Hvorfor?

Bakgrunn2 .jpg

Vold i byen min

På 70-tallet i mine barne og ungdomsår vanka jeg i et miljø som ble opplevd som skremmende for de fleste av mine jevnegamle. Det var kjent at vi i gjengen røyka, rusa oss og at de eldre begikk innbrudd i kiosker og rana «horekunder» som kjøpte seksuelle tjenester av oss unge jenter og gutter  under 14 år. Det var ingen av de eldre som tvinga oss til å utføre noen kriminell aktivitet, i noen  tilfeller ble vi bedt om å stå vakt. De fleste av oss har det ikke gått bra for selv om vi fikk egne barn

Det har vært kjent i over 20 år at unge blir dratt med i kriminell aktivitet som var helt fraværende for 40 år siden. En som satt på kontakttelefonen til barn og unge i regi av Røde kors på midten av 90-tallet fortalte meg at jenter helt ned i 1 klasse ble benyttet som oppevaringsbokser for hasjen noen eldre solgte på skolen. Jentene ble benyttet fordi det var få kvinnelige politibetjenter og derfor mindre sjanse for at jentungene ble sjekket. Mange av disse gjengmedlemmene er i dag foreldre til tenåringer

Jobb i fengslet

I noen år har jeg vært så heldig at jeg har fått arbeidet for de yngste domfelte vi har i Norge. De er i alder fra 15 år. Jeg har hatt den glede av å bli kjent med dem som de menneskene de er og ikke rollen de har ute i det kriminelle miljøet. De har fortalt meg hvordan de havnet i den situasjonen de har gjort og hva deres innerste drømmer virkelig er. De har fortalt meg hva de ønsker for sine mindre søsken og tankene de har rundt det å ikke ha en trygg voksenperson i sitt liv.

Jeg kan love at det er mang en gang jeg har gått hjem og grått. Mye av det de forteller er også kjent for meg fra mine livserfaringer. Jeg vet hvor vondt er å se ut mot de folka som får det til og som er en del  storsamfunnet som gjør at de kan leve med senkede skuldre.

Slik jeg ser det

Vi må favne dem som har tydelige tegn på at omsorgsevnen til deres livsveiledere  ikke er av det beste. Fattigdom, rus, psykiske problemer og manglede tilhørighet i det samfunnet man lever i er noe som må opp på bordet og diskuteres ut fra et felles mål om det beste for våre barn og unge . Forebygging må få et innhold som setter en stopper for at de sårbare barna kommer i klørne til kyniske egostyrte kriminelle og selvsentrerte kule voksne med manglede innsikt om rollen de skal ha for den unge. Nå må vi stoppe opp og se at vold og rus – kun er et tegn på at noe har gått galt tidligere. Det er nå på tide at vi stiller oss spørsmålet: Hvorfor går det så galt? Hva må vi gjøre for å bryte denne destruktive nedadgående spiralen for enkeltindividet og samfunnet forøvrig?

En bønn

Jeg har en bønn: Kjære politikere: slutt å krangle om hvem som har sagt hva når og hvor, hva som er gjort og ikke gjort tidligere . Jeg ber dere om å si noe om: HVA GJØR VI NÅ i samlet flokk!

Konklusjon fra meg

Vi er dyktige på DUGNAD og FRIVILLIGHET i Norge – bruk det for alt hva det er verd. Vi må ville noe mer for våre barn og unge

NRK-art.

De sårbare

OLYMPUS DIGITAL CAMERAKarl Ove Knausgård, Min kamp i 6 bind. Nå som jeg skal roe ned stressnivået mitt foran ulike medisinske kontroller: kreft og hjerte,  passer det godt at jeg har begynt å lytte på 6 mursteinsbind fra Storytel. På torsdag kjøpte jeg bokversjonen også. Alle 6 bindene.

Kan ikke annet enn å si at jeg er mektig imponert. Jeg har ikke kommet lengre enn til begynnelsen av bind 3, men han skriver – beskriver – dynamikken i det dysfunksjonelle så godt at jeg får vondt i magen. Karl Ove og far (omsorgsperson)….Karl Ove og Linda (ektefellen)…. WOW, WOW!!! Har jeg kjent det….? Har jeg vært der…. ?  Yes I have!!!…mange ganger…

Knausgård, en sårbar sjel som også har  noen genetiske sårbarheter slik jeg forstår det. Det genetiske er knyttet til alkohol. Han sier det selv: Jeg har lyst å drikke og drikke, men jeg slipper ikke taket! Han holdt seg fast i hverdagens ansvar og plikter. Sånn at han ikke lar seg styre av det sterke draget mot alkoholen slik hans far gjorde. Hans far døde på en måte  jeg tror må være den jævligste  måten å dø av et rusmiddel på.

Det jeg har «lest» frem til nå har virkelig satt tankeboksen min i gang. Jeg vet ikke hvorfor Knausgård har valgt som han har valgt her i livet, hva som er bakgrunn for den skammen han gir uttrykk for at han har i de 2 første bindene, men jeg vet hvor jeg har fått min i fra.

Det som overrasker meg mest ved å lytte til ANDERS RIBU som leser boka, er hvordan jeg tenker tilbake på de ulike krenkelser jeg selv har vært utsatt for og hvilke konsekvenser de egentlig har gitt meg. Vet ikke om det er Ribu’s innlevelse og hvordan stemmen hans gir uttrykk for den opplevelsen Knausgård får når han krenkes, som får meg til å se tilbake eller om det er noe annet?

Onsdag ringte dem fra er Finansfirma i Parkveien som vil at jeg skal komme til et møte.  De ønsker å presentere et sparetilbud nå i disse tider hvor innskuddsrenta er så lav. Da jeg fortalte dem hvilke sparemuligheter jeg har så tror jeg nok ikke at jeg er like velkommen til møte. Om innskuddsrenta er høy eller lav spiller ingen rolle for meg. Jeg har ingen grunnlag som gir meg mulighet til å spare.

Timen etterpå ringer Gjensidige forsikring. Forsikringer, pensjonsavtale og sparing. Min fortid gir meg minstepensjon når den tid kommer. Uføretrygd og lavtlønnet uten pensjonsavtaler når jeg først har arbeidet, gjør at jeg ikke har de lyseste utsikter. Med tanke på pensjon i alle fall. Her jeg sitter nå så tenker jeg at det er en  kombinasjon av Min kamp-serien og telefonene som synliggjør hva mennesker med min fortid mister  på grunn av valgene som ble tatt i yngre år, som gir litt flashback

På torsdag var jeg hos pateren min som har fulgt meg i 18 år  for å snakke litt om tro. Jeg merker mer og mer at jeg har vanskeligheter med å forstå dette med tro. For meg er det rett og slett umulig å  tro på at Gud elsker alle og at han ofret sin egen sønn for min skyld. Men jeg ser at om jeg hadde hatt en slik tro så ville livet mitt vært beriket. I alle fall så hadde jeg kanskje hatt en annen trygghet i livet. Nå er jeg stort sett alltid redd for noe som kan knyttes til Retrettens arbeid og liv. Jeg klarer ikke å hvile i at det ordner seg. Jeg har dessverre fått erfare mer enn en gang at det som er avhengig av politikere i ulike komiteer ikke er forutsigbart og stabilt. Og det har rammet både brukere og lønnende x-misbrukere negativt.

Og der kommer jeg inn på det:  De sårbare. Vi sårbare. Vi x-misbrukere med lang fartstid i rusens eller et annet destruktivt jerngrep. Spesielt for oss som kun hadde en plikt til å møte opp på barne- eller ungdomsskolen. Vi som kom tidlig i kontakt med alkohol eller andre midler å ruse oss på.  Vi ga oss hen til noe som kunne fjerne oss fra det vi ikke klarte å handtere og som ingen så  eller tilbød seg å hjelpe oss med.

For mange av oss handler det ofte om dype krenkelser fra tidlig barndom og massiv omsorgssvikt. Vi ble redde mennesker og gjemte oss der vi kunne. I rus og / eller destruktive forhold/relasjoner. Veldig mange av oss  har isolerte oss på en måte som har bidratt til at vi ikke har maktet å jobbe slik at vi kan  ta vare på oss selv i alderdommen.  Vi  føddest  sårbare, levde utsatt med åpne sår og går alderdommen i møte enda mer sårbar.

Nå gleder jeg meg til fortsettelsen med Knausgård og etter 17.mai skal jeg til Gjensidige forsikring. Min kollega sparte 6000 i året med å bytte over. Hvor mye jeg sparer på å bytte vet jeg ikke, men dem pengene skal jeg spare i en helt vanlig bank uten lovnad om raske, høye gevinster. Er jeg kreftfri og alt står bra til med hjertet mitt, så fortsetter jeg å jobbe i Retretten så lenge politikere synes arbeidet vårt for de mest sårbare i vårt samfunn er verd å støtte.

 

 

 

 

 

Jon Michelet – nå er det for sent…

download
bildet funnet på Google
.
Nå er det for sent…Først gang vi snakket sammen var i  1997, da  ringte du meg og vi snakket litt om boka mi: En alkoholikers dagbok
 .
Da du  2001 eller 2002 ringte tilbake, lurte du på hvordan det gikk. Jeg skravla i vei og du lyttet. Vi får møtes en dag sa du –  du har mye på hjertet
.
Det jeg snakket mest om var de innsatte som hadde to fangenskap og hvor det tyngste og mest ødeleggende  sto uten noen løslatelsedato.
 .
Vi ble enig om å treffes,  neste gang jeg hørte fra deg eller rettere sagt,  om deg, var du  blitt syk.
 .
Vi fikk ikke til noe møte og nå er det for sent. I dag sendes du til hvile.
 .
Jeg fikk aldri nyte din klokskap i en samtale ansikt til ansikt, men du forteller meg noe viktig i dag:
Gjør det du synes er viktig nå – i morgen kan det være for sent.
.
Du vil nok aldri helt forstå hvor mye det betydde for meg at du ringte meg. Du av alle ringte lille meg og spurte hvordan det gikk!
 .
    Tusen takk Jon, hvil i fred!

Mitt bidrag

Nytt og gammelt

Etter helgens kongress gjør jeg meg mange tanker. Først av alt rundt det arbeidet som utføres hver eneste dag landet rundt av veldig mange organisasjoner, tiltak og enkeltpersoner som arbeider der. Rusmiddelmisbruk skaper store problemer for fryktelig mange,  både på fysisk, psykisk og sosiale områder, og samtlige av dem jeg har vært sammen med i 2 dager bidrar med å redusere lidelsene for veldig mange.  Alt fra de ufødte, små, unge, voksne til de  eldste.

De  knappe 70 delegatene som var på Actis kongressen kom fra behandlingsinstitusjoner, brukerorganisasjoner og brukerstyrte tiltak, nasjonale og internasjonale ruspolitiske organisasjoner, samt frivillige og ideelle organisasjoner. Samtlige hadde fokus på å skape et trygt og godt samfunn for kommende generasjoner samt å bidra med  hjelpe dem som har problemene og sliter i dagens samfunn.

Sitter og reflekterer litt over det jeg opplevde under møte hvor vi skulle stemme over plattformene på Alkohol, narkotika, spill. Der kom det tydelig frem at vi arbeidet på ulike områder og møter mennesker med ulike utfordringer. Forslag og svar synliggjorde dette. Noen av forslagene ble vedtatt andre ikke, men uansett utfall i stemmingen fikk vi igjennom argumentasjonene en titt inn i en virkelighet vi ikke kjenner til. Det var enormt lærerikt å  høre  hvordan et ord kan endre et fokus på en sak. Jeg er vanvittig imponert over våkene mennesker som vil så mye godt for så mange og som passer på at setninger blir tydelige budbærere for formålet.

Noen av dem som deltok har flere tiårs yrkeserfaringer fra ulike områder av helse, behandling og omsorgsektoren samt politisk og organisasjonsliv. De inspirer meg med sitt kraftfulle engasjement for å skape en god framtid og deres raushet av erfaringsutveksling med oss som kommer bak. Flere av disse er årsaken for mye av de godene vi har i dag, slik at vi kan få utføre det arbeidet vi mener er viktig og nødvendig fra vårt prioriterte arbeidsområde. Ved å se på dem vil jeg gjøre mitt for at de som kommer etter meg skal  få den samme muligheten. Både på system og individnivå. Spesielt for mine LIKE…

 

 

Et lite møte med sommerfugleffekt

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hjelpen kan komme fra minst ventet hold

«Når kaosteorien mener at vingelslagene fra en sommerfugl i Brasil kan forårsake en tornado i Texas, hva kan man ikke oppnå av positive ringvirkninger simpelthen ved å møte medmennesker med varme og respekt”

For en uke! Snakk om å få det når du trenger det…Dere som har vært tett på meg i de siste ukene har forstått at ting ikke har vært så greit. Livet byr på både gleder og utfordringer, og av og til kan det føles som at det  ikke er noen tid igjen for livgivende gledespåfyll. Sånn er det i alle fall for meg og slik har det vært for meg siden begynnelsen av januar.

Jeg har gått noen runder med meg selv for å finne ut om jeg skal orke å jobbe mer med avhengige, kriminelle og deres pårørende. Snakket en del med min mann og spurte han om jeg skal bruke mer tid på å finne muligheter til å arbeide med brukere av Retrettens tjenester. 22 år i bevisst arbeid med å bli kjent med meg selv,  finne ut hvorfor ting ble som det ble for så å styrke mine svake sider, har ikke vært noen  søndagskole. I mars var  det 20  år siden jeg begynte å videreformidle mine erfaringer til folk med tilsvarende bakgrunn som meg,  slik at de kunne få HÅP og finne sin vei ut av elendigheten. Med tiden som Retretten har vokst har jeg fått arbeide mindre og mindre med det jeg ønsker og mer og mer til  ting som stjeler energi.  Det har vært slag fra både ventet og uventet hold og noen har de vært så uforståelig at jeg til tider har blitt handlingslammet.

De som kjenner meg vet at jeg elsker jobben min,  noe jeg tror  de fleste mennesker ville ha gjort om de fikk oppleve det jeg gjør. Bare det å oppleve å være til nytte , noe som tross alt et følelsesmessig grunndbehov vi  må få tilfredstilt på en eller annen måte, er grunnen nok. Men det som topper det hele er når jeg ser HÅPET blir tent i de håpsløses øyne. Nå er det ALDRI arbeidet med reelle brukere av Retrettens tjenester som er tappende for meg. Det som tar både lyst og til tider ork er alt som må på plass  for å få gjennomført  dette arbeidet.  Hver gang jeg har holdt på å gi opp tidligere så har jeg har hatt  gode folk rundt meg som  jeg har kunne snakke med og som har hjulpet meg igjennom når det har vært på det mørkeste.  De tider hvor det har vært vanskelig å sette ord på det jeg har bært på så har jeg selvfølgelig slitt mer enn jeg og mine har hatt godt av.

Mannen min har vært igjennom noen runder med meg oppigjennom årene så han har lyttet, men  ikke kommentert så mye. Han har erfaring med at jeg kommer meg på beina igjen og det var vel det han trodde nå også. Tiden gir svar, er nok arbeidsmetoden hans – som også er min når jeg har energien til å vente.  Denne uken fikk jeg rikelig med bekreftelser på at jeg er på rett sted og skal fortsette å ha fokus på det som betyr noe for meg. Gi HJELP til VIDERE hjelp til dem som trenger det.

 

29573071_10213807053024986_6752428869320676999_n
Daglig leder Havang, Hilde , meg og miljøarbeider Barm, Liljan

Som sagt så har denne uka vært helt spesiell. Det startet med at jeg holdt foredrag i Lillehammer for rusavhengige, pårørende og det offentlige tjenesteapparatet. Det ble tid for spørsmål fra salen, noe jeg setter stor pris på. Et engasjert publikum gir meg masse energi. Det er fint når jeg også kan bistå de sosialfaglige i sitt arbeid innen rus og psykisk syke, for de føler seg til tider veldig alene. De er ofte kvinner som skal arbeide innen for et system som ikke er spesielt menneskevennlig og er de riktig uheldig så får de  en rigid og systemtro mannlig leder som ikke ser at  behovet til den hjelpesøkende  er støttespillere som er både smidige og som tolke loven til den sykes fordel. Det kjentes godt at jeg kunne følge og støtte en ruskonsulents tanker og vi ble enige om å møtes sammen med flere av konsulents medarbeidere og klienter.Så var det en pårørende som ringte meg i etterkant. Hun var helt oppløst. Det var noe som hadde skjedd og hvor hun hadde fått vite noe som ikke gavnet hverken henne eller hennes nærstående som slet med rus. Det var vondt å høre på fordi jeg forsto at den som hadde vært budbringer ikke hadde tanke for å hjelpe den hjelpetrengende, det var personens eget behov for å bringe en nyhet til torgs som betydde noe. Det er ikke første gangen jeg hører om slike hendelser og jeg vet – har kjent på – hvordan det er når folk har skjulte agendaer for kontakten de tar. Det å trøste i silke situasjoner er umulig for meg, sorgen og fortvilelsen er alt etablert. Det eneste jeg fikk gjort var å si at dette ikke er ukjent slik at hun ikke skulle føle seg alene. Jeg oppfordret kvinnen til  å ikke ta dette personlig for det lå hos den som hadde slarvet og vi snakket litt om dette. Hun takket for samtalen og spurte om hun kunne ringe tilbake.

Knut Storberget
Knut Storberget, tidligere justisminister

Onsdagen kom og jeg skulle til Helsedirektoratet på kurs om bruk av  sosiale medier. Det var to andre fra jobben som også skulle dit, så da jeg så seminar om Kriminalpolitikk på litteraturhuset, så steppa jeg opp der i håp om å få komme inn uten påmelding eller invitasjon. Sinnsykt bra seminar! Jeg kjente mange der, både politikere og advokater, så det gikk helt greit å sitte der. De vet jo at dette er mitt arbeidsfelt så jeg var ikke helt malplasert. Det var fascinerende og spennende å lytte på historien bak strafferetten og jeg kjente på glede da jeg fikk høre hvor stort apparat som passet på at ting gikk rett for seg uansett påtrykk av Storting eller mediaopprop. For meg som vanlig dødelig har jeg kjent på mye frustrasjon på vegene av dommer noen av «mine» har fått.  Etter dette møte tenke jeg: Når alt kommmer til alt så er det godt det ikke blir for mye føleri og for mange antagelser bak en dom. ( les bloggen jeg skrev for Retretten)

Generalsekretær i advokatforeningen, Merete Smith er en klok dame jeg lytter til og har gjort det noen år når vi møtes på Stortinget i ulike høringer. På onsdag sa hun med tydelig stemme: For å få ned antall fengselsdøgn er det andre områder  i samfunnet  man må arbeide med enn fengslet. AMEN! sa jeg inni i meg og  jeg er superglad for at  jeg kan arbeide  fra fengslet og ut mot de andre sider i samfunnet slik at vi kan ta i bruk alt som egentlig finnes av hjelpetiltak for at bl.a gjengangerkriminelle  og førstegangssonere så de skal slippe å have i fengsel igjen.  Jeg har erfaring på at der man flytter fokuset fra fengseslcella og ut i en vanlig hverdag og mestringen av den så har det gått bra,  men det krever et samarbeider på tvers av helse, sosial,  kriminalomsorg og et inkluderende arbeidsliv og dette er ikke alltid vi lykkes med. ENNÅ!

Magne Raundalen.jpg
Magne Raundalen, Barnepsykolog

Så kom den store torsdagen.  Som nyutnevnt faglig leder i Retretten fikk jeg til et samarbeid mellom Rusfri oppvekst og Retretten og arrangerte fagdag:  Barn og traumer, med psykolog  Magne Raundalen.  Rusfri oppvekst skal ha denne i Hamar 17.april og da er jeg opptatt på RVTS og vold i nære relasjoner, men jeg bare MÅTTE få til begge deler så da ble det sånn at vi fikk gjennomført noe tilsvarende i  Retretten i Oslo. ca 70 personer kom og vi fremmøtte fikk en dag vi sent vil glemme. Barnepsykolog Magne Raundalen som jeg har sett på tv så lenge jeg har levd og som alltid er på partiet med barna betyr noe helt spesielt for meg. For en fyr!!! For meg som selv er nokså traumatisert av livet jeg har levd og veien frem til å kunne leve som jeg gjør i dag, så var jeg fryktelig spent på hva han skulle tilføre meg av økt og ny kunnskap. Hele foredraget ble jo som å være en unge i godteributikk hvor jeg kunne velge hva jeg ville etter å ha smakt på det først. Det var moro å snakke med noen av  ANTA-kursdeltagerene som følte de fikk en bekreftelse på at de nå var på en vei som kunne bringe dem et stykke fremover.

Så ble det fredag. Den startet med at en som har deltatt på kurs både i og utenfor fengsel, ringte meg og sa: Jeg er glad for at du viste meg at jeg også er snill inne i meg. Den vordende pappa’n trengte å vite dette. Det jeg tenker er  hvor heldig dette barnet er som skal få vokse opp med en pappa som vil gjøre alt han kan for at det barnet ikke skal få den samme skjebne som han hadde frem til han var over 30. Så fortsatte det med  at jeg ble med som medlem av brukerutvalget til Fossumkollektivet hvor  jeg skal være med på å finne gode behandlingsforløp for unge  i og utenfor barnevern med rusproblemer. Det er alltid en berikelse  å jobbe sammen med gode folk og i Fossumkollektivet er det mange av dem .

BraDamer
BraDamer

Å så ble det fest. BraDame-fest!  Det å treffe så mange damer hvor alle hadde et engasjement for sine medmennesker, alt fra lokalt, regionalt, nasjonalt til globalt nivå,  og med den tanke at vi alle skal få et bedre sted å leve, gjorde inntrykk. Jeg vet jo at verden er så mye større enn bare det lille  felt mitt her på berget, men det er noe å få nærkontakt og kunnskap om mye av det jeg bare leser om i avisa. Det er mye jeg tar med meg fra denne festen, men det viktigste for meg personlig er å  forstå at mange av mine mest slitsomme erfaringene som daglig leder er knyttet til at jeg er  kvinne.  Jeg har jo med jevne mellomrom fått med meg mennenes behov for å bekrefte hverandre igjennom kameratslig klapp på skulderen til «vennetjenester» av ulike slag, men stort sett så har jeg trodd at arrogansen og nedlatenheten har vært knyttet til meg pga min bakgrunn.  At disse høyt utdannende kvinnene som arbeider som ledere i prestisjetunge stillinger hadde de samme erfaringene var helt uforståelig for meg. Mangel på denne kunnskapen og vidsynet har også gjort at jeg til tider har synes at kvinner som arbeider for likestilling i dag  er litt sånn 70-talls, men nå forstår jeg bedre hvorfor.

Oppsummering: 

Presentasjon1

Et lite møte gjorde en forskjell. Jeg har fått bekreftelse fra selve akademia at de støtter arbeidsfokuset jeg har hatt i alle år: Hjelp til videre hjelp. Barnepsykologen var enig i at vi mennesker  kan påvirke hjernesentret amygdala og at dette kan redusere traumereaksjoners kraft og destruktive makt over ens liv. At de ærligste delinger om det mest smerterfulle  kan bli den beste hjelp der man minst forventer det. At erfaring, kunnskap og kompetanse kan fange opp små nyanser som kan hjelpe en til å stille spørsmål som kan åpne opp låste tanker. At 22 år i utviklingsarbeid  gjør en forskjell i samtale med dem som har sin første dag. Det å få redusert skammen og outsider-følelsen gjør livet til et bedre sted å være.  Denne uka har vist meg at jeg er verdens heldigste menneske som har fått oppleve alt jeg har fått oppleve og at jeg i de siste 22 årene  fått  delta 100 % i mitt eget liv og det er hva jeg skal spre videre med mine sommerfuglvinger sammen med mange, mange andre.

 

 

 

 

 

 

 

Sommer, sol, ferie, familie – og rus

Åpent landskap

Tjenestetelefonen på jobben er åpen som vanlig kl.08.00-22.00, hver eneste dag, 365 dager i året. Like mange dager i året er det jeg som har den. Jeg får mange spørsmål og noen av dem er knyttet til kriminelle.  Dem som kjenner til meg vet at jeg har arbeidet i fengsle siden 2001. Det noen ikke tenker over er at det er mange fengsel i Norge og utrolig mange kriminelle. Og jeg kjenner ikke en brøkdel av dem.

I morges ringte en ung kvinne til meg og lurte på om alle som hadde drevet med narkotika og sittet i fengsel aldri kunne bli som vanlige folk. Jeg fikk en sterk mistanke om at hun kanskje var forelsket eller hadde en kjæreste som har eller hadde hatt et slikt problem. Hun hadde sett et innslag og lest om Trond Einar Frednes på nettet. Han hadde greid seg bra, sagt på tv at han ikke ville falle tilbake til rus og krim fordi han hadde det livet helt i vranga, men som nå satt bak lås og slå igjen.

Rett etter dette fikk jeg en telefon fra Mona fra jobben. Hun lurte på om jeg kunne ha en temakveld i mai om tilbakefall om sommeren. » Sommer, sol, ferie, familie og rus – på godt og vondt» var det første som slo meg. Jeg vet ikke hvor mange telefoner fra fortvilede pårørende og rusmiddelavhengige jeg har mottatt i løpet av de 16 årene jeg har hatt tjenestetelefon og hvor de har gitt uttrykk for sin fortvilelse. Det  som har vært felles for de fleste er at de ikke har forstått hvordan det har vært mulig å havnet tilbake i rus og faenskap der hvor det har gått bra en stund.

Jeg kjenner ikke til Trond Einar Frednes, men jeg kjenner veldig mange med hans bakgrunn det ikke har gått bra med. De fleste har oppsøkt gamle venner hvor hensikten  bare har vært å si hei for gammelt vennskap skyld. Det hadde gått greit noen ganger, men så en dag var det noe uventet som skjedde. Det kunne være noe godt rusmiddel som nettopp hadde ankommet og som bare måtte testes,  det kunne ha vært et såkalt 100% sikkert opplegg med høy fortjeneste som var ment som enengangsforeteelse  eller de bare måtte  stille opp for en gammel venn som hadde kommet i trøbbel.

Ikke alle som tar seg et glass med alkohol ramler ut på grisekjøret, men felles for dem som gjør det er at det begynner så uskyldig. Det kan en sommerfest med familie, slekt og venner med god mat og godt drikke eller  en storby weekend hvor man skulle ta en  kald en i sola med kjæresten. De normale – familie, venner eller kjæreste som ikke har hatt et rusproblem,   bruker sitt eget forhold  til alkohol som garantister for hva andre også må tåle og støtter den tidligere misbruker til å ta den ene. Det kan ha gått bra noen ganger, ja til og med for enkelte opptil flere år, men så plutselig har det vært som om alle grenser ble opphevet og inntaket kom ut av kontroll igjen. Mer og mer festing og alkohol, oftere og oftere ispedd med litt andre rusmidler eller piller. Det de færreste har visst er  jo at det er nettopp dette som er faren for en som har Avhengighetssyndrome – MAN KAN ALDRI TRYGT INNTA NOE MIDDEL MED RUSPOTENSIALE. Det er denne kunnskapen  både den som har slitt med misbruk av ulike typer rusmidler bør ha innsikt i. Det samme gjelder for mennesker som omgåes folk med denne type problematikk.

Det var ikke kjæresten som ringte i morges. Det var en lillesøster. Broren hennes hadde ikke kommet hjem på over en uke og det var et dårlig tegn for henne og familien. Hun håpet at han satt i fengsel og at det var årsaken til at han ikke hadde gitt livstegn fra seg,  for om han hadde kommet seg  til Oslo kunne han ligge død alene ett eller annet sted.

Siden jeg som sagt ikke kjente til Trond Einar Frednes fra før googlet jeg han. Slik jeg forstår det som har skjedd med han så er han prototypen på en som har slitt og ikke fått jobbet godt med de bakenforliggende årsaker for misbruk og kriminalitet.  Han er like de fleste av oss x-ere med broket fortid med tungt misbruk. Vi er som en båt på åpent hav hvor vi oppholder oss i et ingenmannsland. Antagelig er det ingen  som fortalte han at det kunne gå en lang stund før han kunne stå støtt  på tørt land.

Dette får meg til å tenke på hva en av en av toppene i Oslo universitetssykehus (OUS) sa   da Rikshospitalet, Ullevål og Aker sykehus ble slått sammen: Det er tre ulike kulturer som skal slåes sammen til å bli en – det vil ta tid før dette kan gå på skinner.  Er det en ting jeg kan skrive under på så er det ikke mindre utfordrende  når en må skrifte miljø,  endre på gamle vaner og mønstre. Sist, men ikke minst bytte vennekrets.

 

 

Når våren kommer med smerte

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tiden går og mange ting som var dominerende før har sluppet taket. Hvor ofte hørte jeg ikke: tiden er en venn. En venn som lindrer og helbreder, men det trodde jeg ikke på.

Feberen og hodepine i kombinasjon av sår hals og tørrhoste herjer i kroppen. Det var ikke helt sånn vi hadde planlagt påskeferien. Solskinnet utenfor vinduet reflekteres i sneen så  lyset forsterkes enormt. Nydelig! Men kjipt å sitte inne i en varm stue med pledd, papirlommetørkler og varm ingefærte med nypresset sitron og masse honning. Drømmen hadde vært å være i skogen, ta bilder av snøsmelting og de første vårtegn. En telefon drar meg tilbake til en tid jeg nesten hadde glemt.

Jeg har få minner om våren fra jeg er liten  Det eneste jeg husker jeg  gledet jeg meg var at gatene skulle bli ordentlig sneløse og at solen skulle tørket asfalten slik at jeg kunne få gå med sko et et minne. Duften av syriner og lillekonvall,  samlingen på Vor Frelses gravlund  foran Henrik Wergeland gravstøtte på 17.mai, var også en gledens stund. Dette ga meg nemlig et varsel om at hyttesesongen med mine besteforeldrene og timer alene  i skogen snart var i gang igjen.

Som sagt fikk jeg en telefon tidlig på dagen i dag som dro meg tilbake til en tid hvor vårtegnene ikke brakte noen form for glede med seg. Fra jeg var  veldig liten og frem til de 40, har depresjon og angst vært min følgesvenn. Tyngst har det alltid vært om våren. Jeg elsket mørket som kom i oktober. Regnfulle dager i november var de beste. Før sneen kom og lyste opp. Det passet så perfekt til min indre stemning.  Mørket ga meg en ro og jeg kunne  styre styrken på innelyset ved å tenne stearinlys og bak store og trykke klær følte jeg at jeg slapp blikk  jeg å føle rettet mot meg. Jeg opplevde på denne måten at jeg kunne stenge alt vondt ute. Både fysisk og psykisk.

Jeg følte meg alltid så utenfor når våren kom. Alle rundt meg var så glade. De jublet over lange lyse sommernetter som skulle fylles dans og moro. Mange reiste ut til badestrendene, ordentlige ferier med mor og far eller interrail med vennene sine. De hadde så mye å fortelle når de kom tilbake på skolen. Jeg søkte meg bort fra slike gjenforeninger med klassekamerater og bekjente om jeg var rusfri. Jo færre jeg måtte forholde meg til, jo bedre var det. Jeg kan ikke fult ut beskrive med ord hvordan jeg hadde det, men fortvilelsen av å være en outsider var vondt. En sommer jeg kan huske som en perfekt  er sommeren  da jeg levd bak mørke gjentrukne gardiner dagen lang. Iallfall frem til jeg var i blackout.

Noen år etter at jeg ble rusfri hadde jeg østlig medisin. Læreren min, Per Lauborg gikk igjennom alle de 5 elementene vi som akupunktører  arbeide etter,  og forklarte dem inngående ved bruk at bilder. Hvert element hadde navn etter årstidene: Vinter, Vår, Sommer, Sen-sommer og Høst. Da falt mange brikker på plass for meg og jeg kunne jobbe med både depresjonen og angsten på en helt annen måte enn å forsøke å flykte fra dem inn i isolasjon, selvmedisinering, klær og mørke. Vårens voldsomme energi bringer liv, mens vinterens representer død for da ligger alt i dvale. Enkelt sagt ble jeg normalisert med denne kunnskapen og jeg trengte ikke være redd det som skjedde i og rundt meg om våren. Min medfødte sensitivitet for stemninger bidro også til at jeg reagerte på årstidsskiftene, og ikke bare på det som skjer i et rom eller mellom mennesker.

Et av mine favoritt dikt som beskriver denne prosessen er: Javisst gör det ondt, av Karin Boye – hør Lena Nyman lese diktet: Trykk her

JA VISST GÖR DET ONT

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider –
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra –
svårt att vilja stanna
och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar,
glömmer att de skrämdes av det nya,
glömmer att de ängslades för färden –
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.

 

Ønsker deg og alle andre som er redd for angsten og psykosene denne våren alt godt. Forhåpentligvis vil både tiden og økt kunnskap bli deres hjelp også

Tung times tale

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I kveld har jeg vært hos min pensjonerte ballettdanservenninne på 87 år og spist god middag og sett på Don Quixote med Rudolf  Nureyev. For en ballett ! For et selskap!.

Det var utrolig å sitte i hennes Florida sunroom og høre hvordan hun kommenterte dansernes prestasjoner, hvordan hun  kom dem i forkjøpet og fortalte hva jeg kunne forvente meg. Musikken var mektig og vi begge  forsvant til tider inn i infernoet av lyd og bilder. Himmelsk!

Dette var noe annet enn den samtalen jeg overhørte  tidligere på dagen,  hvor det var tydelig at det var konspirasjonsteorier som rådet. Hvordan beskyldinger og mistanker preget stemningen rundt bordet de satt. Tungt og lite løsningsorientert. Fokuset var problemorientert og viljen til å se etter det gode i det andre menneskene var helt fraværende.

Jeg var glad jeg ikke trengte å forholde meg til noe av dette, men det er klart jeg har episoder i mitt liv hvor jeg har stått i sentrum for slike destruktive samtaler. Av erfaring vet jeg i dag at løyner biter en seg selv i baken med til slutt,  derfor har jeg de siste 18 – 20 årene forsøkt å ikke falle for fristelsen med å lyve når jeg er i en konflikt. I dagens samtale lurte jeg på hva egentlig hensikten til beskyldneren var? Hva ville hun med alle stikkene hun sendte over bordet til en som ga tydelig tegn på at han ikke forsto noe av hva det han ble tillagt. Uansett hva han svarte kom det nye skyts mot han og til slutt visste vel ingen av dem hva de egentlig snakket om eller hvor de skulle med den drøye time lange samtalen de hadde hatt.

Bildet jeg fikk på netthinna under samtalen  – jeg ikke kunne unngå å overhøre –  var et slangehode som spratt frem fra det dypeste mørke og siktet seg inn på ofret med sin giftige tunge. Slik jeg opplever det så er det dessverre mye som forgifter samspillet mellom oss mennesker som kan være langt farligere enn enn miljøgifter av olje, plast og annet vi kaster i naturen.. Det mest skadelige er de bevisste sårende ord og usanne beskyldninger,  utestengelser, mobbing og annen krenkende oppførsel. Spesielt det  som  bygger på løyner.

Med dette  på netthinna var det deilig å sitte sammen med min venninne og  ha en felles god opplevelse på 127 minutter, hvor vi  utveksle ord som var positive og løftet den gode stemningen vi hadde sammen. En stemning som fremdeles sitter i kroppen min.

 

 

 

 

Mikael Persbrandt – et menneske

169a1fcf-29e6-4a8d-9131-a4a118041f4f
Jeg har nå lest boka om Mikael Persbrandt og har underveis vært  utrolig trist. Flere enn en gang har jeg  tenkt: Hva enkelte er villig til å gjøre mot mennesker sliter? Judas-bildet blir  utfylt og forsterket igjennom denne boka for meg.
Jeg har blitt dolket i ryggen mer enn en gang mens jeg var på kjøret, det samme etter at jeg ble rusfri. Den følelsen sitter fast i kroppen på meg og jeg glemmer den aldri.  Jeg har trodd på hva mennesker har sagt til meg og siden oppdaget at de har holdt meg for narr. Jeg har blitt  tatt når jeg har vært lengst nede – både fysisk og psykisk, eller av andre grunner ikke har  kunnet forsvare meg. Dette tror jeg nok ikke bare Persbrandt og jeg har opplevd, det er vel noe  de fleste mennesker har noe erfaring med? Og  det er som kjent vondt!
Mikael Persbrandt er også et menneske og for dem som har levd i nærheten av hans liv som misbruker vet hvordan han til tider hadde det på det sykeste. Det  gjorde vondt langt inn i benmargen da jeg leste hva han måtte gjennomgå i de tyngste fasene av misbruket. Fortvilelsen og smerten  vi kan  fornemme han har når han forteller om hva han hadde påført sine nære og kjære, skjærer i hjertet. Og til tider fikk også dette utbrettet  på forsiden i aviser og ukeblad med tabloide overskrifter i krigstyper.  Ikke bare i Sverige, men i hele norden. Hvordan han i rusen ble lokket inn i feller som ble brukt som utpressingsmidler siden. Rusvenner som solgt info og bilder til pressen for å få penger til sin egen friskemelding. Det må ha vært en ensomt hælvete  få kan forstå? Han hadde, sånn jeg ser det, ingen han med 100 % sikkerhet kunne vende seg til når sykdommen slo han ut. FYåF…’n
Derfor var det  godt å lese at han til slutt fant frem til rett hjelp ut i fra de behov han har og i dag kan leve det livet han ønsker for seg og sine.
Jeg har sagt det mange ganger: Alle er vi like, men det er utenpå. Rusmiddelmisbrukere kan oppleves som like, men det er like mange årsaker til misbruket som det er misbrukere…
Lykke til med alt kjære Mikael Persbrandt, hilsen en Likeperson!

Den «fortapte» kommer hjem…

Fra google

Søndag morgen. I dag har jeg bestemt med for å begynne å jobbe etter lunsj. Altså sånn ca 12.30. Siden klokka 0700 har jeg sittet og lest Henri J.M. Nouwen sin  bok hvor han tolker Rembrandts maleri Den fortaptes sønns hjemkomst. Dette er en bok som snakker til meg på flere plan. Både personlig og arbeid.

Denne uka fikk jeg en telefon fra en som kunne fortelle meg at han hadde endelig tatt mot til seg og kontaktet datter sin. En datter han følte han hadde sviktet fra hun var født pga rusing. Nå var hun blitt voksen og gitt han et barnebarn han aldri hadde sett. Datteren hadde tatt han i mot med åpne armer og hadde sagt at dette var en dag hun knapt hadde våget å drømme om. Siden han nå var blitt rusfri inviterte hun han hjem til seg slik at han kunne få bli kjent med barnebarnet og svigersønn.

Han var så forundret over at hun ikke hadde skjelt han ut og slengt på telefonrøret. Sist han så henne hadde han vært så rusa og ufin at selv som ruspåvirka var han flau over sine handlinger. Så at hun ble så glad over å høre fra han var helt uforståelig for han. Det eneste han kan komme med i dag er seg selv som rusfri og et håp om at de  skal få noen gode år sammen.

Dette ble mitt bilde på den bortkomne sønnen som vendte hjem og hvor faren ble så glad over at han levde at han stelte i stand til fest.

Så var det den eldste sønnen da. Han som hadde vært pliktoppfyllende og hjulpet faren hele tiden mens lillebroren hadde seg ute i den store verden. Han ble sur over å se gleden til faren og sto bitter  på sidelinja og så inn på gleden til de andre som festet.

Måten dette blir tolket på av Nouwen får meg til å tenke på meg selv i tidlig fase av min gjenreisning etter mange år på ruskjøret.  Jeg ble sammen med en fyr som også sa at han var rusfri,  noe som ikke var sant. Han brukte noe hele tiden, enten var det piller eller hasj og jeg ble mer og mer forbanna og bitter. Jeg var bitter fordi han kunne ruse seg og jeg måtte slite og kave for å holde meg rusfri. Sannheten var jo at jeg misunte han rusen og så på meg selv som et stakkars offer som måtte gå der edru og nykter.

Etter en runde med refleksjon kom jeg frem til at jeg også kunne jo ruse meg så mye jeg ønsket om det var det jeg ville, men jeg ville ikke ha det livet rusen kunne tilby meg. Deretter  valget jeg å  fortsette alene og mot det livet jeg ønsket meg. Jeg valgte ikke det for å være pliktoppfyllende eller flik pike, jeg valgte det fordi det var et slikt liv jeg ville ha. Jeg skulle ikke oppnå hverken heder og ære fra utenforstående, men fred og ro i kropp og sjel.

Så det jeg får ut av Nouwens tolkning av maleriet til Rembrandt, over bibelteksten ( Luk 15, 25-30) om den hjemvendte sønnen er følgende:   Lillebroren tok et selvstendig valg, innrømmet at han tok feil og vendte hjem til det livet han innerst inne ønsket seg. Hva storebroren ønsket seg ut av sitt liv vet jeg ikke, for han – slik jeg forstår det – lever et liv han ikke har valgt for seg fordi han ønsket seg det, men et liv han tror faren forventer av han og at han ikke får den respons han har forventet over å ha ofret seg som han har gjort i alle år.

Moralen her er for meg: Stå for valga dine, innrøm når du har tatt feil og gå videre…           ( I keep it simple )

Tidlig lørdag morgen

 

Fanget menneske

Hva gjør jeg en tidlig lørdag morgen?

I dag hadde jeg ikke satt på vekkerklokka. Tenkte at jeg skulle sove så lenge jeg kunne. Til vanlig står den på 06.00. På hverdagene trenger jeg god tid til kaffen min. Det er alltid mye å tenke over før dagen starter.

I morges ble jeg  liggende en stund og tenke litt på noe som opptar meg før jeg sjekker hva klokka var. Vet ikke hvor lenge jeg hadde ligget våken, men må innrømme at jeg ble litt småirritert da jeg så at klokka kun var 05.33. Lucky fikk med seg at jeg var våken og spratt opp på sengekanten og varslet at hun også var klar for dagen. Noe jeg egentlig ikke var.

Lørdager er min dag  hvor jeg ikke skal lese noen mail, ikke arbeide med noe som har med mitt daglig arbeid å gjøre. Det er dagen jeg skal puste litt ut og samle meg. Denne dagen skal jeg stort sett få velge på øverste hylle over hva jeg skal pusle med. Og den benyttes helst  til ingen ting. Helst ikke gå utenfor døra en gang. Bortsett fra å gå ut med det lille hvite nøste mitt når hun varsler om at det er nødvendig. I tillegg svarer jeg på Retrettens tjenestetelefon.

Selvom jeg ikke skal gjøre praktiske ting som er jobbrelatert så er det ikke sånn at tankene tar fri. I morgens da jeg lå der og tenkte, tenkte jeg på Michel. Torsdag 22. februar 2018 var han løslatt, ferdig sona med straffen han fikk i sin siste rettsak. En dom på 7,5 års forvaring med minstetid 5 år. Jeg kjente på en vanvittig glede da jeg fikk høre at nå var han kommet til veis ende og kunne vinke farvel til kriminalomsorgen.

Men jeg tenkte ikke bare på Michel. Jeg tenke også på Robin. Gutten jeg møtte senere på kvelden den 22.februar 2018. Det var en stund siden jeg så han sist. På et ANTA-kurs. Han så ned i det øyeblikket han så meg. Som vanlig hilser ikke jeg først på noen av dem jeg arbeider for utenfor Retretten. Rett før jeg skulle passere han sa han: Hei Rita!

Jeg fikk en god klem før han fortsatte med en enetale. Det var mye han hadde på hjertet og ikke minst hvorfor han gikk ut og kjøpte seg en dose og ikke kom tilbake til kurset. I begynnelsen hadde han lagt skylda på at kurset ble for tøft, men sannheten var at han at han ikke hadde energi til opprydningsjobben etter år med tungt narkotika misbruk. Nesten 50 år med tungt misbruk, mye fengsel og stort sett uten bolig de siste 20 årene, ble for mye å ta tak i.

Tanken på disse to og deres livssituasjon fortsetter da jeg setter meg til med morgenkaffen. I huset er det fredelig. Tente på noen stearinlys siden det fremdeles var litt mørkt og tok Lucky på fanget. Det var helt stille utenfor, hverken en bil eller et menneske å høre. Plutselig begynner en fugl å kakke på vinduskarmen. Lucky farer opp og bruker en skikkelig utestemme, noe som får min indre ro til å krakelere og jeg blir brått stressa og litt forbanna. Så brutalt kan stillheten man opplever i et fengsel og i rus bli brutt ved løslatelse og rusfrihet. En smertefull støy som river i både kropp og sjel.

Da det hele hadde roet seg igjen tenkte jeg: En innsatt rusmisbruker har to fangenskap å sloss med. Ett som har en løslatelsesdato og et annet som står uten. Det som har en dato kan noen ganger hjelpe til med det som står uten om den fengselsinnsatte får en sjanse og er i stand til å gripe den. Michel satt fanget både i fengsel og rusen, men han grep mulighetene han fikk og hadde gode folk rundt seg som han valgte å stole på. Nå er han fri fra dem begge. Robin har ikke hatt den samme muligheten. Som han selv uttrykte det: Jeg har vært holdt fanga for lenge.

Robin vet som Michel og alle oss andre x-misbrukere, at jobben må gjøres av oss selv. Så langt har både Michel og jeg klart det, med heiarop og støtte fra dem på utsiden. 

Både Robin og jeg måtte ta farvel. Han hadde noe viktig han skulle, jeg skulle spise pizza og siden på show med Petter Uteligger og en gjeng nyktre x-misbrukere. I det Robin går ned til T-banen snur han seg og roper: Takk for at du gidder Rita – hold ut noen år til så kanskje  jeg kommer og har krefter til å bli nykter jeg åsså.

Hvor lenge jeg orker denne jobben vet jeg jo ikke. Det blir en dag av gangen der også som alt annet jeg holder på med av langtidsprosjekter. Uansett, i går gikk jeg og kjøpte en bok jeg skal lese i ventetiden: Den bortkomne sønn vender hjem… Jeg skal forberede meg!

0

En pårørendes bekjennelse

Relasjonerx

Tidligt

Dolde jag min sårbarhet

Fôr dej

Hur skulla jag kunna

Gôra dej så ont

Att jeg lât dej forstå

Hur ont

Du hade gjort mej

Så lyckades jeg hindre

Både dej og mej

Att væxa

                                                                                    Märta Tikkanen

Etter en helg med tyngde av pårørendesamtaler sitter jeg og tenker på en av de sterkeste bøker jeg noen gang har lest: Århundrets kjærlighetssaga av Märta Tikkanen. Jeg kjenner ikke til noen som har klart å sette bedre ord på det å være en pårørende enn henne.