med familien i USA og det er vår første jul som besteforeldre. Så igjen, tusen takk du som har vært med på å gi meg det livet jeg har i dag. Takk for at du er i mitt liv!

(julehilsenen min har også gått til noen som har heiet fram Retretten og vårt arbeid)

Ta ikke håpet fra meg

Omgitt av kulde

Ta ikke håpet fra meg! Riv ikke utsikten om en bedre framtid bort fra mine drømmer, for jeg trenger det så sårt, skrev  jeg i en av dagbøkene mine.

Av og til tenker jeg på akkurat dette – hvorfor skrev jeg det? hva var det jeg opplevde som fikk meg til å skrive disse ordene den dagen. Det står ikke noe dato, men året er  1996.

Det eneste jeg kan tenke meg som kunne utløse er slikt rop fra mitt indre, er at det er knyttet til diagnosen jeg ble gitt: Behandlingsresistens.

Det var mye som ramla for meg da. Jeg hadde gjort mange ulike forsøk på å få livet på rett kjøl, men det gikk galt hver gang.

Så en dag kom redningsmannen – en som dirigerte meg i riktig retning , men hvor jeg selv måtte styre skuta mot mål.

Her jeg sitter og skriver rapporten for  det siste  ANTA-kurset som avsluttes i morgen da dukker disse tankene opp – som de gjør hver gang. Jeg vet at flere som deltar på slike kurs ikke har noen tro på at livet kan være et godt sted å være og langt mindre at livet uten rus er mulig.

Jeg håper jeg kan bringe håpet til dem og at det varme hjerte kan tine opp hele livet.