Penger er en ting – verdien av kunnskap og erfaringer noe annet, men vi trenger dem alle

Bilde tatt i Retretten
Bilde tatt i Retretten 

Innslag i NRK nyhetene

Jo mer jeg tenker på det, jo mer frustrert blir jeg. I stiftelsen Retretten har jeg fått lov å arbeidet med det jeg elsker over alt på jord. I 13 år har jeg fått se mennesker løfte seg fra en bunnløs elendighet og håpløshet til et liv som er fylt av glede og lykke. De levde et liv hvor de tidligere var til belastning både for seg selv, sine nærmeste og samfunnet for øvrig, men som de i dag er blitt i stand til å ta 100% ansvar for. Både for seg selv og alle dem de har et omsorgsansvar for. Det sies at det skal være en opptrapping på rusfeltet – men jeg har vanskeligheter med å forstå hvordan de tenker å gjennomføre dette.

Fra 2002 har jeg og mine medarbeidere på nært hold fått se ringvirkningene av hva et eneste ett menneske som er fanget inn i en avhengighet til alkohol eller andre rusmidler gir. Både for misbrukeren og deres nære. Små barn opplever å stå mellom foreldre som sloss fordi den ene eller begge har et rusproblem. Unge som tidlig blir kasteballer mellom ulike private og offentliges barnevernstiltak. Foreldre, ektefeller og partnere som faller ut av arbeidslivet på grunn av depresjon, angst og utbrenthet . Søsken som føler seg foreldreløse og ensomme fordi de har yngre eller eldre rusmisbrukende søsken som krever all oppmerksom i familien. Jeg har snakket med ofre av de som har vært utsatt for vinnginsforbrytelser, blind vold og ran. Dette er mennesker som hadde noe lettomsettelig saker – eller som selv var – på feil sted til feil tidspunkt. For noen av nevnte ble dette også inngangen til eget avhengighetsproblem og yrkesuførhet.

Ansvar for å styrke helse og trygghet

I mange år har politikere og byråkrater bevilget litt penger til vårt arbeid i Retretten. I de fleste tilfeller har disse bidragene blitt utløst av at private stiftelser har bidratt til at vi har fått vise hva vi står for og hva vi har å bidra med. Alle med et våkent blikk og en oppriktighet i å bidra så hjelpetrengende skal bli mer selvhjulpen har forstått at Retrettens arbeid er verd å støtte. De private har økt sin pengestøtte jevnt og trutt. De har lett etter løsninger i egne systemer for å forlenge støtteordningen utover det tidspunktet de egentlig har fullmakter til. I håp og påvente av at noen i det offentlige skal ta over det ansvaret de i utgangspunktet har for landets innbyggeres trygghet og helse.

Slik vi opplever det så ser de bevilgende myndigheter og deres byråkrater det ikke helt på samme måte som de private bidragsyterne. De fleste politikere som viser interesse sitter ofte i en posisjon hvor de ikke har noen myndighet til å endre eller påvirke noe. Det er i alle fall det de selv sier. Ingen som forvalter landets penger har heller vist samme velvillighet som de private til å lete etter poster som kan øke og sikre Retrettens bidrag og arbeid. Og det største tankekorset er at det kan se ut som ene direktoratet ikke vet hva det andre gjør og derfor heller ikke støtter oppunder regjeringens målsetning om å styrke rusfeltet.

Et godt eksempel er Kriminalomsorgsdirektoratet, direktoratet for Arbeid og velferd og Helsedirektoratet. Disse tre direktoratene bør alle være inne for å styrke rusfeltet og de menneskeskjebnene som feltet arbeider for. Arbeid og velferdsdirektoratet har i alle år avvist vår søknad. De ser tydeligvis ingen ide av å støtte tiltak som kan hjelpe arbeidsløse og uføre tilbake til jobb. Veldig mange, som alt nevnt har kommet i en hjelpetrengende rolle fordi dem har vært rammet av eget eller andres rusmisbruk. Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) valgt å støtte enda flere tiltak med den økte pengepotten de fikk av regjeringen, samtidig som noen av oss eldre fikk den samme summen som i fjor minus 3 % . Pengene av disse 3 % skal ligge igjen i en pott i tilfelle noen ville klage på KDI sin bevilgning. Vi vet at både rettsapparatet og fengslene roper etter tiltak som kan bidra til forebygging av re-innsettelser og til sømløse løslatelsesprosesser. Spesielt for forvarings- og langtidsdømte. At Retretten har bidratt med slikt arbeid siden 2004 setter oss av likevel ikke i en posisjon hvor KDI og Justis opplever at vårt kriminalomsorgsprogram er verd å støttes 100 % av dem. Helsedirektoratet er den som via påtrykk fra helsekomiteen på stortinget har økt sin bevilgning til oss. Medlemmer i helsekomitèen har fulgt oss i en årrekke, de har sett hvilken helsegevinst vårt arbeid har for både misbrukeren og deres pårørende. Men helsebudsjettet kan vel ikke styrke rusfeltet alene?

Målrettet og helt, i stede for stykkevis og delt

For meg og mine kollegaer i hele feltet er det noe som ikke henger på greip. Regjeringen har varslet om opptrappingen på rusfeltet i tillegg til at de også har sagt at brukerkompetansen må mer på bane. I Retretten er vi 13 ansatte , 9 av oss er tidligere misbrukere med mange års rusfrihet, og arbeidstid i Retretten bak oss. Hadde det ikke vært for betydelige bidrag fra private ville vi ved de offentlige støtteordningene blant annet innen kriminalomsorgsarbeid måtte sagt opp noen av våre medarbeidere med brukererfaring. Vi uten cv ville miste jobben vår og gått tilbake til en eller annen trygdeordning. Mest sannsynlig til rusmisbruk også. Brukere av sentrene våre og innsatte hadde mistet noen av sine viktige støttespillere de har brukt år på å bygge tillit til. Har regjerningen egentlig funnet ut hvem og hvordan styrkingen av rusfeltet skal gjennomføres. Hvem skal egentlig betale regningen?

Her jeg sitter og tenker ville det være best om man ikke støttet brukerstyrte tiltak i rusomsorgen om man egentlig har i tankene å redusere og slutte helt å bidra med økonomisk støtte på sikt. Spesielt til tiltak som kan vise til gode resultater etter år med oppbygging av kompetanse og erfaring . I Retrettens tilfelle betyr det at vi har brukt mye tid, energi og penger til å bygge opp både kunnskap og kompetanse med våre egne erfaring i feltet vi arbeider kun for å oppnå at vi skal reduseres og ødelegges.

Nå har jeg skrevet om Retretten, men vi er bare en av mange som opplever fragmenteringen og lite gjennomtenkte støtteordninger på rusfeltet. Jeg forstår ikke hvorfor det som skal støttes av skattebetalernes – dine og mine – penger kun skal gå til noe halvveis, stykkevis og delt. Lurer på hva politikere og byråkrater frykter skal gå galt om man gjør noe målrettet og helt? Og helt kan det først bli når vi alle samarbeider – alene med mye penger løser ingenting, men med penger, kunnskap og erfaring, og sist men ikke minst at vi alle drar lasset sammen i en retning – vil gjøre en stor forskjell på et felt som så sårt trenger å bli løftet og styrket…

Foto: Nina Hilton Mæhlum
Foto: Nina Hilton Mæhlum

(Lørdag   ettermiddag,20 juni,  satte jeg meg ned å skrev litt om mine tanker om regjerninges opptrappingsplan og styrking av brukermedvirkning i rusbehandling/omsorg. Søndag formiddag ringte dem fra statsministerens kontor og spurte om  jeg ville møte Erna og Siv  sammen med Dagsrevyen for å si litt om hva jeg synes om utviklingen på rusfeltet. Som dere ser av hva jeg skrev så synes jeg det skulle bli en fin mulighet til å si noe mine erfaringer og tanker. Jeg fikk fortalt dem det, men Dagsrevyen ville ha en annen vinkling derfor ble det bare med noen bilder fra Retretten. Vi har vel en litt mer positiv opplevelse av rusfeltet generelt enn hva som kom frem i Dagsrevyens sending kl. 2100. Trist media velger å dyrke håpløsheten fremfor å i være med på å spre litt HÅP hos  dem som sliter ).

Fredrik Fasting Torgersen

Foto: Google
Foto: Google 01.10.34 – 19.6.15

Så kom du til din endeholdeplass Fredrik. De sier at du følte deg frikjent – jeg håper inderlig du hadde fred den siste tiden. Sist vi så hverandre var du strekt preget av sykdom, men kampvilje din var ikke svekket. Det var rart å stå foran deg igjen etter 18 år og alle de andre støttespillerene dine som var samlet på Littraturhuset den dagen på 80 årsdagen din og si noe om hvordan jeg kjente deg.

Du var en tid i mitt liv det tryggeste menneske jeg hadde å forholde meg til. De gangene jeg kom syk og sliten inn på Galgeberg corner og så du var der visste jeg at jeg kunne slappe av. Uansett hvilken form jeg var i så ville du følge meg til jernporten der jeg bodde og se til at jeg kom meg inn i oppgangen jeg tilhørte. Når jeg var alene ble du aldri med opp i leiligheten – du var redd for å bli satt i en situasjon du ikke kunne forsvare deg. Nå i ettertid har jeg forstått hvor preget du av alle de fysiske og psykiske slagene livet hadde gitt deg.

Da jeg hadde samboer var du noe hos oss. Spesielt husker jeg første gangen du var innom på middag. En julaften. Du ble så glad da du så at fuglene mine fikk fly fritt i leiligheten at du gråt. Du sa noe som: Så godt at dere er snille mot dyra. Du var så ufatterlig glad i dyr og det var igjennom en hund vi ble kjent. Noen hadde stjålet hunden som sto utenfor Corneren – som den hadde gjort i alle år. Den sto aldri lenge alene så det var ikke snakk om en hund som led mens eieren satt å drakk. Vi var mange som hjalp til i letningen, men den kom aldri til rette. Og jeg så deg aldri mer med en hund. Men du brukte mye tid på å mate dunene og snakke med dem. Mer enn du brukte på de mange som omkranset deg på Vålerengas puber.

Som jeg sa til deg sist vi møttes. Om du er skylding eller ei vet bare du og Rigmor, men jeg dømmer deg for det menneske jeg kjenner deg. Du reddet livet mitt engang da en gjeng med fulle utlendinger skulle ta meg. Den kvelden jobbet jeg for en venne på Jordal Bistro og måtte nekte gjengen med fulle og støyende gjester. Du satt som vanlig på et bord for deg selv med avisa og ølen din, men du fulgte med hva som skjedde. Da de reiste seg for å ta meg spratt du opp og imellom dem og meg. De var 4 og jeg var alene. Sjefen og noen andre menn krympa seg og sa ingenting, men du gikk imellom og fikk dem ut. Ikke spør meg hvordan, men de forsvant og jeg så dem aldri mer. Det var første gangen du fulgte meg til jernporten i gården min. Siden ble det flere ganger for rusen gjorde meg mer og mer ensom, sliten og kraftløs.

Jeg fikk fortalt deg at jeg hadde vært rusfri de siste 18 åra og at jeg i dag jobbet i Oslo fengsel med gutter som har den skjebnen som han og  jeg hadde hatt. I tillegg fikk jeg fortalt deg at jeg tenkte ofte på både deg og mora di når jeg går igjennom porten inn til avd A. Der mamman din kom til deg hver dag med avisa. Hun ventet bare på at du skulle løslates og bli frifunnet. Hver dag i alle disse 16 årene gikk hun med tunge skritt ned til fengslet hvor barnet hennes satt fengslet bak de høye røde mursteinsmurene. Dessverre fikk hun ikke sin drøm oppfylt. Mens jeg fortalte deg dette satt du med tårer i øynene og etterpå  ba du meg hilse inn til gutta.

Da jeg satt på toget hjem etter vårt siste møte ba jeg om at du måtte få opp saken din igjen. Du hadde slitt så mange år. Tatt i mot hån og slag, men våget aldri å ta igjen med samme mynt. Det jeg så var at du trakk deg unna og gikk bort fra de som skjelte deg ut eller spyttet på deg. Selv om du hadde mange som slo ring rundt deg så jeg det gjore noe med deg. Dessverre så fikk du ikke oppleve at saken din kom opp kjære Fredrik, men om himmelen finnes så vil du se ned på alle som fremdeles arbeider for deg og din sak. Vi satser på at du får din drøm oppfylt – i mens må du hvile i fred. Tusen takk for alle gode samtaler jeg fikk og alle dikt du leste for meg. Skyldig eller ikke skyldig – i mine øyne var du en sann og ekte venn.

Aftenposten 25. juni 2015
Aftenposten 25. juni 2015

Det skulle jeg ha sagt….

Foto fra Google
Foto fra Google

Det er jo alltid sånn at jeg tenker på alt jeg skulle ha sagt, hva jeg skulle ha sagt annerledes og jeg lurer på om det jeg sa ble forstått slik jeg håper osv. osv osv etter at jeg har holdt et foredrag. Foredraget jeg holdt på Rusfaglig forum i Bergen i dag har gått igjennom samme tankekverna.

Mitt foredrag og tittelen der hadde jeg snakket med inn i selv, sa konfransieren i dag. Min tittel var: Muligheter og begrensninger i brukermedvirkning. Hovedbudskapet mitt var – og som jeg håper kom tydelig frem var: Det finnes mange muligheter – både tjenesteytere og tjenestemottakere har våre begrensninger pga. de rammene vi alle har i vår hverdag. Men jeg tror – og har erfart noen ganger – om vi snakker åpent om disse begrensningene så kan vi omforme dem til noe verdifult. Åpen kommunikasjon blir altså stikkordet.

I tillegg må vi ha et felles mål å sikte oss inn på. Målet må være uttalt av begge parter og vi må ha respekt for hverandre på veien mot målet. Det er en del nedfra holdninger – både fra brukere/paienter og hjelpeapparatet. Men ganske ofte så synes jeg at de som arbeider i feltet må tåle mye skit av oss brukere. Noe jeg til tider kan synes er veldig urettferdig. Det er ikke ofte jeg hører at de får ros fra en talerstol og ros er noe jeg synes de fortjener. Spesielt de som sitter i salen i slike konferanser fordi de er som regel oppriktig intressert å lære mer for å bli bedre i sitt arbeid.

Det er mange flinke folk i feltet – jeg ser dem på NADA kursene jeg holder. Det er folk kommer i helegne – noen betaler til og med kurset selv fordi kommunene de kommer fra ikke har penger. Jeg blir mektig rørt over slikt og kjenner på en vanvittig glede med tanke på pasientene som har en slik behandler. Men vi har mange fine brukermedvirkere også. Ikke alle synes så godt som vi som er rundt om å holder foredrag, men jeg ser dem daglig på min arbeidsplass. Ikke bare medarbeidere i Retretten, men medarbeidere fra andre brukerstyrte org. og tiltak. Mange av oss jobber godt sammen med HF’ene, kommunale og private institusjoner og tiltak. – som leder til noe svært godt og kontruktivt for dem vi skal hjelpe. Og jeg er så heldig at jeg får oppleve å se øyne som har vært livstomme skinne av HÅP og glede.

Det er fint og lærerikt å være på Rusforum i Bergen i dag. Mye der som jeg kan ta med meg inn i min arbeidsdag. Både jeg og mine medarbeidere jobber etter troa på: Sammen er vi dynamitt…

Det å stå for noe har også sin pris

foto: Rita Nilsen, Gresset er grønnere på min andre side
foto: Rita Nilsen, Gresset er grønnere på min andre side

For en tid siden var jeg i et møte med en som sa: Du må stå for noe – noe du mener dypt inne i deg selv og stå for det. Det er spesielt viktig at du gjør det for da slipper du å bruke tid  – eller bli brukt – på noe du ikke står for.

Hvorfor tenker jeg på dette nå så tidlig på morgnen? Jo fordi jeg tenker på alle de gangene jeg har blitt brukt som en nyttig idiot for noen jeg trodde jeg skulle hjelpe eller at jeg skulle få være med i et reellt samarbeid. Men det er også på andre områder som bilkjøp og huskjøp jeg har vært en nyttig idiot for noen som ville bli kvitt et problem.

Hvorfor tenker på det? jo for i dag skal jeg atter engang betale prisen for å ha blitt lurt og at jeg selv ikke makter å lure andre for å komme ut av faenskapet, og må derfor betale en høy pris for noe jeg står for. Slitsomt, men jeg velger å tro at dette skal bli bra i fremtiden.

Nå starter dagen min og jeg må ta en ting av gangen så skal jeg nok komme igjennom dagens utfordringer og  komme meg innpå den grønne siden igjen.

Fare for smitte

illustration:  human hands
illustration: human hands

I dag har jeg opplevd mye positivt. Rettere sagt har jeg snakket med mennesker som gir god energi. Ikke bare snakket, men også hørt og sett handlinger som gjør meg godt.

Det startet med en oppmuntrende telefonsamtale med heiarop og gratulasjoner. Jeg har hatt det litt tøft og jeg har følt meg veldig fanget uten at jeg har sett en løsning på det. I går fant jeg den med en liten puch fra noen ser meg som et menneske som også trenger hjelp til tider . Det å da starte dagen med en uoppfordret klapp på skulderen gjør godt.

Jeg lyttet så på en samtale hvor en leder hadde noen utfordringer og han snakket med sin leder igjen. Det som var flott å høre var hvordan de sammen fant frem til fokuspunktet for veien de skulle gå for å nå målet. Topplederen var ikke opptatt av sin posisjon, men hvordan han skulle hjelpe den som skulle lede mange. Den som trengte hjelp var så trygg på at det var ok å vise sine tilkortkommenheter og at han ble tatt i mot. Utrolig å se et slikt samspill. Drømmesituasjon.

Så kom en ny telefon fra et politidistrikt. En politi som arbeider med ungdom ønsket å snakke med en av mine medarbeidere. Han hadde møtt henne på en konferanse og han synes ærligheten hennes var noe han kunne benytte i sitt arbeid. Vi fikk resonert oss frem til det var og jeg kjente på en vanvittig glede over at jeg har så fantastiske medarbeidere. De er så rene i sine motiv – de har ingen skjult agenda og det merker også andre enn brukere av Retretten. Nå altså en politimann som ønsker det beste for ungdommen vår. ” Vi må lage dårlige vekstmuligheter for rusbruken”, sa han.

Etter dette gikk jeg rett inn i et møte hvor en raust ga av sin kunnskap til meg. Rydda litt i veien fremover og ga noen tips for ting jeg kan bruke både privat og profesjonelt. Det er ofte det ikke er mye som skal til for at man kan få en ny giv. Det var ikke sånn at det ble mye diskusjoner og meningsutvekslinger- det var nok mer det man kan kalle en overtydelig tale. Og det liker jeg jo. Klar tale kan jeg forholde seg til- lunken og ullen dikkedakkeprat er skummelt.

På ettermiddagen ringte en fra Ila fengsel som bare måtte fortelle at han hadde bestått eksamen. Jubel og hojing i telefonen i noen minutter før han kunne snakke litt om fremtidige mål. Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen på han. Hvor viktig det var – og er – for meg å dele gledelige øyeblikk med noen som har fult meg fra knestående til de gledelige øyeblikkene. Så ringte jeg igjen til en tidligere med-innsatt av den eksamensbeståtte. Ny runde meg lykkebrøl i telefonen. Det ble både latter og hyling. Det er bare så utrolig godt å lytte til folk som gleder seg på andre vegne.

Til sist ringte en annen av gutta fra Ila fengsel som hadde laget blomsteroppsatsene vi hadde på konferansen i helga. Han hadde snakket med en som hadde sett konferansen på internett og fått høre at temaene hadde vært råe. Det var andre som i dag hadde fortalt at web-overføringen hadde vært nyttige. En far ringte meg og sa at det var første gangen han og sønnen hadde sittet i stua og snakket koselig sammen på 20 år. Må si det varmer når jeg får slike tilbakemeldinger. Men den innsatte ble også  kjempeglad for at blomstene ble gitt til noen som skulle ta vare på dem i fremtiden også. For jeg ga dem jo til konferansedeltagere som ville ta dem med hjem og stelle dem.

Disse øyeblikkene fra dagen i dag vil jeg ta med meg inn i natta. I morgen er det nye utfordringer jeg skal stå i – forhåpentligvis også noen gledelige øyeblikk…

Konferansen kan sees på Pc og Mac på web

Dag 1:  Klikk her
Dag 2:  Klikk her

Fokus på HÅPET…

Foto: Hilde Nicolaisen  Dr. Michael Smith blir hedret
Foto: Hilde Nicolaisen
Dr. Michael Smith blir hedret

Ikke mye søvn i natt gitt. Det surrer og surrer rundt og rundt i hode mitt. Jeg har sett noen minutter av streamingen og er fryktelig lei meg for at jeg ikke sa at Dr. Smith er grunnlegger av org. NADA og at jeg ikke fikk presentert eller takket Gary Clark​ som har malt alle bildene som deltagerne fikk i nettet sitt samt foredragsholdere og andre fikk innrammet. Håper jeg blir tilgitt. Nervene var på høykant og jeg visst at jeg måtte være rask fordi Bent Høie måtte til kongen i statsråd. Uff!!!

Foto: Anne Koppang Helseministeren åpener konferansen Tools for Hope
Foto: Anne Koppang
Helseministeren åpener konferansen Tools for Hope
Bildet av Gary Clark
Bildet av Gary Clark

På tampen av dagen i går kom også et lite hint til meg om at jeg ikke hadde husket en gave til alle mine ansatte og frivillige. De ansatte fikk sin gave før konferansen så det var feil. Jeg hadde husket de frivillige, men tiden ble for knapp til levering. Forhåpentligvis så skal jeg leve en stund til så jeg får takket dem ordentlig for innsatsen for Gary overleverte bildene uten ramme så jeg trenger jo ikke tenke mer på det. Uansett så har da natten gått med på å tenke på alt som skulle vært godt annerledes og bedre.

Mearbeidere i Retretten sammen med Sheila Murphy og Gary Clark
Mearbeidere i Retretten sammen med Sheila Murphy og Gary Clark

Men jeg må si at jeg har lært vanvittig mye av arbeidet med denne konferansen. Både med arbeidet før og under gjennomføringen. I intervjuet med Aftenposten sa jeg følgende om motstandere av akupunkturprogrammet NADA : De som vet minst og spør minst, det er de som mest imot…Dette ble linket til leger, men jeg har opplevd mange forutinntatte holdninger på andre områder også det siste halve året. Alt fra det å være en brukerrepresentant og det å jobbe i et brukerstyrt tiltak og til meg som person. Det har vært oppmuntring og heiarop på oss i Retretten – mest fra de som sliter og som trenger hjelp. Men det har også vært svært sårende kommentarer – av de som enten ikke evner eller vil å se helheten og som har det perfekte og uoppnåelige som mål.

Tall på arbeidet Retretten gjorde i 2013
Tall på arbeidet Retretten gjorde i 2013

Gudsskje lov så har jeg og mine medarbeidere hverandre. Vi har vist at vi har vært sterke sammen før og vi har løftet hverandre når det har vært nødvendig. Så nå gleder jeg meg til å se resten av opptaket fra konferansen med andre øyne enn de som ble skapt av stemmer som hadde som mål å såre. For det var deres stemme som tok nattesøvnen min i natt og som farget konferansens start. Nå skal jeg bruke tiden min til det som betyr noe for mange – jeg skal lytte og lære oppbyggelige ting til fordel til brukere som kommer til Retretten og nye NADA-kursdeltagere

Se

Foto: Privat. ( side2.no)
Foto: Privat. ( side2.no)

Veldig mange har en mening om hvordan vi skal hjelpe en som er avhengig av alkohol og andre rusmidler. De fleste som vi hører stemmene til er de som ser misbrukeren og smerten de har i sitt abstinenshelvete og miserable livssituasjon. Flere av de mest høyrøstede og synlige roper på mer av det samme som gjør den avhengige syk. Mer opiater og økt tilgjengelighet av flere rusmidler enn alkohol. Noen ganger lurer jeg på om disse meningene er en reflekshandling på følelsene som er knyttet til deres egen smerte? For vi alle vet at det å ha det vondt er vondt. Noe vi ønsker å fjerne rask.

Når vi kun ser misbrukerne så mister vi synet av andre som må lide som følge av noens misbruk. De pårørende. Nærstående som fanges inn i den galskapen alkohol- og rusmiddelmisbruk fører med seg. Ikke mist hva det ufødte liv i mors mage får av konsekvenser når hun ikke hjelpes av det rusmidlet hun har utviklet en avhengig til. Hva skal til for at de såkalte tolerante talspersoner for de aktive misbrukerne skal flytte blikket sitt litt? Se den smerten det nyfødte barnet har og det livet dem skal leve til de blir 75 år eller mer.

I dag – som nesten alle dager- ble jeg påminnet hvorfor jeg valgte å starte opp Retretten. Først en telefon fra en pårørende med små barn og en rusmiddelmisbrukende kjæreste. Ikke barnas far fordi han var ute av bildet pga rusmidbruk når det yngste barn ble født. Nå var hun ulykkelig fordi kjæresten var rusa og hadde vært voldelig. Hun fortalte meg at hun ville bryte med kjæresten fordi han i flere år nå hadde lovet bot og bedring, men brutt løfte gang på gang. Men det var så vanskelig fordi hun så hvor stakkarslig han var i sin ruspåvirkede tilstand og hvordan han angret seg når rusens effekt var ute av kroppen. Hun synes så inderlig synd på han og valgte derfor å holde ut. Hvem synes synd på hennes små barn? Det å føle seg valgt bort på grunn av enten rusmidler eller en forelders partner setter sin spor i et barnesinn.

Den neste påminneren var en sms med link til artikkelen om Fredrik Langbakk (16). En ung gutt som var født med alkoholabstinenser. I tillegg til de fysiske og mentale utfordringene han har fordi mor drakk under graviditeten, så døde moren hans også. Dødsårsaken står det ingen ting om, men vi vet at det er mange som dør av alkoholoverdoser. I st.mld 30 ” Se meg” sier til og med at det er flere som dør i året av alkohol enn narkotikaoverdoser. Det gledelige med Fredrik er at han har gode omsorgspersoner som kjenner hans opphav og livsutfordringer, sånn er det ikke for alle.

Mange av de jeg jobber for, spesielt i fengsel tror de har ADHD og er utredet for det, men når jeg  kommer tettere inn på deres livshistorie så forteller de om en mor som enten var aktiv alkoholiker eller narkoman da de var små. Jeg ser ingen i hjelpeapparatet som har dette fokuset når de skal hjelpe den abstinentfødte voksne alkohol- og rusmiddelavhengige ut av misbruket. Når skal de som kjemper for alt som kan bidra til opprettholdelse av lidelse på grunn av rusmiddelmisbruk se hele smertebildet? Når vi inviterer mennesker inn i noe som kan lede til avhengighet og lidelse, må vi også ha et mottak for dem som ønsker seg ut av helvete.

Til deg som tror at noen vil  leve sine liv på gata og i parker , med noen avbrudd med  innleggelser på en avrusning eller fengselsinnsettelser , så skal jeg fortelle deg hva en av gatas veteraner sa til meg: Rita, vet du hva som er verst? Ingen har noen gang hatt noen forventninger til meg…

Den 29. – 30. mai skal verden vise at det finnes HÅP.