Erfaringer med NADA’s akupunkturprogram

Det er alltid givende å få tilsendt erfaringer om det akupunkturprogrammet Retretten benytter. Det er stadig noe å lære fra en verden som ligger utenfor rusfeltet. Her er det en et hyggelig brev jeg fikk i dag

Hei Rita, ville bare dele litt erfaring ved NADA som du kan publisere

Har en dame som har leddgikt, har fått behandling i 4 mnd nå og har ikke tatt medisin en eneste gang siden behandlingen med NADA’s akupunkturbehandling startet. Vanligvis skulle hun vært veldig dårlig nå på høsten!!

Har satt akupunktur på en kvinne i 6 mnd før prøverørs forsøk, tidligere har hun vært stresset og kroppen har ikke vært samarbeidsvillig så hun har mislyktes, nå har hun stor produksjon av egg og det ser ut som om at dette skal gå over all forventning!!!

I sommer hadde jeg en dame som fikk akupunktut i 4 mnd, hun hadde astma, og allergi. Brukte mye medisiner ( allergi medisin, asmaspray +++ ) allerede etter 3 behandling kjente hun bedring. Hun gikk hele sommeren uten medisiner og fikk jevnlig akupunktur Dette er plager hun har hatt i mange år og det er første gang hun er medisin fri en hel sommer!!!! Migrenen forsvant også

Ville dele dette med deg så du kan skrive det videre, hadde jeg publisert hadde taushetsplikten min blitt svekket siden de fleste kjennner de fleste som jeg setter akupunktur på…. kommer det fra deg er det ikke lett å spore hvor dette er fra

Les også Dr. Beverley De Valios studie om akupunktur på kreftopererte

http://www.nada-norge.no http://www.acudetox.com http://www.nada-danmark.dk

Det er et liv som skal leves…

Det er dager da jeg har lyst å grine blod. 20 åring og har hatt et liv i hælvete i 20 år – bortsett fra når han ruser seg. Har en atferd og et reaksjonsmønster som skremmer faen på flatmark. Ingen spør hva det kommer av eller tilbyr han hjelp så han kan få et litt større register å spille på når frustrasjon og fortvilelse slår inn. Han skal forhåpentligvis leve i mange, mange år til, hva slags liv vil vi gi han?

I morgen får vi se en dokumentar på tv2 om barn som vokser opp med rusmisbrukende foreldre. Ikke alle er så heldige som får oppleve at de noen gang blir rusfri. Han jeg møtte i dag fikk ikke det, ei heller ikke andre omsorgspersoner som har kommet og gått i hans liv. Det eneste han har nå er et liv i full isolasjon 23 timer i døgnet. Noe annet går dessverre ikke heller. Selv forstår han ingen ting av det som skjer, og hvordan skulle han forstå noe, hvem lærte han noe? Tunge kriminelle og rusmisbrukere har vært i hans liv fra han ble født.

Jeg vet ikke noe om hans liv bortsett fra det lille han har fortalt meg opp igjennom åra jeg har truffet han, enten inne i fengsel eller ute i Retretten. Han fremstiller seg aldri som noe offer, alt blir fortalt meg i en bisetning. Det er hva jeg forstår i dag at jeg kan slå to og to sammen. Han har ingen mulighet til noe annet liv enn det han har nå om ingen tålmodig kan få hans tillit og siden veilede han inn på et annet spor.

Historien her er ikke så unik med tanke på unge og eldre kriminelle gjengangere. Jeg har fått høre historier som de fleste vil har problemer med å tro er sant om de fikk høre dem. Det er barn som er blitt bortadoptert til familier som har hatt massive problemer selv, andre kan har vært i helt opptil 30 fosterhjem, beredskapshjem og institusjoner før fylte 18. Unge som har funnet familiemedlemmer døde enten av overdoser eller selvmord. Noen har begge foreldrene sine i fengsel og har vokst opp med andre familiemedlemmer som har trent dem opp til å bli gode kriminelle eller vakthunder når kriminelle handlinger eller prostitusjon skal gjennomføres. Det er lett å dømme slike foreldre, men er du en sånn forelder så har du gjerne din egen historie som ingen har hjulpet deg med. Vi alle gir fra oss det vi selv har, og ingen vil sine barn noe vondt, man gjør så godt man kan.

Som sagt så skal vi se en dokumentar i morgen på tv 2. Vi skal få se et lite glimt av en verden som bare har sorg og elendighet i seg. (godt jeg vet at en av tenårsbarna som deltar nå har en rusfri mor) Ingen barn har godt av å vokse opp med aktiv rusmisbrukende foreldre. INGEN! Jeg håper virkelig at programmet kan bidra til at bestemmende myndigheter, tjenesteytere i offentlig sektor og andre som er i tett kontakt med hjelpetrengende forstår hvilket ansvar man egentlig har. Det er et liv som skal leves, og barn skal kunne få utvikle seg på en sånn måte at de slipper å ende opp med å ha det meste av tenåra på en celle – innelåst i 23 timer i døgnet i ensomhet.

Det går seg til…

Foto: Knut Vadseth, Jon Georg Dale, Siv Jensen og Kari Kjønaas Kjos

Dagen startet brått og brutalt kl.0545. At jeg spratt opp ville være en overdrivelse, men jeg kjente at jeg gleda meg til denne dagen. Siv Jensen (FRP) skulle komme på oppfølgingsbesøk i Retretten. Hun sa at hun ville det da hun var med inn i fengslet i august. Torsdag 13.sept ble altså dagen. Og toppen av alt så skulle også bakkvinnen for besøkene, Kari Kjønaas Kjos (FRP), komme. Sist gang jeg snakket med Siv følte jeg at jeg ikke fikk godt nok frem hvorfor jeg ønsket mer mediafokus på at det går ann å reise seg, nå håpet jeg på å få en ny sjanse. Jeg mente at media hadde for mye fokus på dem som ikke klarer seg og der var vi uenige. I tillegg til at vi skulle få fint besøk i Retretten, skulle jeg også være med på feire Frode Woldsund og hans 30 års-jubileum i Frelsesarmeens rusomsorg, og siden skulle Harald, Heidi og jeg inn i fengslet for å feire utgivelsen av fengselsavisa, Gjengangeren. Men først skulle Hilde og jeg på shopping hos Idè – house of brands. Kl. 0815!

Eksemplenes makt
Gjett om Hilde og jeg fikk oss en rundtur i et shoppingseldorado for firmaer som skal profilere bedriften sin. Der var alt av små pins til store kjøkkenartikler som vi kunne få logoen vår på. Eva som viste oss rundt, var en veldig trivelig jente som til og med visste en del om oss fra før. Hun hadde vært i lokalet vårt før vi flyttet inn fordi vi skulle ha folie på vinduene og hadde av den grunn lest om oss på nettet. Alltid moro med folk som har lest om oss uten egentlig å ha brukt for Retrettens tjenester. Men selvom vi er bittesmå og ikke har et stort budsjett til profilering ble 1,5 time ble altfor lite, så vi ba om å få komme tilbake igjen. Og det fikk vi.

Vi hastet opp på jobben og var veldig spente på møte med Siv og Kari. Det var jo ikke planlagt noe – ikke annet enn at de skulle komme. Jeg hadde spurt Henning Tunsli, som tar portrettbilder av brukere av Retretten i forbindelse med fotoutstillingen, om han hadde en mulighet til å stikke innom å vise oss bilder. Per-Rune og jeg fikk se noen av dem sist gang vi var på møte med ressursgruppefor vårt 10 årsjubileum og det var utrolig sterkt å se hvordan Henning hadde klart å fange øyeblikk som talte mer en 1000 ord. Han kom og det samme gjorde noen av modellene hans også. For et møte!


Foto: Knut Vadseth, Siv Jensen og Heidi

Siv Jensen og Kari Kjønaas Kjos kom sammen med politiske rådgiver Jon Georg Dale og en journalist fra FRP’ egen avis. Etter en rask omvisning i Retretten og en prat med Heidi om Legemiddelassistert rehabilitering (LAR9, deretter litt om hva vi gjør, viste Henning filmen av portrettene han har tatt så langt. En veldig rørt Siv spurte når og hva som ble vendepunktet for oss og vi delte våre erfaringer så godt vi kunne. Vi hadde forskjellige måter å komme ut av misbruket på, men felles var at vi hadde forstått at vi selv måtte komme i posisjon så vi kunne klare å ta ansvar for eget liv. Og ikke minst at noen hadde hjulpet oss til å nå målene våre.

Egen erfaring eller ei, alle i rommet var alle enige om at motivasjonen var en ferskvare og at den måtte brukes for alt det den var verd. En misbruker måtte få komme raskt til avrusning og videre inn i behandling med oppfølgende ettervern. Damene fra FRP var også helt enige i at vi måtte få mer fokus på at det var mulig å komme ut av misbruket. Uansett hvor håpløst det kan se ut. Mange av Retrettens brukere kan bevitne det og ingenting er så effektfullt for HÅPET som levende bevis. Veldig mange i vårt land trenger et slikt HÅP å lene seg til når de har det som mørkest.


Foto: Knut Vadseth Siv og NN

Greit med straff, men en sjanse til å komme tilbake…

I tillegg til at flere av Hennings modeller var tilstede i dette møte kom også den innsatte som egentlig ønsket å treffe Siv, men som var blitt flyttet rett før hun kom til Oslo fengsel. Nå hadde han blitt innvilget fremstilling og kom med to betjenter. Han delte åpent om sin vei fra han møtte Retretten for noen år siden i Oslo fengsel, sine turer ut igjen og så inn til ny soning igjen, og til sist inn i gruppa vår og frem til det stedet han er i dag. Det hadde ikke vært lett, men i dag mente han at han hadde fått en kunnskap på hva han selv måtte gjøre for å kunne bli den faren han ønsket å være for sitt barn. Han snakket også om de heftige diskusjonene han og jeg hadde hatt – diskusjoner han var glad for. De hadde bidratt til at han hadde blitt tvunget til å tenke selv og ta ansvar. I dag hadde han en god soningsplan, han hadde ikke gjort det lett for seg selv, men som han sa så trengte han tiden med et slikt innhold i håp om å slippe flere tilbakefall.

Og han vet hva han snakker om for turene ut og inn av fengsel og institusjoner har vært hans liv de siste 20 årene. Jeg kjenner jeg blir varm inne i meg ved å tenke på det han snakket om til Siv og Kari. En ting er i alle fall sikkert og det er at mye har skjedd med han etter at han forlot oss og inn rusmestringsenheten han er på nå. Samtidig så er både han og vi klar over at hans tøffeste tid ikke har begynt ennå. Nå begynner han på en skummel del i sin gjenreisning. Han skal inn i permisjonsrutiner og da må han forholde til langt mer utfordrende situasjoner enn dem han møter i fengsel. Disse utfordringene må han nå møte på uten å ty til rusmidler – verken for gleder eller sorger. Og som han selv sa: Det er når jeg slipper ut at jeg virkelig trenger hjelp og derfor er jeg glad jeg har Retretten…

Foto: Knut Vadseth, Rita in action

Gjøre andre gode
Knut Vadseth, som følger meg og tar bilder av ”Retretten in action” til fotoutstillingen, og Henning delte begge litt om hva de hadde opplevd i dette prosjektet. Ingen av dem har kjenneskap til dette feltet fra før. Felles for dem begge var at de hadde lært vanvittig mye og ville ikke ha vært dette foruten. Knut har fulgt meg inn i fengsel, i rettssaler og rundt og kring på andre plasser. Henning har vært hjemme hos alle de 12 han har tatt portrett av. Og det begge har opplevd er at Retretten gjør menneskene gode – slik at de kan ta mer og mer vare på seg selv og det de har ansvar for. Som sagt Henning har møtt disse hjemme hos dem, møtt familien og barna til noen av dem og flere av disse har levd på alt fra gata til hospits. Knut var tilfeldig med da jeg var karraktervitne for den insatte som var hos oss i dag.For meg personlig gjør godt at noen faktisk ser det vi gjør og kan sette ord på det på en så fin måte. Henning sa også det som er viktigst for meg: Det flotteste var at jeg fikk se menneskets evne til å reise seg…

Jeg vet ikke om dette og det forrige møte med Siv og FRP kan hjelpe Retretten på noen måte. Vi sliter jo som kjent med å få litt mer langsiktig finansiering. Vi viste dem alt fra mailer og fortlate dem om ulike samtaler vi har hatt rundt om uten å komme noen særlig lengre. Ett år av gangen får vi noen penger fra Oslo kommune, Justis- og Heldesdirektoratet,men hadde det ikke vært for stiftelsen Scheibler og Gjensidigestiftelsen så hadde ikke vi kunne bidra som vi gjør i dag. Men uansett så er det iallefall en ting sikkert med disse møtene – det er 4 mennesker flere som vet litt mer og som kan spre HÅPET om at det går an å reise seg og at det er ulike måter å gjøre det på…

Feiring
Egil hadde kommet til byen ens æren for å få en klem av Siv Jensen. Han kom ikke forgjeves. Han ble så myk at han sa ja til å fortsette å være i byen noen timer til. Men andre ord så fikk jeg følge ned til Frelsesarmeen og feiringen av Frode Woldsund. Tenk 30 år i samme firma! Emil Skartveit ga oss en flott presentasjon av mannen vi skulle feire og hans vei inn til Frelsesarmeens rusomsorg. Som sønn av Frelsessoldater så falt jo ikke eple langt fra stammen forsto jeg. Det var koselig at Trond Granlund åpna hele ballet med fine Oslosanger – fra et Oslo jeg kjenner. Det ble mange fine taler for en person som fortjener det. Virkelig!!! Det var hyggelig å se hvor mange som kom til denne feiringen. Både brukere og annet fintfolk. Talene sa selvfølgelig ikke særlig mye nytt, byråd Anikken Haugli, utsendte fra Velferdsetaten sa det vi alle kjenner til med Frode fra før tror jeg. Samtidig så er det fint at en så trofast tjener i feltet får en bekreftelse på at jobben han gjør beryr noe. Det kom heller ikke noe nytt KRF’s stortingsrepresentant, men det var en som sa noe som gjorde at jeg følte at verden går fremover- også for Frelsesarmeen. Statsekretær Knut Erik Øye fortalte om sin tilknytning til Frode: Du er både svoger og sjefen til mannen min… Hørte jeg rett? Frode, Frelsesarmeemann har ansatt en homoseksuell – dette var nytt for meg…

Foto: Knut Vadseth «Egon Olsen-Inngangen» til avd A Oslo fengsel

Det leves et liv bak murene også
Jeg fikk dessverre ikke vært helt til slutt. Det var helt sikkert mye mer fint som ble sagt. Hver gang jeg kommer ned til Urtegata kjenner jeg på en enorm ydmykhet og takknemlighet. I dag har jeg virkelig mye å være glad for, ikke minst at jeg kan bidra med noe for dem som ønsker å komme ut av rus og kriminalitet. Denne dagen skulle jeg opp med pizza til folka som har hjulpet Michel med fengselsavisa. Vi skulle feire at det krevende arbeidet var over for denne gang. Fordi det hadde kokt litt i Retretten hadde de glemt å bestille pizza’n så den kom en halv time for sent.

Harald, Heidi og jeg fikk en fin prat på utsiden. Bærum kommune har invitert meg til å sitte i en styringsgruppe for et aktivitetsprosjekt de skal starte opp der. Fordi mine arbeidsuker er fylt opp langt fremover så måtte Harald reise i mitt sted. Han var veldig imponert over det arbeidet de hadde startet og han følte at han hadde blitt veldig godt mottatt. Heidi fortalte litt om det arbeide hun hadde gjort på en LAR-konferanse. Det var godt å høre på dem – gleden de uttrykte ved å kunne bidra både på den ene og den andre måten lyste ut av dem.

Michell og Knut Erik

Da vi endelig kom opp i fengslets bibliotek kunne vi merke på stemningen at ting ikke var som det skulle. Michel var helt stille og alle sto å så på han. Så plutselig dro seg i håret og stønnet; Det blir ikke noen gledesstund dette, det blir gravpizza. Fila på USB-pinnen er ødelagt og pc kræsja. F…’n for gammelt møl. Jeg har spurt i hele sommer om det ikke finnes en nyere maskin her på bruket, men neida…! Den møkka der har jo tryna 10-talls ganger alt mens jeg har holdt på! Vi har kun en backup fra mandag og det vil si at 30 timers jobb er borte…

Det var nå en gjeng som ventet på mat og vi fikk en liten time sammen. Flere av dem hadde sett tv-programmet om akupunktur og vi snakket litt om NADA’s akupunkturprogram som vi setter både i fengslet og Retretten. En av dem hadde hatt mye glede av det da han satt isolert på avdeling B og en annen følte at han ikke var så sint lenger etter at han hadde begynt å ta akupunktur jevnlig. Etter maten måtte Heidi og jeg ned å snakke med en som slet og han var for syk til å fortsette i gruppa vår, men han trengte likevel å snakke med oss. Vi ble enig i at jeg skulle komme ned til han på tirsdager og ta en prat med han, så får vi bare håpe at han kommer seg slik at han kan komme tilbake i gruppa igjen på sikt.

Så var det å haste bort til toget som jeg selvfølgelig mista med noen få minutter. Nesten en time på Oslo S på kvelden er ikke drømmen, men trossalt bedre enn å være innlåst 22 timer i døgnet på en celle som er 3×5 meter, med et indre kaos og smerte som du ikke vet når slipper taket. Jeg hadde ikke mye å klage over der jeg sto. Da jeg kom hjem ringte Michel og vi fikk en fin prat. Han hadde gått rett opp på cella si og begynt å lese i arbeidshefte til ANTA-kuret og det han selv hadde skrevet om sine fallgruber. Han kom frem til at det ikke var jordens undergang selv om det var drita-ærgelig for han bare kunne sette i gang å jobbe igjen nå som han var nykter. Vi snakket litt om at Siv nå antageligvis hadde forstått meg bedre denne gangen og var enig i at vi måtte få mer fokus på ulike ting som fungerte for rusmisbrukere og kriminelle, så snakka vi litt om hva som hadde skjedd med hans gamle medfange, deretter om Frelsesarmeens syn på homoseksuelle og kom frem til at ting går seg til…

Det ble som vanlig en innholdsrik dag på jobben – den ble lang, men hva gjør vel egentlig det…

Du skjønner ikke hvor tøft det er du…

Nei, ikke alt kanskje. Litt forstår jeg jo for jeg har selv vært i startfasen i et liv med rusmisbruk og hadde også noen voksne som hjalp meg raskere inn i avhengigheten. Det begynte i 10-årsalder. Da jeg var rundt 13 satt jeg på Parkcafen eller hva det het – Lorry i dag – og drakk halvlitere. I Slottsparken og ved Egertogert på restaurant Hong Kong var også steder jeg fikk rusmidler av eldre jeg så opp til og som jeg hadde tillit til. Så den delen av historiene jeg har blitt presentert for denne uka kjenner jeg meg igjen på. Men jeg forstår ikke hvordan det er å være på rusinstitusjoner hvor ansatte kommer bakskjeve eller fyllesyke på jobb hvor jeg er innlagt. Eller at de som skal finne egnede tiltak til meg er så påtente på amfetamin at de var ute av stand til å sitte i ro under samtalene vi har. Jeg har heller aldri opplevd at en som var betalt for å ta vare på meg da jeg var under 18 år kjøpte hasj av meg.

Det jeg forstår, om alt jeg har hørt i den senere tid er sant, er at det kan bli vanskelig å tro at det går an leve nykter og edru når man så å si kun har opplevd ruspåvirka mennesker i sitt liv. Alt fra biologiske foreldre og besteforeldre til offentlig ansatte omsorgspersoner. Og at den troen igjen vil være til et stort hinder om man ønsker seg noe annet enn det livet rusen har å tilby. Som for eksempel når èn ønsker å få tilbake omsorgen for ens barn om man har mistet det på grunn av eget rusmisbruk og at kravet er rusfrihet. Og jeg forstår veldig godt at det der er vonde tanker å leve med og at den fremste tanken da kan være å ta sitt eget liv. De tankene har jeg selv hatt da jeg ”visste” at det ikke var noe håp for meg.

Jeg levde i mange år med den forståelsen at jeg kun hadde meg selv å takke for alt som gikk galt med meg på grunn av mitt alkohol og narkotikamisbruk. Det var jeg som løfte glass eller dro inn narkotiske midler. Det var meg som spiste piller for å roe den indre uro og slippe søvnløse netter. Det var meg som manipulerte leger slik at jeg fikk resepter for sykdommer jeg ikke hadde, men som ga meg medisiner jeg kunne roes med. At det skulle gå an å lette på mye av uroen, depresjonen og angsten ved å holde meg unna alle rusmidler var en løsning jeg selv var ute av stand til å tenke. Jeg fikk heller ingen hjelp til å tenke i de baner på noen av de stedene jeg oppsøkte for å få hjelp. Selv ikke når jeg var så syk at jeg ikke kunne stå oppreist tok noen tak i det som var så åpenbart som rusmisbruk er. Heller ikke der hvor jeg var i rus og psykiatribehandling i 8 år, koblet de at mye av mine psykiske problemer hadde noe med mitt rusmiddelinntak å gjøre. Og ingen av alle instanser jeg var innom så at hele min livssituasjon skapte behovet jeg hadde for å flykte inn i rusen.

Det som gjorde en forskjell for meg, var da jeg sto på terskelen inn i døden og en mann sa til meg: Gi livet ditt en sjanse, jeg gjorde det og her sitter jeg… Der fikk jeg en god veileder som forsto avhengighetens dynamikk og han viste meg at jeg hadde alternativer. Så kom det en til som viste meg at det gikk ann. Dette var mennesker som var tydelig i ord og handling. De hadde ingen skulte agendaer, de ville bare hjelpe meg og mine like. Det var deres tydelighet som reddet mitt liv. Det er hva disse ga meg jeg ønsker å gi videre og det er til tider tøft. Svært tøft. Spesielt når jeg lar meg distrahere av mine egne forventninger som ikke innfries. Det kan være alt fra tillitsbrudd fra dem jeg trodde var venner eller samarbeidspartnere til handlinger som utføres som går i stikk motsatt retning av hva som tidligere er blitt sagt eller skrevet.

Men som sagt så forstår jeg ikke alt, men jeg forstår at om det som blir fortalt meg er korrekt, så kan det bli fryktelig vanskelig for dem som har et rusmiddelkapret hode og få til en forandring i sitt liv. Jeg forstår også at det som kan ligge bakom misbruk og uforståelige atferd hos mange misbrukere, kan bli vanskelig å presentere uten at den hjelpetrengende stemples som en person som skylder på andre for selv å slippe og ta ansvar for sine handlinger. Jeg forstår også at jeg om jeg skal kunne fortsette det arbeidet jeg ønsker, så må jeg holde meg til dem som hjelper meg til å holde fokus. Til dem som minner meg på at jeg ikke må gi opp jobben med å spre HÅP. Den viktigste jobben er å vise at DET NYTTER å få til en endring. Uansett årsak. Og jeg trenger verken å tro eller ikke tro på deres forhistorie, jeg kan hjelpe dem til å forstå hvordan ting henger sammen og at de selv må komme i posisjon hvor de kan få en reell sjanse til å ta nye valg. Det er alt hva jeg må skjønne…

Virkeligheten kan se nokså annerledes ut enn…En fengslende dag med Siv Jensen (FRP)

Det hele startet en gang tidlig i mai. En av gutta, en av gjengangerne i Oslo fengsel, var så møkk lei av soning, rus og faenskap. Han slo i bordet og sa: jeg tror den eneste som virkelig bryr og virkelig mener noe med det hun sier er Siv Jensen. Det ble en god diskusjon rundt bordet og etter en stund så hadde han nok overbevist oss om at han kanskje hadde noe rett. Hun er tøff, hun er direkte, hun har mye rett i sine observasjoner sa han. I og med at jeg ikke har så mye peiling på hvilket parti som mener hva, så sa jeg at jeg kunne spørre om hun kunne komme inn til gutta. Jeg kunne jo ikke få annet enn nei. Jeg spurte og jeg fikk svar og det ble ja. Siv Jensen FRP’s leder sa ja til å bli med en liten brukerstyrt stiftelse inn i Oslo fengsel for å snakke med de innsatte. Hvem hadde trodd det? I alle fall ikke jeg – eller gutta.


bilde: Jon Georg Dale, Siv Jensen, bak på bilde redaktør Michel

Stor robust, små aggressiv dame
Det ble mye frem og tilbake og vi rakk ikke noe møte før ferien, så det ble 9 aug. Kl.11.30 – 14.00. Av erfaring så ventet jeg at det skulle komme en mail om at ” Dessverre så må vi flytte møte pga. ditt og datt, vi kommer tilbake til dere…” men den mailen kom ikke. Det kom en trivelig mail fra Tone Liljeroth , 2.aug. hvor det sto ” Ja nå nærmere det seg. Kari Kjønaas Kjose kan dessverre ikke komme, men Siv tar med seg hennes politiske rådgiver, Jon Georg Dale, og møter dere som avtalt”.

Jeg hadde sett for meg Siv som en litt stor robust, små aggressiv dame som verken lyttet til andre eller egentlig var så opptatt av hva andre mente. Sånn har jeg fornemmet henne når jeg sett henne på tv eller i avisene. Men så feil gikk det ann å ta. Robust var hun, men ikke i høyde og bredde der er hun liten og nett – rundt 160 høy (uten høyhela sko), men hun virket trygg i seg selv og det fremkom tydelig at hun mente det hun hva hun sa, og slike mennesker ruver jo i terrenget. Samtidig så lyttet hun og hun noterte ned det som var nytt for henne. Og hun takket virkelig for at gutta hadde tatt initiativet til dette møte og at de ville møte henne.


Bilde:Siv Jensen, meg og ryggen til redaktør Michel

Send dem til Bjørnøya…
Vi hørte ingen ting om strengere straffer sagt i et tonefall som ga utrykk for at ” straff de ansvarsløse beistene” eller noe i den duren. Nei det var en dame som hadde mer innsikt en gjennomsnittet tror jeg. Hun var tydelig på at når man bryter norsk lov så skulle man straffes, men samtidig så skulle de få en reell sjanse til å komme ut til samfunnet igjen. En av gutta fortalte hvordan han hadde holdt på. Han har vært ut og inn av fengsel siden 86 og det eneste stedet han ble tatt på alvor var i fengslet. Spesielt Oslo fengsel.

Sist han var ute så hadde han oppsøkt rusakuttmottaket og der fikk han beskjed at han ikke var sjuk nok eller narkoman nok. Det var slik han oppfattet det som ble sagt og det som ble redningen var å komme tilbake til 10 etg. på avd B i Oslo fengsel – nå som så mange ganger tidligere.

Det var ikke første gangen hun hørte at motiverte rusmisbrukere ble kastet ut i mørke. Slik jeg forsto det så var dette mye av grunnen til at FRP var i mot delingen mellom stat og kommune fordi dem så at det vanskeliggjorde mye for den svakest gruppen, sa hun. Hun ga oss en god beskrivelse på hvorfor hun synes at systemet i dag ikke hang i hop med behovene til syke rusmisbrukere, og hvordan de byråkratiske tilnærmingene ødela mer enn de hjalp mennesket som slet. Jeg sier jo ofte til brukere av Retretten at systemets retningslinjer er ikke menneskevennlige, men systembeskyttere. Og jeg fikk en fornemmelse av at Siv hadde innsikt og jeg noen erfaringer som bekreftet dette.

I den lille samtalen vi hadde før vi gikk opp med gutta, så var hun veldig klar på at vi måtte ha differensiert hjelp, og at de som hjalp måtte ha rom for at den syke kunne få et tilbakefall, og at man ikke skulle sparke folk ut av hjelpeapparatet når det gikk litt galt. Denne uttalelsen er jo langt fra hva ryktene sier at FRP mener. De jeg har hørt sier at FRP mener at man skal sende rusmisbrukere og kriminelle til Bjørnøya og la dem bli der.


Bilde: Direktør Stig Storvik

Direktøren på snarvisitt med viktig informasjon
Det var 4 av 5 fra vår gruppe som møtte, så kom redaktøren av fengselsavisa, Gjengangeren, sammen med informasjonsansvarlige i Oslo fengsel, så var det meg og Harald fra Retretten. Det ble folksomt i det lille rommer Retretten har til rådighet i fengslet. To av de som hadde vært mest opptatt av å få Siv til fengslet var dessverre flyttet til andre fengsel. Dette skjedde i sommer – noe som kom nokså brått på alle. Dette ble også ett temaene som ble tatt opp med Siv. Det med forutsigbarhet, strukturerte samt det med målretta planer for etter løslatelsen. Nå er Oslo Fengsel blitt mer og mer ett varetektsfengsel, så derfra skal jo folk gå videre. Gutta mente at man kanskje først og fremst skulle flytte de som ikke var Oslotilhørende eller var i tiltak som var rehabiliterende, og ikke ta dem som var i ferd med å få til litt endring. Jeg støtter selvfølgelig det, men jeg har fått en erfaring på at ting ofte er mer sammensatt enn som så.

Borti 60 % av de innsatt i Oslo fengsel er utenlandske statsborgere og de fleste av dem skal tilbake til sine hjemland etter soning. Dette brakte oss inn på dette med å sende den straffedømte til de land de skulle returnere til og la dem sone der. Nå var det gode eksempler i vår gruppe på dette. Noen skal ut av Norge, men de skal sone her først. Disse vil jo være her fordi de føler at de nå er i ferd med å bygge opp gode løp for dem selv. Både med rusfritt nettverk som de får i Retretten, hjelp til å kunne makte å stå i hverdagen som rusfri og sist men ikke minst at de har fått håp om at det er en vei ut av misbruket og kriminaliteten.

Direktør Stig Storvik kom inn og fortalte oss litt om dette. Og som sagt så er ting mer komplisert enn som så. Det var visst lett og overføre innsatte fra nordiske land, men utover det så var det mange lover og regler kriminalomsorgen måtte forholde seg til og som vanskeliggjorde overføringer. Så mange at jeg ramla av i første sving. Siv og direktøren hadde innsikten der, og Siv var i alle fall veldig tydelig på at man måtte se på dette. Og det er jeg enig i for da kunne man sluppet soningskøene – de som skaper store problemer, spesielt for de unge.

Gode hensikter
Stig Storvik sa litt om de tilbud som Oslo fengsel har, men han opplevde også som alle oss andre at ting sviktet på systemnivå når den innsatt sto på gata etter endt soning. Og ting hadde jo ikke blitt bedre etter at fengslet hadde mistet en NAV-ansatt. Siv spurte om hvordan han opplevde de innsatte i dag i forhold til tidligere. Hun lurte på om det var mange tunge narkomane som satt. Og det kunne Storvik fortelle at det ikke lenger. De tyngste var tatt hånd om i LAR og de var på alternative straffetiltak. Nå var det mye narkoselgere og vold. Hun noterte flittig for ikke å snakke om rådgiver Dale. Han skrev så blekket spruta.

Det ble snakket en del om hvordan det ene slo det andre i hjel for noen. Vi snakket litt om hvordan den innsatte mistet leiligheten sin om de satt mer enn 6.mnd. og at man ikke fikk permisjon om man ikke hadde en adresse og derfor heller ikke kunne dra ut å finne et sted å bo før løslatelse. Og når man ikke hadde et sted å bo fikk man heller ikke 2/3-songingstid. 2/3 tid utløser en viss kontroll av kriminalomsorgen noe som de innsatte føler som en trygghet. Ved at man måtte sitte full tid så var det ingen som var forpliktet til å hjelpe dem på en god måte. Dette igjen gjorde at man måtte ”kræsje” på en sofa hos gamle venner fordi dem ikke har noe annet, fortalte en av gutta. Og det igjen er det samme som rus og mer kriminalitet og nye innsettelser. Oslo fengsel gjør hva de kan for å bistå, men som Storvik sa så stopper mye fordi systemet ute ikke fungerer i trå med den nylig løslattes behov.


Bilde: Maskene som brister…

Kunnskap kan endre mye…
Tiden gikk så altfor fort. Redaktør Michel skulle intervjue Siv plutselig hadde hun kun en halv time igjen. Hun og rådgiveren ble geleidet over til biblioteket og et hjørne der som fungerer som redaktørens kontor. Han har noen standardspørsmål han stiller sine intervjuobjekter. Jeg måtte over for å sjekke om de ville at jeg skulle være tilstedet. Så hører jeg i det jeg setter meg ned ved siden av Siv: Fortell meg litt om dine myke sider Siv…og hun tar det på strak arm: Jøss det var hyggelig å bli spurt om…jeg er vel som alle andre,han omsorg for mine nære, ler, gråter, blir rørt og lignende…Ja den siden har jeg aldri sett, smeller det fra Michell og jeg støtter han i det. Hun ler godt selv også og sier: Nei nå er det jo heller ikke sånn at jeg sier i en debatt ”nå skal jeg bare fortelle dere litt om mine myke sider først så skal jeg svarer på…”

Noe vi alle lærte denne dagen med Siv er at hun faktisk ønsker at den som sliter skal få den beste hjelpen som finnes, og at hun er svært godt orientert om den hverdagen en pasient og NAV-klient har å slite med. Og at hun vil fortsette og sloss for det hun tror på – og hun har mye støtte i mange sakene fra de innsatte. Dette ble virkelig et møte som fengslet oss alle som var tilstede på flere måter og ikke minst så fikk vi atter bekreftet at virkeligheten kan være noe helt annet enn det mediaskrevne, kryssklippede tv-innslag eller hva en opphetet debatt kan vise oss.

Fakta om Retrettens i arbeid for kriminalomsorgen
Retretten ble grunnlagt i 2002. Rita Nilsen, Retrettens grunnlegger har arbeidet i Oslo fengsel og for kriminalomsorgen fra 2001. I 2001 begynte Rita og gi akupunktur til innsatte i biblioteket 1 dag i uken, i 2004 gikk retretten inn 2 dager i uken med akupunktur, fra 2008 har arbeidet på begge avdelingene ved Oslo fengsel og vi er inne 4 dager i uken og 2 dager med et strukturert motivasjonsprogram.
Vårt mål er at vi skal bidra med HJELP til videre HJELP for den innsatte.

( Nå, mars 2016, skriver Michel noen blogger på Retrettens hjemmeside om livet som prøveløslatt)

Des. 2012: Slik så vårt jubileumsprogram ut: Konferanse og info. om fotoutstilling: Mennesket reiser seg

Jeg vil takke alle som bidro til at dette ble et uforglemmelig minne for alle oss i Retretten. Tusen,tusen takk!!!!

MENNESKET REISER SEG!

I 10 år har Retretten erfart at alkoholikere, narkomane, straffedømte og deres pårørende har reist seg fra håpløse livssituasjoner.

Vi hører ofte om de som ikke klarer seg, men sjelden om de menneskene som reiser seg og får et godt liv.

I forbindelse med Retrettens 10-årsjubileum fokuserer vi på disse menneskene, både med fotoutstilling og fagkonferanse.

Retrettens filosofi er at mennesket kan reise seg uansett hvor mørkt det kan se ut om bare forholdene legges til rette ut i fra den enkeltes behov. Det er ikke en enkelt årsak til at mennesker blir avhengige av alkohol, narkotika eller utvikler et destruktivt levesett. Det er ikke bare en vei ut av misbruket, men felles for alle er at man trenger mennesker som forstår en og som man kan støtte seg på i gjenreisningen. Retretten besitter både kunnskap og styrke som bidrar til at menneskene som kommer til oss har en større sjanse for å lykkes.

Fotoutstillingen viser gjennom bilder og ord hvordan mennesker i Retretten har blitt hjulpet og hvordan vi arbeider. Konferansen viser hvilken kunnskapsplattform vårt arbeide er forankret i.

Den norske legeforening har godkjent konferansen som spesialkurs/vedlikeholds kurs i spesialistutdanning. Allmennmedisin godkjennes med 6 valgfrie kurspoeng til videre – og etterutdanning. Psykiatri godkjennes med 6 timer som valgfritt kurs for leger i spesialisering og spesialistenes etterutdanning.

Psykologforeningen godkjenner konferansen som 6 timers vedlikeholdsaktivitet

6.desember: Konferansen MENNESKET REISER SEG

De fleste foredragene som ble presentert kan leses her: http://www.retretten.no/brukernes-erfaringer/2011/8/12/litt-av-hvert-som-skjer-i-og-utenfor-retretten.html

Helseminister Jonas Gahr Støre åpner – Tverrfaglig samarbeid sammen med brukere
Terje Lie, forsker ved Research Institute of Stavanger,IRIS – Resultater av brukerundersøkelse av Retrettens lærings -og mestringskurs ANTA
Psykiater Per Føyn – Alt har en begynnelse: psykodynamisk behandling av ruslidelser
Barneoverlege Lisa Bjarkø ved nyfødtintensiven (OUS) – Sårbarhet hos barn som fødes med rusmiddelabstinenser
Dr. Egil Nordli – Passiv drikking og de mest vanlige psykosomatiske sykdommer hos barn og voksne
Psykiater Michael Singer (USA) – Seksuelle overgrep på barn, med fokus på menn
Psykiater Michael Smith og Nancy Smalls (USA) – Dagbehandling på sykehus for rusavhengige og psykisk syke. Akupunktur som et verdifullt hjelpemiddel
Terapeut Gunnar Bergstrøm (Sverige) – Program for de med en kriminell livsstil
Ellyn og Jessica (USA) – Ansatte ved brukerorganisasjonen The Standing Against Global Exploitation,SAGE, veien ut av rus og Prostitusjon/ Trafficking
Heidi – Ansatt i Retretten som leder i arbeidet for mennesker som er under Legemiddelassistert rehabilitering (LAR-pasienter) i og utenfor fengsel. Arbeid som R’n i LAR
En straffedømt – fortid, nåtid og fremtid
Film om SAGE og Retretten. Musikalsk innslag

Konferansen støttes av: Helsedirektorate og penger som er gitt Rita og Retretten i forbindelse med en hederspris fra stiftelsen Scheiblers og nominasjon til FERD’s årests sosiale entreprenør. Dette er helt i tråd med Den norske legeforenings krav for hvem som kan være konferansens bidragsytere.

5. – 12. desember Fotoutstillingen MENNESKET REISER SEG:Fotografene Henning Tunsli og Knut Vadseth viser 12 portrett av tidligere og nåværende brukere av Retretten og 12 bilder av Retretten i daglig arbeid i og utenfor fengsel. I tillegg til dette er det 12 bilder som er tatt av andre som har reist seg fra en vanskelig livssituasjon.

På åpningsdagen får vi møte fotograf Morten Krogvold og regissør/skuespiller Jan Jönson i ”Ansikt til ansikt”.

Morten Krogvold er en norsk fotograf. Han er best kjent som portrettør og har deltatt på en rekke kollektivutstillinger i inn- og utland

Jan Jönson er svensk teaterregissør som har satt opp «Mens vi venter på Godot» på Ila landsfengsel, Kumla fengsel i Sverige og på St. Quentin State Prison i USA. Frivillig har han latt seg låse inn blant fanger som har én ting til felles: de venter.

Sted: Oslo Rådhus, Ing. Sjøsiden
Tid: Åpningsdagen 5 des. Kl.1730 – 1930
Mandag – fredag:Kl.09.00 – 18.00
lørdag – søndag:Kl.11.00 – 16.00

Fotoutstillingen er støttet av: Restaurant Druen og anonyme private bidragsytere

Kunnskap er makt

Oslo 23. Juli 2012
Oppsummering fra ANTA* kortkurs i Oslo fengsel, 9-13. juli 2012

Retrettens lærings og mestringskurs, ANTA* benyttes i arbeid med brukere i NAV, LAR, før, under og etter institusjons og poliklinisk behandling, samt straffegjennomføring. Primært er dette et kurs for de som har hatt et rusmiddelproblem. Det er også meget egnet for mennesker som ikke har et definert rusproblem, men som til tider bruker alkohol, narkotiske stoffer eller tabletter på en slik måte at det får negative konsekvenser. Kursets målsetting er at personen skal kunne bli mest mulig selvstendig og makte å stå i en arbeid -og/eller utdanningssituasjon.
* ANTA står for Alkohol, Narkotika, Tabletter, Andre avhengigheter.

Bakgrunn

Gjennom flere år har Retretten sett hvorfor de med alkohol – og rusproblemer får tilbakefall og har derfor nå tilrettelagt et lærings -og mestringskurs, som er forankret i WHO ICD-10 og NADA-protokollen, for de som skal ut i jobb eller utdanning. Forskning viser at personer som har gått igjennom denne type kurs i større grad makter å stå løpet ut i det nevnte, enn personer som ikke har vært igjennom et slikt kurs (Sia, T.l., et. al., 2000, Recovery, Ph.D.Alain Topor).

Forskning viser at det som er felles for de ulike metoder og modeller og som best forklarer endring, er egenforståelse, mer enn den spesifikke teknikk eller metode (Wampold, 2001, Duncan & Miller, 2000, Psykodynamisk behandling av ruslidelser, P.Føyn og S.Shaygani). Det er videre tydeliggjort at aspekter ved pasientens/ den straffedømtes liv og hva de bringer med seg inn i rehabiliterende tiltak er av avgjørende betydning for utfallet. Nyere tid har løftet opp motivasjonsbegrepet og gjennom en nyansering av dette bidratt til at det har vært mulig å utføre studier der grad av internalisert motivasjon viser seg å være av betydning for utfallet av de nevnte tiltak (Zuroff et. al., 2007,Alain Topor).

Denne kunnskapen har vært sentral i utformingen av dette ANTA-kursets innhold. Det som vil være sentralt gjennom dette kurset er å skape arenaer der deltakerne får anledning til å utvikle egen forståelse av sin egen endringsprosess og tydeliggjøre egne utfordringer i dette arbeidet, med andre ord øke bevisstheten rundt egen motivasjon og ulike aspekter ved denne. Kurset er rettet mot personer som enten har tilbud om behandling i institusjon, poliklinisk behandling, attføringstiltak, samt straffedømte som har alternative straffereaksjoner som for eksempel samfunnstraff, lenkesoning eller dom i Narkotikaprogrammet med domstolskontroll (ND). I tillegg de som kun ønsker å lære mer om seg selv og sitt rusmisbruk for å kunne klare å stå i hverdagslige utfordringer. Kurset vil bestå av undervisning og oppgavearbeid . I tillegg til det være en lenger pause i løpet av kursdagen der deltakerne spiser sammen. (eget tilrettelagt program for fengsler)

Mange gjengangere i kriminalomsorgen kan ha et uavklart forhold til skadelig bruk av rusmidler og legeordinerte medisiner. Dette gjør det vanskelig for denne gruppen å gjennomføre nødvendige endringer for å kunne klare seg ute i samfunnet.

Temaer som ble gjennomgått for dette kurset

Som nevnt innledningsvis er kortukekurset i Oslo fengsel tilrettelagt etter deltagernes behov. Kursets hovedfokus er forankret i Verdens helseorganisasjons diagnosemanual ICD-10 på Avhengighetssyndormet og Atferd – og atferdsforstyrrelser. I dette konkrete kurset la vi opp forelesningene for de som har vold som reaksjonsmønster. I tillegg til litteraturen for ANTA-kurset har vi benyttet litteratur fra psykolog Per Isdal, Dr. Philos. Yngve Hammerlin, og rus -og krimterapeut Gunnar Bergstrøm (Sverige), for å bygge opp foredraget om vold. De øvring temaer er likt det som holdes utenfor fengslet: Årsak og virkning: oppvekst og utvikling av tankemønster. Avhengighet sykdom eller dårlig moral?: WHO ICD-10/DSM IV, faser i abstinenser. Følelser ved avhold: overgangsfaser, depresjon og angst. Skyld og skam: Omgjøre skam til skyld. Bearbeidelsesprosessen ved tap og sterke opplevelser. Stemnings og tilstansforandrende midler som fluktvei. Hva er vold: Når vold blir et reaksjonsmønster har man et voldsproblem. Årsaker til vold. Din atferd ditt ansvar. Tilbakefallsutviklingog vedlikehold: Hva er et tilbakefall. Rutiner som grensevakt. Psykosomatiske plager kan lede til tilbakefall: krysstoleranse. Få oversikt, prioriteringer under soning. NAV’s interessetest oppstart på en handlingsplan.

Antall deltagere

Det var i alt 9 deltagere, fra ulike avd. ved avd. A, som var klarert for dette kurset som ble avholdt i Oslo fengsel 9-13.juli. En deltager følte at det var et galt kurs å delta på siden vi denne gangen hadde lagt det opp rundt rusmisbruk og vold som reaksjonsform. En var syk 2 første dagene, det var ikke hensiktsmessig verken for gruppen eller han, at han kom med fra dag 3. En som hadde deltatt på forrige kurs, feb.2012, valgte å la en annen fra samme arbeidsplass få delta fra morgenen og kom selv til lunsj kl.1200, slik at han fikk noe repetisjon. En ble sendt av gårde til Halden torsdag og fikk derfor fullføre kurset. 5 av 6 som fullførte leverte inn en evaluering av kurset. Han som ikke fikk levert fredag pga. fredagsbønnen og ville levere det uken etter, men han dro til Hassel.

Gjennomføring

Slik vi kan bedømme det var det ingen problemer knyttet til gjennomføringen av kurset. Deltageren var veldig aktive og engasjerte i forelesningene og de ønsket flere tilsvarende kurs med tema som knyttet til det de opplevde som sitt problem.
Vi fikk inn mat fra et eksternt cateringfirma. Dette fungerte veldig godt. Da vi var å hentet inn maten fikk de som røykte en liten røykepause på trappa til luftegården ved C1.

Tilbakemeldinger fra deltageren
Ingen av deltagerne opplevde at noen av kursets temaer var uvesentlige. Alle ga utrykk for at de hadde fått bedre innsikt i sin egen problematikk igjennom forelesningene og de skriftlige arbeidsoppgavene. De mente også kurset hadde innfridd deres forventninger og at det hadde bidratt til at de lettere kunne nå sine mål. Noen ga også uttrykk for at de var blitt mer bevisst sitt ansvar som forelder. De var også veldig fornøyd med lunsjen.

Kurset ble ledet av Rita Nilsen, Heidi Kinge og Harald Lystad fra Retretten

Mvh.

Rita Nilsen
Daglig leder/Faglig ansvarlig
Stiftelsen Retretten
Tlf.dir. 90690286
Email dir. rita@retretten.no
http://www.retretten.no

Til Julie

Du mistet noe umisterlig – din mor, men ikke på en måte som får et land til å samles.Hun døde av skammens sykdom. Hvor mange som er der for å trøste deg vet jeg ikke, men jeg vil du skal vite at jeg tenker på deg. Med dette diktet håper jeg du kan rette blikket mot livet og det som gjør livet verd å leve. Gi deg selv den plattformen jeg vet din mor drømte hun kunne hjelpe deg med – god utdanning, trygg jobb og et godt hjem. Jeg kjenner deg ikke kjære Julie, men jeg kan alikevel si jeg er glad i deg og håper du snart skal få mye latter inn i livet ditt igjen

Å våkne er en virkningsfull strofe

Alle kroppens funksjoner er et dikt – å våkne er en virkningsfull strofe.
Skulle gråten komme endog før morgenkaffen
Har jeg likevel grunn til glede:
Inderlig forenet har kropp og sjel skapt
en lindrende tåre – gitt min lengsel
eller bitterhet utrykk i en
dråpes
sluttende form – med vannets klarhet
og med salters rensende egenskap
mitt hjerte lettes for en tung vekt
og jeg kan ta imot min nye dag som en gave.
Armer som løftes – hender
som åpner seg og setter lyset i bevegelse
min fot som flytter seg og kløver mørket
blikket som ser trær der ute
øret som fanger lyd – eller stillhet.
Strupen som frigir sang.
Dog dypest beundrer jeg de indre
organer
som tjener alle de usagte ting i stille selvfølgelighet.
Min tanke undrer seg over disse
mirakler
i mitt sinn stiger undringen til en jubel:
alle kroppens funksjoner er som et dikt
å våkne er en virkningsfull strofe.

Ukjent forfatter

Du lærte meg at idiot-stempelet i panna kan viskes vekk…

Kjære Rita!

Du startet Retretten etter mange års rus,
og vi snakker om et helvete i sus og dus.
Du har vært langt nede, ja helt på bånn,
Men viser at det ikke alltid må være sånn!

Du reiste deg, og det har vært tøffe tak,
Men du har stått oppreist med ryggen rak.
Du har lest og pugget om avhengighetssyndrom,
Og har mottatt heder og ære og noen diplom!

Du er kunnskapsrik på rus,men også på NADA,
og det er ikke noe som kommer fra deg som er svada.
Du forklarer og øser av alt du kan,
og jeg suger til meg i bøtter og spann!

Du har lært meg å ta ansvar for eget liv,
selv om jeg i dag er er sårbart siv.
Jeg prøver og feiler hver eneste dag,
For edruskapet er vel så viktig som et annet fag!

Nå skal jeg ta min kunnskap ut i den vanlige verden,
men er nå ikke så redd for sen store ferden.
Du har gitt meg noen redskap jeg kan bruke der ute,
men må aldri la edruskapet bli en sovepute

Du har gitt meg flere verktøy jeg kan bruke,
så ikke alkoholen meg igjen skal sluke.
Jeg vil ikke tilbake hvor jeg engang var,
til et helvete hvor jeg drakk vodka’n bar!

Du lærte meg at idiotstempelet i panna kan viskes vekk,
det føles som om jeg har fjernet en stor og tung sekk.
Selvfølgelig har også jeg mange positive egenskaper,
det var før jeg kom til deg jeg var en stor taper!

Jeg takker for all kunnskap du har gitt meg,
som også kan brukes når jeg er trist og lei!
Du har fått meg til å tenke på en annen måte,
så heretter vil jeg prøve å bare positiv låte!

Juli 2012
Fra med med-søster

Bedre tilbakemelding kunne jeg ikke ha fått etter et ANTA-kurs for kvinner. Det er dette som gjør at jeg føler at mine vonde erfaringer i livet ikke er så bortkastet. Sender en tanke ut til alle som sliter og vil med å dele dette vise at det er mulig å reise seg. Tusen takk til deg som tok deg tid til å gi meg og andre med-søstre disse ordene. Ønsker deg all hell og lykke på resten av ferden

Så lite, men allikevel veldig mye – for den som har det vondt

For tiden er vi i Retretten veldig opptatt av 10 årsjubileet i tillegg til det vi vanligvis jobber med til daglig. I forbindelse med med jubileet som har fått navnet «Mennesket reiser seg» skal vi også ha en fotoutstilling med samme navn. Vi har laget en fotokonkuranse hvor alle som har reist seg fra sykdom eller en tung tid i livet skal sende inn et bilde av det som har betydd mest for dem i sin gjenreisning. Det som har betydd mest for meg er at jeg kan få dele av mine erfaringer og kunnskap i håp om at det kan hjelpe noen som lever det livet jeg selv gjorde for en del år siden. I dag så er det å se at HÅPET blir tent i øynene til de som har det vondt bli tent det største jeg kan oppleve. Og ingen ting kunne passet bedre enn denne historien som en av mine sertifisete NADA-studenter sendte inn til meg i dag.
Link til fotokonkuransen: http://www.facebook.com/events/252216571546788/



NADA Norge

Hei Rita, Jeg har en historie jeg gjerne vil dele og har fått tillatelse
fra henne jeg skriver om, men jeg vil bevare min anonymitet så jeg lurte
på om du har lyst å legge den ut for meg? Jeg syns den er viktig både i
forhold til selvhjelp og også hva slags ressurser som bor i
rusavhengige

Jeg har de siste månedene brukt mye tid på en pasient som har levd et hardt
liv. Hun begynte å komme hjem til meg for å få akupunktur for noen måneder siden
og har hatt et enormt behov for å prate.

Joda, hun har gått til psykolog og psykiater, samt hatt jevnlige
innleggelser på traumeklinikken, men har likevel ikke klart å la være å
ruse seg med jevne mellomrom.

Da hun startet opp med akupunktur-timer hos meg var hun så stiv i kroppen
at hun knapt klarte å bøye seg ned for å ta på seg skoa. Hun pratet
ustanselig, det var ikke mulig å komme i mellom, og hun snakket sjelden i
hele setninger, samtidig som hun hoppet fra det ene temaet til det andre.
Hun var utrolig stressa og nervøs og jeg trodde først at hun kanskje hadde
fått varige mèn av et langt liv i rus, noe hun selv også påpekte i en at
våre første samtaler, at hun nok hadde fått en hjerneskade som følge av
rusbruk. Hun starter alltid en setning med «Veit dåkke det atte..bla bla bla..» Det
tok meg litt tid å forstå at det bare er en talemåte, og at hun snakker kun
til meg og ikke flere (usynlige) selv om hun omtaler meg i flertall.
Men min oppfatning om varige mèn har jeg i ettertid har måttet svelge i meg
igjen. Man kan jo aldri vite når man ikke kjenner folk, får jeg bare unnskylde
mitt litt dømmende førsteinntrykk med…psykolog,

Det er sånn at når folk sitter med nålene i ørene så skal det være rolig og
man skal la pasienten styre praten hvis denne føler for å prate.
Akupunkturen virker bl.a beroligende og samlende, og for meg har den gjort
underverker, jeg klarer nå for første gang i mitt liv å organisere og
gjenomføre det jeg planlegger.

Allerede etter første gang hun fikk akupunktur kunne en merke bedring. Hun
hadde ikke sovet på lenge og nå sovnet hun tungt i stolen etter å ha tømt
hjertet sitt for vonde minner og jeg lot henne sove i et par timer, mens
jeg selv satt lamslått tilbake og fordøyde det hun hadde fortalt meg om sin
frarøvede barndom, full av grufulle hendelser, så om sitt liv som mor til
barn hun på et tidspunkt fant ut at hadde blitt misbrukt, akkurat som henne
selv som liten… og om hvordan hun i stedet for å klare å være tilstede for
sine barn i den vonde tiden etter det kom frem, begynte å drikke tett og
spise piller for å døyve smerten. Om skam, skyld og sorg over måten hun
hadde håndtert det på.

Akkurat som jeg selv hadde håndtert mine traumer.
«Å veit dåkke det atte det ser ut som dei he gitt mej opp. Dei he nok
det..gitt mej opp ja..» Hun siktet til det offentlige. Så la hun til at hun
blir nok aldri bra igjen.

Jeg verket innvendig etter denne samtalen. Det var ikke det at jeg ikke var
vant til å høre tunge livshistorier, for kjenner man mange nok rusavhengige
så har man hørt det meste. Det som tynget meg var tilliten jeg fikk fra et
menneske som hadde blitt sviktet av alt og alle, og som til og med følte
seg oppgitt av hjelpeapparatet.

Jeg var svært ydmyk mens jeg satt og så på den slitne sovende kvinnen. Jeg
lurte på hva jeg hadde gjort for å fortjene tilliten hun viste meg, og om
jeg var verd den. Usikker og redd for hvordan fortsettelsen ville bli.
Ville jeg takle dette? Ville jeg klare å skille mellom jobb og privatliv?
Har jeg fått mine egne greier nok på avstand enda?
Jeg hadde svært lite lyst å havne på den listen av mennesker som hadde
sviktet henne…

Da jeg vekket henne var hun rød i kinna og smilte fornøyd.»Veit dåkke det
atte du e så snill du», sa hun. -Det var så lite, svarte jeg, og mente det
virkelig, dette mennesket fortjente kun det beste, jeg visste ikke hva godt
jeg skulle gjøre for henne.

Dette var en ny opplevelse for meg også, min første opplevelse som hjelper
for noen i en så alvorlig situasjon og selv om jeg hadde opplyst henne om
at jeg bare er en som har kommet meg helskinnet ut på andre siden, og ingen
psykolg, følte jeg det som om jeg gjorde noe galt. Var det feil av meg å ta
på meg dette?

Jeg fulgte med mens hun strevde med å få på seg skoa, hun måtte sitte for å
få det til og lo litt brydd men nektet å ta i mot hjelp.»Veit dåkke det
atte ej føle mej litt bedre allerede, tusen takk!» sa hun og ga meg en lang
klem før hun gikk.
Jeg sank sammen i sofaen og følte meg så tom at jeg lurte på om dette var
noe for meg.

Neste dag fikk jeg en sms, og den lød slik: » Veit dåkke det atte ej he
ingen sug! Ej he ingen sug lenger å ej he vaska heile huset, sønnen min
lure på ka som feila mej! Tusen takk for at du vil hjelpe mej:)»
Jeg kjente hvordan kroppen fyllte seg med en enorm glede, takknemlighet
ganger tusen, og en energi jeg ikke hadde hatt på evigheter boblet i meg
mens jeg tenkte at dette kan jeg godt lære meg å leve med.
Nesten all tvil om at dette ikke er noe for meg forsvant på et blunk. Jeg
gjør ikke noe galt, jeg gir henne NADA og deler av min erfaring, som et
medmenneske.

Etterhvert som tida gikk fikk jeg også bekreftet at jeg faktisk klarer å
legge fra meg det som skjer under akupunktur-timene hennes og når jeg har
fri. Jeg klarer faktisk å skille mellom jobb og privatliv noe jeg tidligere
hadde store problemer med, og med den erfaringen kom også den siste rest av
trygghet på at dette er et yrke som passer for meg, dette vil jeg utdanne
meg innenfor så jeg kan hjelpe flest mulig.

Hun fortsatte å komme jevnlig til meg, fikk akupunktur samtidig som hun
tømte hjertet og fikk forsiktige anbefalinger og tilbakemeldinger fra meg
på hvordan jeg selv hadde løst mine lignende problemer. Jeg prøvde meg frem
og stillte spørsmål jeg selv hadde fått noen ganger mens jeg jobbet for å
komme meg ut av rusen og inn i et normalt liv. Spørsmål som jeg har lært er
ment for at man lettere skal se seg selv og lettere kan endre tankegangen
som blir ganske ensporet når man har rusa seg en stund.
Til min store glede ble hun bedre og bedre, og plutselig en dag la jeg
merke til at hun snakket roligere og mer sammenhengende og at hun tok seg
mer tid til å lytte til meg. Humøret hennes ble også jevnere og hun
strålte.

Men så begynte ting å skjære seg. Jeg ble jeg syk og måtte avlyse
akupunkturtimen hennes, men vi avtalte en ny. Den avlyste hun. Hun fikk ny
time nok en gang, men også den ble avlyst. Jeg spurte om hun ville ha en ny
time og hun fikk time dagen etter. Men jeg hørte ikke mer fra henne på to
uker. Med tanke på at det var lenge siden hun hadde fått akupunktur og at
det tross alt var mye den som holdt suget på alkoholen i sjakk, samt egen
erfaring med skam som gjør at man ikke gir lyd fra seg etter en sprekk, så
sendte jeg en sms og spurte hvordan det gikk, og tilbydde en ny time.
Hun ringte meg opp etter et par timer.»Veit dåkke det atte ej veit ikkje
korsen ej skal sei ditte…» Så fortalte hun at hun hadde blitt voldtatt i
helga etter å ha sprekt på alkohol. Hun hatet alkoholen og hun hatet seg
selv for å ikke klare å la være å drikke den.» Det e min egen feil, ej va
så full at ej huska nesten ingenting» hun gråt og fortalte at det var en
person som mange har tillit til som gjorde dette mot henne, en som egentlig
skal hjelpe. En hun trodde var ordentlig og som visste hvor vanskelig hun
har hatt det.

Jeg kjente raseriet stige på hennes vegne.
Vi pratet lenge og jeg forsikret henne om at det ikke var hennes feil, at
hun jo ikke hadde den slags planer i hodet når hun bestemte seg for å
drikke, samme hvor leit det var at hun hadde sprekt, -eller? Nei hun hadde
jo ikke det..

Hun hadde enorme smerter i underlivet og selv om det hadde gått noen dager
siden det skjedde, så jeg fikk ordnet det sånn at hun ble sendt inn på
voldtektsmottaket for undersøkelse, og tilbydde henne deretter å komme hjem
til meg for akupunktur siden den hadde hatt så god effekt på henne
tidligere. Så lyttet jeg nok en gang til hjerteskjærende beretninger, like
overrasket som før over åpenheten hun viste meg. Psykologen hennes hadde
visst klart å trykke ut av seg at hun burde visst bedre, voksne dama…

Etter dette satte jeg andre ting til side når hun kontaktet meg, fast
bestemt på å ikke gi meg før smilet hennes var på plass igjen, vise henne
at ikke alle mennesker svikter, vise henne at jeg var tilliten hennes
verdig.

Etterhvert som tida har gått har hun gradvis blitt bedre, hun har en
fantastisk ståpå vilje og en tro på livet jeg aldri før har sett. Til å
begynne med visste hun ikke om hun orket å anmelde, hun ville bare glemme.
Jeg kjente meg veldig igjen i den tanken men sa at om hun ville anmelde så
skulle jeg stå ved hennes side til det er over.

Den kommende tiden snakket vi ofte og satte akupunktur, og jeg har brukt
alt jeg har tilegnet meg av kunnskaper om endring av tanke og handlings
mønster, samt mine egne erfaringer og JA det har vært tøft, knalltøft og
innimellom har jeg lurt på hva det er jeg har gitt meg ut på, men så når
jeg ser nye tegn til bedring, og jeg kjenner hvor mye energi og glede det
gir meg, husker jeg hvorfor jeg gjør det.

Hun har nå anmeldt voldtekten og er igjen på bedringens vei.
I helga ringte hun meg igjen.»Veit dåkke det atte…» jeg begynte å le
for den setningen har blitt en veldig komisk greie oss i mellom, og hun lo
selv med, og fortalte at hun skal ned 8 kilo men at hun hadde så vondt i
hodet at hun ikke hadde det minste lyst å gå på fjellet i dag. «Men veit
dåkke det atte det e sant som du sei, at om ej skal nå mine mål så må ej
ofte gjør ting ej ikkje he lyst til, sånn som å ta akupunktur i stedet for
å drikke, eller anmelde når ej he blitt trakka på, så ej bite sammen tenna
og stikke no! Og du? Du he gitt mej meir hjelp på disse månane enn
psykiatrien he gjort på mange år. Du e så snill. Vi snakkes!»

Hun fortalte også at psykologen hennes er overrasket over hvor mye og hvor
fort hun har kommet seg og lurer på hvordan hun har klart det.

Det tok litt tid å ta innover meg det hun hadde sagt, og jeg må innrømme at
jeg gråt en skvett når ordene sank ned i magen. Plutselig skjønte jeg hva
mitt harde liv har gitt meg. Alt det vonde jeg har gått gjennom har
virkelig fått mening, for der det offentlige har gitt opp fordi lærebøkene
ikke strekker til, har jeg mye å bidra med. Bare ved hjelp av meg selv har
jeg gitt et annet verdifullt menneske håp om at det går an å komme seg
helskinnet ut på andre siden, og dermed også kampviljen som må til for å
klare det.

Denne kvinnen har lært meg så mye om meg selv at jeg alltid kommer til å
være henne takknemlig. Å se henne jobbe med seg selv gjør meg vanvittig stolt, ikke bare over
henne, men også over meg selv, for gjenom henne innser jeg hvor hardt jeg
selv har jobbet, og hvor langt jeg har kommet.

Og nå skal du høre her Janteloven: Jobben jeg har gjort for å komme dit jeg
er i dag, og jobben jeg gjør for at også andre skal få oppleve det samme er
faktisk ikke så rent lite å være stolt av, jeg er nærmest sprekkeferdig!

Det er fortsatt litt for tidlig til å vite hvordan det vil gå med henne,
hvor hun vil ende opp, men kanskje, om noen år er det hun som hjelper noen
i samme situasjon, for hun er meg for 5-6 år siden…

Ønsker deg en fin dag Rita

Klem

Omtalt i et internasjonalt nyhetsbrev

Hvem skulle trodd – hvem kunne trodd?

DET ER HÅP FOR ALLE, sier nå jeg og jeg mener det. Utfra egne erfaringer og andres etter hvert.

På side 5 i dette nyhetsbrevet som går ut til mange, mange land i verden har de skrevet noe om lille meg og det arbeidet jeg har gjør. Nå vet og forstår jo alle at jeg har fått god hjelp av mange for å komme dit jeg er i dag. Både på personlig plag og arbeidsmessig. Retretten kan arbeide som den gjør fordi vi er mange dedikerte medarbeidere – lønnet og frivillige. Det er jeg som nevnes, men jeg sender en varm tanke ut til alle som bidrar til at Retretten har blitt hva den har blitt. Ikke minst til alle brukere som bidrar til at Retretten er et godt sted å komme for alle de som kan nyttegjøre seg av den hjelpen vi kan bidra med. Sender også en stor, stor takk til Dr. Michael Smith, som utviklet NADA-protokollen og som tok i mot meg på Lincoln Hospital og lærte meg opp på en slik måte at jeg har kunnet gi kunnskapen videre. Han og flere som representerer den kunnskapen vi har i Retretten, vil holde foredrag på 10 årsjubileet vårt den 6.des.

Jeg vil også takke Scheiblerstiftelsen for at de har hatt tro på meg i 4 år og støttet oss i Retretten i alle disse årene med ANTA-kurset. Det var gledlig i dag å se at 14 av 17 mannlig
kursdeltagere sitter der etter 5 uker.

Det var også veldig hyggelig at Guidepoint nevnte gaven jeg fikk av Morten og Tarand Krogvold. Bildet av Nelson Mandela troner i stua i Retretten.

Les side 5 her:
Guidepoints May_2012

www.nada-norge.no
www.acudetox.com

Brief information about the Retretten


What is Retretten:
Retretten (“The Retreat”) is a non-for-profit Foundation that was established by Rita Nilsen in 2002, as a result of her own per¬sonal experiences recovering from many years of substance abuse.

• Retretten is non religious and not political
• Retretten’s primary aim is to help users to help themselves
• Retretten is an open and drug-free day centre for those who are affected to their own or others use of alcohol or drugs
• Retretten works inside prisons, as well as providing additional support to other institutions within the substance abuse
• Everyone working in direct contact with users are former users. All have some expertise/experience with substance abuse, mental disorders and next of
kin issues.
• Retretten is financially funded by both state and private sector.

At Retretten:
…you do not need an appointment
… everything is free
… our assistance is confidential
…you need to be sober when you turn

Guidance
– We can help you to identify means of support that
is free of charge.

Competence building
– We have courses on how to cope with substance
abuse and addiction disorders (ANTA). These courses
are mainly conducted in separate male and female
groups. In addition to these ordinary courses Retretten
also have personalized courses for institutions
and prisons.


NADA’s acupuncture programme:
– At Retretten you can receive the NADA acupuncture
programme. The Acupuncture Programme is related to the ear and is a standardized Protocol with 5 needles in each ear.

These 5 points are standard points for the treatment of substance misuse and anxiety management. This Protocol is used by personnel within the healthcare sector around the world. The Protocol has been in use for more than 40 years within addiction, psychiatry and criminal care as a supplement to other
basic therapy, but is

Acupuncture relieves:
Physical withdrawal symptoms:
Shivering, sweating, cramps, diarrhoea / constipation, pain, headaches, heart palpitation, nausea/vomiting, sneezing/ snivel, freezing.

Mental withdrawal symptoms:
Anxiety, aggression, irritation, panicking, insomnia, depression, nightmare.

Improved skills:
Positive attitude, relaxation, awareness of own emotions, focusing, motivation, concentration, cooperativeness and more open other treatment.

Shown to decrease craving for:
Alcohol, narcotics, nicotine, sugar, food, caffeine.

Also efficient with respect to Post Acute Withdrawal Syndrome (PAWS) such as:
(Occurs approx every 3rd month)
Difficulties in thinking clearly. It is as though the brain is not functioning – it is impossible to concentrate.
Poor memory, everything perceived and understood, but in a short period of time everything forgotten.
Sleep disorders, it is difficult falling asleep, restless sleep, nightmares, night sweating
Emotional overreaction or under reaction, tremendous anger, irritation or sadness, depression.
Physical coordination problems.
Problems with the balance, eyes and hands willnot cooperate, slower reflexes.
Stress sensitive, difficult to distinguish between little and much stress (emotions = stress)

How to contact us:
Monday, Tuesday, Thursday and Friday 10 am.- 5 p.m., Wednesday 10 am.-6 p.m. and Sunday 12 a.m.-3 p.m.
Adress: Kristian Augusts gate, 10, 2nd floor – 0164 Oslo
e-mail: kontor@retretten.no
Phone: (+47) 22209393 or cellphone (+47) 90690286
http://www.retretten.no



“I needed help to so many things, but I had nowhere to go. Thus I established Retretten.”

In 2002 I Rita Nilsen founded
Retretten (“The Retreat”) in response to the suffering and personal needs I experienced during the early phase of my own rebuilding and recovery from my
subtance abuse.

I had no money to get professional help, no job and no “sober” network. Hence it was tough to start a life free of substance abuse. What I really needed was much help in different areas, but I had no place to go to get such help, support and advice.

I gained much support through my friendship with Petter, a recovered alcoholic. I got further help from a self-help group and some from frequent talks with a Vicar. This together with the medical knowledge I gained from my education became my way out off my substance abuse.

During my acupuncture practice period I understood I was not alone in feeling this inner pain I was carrying with me. Not due to my substance abuse, but as a consequence of the traumas I suffered that meant I took the wrong path early in life. During this period I mainly met children whose parents were substance abusers or mentally ill. These children helped me understand how to better
help those affected.

That is where the initial of Retretten was established and after 2 years it was registered as a Foundation. You or someone you know today can use Retretten as long as you yourself are a substance abuser, or have been convicted or
are next of kin of someone who is.

You are never the less always welcome!

Warm regards
Rita Nilsen
email: rita@retretten.no
Phone: (+47) 90690286