Så lite, men allikevel veldig mye – for den som har det vondt

For tiden er vi i Retretten veldig opptatt av 10 årsjubileet i tillegg til det vi vanligvis jobber med til daglig. I forbindelse med med jubileet som har fått navnet «Mennesket reiser seg» skal vi også ha en fotoutstilling med samme navn. Vi har laget en fotokonkuranse hvor alle som har reist seg fra sykdom eller en tung tid i livet skal sende inn et bilde av det som har betydd mest for dem i sin gjenreisning. Det som har betydd mest for meg er at jeg kan få dele av mine erfaringer og kunnskap i håp om at det kan hjelpe noen som lever det livet jeg selv gjorde for en del år siden. I dag så er det å se at HÅPET blir tent i øynene til de som har det vondt bli tent det største jeg kan oppleve. Og ingen ting kunne passet bedre enn denne historien som en av mine sertifisete NADA-studenter sendte inn til meg i dag.
Link til fotokonkuransen: http://www.facebook.com/events/252216571546788/



NADA Norge

Hei Rita, Jeg har en historie jeg gjerne vil dele og har fått tillatelse
fra henne jeg skriver om, men jeg vil bevare min anonymitet så jeg lurte
på om du har lyst å legge den ut for meg? Jeg syns den er viktig både i
forhold til selvhjelp og også hva slags ressurser som bor i
rusavhengige

Jeg har de siste månedene brukt mye tid på en pasient som har levd et hardt
liv. Hun begynte å komme hjem til meg for å få akupunktur for noen måneder siden
og har hatt et enormt behov for å prate.

Joda, hun har gått til psykolog og psykiater, samt hatt jevnlige
innleggelser på traumeklinikken, men har likevel ikke klart å la være å
ruse seg med jevne mellomrom.

Da hun startet opp med akupunktur-timer hos meg var hun så stiv i kroppen
at hun knapt klarte å bøye seg ned for å ta på seg skoa. Hun pratet
ustanselig, det var ikke mulig å komme i mellom, og hun snakket sjelden i
hele setninger, samtidig som hun hoppet fra det ene temaet til det andre.
Hun var utrolig stressa og nervøs og jeg trodde først at hun kanskje hadde
fått varige mèn av et langt liv i rus, noe hun selv også påpekte i en at
våre første samtaler, at hun nok hadde fått en hjerneskade som følge av
rusbruk. Hun starter alltid en setning med «Veit dåkke det atte..bla bla bla..» Det
tok meg litt tid å forstå at det bare er en talemåte, og at hun snakker kun
til meg og ikke flere (usynlige) selv om hun omtaler meg i flertall.
Men min oppfatning om varige mèn har jeg i ettertid har måttet svelge i meg
igjen. Man kan jo aldri vite når man ikke kjenner folk, får jeg bare unnskylde
mitt litt dømmende førsteinntrykk med…psykolog,

Det er sånn at når folk sitter med nålene i ørene så skal det være rolig og
man skal la pasienten styre praten hvis denne føler for å prate.
Akupunkturen virker bl.a beroligende og samlende, og for meg har den gjort
underverker, jeg klarer nå for første gang i mitt liv å organisere og
gjenomføre det jeg planlegger.

Allerede etter første gang hun fikk akupunktur kunne en merke bedring. Hun
hadde ikke sovet på lenge og nå sovnet hun tungt i stolen etter å ha tømt
hjertet sitt for vonde minner og jeg lot henne sove i et par timer, mens
jeg selv satt lamslått tilbake og fordøyde det hun hadde fortalt meg om sin
frarøvede barndom, full av grufulle hendelser, så om sitt liv som mor til
barn hun på et tidspunkt fant ut at hadde blitt misbrukt, akkurat som henne
selv som liten… og om hvordan hun i stedet for å klare å være tilstede for
sine barn i den vonde tiden etter det kom frem, begynte å drikke tett og
spise piller for å døyve smerten. Om skam, skyld og sorg over måten hun
hadde håndtert det på.

Akkurat som jeg selv hadde håndtert mine traumer.
«Å veit dåkke det atte det ser ut som dei he gitt mej opp. Dei he nok
det..gitt mej opp ja..» Hun siktet til det offentlige. Så la hun til at hun
blir nok aldri bra igjen.

Jeg verket innvendig etter denne samtalen. Det var ikke det at jeg ikke var
vant til å høre tunge livshistorier, for kjenner man mange nok rusavhengige
så har man hørt det meste. Det som tynget meg var tilliten jeg fikk fra et
menneske som hadde blitt sviktet av alt og alle, og som til og med følte
seg oppgitt av hjelpeapparatet.

Jeg var svært ydmyk mens jeg satt og så på den slitne sovende kvinnen. Jeg
lurte på hva jeg hadde gjort for å fortjene tilliten hun viste meg, og om
jeg var verd den. Usikker og redd for hvordan fortsettelsen ville bli.
Ville jeg takle dette? Ville jeg klare å skille mellom jobb og privatliv?
Har jeg fått mine egne greier nok på avstand enda?
Jeg hadde svært lite lyst å havne på den listen av mennesker som hadde
sviktet henne…

Da jeg vekket henne var hun rød i kinna og smilte fornøyd.»Veit dåkke det
atte du e så snill du», sa hun. -Det var så lite, svarte jeg, og mente det
virkelig, dette mennesket fortjente kun det beste, jeg visste ikke hva godt
jeg skulle gjøre for henne.

Dette var en ny opplevelse for meg også, min første opplevelse som hjelper
for noen i en så alvorlig situasjon og selv om jeg hadde opplyst henne om
at jeg bare er en som har kommet meg helskinnet ut på andre siden, og ingen
psykolg, følte jeg det som om jeg gjorde noe galt. Var det feil av meg å ta
på meg dette?

Jeg fulgte med mens hun strevde med å få på seg skoa, hun måtte sitte for å
få det til og lo litt brydd men nektet å ta i mot hjelp.»Veit dåkke det
atte ej føle mej litt bedre allerede, tusen takk!» sa hun og ga meg en lang
klem før hun gikk.
Jeg sank sammen i sofaen og følte meg så tom at jeg lurte på om dette var
noe for meg.

Neste dag fikk jeg en sms, og den lød slik: » Veit dåkke det atte ej he
ingen sug! Ej he ingen sug lenger å ej he vaska heile huset, sønnen min
lure på ka som feila mej! Tusen takk for at du vil hjelpe mej:)»
Jeg kjente hvordan kroppen fyllte seg med en enorm glede, takknemlighet
ganger tusen, og en energi jeg ikke hadde hatt på evigheter boblet i meg
mens jeg tenkte at dette kan jeg godt lære meg å leve med.
Nesten all tvil om at dette ikke er noe for meg forsvant på et blunk. Jeg
gjør ikke noe galt, jeg gir henne NADA og deler av min erfaring, som et
medmenneske.

Etterhvert som tida gikk fikk jeg også bekreftet at jeg faktisk klarer å
legge fra meg det som skjer under akupunktur-timene hennes og når jeg har
fri. Jeg klarer faktisk å skille mellom jobb og privatliv noe jeg tidligere
hadde store problemer med, og med den erfaringen kom også den siste rest av
trygghet på at dette er et yrke som passer for meg, dette vil jeg utdanne
meg innenfor så jeg kan hjelpe flest mulig.

Hun fortsatte å komme jevnlig til meg, fikk akupunktur samtidig som hun
tømte hjertet og fikk forsiktige anbefalinger og tilbakemeldinger fra meg
på hvordan jeg selv hadde løst mine lignende problemer. Jeg prøvde meg frem
og stillte spørsmål jeg selv hadde fått noen ganger mens jeg jobbet for å
komme meg ut av rusen og inn i et normalt liv. Spørsmål som jeg har lært er
ment for at man lettere skal se seg selv og lettere kan endre tankegangen
som blir ganske ensporet når man har rusa seg en stund.
Til min store glede ble hun bedre og bedre, og plutselig en dag la jeg
merke til at hun snakket roligere og mer sammenhengende og at hun tok seg
mer tid til å lytte til meg. Humøret hennes ble også jevnere og hun
strålte.

Men så begynte ting å skjære seg. Jeg ble jeg syk og måtte avlyse
akupunkturtimen hennes, men vi avtalte en ny. Den avlyste hun. Hun fikk ny
time nok en gang, men også den ble avlyst. Jeg spurte om hun ville ha en ny
time og hun fikk time dagen etter. Men jeg hørte ikke mer fra henne på to
uker. Med tanke på at det var lenge siden hun hadde fått akupunktur og at
det tross alt var mye den som holdt suget på alkoholen i sjakk, samt egen
erfaring med skam som gjør at man ikke gir lyd fra seg etter en sprekk, så
sendte jeg en sms og spurte hvordan det gikk, og tilbydde en ny time.
Hun ringte meg opp etter et par timer.»Veit dåkke det atte ej veit ikkje
korsen ej skal sei ditte…» Så fortalte hun at hun hadde blitt voldtatt i
helga etter å ha sprekt på alkohol. Hun hatet alkoholen og hun hatet seg
selv for å ikke klare å la være å drikke den.» Det e min egen feil, ej va
så full at ej huska nesten ingenting» hun gråt og fortalte at det var en
person som mange har tillit til som gjorde dette mot henne, en som egentlig
skal hjelpe. En hun trodde var ordentlig og som visste hvor vanskelig hun
har hatt det.

Jeg kjente raseriet stige på hennes vegne.
Vi pratet lenge og jeg forsikret henne om at det ikke var hennes feil, at
hun jo ikke hadde den slags planer i hodet når hun bestemte seg for å
drikke, samme hvor leit det var at hun hadde sprekt, -eller? Nei hun hadde
jo ikke det..

Hun hadde enorme smerter i underlivet og selv om det hadde gått noen dager
siden det skjedde, så jeg fikk ordnet det sånn at hun ble sendt inn på
voldtektsmottaket for undersøkelse, og tilbydde henne deretter å komme hjem
til meg for akupunktur siden den hadde hatt så god effekt på henne
tidligere. Så lyttet jeg nok en gang til hjerteskjærende beretninger, like
overrasket som før over åpenheten hun viste meg. Psykologen hennes hadde
visst klart å trykke ut av seg at hun burde visst bedre, voksne dama…

Etter dette satte jeg andre ting til side når hun kontaktet meg, fast
bestemt på å ikke gi meg før smilet hennes var på plass igjen, vise henne
at ikke alle mennesker svikter, vise henne at jeg var tilliten hennes
verdig.

Etterhvert som tida har gått har hun gradvis blitt bedre, hun har en
fantastisk ståpå vilje og en tro på livet jeg aldri før har sett. Til å
begynne med visste hun ikke om hun orket å anmelde, hun ville bare glemme.
Jeg kjente meg veldig igjen i den tanken men sa at om hun ville anmelde så
skulle jeg stå ved hennes side til det er over.

Den kommende tiden snakket vi ofte og satte akupunktur, og jeg har brukt
alt jeg har tilegnet meg av kunnskaper om endring av tanke og handlings
mønster, samt mine egne erfaringer og JA det har vært tøft, knalltøft og
innimellom har jeg lurt på hva det er jeg har gitt meg ut på, men så når
jeg ser nye tegn til bedring, og jeg kjenner hvor mye energi og glede det
gir meg, husker jeg hvorfor jeg gjør det.

Hun har nå anmeldt voldtekten og er igjen på bedringens vei.
I helga ringte hun meg igjen.»Veit dåkke det atte…» jeg begynte å le
for den setningen har blitt en veldig komisk greie oss i mellom, og hun lo
selv med, og fortalte at hun skal ned 8 kilo men at hun hadde så vondt i
hodet at hun ikke hadde det minste lyst å gå på fjellet i dag. «Men veit
dåkke det atte det e sant som du sei, at om ej skal nå mine mål så må ej
ofte gjør ting ej ikkje he lyst til, sånn som å ta akupunktur i stedet for
å drikke, eller anmelde når ej he blitt trakka på, så ej bite sammen tenna
og stikke no! Og du? Du he gitt mej meir hjelp på disse månane enn
psykiatrien he gjort på mange år. Du e så snill. Vi snakkes!»

Hun fortalte også at psykologen hennes er overrasket over hvor mye og hvor
fort hun har kommet seg og lurer på hvordan hun har klart det.

Det tok litt tid å ta innover meg det hun hadde sagt, og jeg må innrømme at
jeg gråt en skvett når ordene sank ned i magen. Plutselig skjønte jeg hva
mitt harde liv har gitt meg. Alt det vonde jeg har gått gjennom har
virkelig fått mening, for der det offentlige har gitt opp fordi lærebøkene
ikke strekker til, har jeg mye å bidra med. Bare ved hjelp av meg selv har
jeg gitt et annet verdifullt menneske håp om at det går an å komme seg
helskinnet ut på andre siden, og dermed også kampviljen som må til for å
klare det.

Denne kvinnen har lært meg så mye om meg selv at jeg alltid kommer til å
være henne takknemlig. Å se henne jobbe med seg selv gjør meg vanvittig stolt, ikke bare over
henne, men også over meg selv, for gjenom henne innser jeg hvor hardt jeg
selv har jobbet, og hvor langt jeg har kommet.

Og nå skal du høre her Janteloven: Jobben jeg har gjort for å komme dit jeg
er i dag, og jobben jeg gjør for at også andre skal få oppleve det samme er
faktisk ikke så rent lite å være stolt av, jeg er nærmest sprekkeferdig!

Det er fortsatt litt for tidlig til å vite hvordan det vil gå med henne,
hvor hun vil ende opp, men kanskje, om noen år er det hun som hjelper noen
i samme situasjon, for hun er meg for 5-6 år siden…

Ønsker deg en fin dag Rita

Klem

Omtalt i et internasjonalt nyhetsbrev

Hvem skulle trodd – hvem kunne trodd?

DET ER HÅP FOR ALLE, sier nå jeg og jeg mener det. Utfra egne erfaringer og andres etter hvert.

På side 5 i dette nyhetsbrevet som går ut til mange, mange land i verden har de skrevet noe om lille meg og det arbeidet jeg har gjør. Nå vet og forstår jo alle at jeg har fått god hjelp av mange for å komme dit jeg er i dag. Både på personlig plag og arbeidsmessig. Retretten kan arbeide som den gjør fordi vi er mange dedikerte medarbeidere – lønnet og frivillige. Det er jeg som nevnes, men jeg sender en varm tanke ut til alle som bidrar til at Retretten har blitt hva den har blitt. Ikke minst til alle brukere som bidrar til at Retretten er et godt sted å komme for alle de som kan nyttegjøre seg av den hjelpen vi kan bidra med. Sender også en stor, stor takk til Dr. Michael Smith, som utviklet NADA-protokollen og som tok i mot meg på Lincoln Hospital og lærte meg opp på en slik måte at jeg har kunnet gi kunnskapen videre. Han og flere som representerer den kunnskapen vi har i Retretten, vil holde foredrag på 10 årsjubileet vårt den 6.des.

Jeg vil også takke Scheiblerstiftelsen for at de har hatt tro på meg i 4 år og støttet oss i Retretten i alle disse årene med ANTA-kurset. Det var gledlig i dag å se at 14 av 17 mannlig
kursdeltagere sitter der etter 5 uker.

Det var også veldig hyggelig at Guidepoint nevnte gaven jeg fikk av Morten og Tarand Krogvold. Bildet av Nelson Mandela troner i stua i Retretten.

Les side 5 her:
Guidepoints May_2012

www.nada-norge.no
www.acudetox.com

Brief information about the Retretten


What is Retretten:
Retretten (“The Retreat”) is a non-for-profit Foundation that was established by Rita Nilsen in 2002, as a result of her own per¬sonal experiences recovering from many years of substance abuse.

• Retretten is non religious and not political
• Retretten’s primary aim is to help users to help themselves
• Retretten is an open and drug-free day centre for those who are affected to their own or others use of alcohol or drugs
• Retretten works inside prisons, as well as providing additional support to other institutions within the substance abuse
• Everyone working in direct contact with users are former users. All have some expertise/experience with substance abuse, mental disorders and next of
kin issues.
• Retretten is financially funded by both state and private sector.

At Retretten:
…you do not need an appointment
… everything is free
… our assistance is confidential
…you need to be sober when you turn

Guidance
– We can help you to identify means of support that
is free of charge.

Competence building
– We have courses on how to cope with substance
abuse and addiction disorders (ANTA). These courses
are mainly conducted in separate male and female
groups. In addition to these ordinary courses Retretten
also have personalized courses for institutions
and prisons.


NADA’s acupuncture programme:
– At Retretten you can receive the NADA acupuncture
programme. The Acupuncture Programme is related to the ear and is a standardized Protocol with 5 needles in each ear.

These 5 points are standard points for the treatment of substance misuse and anxiety management. This Protocol is used by personnel within the healthcare sector around the world. The Protocol has been in use for more than 40 years within addiction, psychiatry and criminal care as a supplement to other
basic therapy, but is

Acupuncture relieves:
Physical withdrawal symptoms:
Shivering, sweating, cramps, diarrhoea / constipation, pain, headaches, heart palpitation, nausea/vomiting, sneezing/ snivel, freezing.

Mental withdrawal symptoms:
Anxiety, aggression, irritation, panicking, insomnia, depression, nightmare.

Improved skills:
Positive attitude, relaxation, awareness of own emotions, focusing, motivation, concentration, cooperativeness and more open other treatment.

Shown to decrease craving for:
Alcohol, narcotics, nicotine, sugar, food, caffeine.

Also efficient with respect to Post Acute Withdrawal Syndrome (PAWS) such as:
(Occurs approx every 3rd month)
Difficulties in thinking clearly. It is as though the brain is not functioning – it is impossible to concentrate.
Poor memory, everything perceived and understood, but in a short period of time everything forgotten.
Sleep disorders, it is difficult falling asleep, restless sleep, nightmares, night sweating
Emotional overreaction or under reaction, tremendous anger, irritation or sadness, depression.
Physical coordination problems.
Problems with the balance, eyes and hands willnot cooperate, slower reflexes.
Stress sensitive, difficult to distinguish between little and much stress (emotions = stress)

How to contact us:
Monday, Tuesday, Thursday and Friday 10 am.- 5 p.m., Wednesday 10 am.-6 p.m. and Sunday 12 a.m.-3 p.m.
Adress: Kristian Augusts gate, 10, 2nd floor – 0164 Oslo
e-mail: kontor@retretten.no
Phone: (+47) 22209393 or cellphone (+47) 90690286
http://www.retretten.no



“I needed help to so many things, but I had nowhere to go. Thus I established Retretten.”

In 2002 I Rita Nilsen founded
Retretten (“The Retreat”) in response to the suffering and personal needs I experienced during the early phase of my own rebuilding and recovery from my
subtance abuse.

I had no money to get professional help, no job and no “sober” network. Hence it was tough to start a life free of substance abuse. What I really needed was much help in different areas, but I had no place to go to get such help, support and advice.

I gained much support through my friendship with Petter, a recovered alcoholic. I got further help from a self-help group and some from frequent talks with a Vicar. This together with the medical knowledge I gained from my education became my way out off my substance abuse.

During my acupuncture practice period I understood I was not alone in feeling this inner pain I was carrying with me. Not due to my substance abuse, but as a consequence of the traumas I suffered that meant I took the wrong path early in life. During this period I mainly met children whose parents were substance abusers or mentally ill. These children helped me understand how to better
help those affected.

That is where the initial of Retretten was established and after 2 years it was registered as a Foundation. You or someone you know today can use Retretten as long as you yourself are a substance abuser, or have been convicted or
are next of kin of someone who is.

You are never the less always welcome!

Warm regards
Rita Nilsen
email: rita@retretten.no
Phone: (+47) 90690286

Hvordan kan vi hjelp?

Mama’s tears llerrah.com

I dag fikk jeg en telefon som fikk meg til å minnes en side ved rusmiddelmisbruk vi sjeldent snakker høyt om. Den siden som misbrukeren sliter samvittighetsmessig mest med når de blir rusfri, om de har måtte benytte slike metoder. Det var en ung jente som ringte meg og var fortvilet. Mormor og bestefar var truet på livet av onkel. Onkel var narkoman og trengte penger. Han trengte alltid penger fortalte hun meg. Men nå hadde ikke besteforeldrene mer og hva kom til å skje med dem da var hennes bekymring. Denne telefonsamtalen sitter i meg ennå fordi jeg hadde ingen råd å gi den unge jenta.

Telefonen som kom i dag var av samme slaget. I dag var det en mor som ringte inn. Hun var enslig, ufør og hadde solgt unna alt som var å selge for å skaffe penger til datterens rusmisbruk. Datteren hennes var veldig syk,men det fantes ikke hjelp fikk jeg vite. Hun hadde vært innlagt på en institusjon på en avdeling for rusmisbrukere med dobbeltdiagnose,men hadde skrevet seg ut fordi hun følte det ikke var noen hjelp å få der. Det var ikke første gangen datteren hadde vært innlagt. Moren mente at det kun var når datteren satt i fengsel at hun klarte seg godt. Men i dag måtte hun altså ha Heroin for hun var så syk, problemet var at moren hadde ikke penger. Hva gjorde de nå? Moren våget ikke å å ringe politet og heller ikke være hjemme så hun hadde reist til sin yngste sønn. Samtidig visste hun at sønnen ikke ønsket at hun skulle være der så lenge fordi han hadde en egen familie og de hadde hatt nok av søsterens bråk i leieligheten. Jeg hadde ingen råd å gi.

Jeg skulle ønske jeg hadde formelen som kan løse dette problemet der hvor en person som er i fare for å skade seg selv og andre. Hadde det bare vært å ta seg sammen for en rusmisbruker så hadde det jo ikke vært noen sak og hadde jeg kunne bestemme over et annet voksent menneske så hadde vi kunne løst saken, men sånn det jo ikke. Er det noen som har et tips eller kan dele egne erfaringer så skriv det her eller send det inn til meg ( rita@retretten.no). Kvinnen som ringte inn vil lese de forslag som kommer inn uten å gi seg til kjenne fordi hun er redd.

Daue av forstoppelse

Foto:uneventfulhorizon.blogspot.com

Uten veivisere
Jeg ser for meg det redde lille barnet som selv må finne ut av alt her i livet. Alene fordi dets omsorgspersoner har sitt å slite med. Det barnet tenker ut ,som er ment som en avlastning blir til det verre. I takt med at problemene i familien eskalerer, en far som forsvinner, en ny flytter inn og hvor en mor faller sammen og er ute av stand til å forsvare sine barn mot de farer som dukker opp, finner barnet rusen . Barnet jeg nå snakker om er under 10 år og forstår at det var det som var problemet og måtte bort så de andre kunne få ro. Og her starter alt. De neste 30 årene blir preget av rus og kriminalitet, innleggelser på rusinstitusjoner og ulike former for straffegjennomføringer. Ordinære fengselsopphold til §12. Hjemmene har vært alt fra barnevernsinstitusjoner, fosterforeldre, til leiligheter, hybler, hospits og til sist på gaten. Den enste fullførte skolegang ble gjennomført da en lengre dom ble sonet. All arbeidserfaringen er knyttet til kollektivopphold.

Flokkdyr
Det er ikke første gang jeg hører slike historier. Jeg har jo mye av det samme i min. Den fortvilelsen de uttrykker, ensomheten som ligger i det de forteller, er gjenkjennende. Alle forsøkene på å gjøre seg usynelig for å slippe unna bråk eller blikk som dreper, har mange fortalt meg om. Det å vite at du ikke er et ønsket og elsket barn gjør noe med deg. Å sitte igjen med en opplevelse av at det er du som skaper problemer overalt hvor du oppholder deg, svekker selvbildet. Aldri å få til noe på skolen eller bli valgt med i grupper og lag forsterker opplevelsen av at du er mindre verd som menneske. Det er da overlevelsesinstinktet kobles inn; hvor kan jeg føle meg som en av de andre, hvor får jeg venner, hvem vil være med meg eller hvordan skal jeg få fred i hode og kropp. Vi hjelpetrengende finner hverandre og støtter hverandre til å holde ut. Eller rettere sagt få tiden til å gå med noe som kan oppleves som meningsfullt. Det å slippe å kjenne gir mening, det å le med venner føles godt – det å være en av alle gir trygghet.

Den svakeste blir tatt
For noen år siden lyttet jeg til en ung mann med veldig lang dom. Det som ble sagt var knyttet opp til temaet sorg som jeg hadde i gruppen jeg ledet. Mannen som snakket var under 30 år og hadde sittet det meste av sin ungdomstid i fengsel. Han ga meg innsyn i en farlig gjengangerkriminell sine tanker. En tidlig søndagmorgen skulle han møte en av sine store narkotikakunder i en barnepark. Bilen han kom med var i millionklassen. Siden han kom rett fra fest hadde han på en Armanidress og Rolexklokke til noen hundre tusen. Mens han satt å ventet så han en far som var ute å lekte med sine 2 sønner. Den ene var 8-9 år. Dette synet hadde fått han til å tenke tilbake til den tiden da han selv var så liten. Da hadde han stort sett vært redd, rusa og på flukt. Moren var amfetaminmisbruker, faren satt i et europeisk fengsel og hele oppveksten hans hadde vært preget at mange voldelige stefedre som lærte han opp til å bli en god kriminell. Alle som satt der i gruppa så at bildet fremdeles gjorde han vondt. Han visket; det var ikke sånn det skulle være – jeg skulle ikke hatt det sånn. Mine egne barn slipper kanskje det fordi dem er i barnhjem. Men jeg vet jo ikke – jeg får ikke se dem. Og han spør meg så om det er sorg dette han føler nå.

Vi ser det vi vil se
Jeg får vite litt senere at han aldri hadde fortalt dette til noen, Ingen visste hva som foregikk hjemme hos han. Allerede i barnehagen ble han sett på som ADHD-barn. Det var her de første voldelige tendensene hans hadde vist seg. Både barn og voksne hadde holdt avstand fordi han var en jævelunge, som han selv uttrykte det. Moren var kjent som alenemor til han og en yngre søster. Det var ingen som mistenkte at hun var narkoman, og de gangene han hadde gått til barnehagen alene sammen med søsteren, hadde han sagt at mor var syk. Sannheten var at hun ikke maktet å gå ut fordi hun hadde angst eller at hun nylig var blitt slått av en stefar. Søsteren hans var ikke blitt narkoman , men psykiatrisk pasient og han mente det kom av at han ikke hadde tatt godt vare på henne da hun var liten. Under samtalen vi hadde gjentok han flere ganger at var det noe han angret på så var det at han hadde blitt narkoman. Ikke nok med at han var narkoman, men han hadde også blitt narkolanger da han vippet over til tenåring, derfor hadde han ikke hatt tid til å ta seg av sin søster. Moren derimot hadde han klart å gi hva hun trengte. Penger, amfetamin og piller. Det enste han var stolt av var at ingen stefar hadde fått slått søsteren. Før han selv hadde vært i stand til å slå dem ned hadde han tatt i mot salgene.

Å daue av forstoppelse
Vi snakker om at man kan daue av forstoppelse. Det å tie om det ødeleggende man vet er også en forstoppelse. Da er det ikke bare den med forstoppelsen som dør, men mange rundt som dør også – spesielt livet til små barn går tapt. Det fysiske livet er det som går sist, men det å ta livet i selve livet er en langsom og smertefull død jeg ikke unner noen å oppleve.

(denne personen sitter ikke i fengsel og den ble truffet under andre omstendigheter enn de jeg sier her)

Feil å skylde på narkotikapolitikken

I Romerikets Blad’s leder 23 mars kan man forstå det slik at jeg mener at norsk
narkotikapolitikk er feilslått og at jeg er for legalisering, derfor har
jeg behov for å komme med mine meninger. Slik jeg ser det så er ikke
overdosene et symptom på en mislykket kamp om å få et narkotikafritt
samfunn. Utfra mine erfaringer så er disse en konsekvens av at vi har
mislykkes totalt med å være tilstede for mennesker, i alle aldre, som
sliter. Vi har et samfunn som krever at man må være vellykket på alle
plan, at man har en psykisk, fysisk, mentalt og ikke minst materiell
styrke. De som rammers hardest er de som av ulike grunner faller utenfor.
Det kan være alt fra å ikke ha tilstedeværende omsorgspersoner eller av å
ha havnet tidlig i offentlige omsorgstiltak, til ikke å ha penger til å
følge opp aktiviteter som skolene legger opp til. Etter min mening så er
det ikke narkotikapolitikken vi har mislykkes med, men vi mislykkes med å
ha en helhetlig politikk som er menneskevennlig og et system som kan
hjelpe folk som ligger nede.

Jeg har ikke oversikt om alle som er for legalisering mener med at Norsk
narkotikapolitikk er feilslått. Ut fra mitt ståsted, som er i det
forebyggende perspektivet, så har den vært svært vellykket. De aller
fleste er redd for å bryte norsk lov og derfor holder de seg borte fra
miljøer som selger narkotika og det sparer mange for mye lidelser. Og det
er ikke bare den som har utviklet avhengigheten som rammes, men mange
mennesker rundt den avhengige. Spesielt barn rammes hardt når de må vokse
opp i hjem som preges av daglig rusmiddelbruk.

Ta vare på menneskene
Før vi går til det skrittet at vi åpner opp for flere rusmidler i
samfunnet vårt bør vi nok se på hvordan vi kan hjelpe folk så de kan
slippe å bruke rusmidler på en slik måte at de skaper problemer. Vi bør se
nøye på hvordan vi tar vare menneske i landet vårt. Det er også viktig å
se på det systemet som gjør at barnehage – og skoleansatte ikke tar grep
når de ser barn som faller utenfor. Og hva som er årsaken til at
personalet ikke orker alt ubehaget som følger det å sende en
bekymringsmelding til barnvernet. Hvorfor barna ofte går tapene ut i
barnevernssaker. Hva samfunnet vårt egentlig sparer på å la barn, unge og
psykisk syke vente i månedsvis før de hjelpes. Og ikke minst så må vi gå
integreringspolitikken nøyere i sømmene.

Vi må finne årsaken
Jeg ser på rusmisbruk er et symptom på at et menneske sliter og har det
vondt og da må vi finne ut hva som er årsaken. Det blir feil å bruke syke
mennesker som et argument i legaliseringsdebatten og helt feil å mene at
overdoser har sin årsak i en feilslått narkotikapolitikk.

Min søster døde ikke på grunn av manglende tilgjengelighet, men fordi hun fikk tak i det hun selv følte hun trengte. Den siste dosen hun tok gjorde at alle organene hennes kolapset etter å ha inntatt opiater mange år. Jeg kan ikke se at en dose Heroin gitt av legen fremfor den hun hadde ordnet selv kunne ha gjort en forskjell. I og med at jeg arbeider 4 dager i uken med gjenganger i Oslo fengsel så er jeg helt for at man skal tilby annet enn straff til de som har utviklet en avhengighet til rusmidler.

Jorden kan du inte göra om…

Dette har vært en uke med fryktelig mange inntrykk. Jeg har vært glad, trist, redd og utrolig ensom. Mitt høyeste ønske var at jeg kunne gjort alle rundt meg glade og lykkelige. Spesielt alle dem som jeg trodde sto nær meg. Men sånn er det ikke. Mange av de jeg trodde skulle glede seg med meg, og som sammen med oss som følte at Scheiblers hederspris var en heder til oss alle, vist meg kun sin likegyldighet.

Den gleden jeg har kjent på kommer av at noen har sett alt arbeid som blir gjort i Retretten. Som har forstått hvor mye tid og krefter som har gått med for at vi skulle komme hit. Ikke minst fordi mine forutsetninger for å kunne klare det har ikke vært de beste. Nå vil disse hjelpe så vi kan sikres. Det som også har gitt glede er at media har fulgt opp og bidratt med å spre HÅPET ut til de som sliter. Men som med alt annet så har ting en bakside. Noen fikk HÅP andre ble såret.

Når ting har stormet som verst rundt meg i det siste så har jeg kjent gufset av ensomhetfølelsen som nesten tok livet av meg for noen år siden. Smerten ved å stå på utsiden har til tider slått inn med voldsom kraft. I løpet av sekunder kunne jeg føle at det var noe som gikk i stykker inne i meg – igjen. Nettene ble fylt av en lengsel etter å bli trøstet . Trøstet av dem som kjente hele min forhistorie og som ville meg godt i dag. Jeg drømte om at disse kunne ha vært der og gjort meg hel igjen. Men de er døde. Det å finne metoder som skulle hjelpe meg kunne til tider virke umulig.

Kjære lille fugl
…Du har slitt deg til en totalrevisjon med mange dimensjoner. Det er ikke ofte jeg kan si det om noen. Du er ikke som en regissert kopi – du har omprogrammert deg selv, med et tydelig ønske til noe så sjeldent som sosial og menneskelig solidaritet. Jeg sender deg mitt favoritt dikt:

Jorden kan du inte göra om

Jorden kan du inte göra om.
Stilla din häftiga själ!
Endast en sak kan du göra:
en annan människa väl.

Men detta är redan så mycket
att själva stjärnorna ler.
En hungrande människa mindre
betyder en broder mer.»
Stig Dagerman

Midt i det mørkeste fant jeg et sammenbrettet brev fra 1999 i en skuff, fra en som har kjent meg fra jeg var et lite barn. Trøsten kom via et brev – et 13 år gammelt brev. Med ett fikk jeg tilbake fokuset der det må være for meg. Rusen og rusmisbruk har nesten tatt livet av meg og derfor kan jeg godt la jobben med å hjelpe de som sliter, av og til gjøre meg litt vondt. Jeg kan ikke forvente noe av noen, jeg kan heller ikke tro at jeg kan ikke gjøre alle glade og lykkelig. Men jeg skal gjøre mitt for at de som kommer til Retretten skal slippe å føle seg alene i kampen mot sine indre og ytre demoner. De som kan gjøre veien mot det rusfrie livet vanskelig.

Sender en stor takk til de levende som hjelper meg så jeg kan leve det livet som betyr noe for meg. Takker for at dere gir meg styrke til å holde fokus på det som er verd å ha fokus på

Det er en tid for alt og sorgen har sin

Det er ikke første gang jeg har det sånn. Jeg mest lyst til å skrike ut om alt jeg har på hjerte. Det er så mye jeg ville ha sagt, men jeg orker ikke. Mye jeg skulle ha gjort, men jeg har ikke kreftene nå. Tankene farer hit og dit, men jeg får ikke helt taket på noen av dem. En ting har vært å miste noen jeg er glad i ved en fysisk død, noe annet er å miste mennesker og løsninger jeg har trodd på. Dessverre så er det jo ikke sånn at det bare er en aktiv rusmisbrukende person som har dratt meg ut og inn av håpet om at ting er på rett vei. Kjære, kjære søstra mi, du som jeg aldri fikk muligheten til å bli ordentlig kjent med fordi rusen sto i veien for oss. Vi forsøkte, men vi lykkes aldri. Du viste ved flere anledninger at ting var på god vei, men det holdt ikke så lenge avgangen. Alt hva du gjorde i rusens galskap kunne jeg forholde meg til fordi du alltid var ærlig mot meg og sa det som det var. Uansett hva du gjorde ga det meg aldri opplevelse av svik. Den er det mange andre som har gitt meg. Lenge før du døde hadde jeg mistet så mye av gleden min på grunn av mange smertefulle erfaringer. Jeg ble bare mer og mer redd. Gikk hele tiden å tenke på hva som kanskje kunne bli det neste. Av hvem og hvordan skulle neste slag komme som kunne ramme meg. Det vanskeligste med alt var at slagene ikke var fysiske eller gitt av fiender. Du var aldri med i disse slitsomme tankene. Slaget kom og det rammet hardt – denne gangen var det at du forlot oss.

Kunnskap gir smerte sies det, men kunnskapsløshet kan drepe. Jeg kunne ha vært spart for mye om jeg ikke gjennomskuet en god del det som skjer både her og der, men dessverre så tror jeg at jeg gjør det. Uansett så smerter det jeg forstår av det jeg får høre om. Livet er sterkt og skjørt på samme gang. Det kan være slitsomt å være menneske til tider for alle, men tyngre er det for oss som står for det meste alene og har våre egne dype sjelelige sår. Derfor så gjør det meg vondt når jeg ser og hører at noen jakter på bagateller bare for å sverte og ødelegge det lille som kanskje kan bidra med noe for dem som sliter. For alle dem som kjente ditt liv og dine kamper vet at mye av det du opplevde var et resultat av kunnskapsløshet og indre stridigheter mellom de ulike hjelperne du oppsøkte.

Det er en tid for alt og sorgen har sin. Den er forferdelig tappende uansett hva som har utløste den. Men, igjen skal jeg reise meg. Det noe og noen som vil hjelpe å løfte meg opp igjen. Jeg har fått en del erfaringer som gjør at jeg i dag vet at det som kan føles som en undergang blir en redning til slutt. Deg, min egen kjære søster, kunne jeg ikke hjelpe, men hver dag får jeg små vink som forteller meg at jeg er på en vei jeg skal fortsette på. Hver dag møter jeg på de med håpstomme øyene som knapt nok ser meg når vi er i samme rom, og andre med sorgfulle som søker etter trøst . I tillegg til disse får jeg høre og se mange av dem som engang kom med tunge byrder og som i dag har fått et liv de trives med. Jeg må ikke la noe ødelegge for de ønsker og mål jeg hadde da jeg startet Retretten. Jeg må gjøre det som kreves for å finne tilbake til roen jeg trenger i livet mitt. Jeg må holde fast for kreftene skal komme tilbake. Jeg vet de kommer tilbake.

Du klarte ikke nyttegjøre deg av den hjelpen Retretten har å tilby, men jeg vet at du ville at andre skulle bli kjent med oss og prøve på det du selv ikke maktet. Ingen menneske kan gi et annet livet, men vi kan alle gjøre vårt for legge ting til rette for at det livet som er skal bli godt. Jeg skal gjøre mitt sammen med Mona og de andre gode medarbeiderne som finnes i Retretten og i rusfeltet forøvrig , slik at færre skal få den samme utgang av livet som du fikk. Hvil i fred min kjære Hege

Bør vi stille noen andre spørsmål enn de vi alt har stilt?

Utfra min faktakunnskap, hverdag og verden så blir det feil å fortsette å la syke mennesker være et bilde på en mislykket og feilslått narkotikapolitikk og handle deretter. Det blir helt feil når politikere profitterer på dette og sier at de skal arbeide for å åpne opp for økt tilgjengenlighet av de stoffene disse menneskene er blitt sykere av.

Politikere vil oss vel
Jeg går utfra at politikere vil oss vel og at de mener at bare stoffene blir legalisert eller foreskrevet av en lege så blir de fleste problemer borte. Hvilke av alle problemer som blir borte er jeg litt usikker på, men for de psykiske, fysiske og sosiale endres nok ingenting på lang sikt. Hadde det vært sånn at hjernen var skrudd sammen slik at den forsto forskjellen på legalt og illegalt rusmiddel, så kunne vi bruke legaliseringen og legeordninering som virkemiddel på å løse problemene rusmidler skaper. ”Hasj og Heroin som er kjøpt på ”Narkoteket” blir man ikke avhengige av, og det bidrar heller ikke til at livet kjøres rett i grøfta om man skulle være så uheldig å bli avhengig av det” Men slik er det dessverre ikke. Hjernen spør ikke hvor og hvordan man har kjøpt rusmidlet. Den gjenkjenner hva midlene med ruspotensiale gjør med hode og følelseslivet. Det som gir velbehag og gode følelser er det vi vil søke etter gang på gang. Spesielt om livet føles tungt og vondt. Alle midler med ruspotensiale, legale eller illegale, vil alltid forstyrre hjernens samordningsfunksjon hvilket igjen leder til blant annet dårlig resoneringsevne, nedsatt koordinering og hukommelse, noe som igjen fører til at vi blir ute av stand til å ta gode valg for livet vårt.Dessuten så skaper rusmidlener problemer for hormonsystem noe som igjen gir konsekvenser for immunforsvaret vårt.

Heroin og hasj
Nå står vi ved en skillevei – det skal vurderes om det skal åpnes for heroinbasert behandling for de mest utslåtte og legalisering av hasj så vi reduserer negative konsekvenser for de unge. Heroinbehandlingen er for dem som indirekte har fått diagnosen behandlingsresistente – ikke behandlingsbare. Disse mener man ikke har kunnet nyttegjøre seg rusfri- eller annen legemiddelassistert behandling. MEN, har disse pasientene vært nøye utredet før man valgte behandlingsinstitusjon som hadde et innhold som ville hjelpe den aktuelle pasient? Var ting lagt til rette etter endt institusjoneopphold for at personen skulle klare å holde seg rusfri?

Hjelp i forhold til behov?
Utfra mitt ståsted så ser jeg at alkohol, piller og narkotikamisbruk bare er et symptom, og i den forbindelse lurer jeg på noe. Hvem gransker hva som var problemet den første gangen de nevnte her var i kontakt med det offentlige hjelpeapparat, barnevern, sosialen, DPS, rusinst. fengsel mm.,behandling og den neste og den neste og neste…? Hvem har sjekket om innholdet i det som man i dag definerer som «en behandling som ikke førte fram», var en god behandling i forhold til personens behov?

Gjengangere
Nå er det ikke uvanlig at en alkohol– og rusmiddelavhengig har vært igjennom programmet ved en institusjon mer enn én gang. Blir dette tatt med i vurderingen når man mener at x-antall rusfri- eller medikamentelle behandlinger ikke har ført fram? Og i så fall, hvorfor er personen sendt til samme plass flere ganger når man visste at det ikke ledet til bedring? Og til sist, hvordan forberedte og gjennomførte man rehabiliteringen etter endt institusjonsopphold? Ble disse menneskene egentlig gitt en reell sjanse til å bli restituert?

Tilgjengelighet
Hva har det nevnte med narkotikapolitikken å gjøre? Det var ikke manglende tilgjengelighet til alkohol og rusmidler som var årsaken til at noen fikk et alkohol– og rusrelatert problem, det var tilgjengeligheten som bidro til det. Hvordan kan man da mene at man med økt tilgjengelighet skal lede til bedring for dem som allerede har utviklet et rusmiddelproblem eller til mennesker som er i risikogruppen for å få et? Resultatet av heroinbasert behandling vil jo kun fortsatt bli en kamp mot abstinensene som igjen leder til mer bruk og økte doser for de fleste går jeg utfra. Fordi det er hva som er dynamikken i avhengigheten. Og de unge vil jo få mer av et stoff som påvirker hjernen. Heroinavhengige vil slippe smerte og de unge vil slippe anmerkninger som kan ødelegge deres fremtidge yrkesvalg, men jeg ser ikke andre ting det vil hjelpe på.

Nye spørsmål er nødvendig
Det å legge skylden på narkotikapolitikken for at vi har syke mennesker blir for enkelt. Ja rett og slett farlig. Slik jeg ser det vil det å legge skyld/ansvar på politikken bare være en enkel fremgangsmåte for å få slutt på en vanskelig diskusjon – men dette vil jo ikke på noen måte hjelpe mennesker som lider. Vi må få en bredere diskusjon på dette feltet og flere spørsmål enn den vi har i dag. Vi ha hele mennesket med oss inn i diskusjonen. Livet handler om noe mer enn bare å slippe unna abstinenser, ubehagsfølelser og rent rulleblad. Vi bør vel stille spørsmål som kan gavne livet?

Leve livet – ikke bare eksistere
Hele livet handler om å lære, trene og mestre, for så å kunne ta ansvar for sitt eget liv og sin egen hverdag. Ansvaret må ledes tilbake dit det hører hjemme, hos personen selv – og personen må få den hjelpen som er nødvendig for selv å kunne ta dette ansvaret. Ansvar gir frihet til å velge hva man vil – avhengigheten til rusmidler vil alltid stå som hinder for de gode valg. Valg som gir livet en god mening.

Hva skal vi gjøre med innsatte som ønsker å rehabiliteres ?

Utdrag fra evalueringen til de innsatte etter kortkurset av ANTA som vi har kalt; KORTinnPÅ.

Det var syv godt motiverte gjengangere i Oslo fengsel som deltok på dette ukeskurset. Disse 7 har fulgt vårt motiveringskurs , VeiValget, noen måneder, 2 dager i uken. Alle syv har svart mer eller mindre likt. De synes kurset var svært lærerikt, de opplevde at de hadde fått mange bekreftelser og de ville fortsette å fordype seg i temaene. De likte settingen med at jeg som foreleser hadde mer enn bare en formell kompetanse. Samlet sett så var alt veldig positivt. Tungt og slitsomt, men positivt. De mente at de nå forsto bedre hva som lå i det å ta ansvar for eget liv. Samtlige ga utrykk for at de synes det var trist at de ikke hadde fått denne innsikten for flere år siden. Alle hadde vært i det offentlige omsorgsapparatet, noen fra de var små og alle hadde vært innom rusinstitusjoner og enkelte hadde vært i psykiatrien. Den sorgen de uttrykker er en sorg jeg selv kjenner godt igjen.

Jeg vil dele med dere 2 av de som har skrevet noe utfyllende under ” Egne kommentarer” på evalueringsskjemaet.

Den første er en godt voksen mann som har vært ut og inn av alt fra barnevernsinstitusjoner, psykiatrien, rusinstitusjoner til nå å være en gjenganger i fengsl. Denne gangen som tidligere sitter han på en lengre dom. Jeg har snakket med han igjennom mange år, men har aldri blitt kjent med den personen han er bakom den store ”torpedomasken” (han er ingen torpedo, men kan lett bli stemplet som det utfra utseende). Det er en av de mest omtenksomme, reflekterte og rettskafne jeg har møtt. Dessverre så har ikke den siden fått mulighet til å vise seg fordi han aldri har blitt møtt på en slik måte som kunne ha hjulpet han. Jeg har behov for å si at ingen av mennene i vår gruppe fremstiller seg som ofre eller uskyldige.

” Jeg hadde ikke noen forventninger til dette kurset og det har noe med mine tidligere erfaringer. Men jeg sitter nå igjen med en veldig positiv opplevelse av det hele. Det er mange av temaene som jeg vil ta med meg videre i livet, og jobbe mer målretta med, steg for steg. Hovedgrunnen til at jeg har fått en positiv opplevelse av dette kurset tror jeg ligger i at når jeg har lytta på hva Rita har sagt, forstår jeg hva hun snakker om og hun forstår også hva jeg sier til henne. Med mine erfaringer er dette første gang i mitt liv hvor noen forstår min frustrasjon over hvor vanskelig det er å være helt ærlig på ting når man ikke får noe forståelse tilbake. Så til slutt må jeg få lov å takke deg Rita for et veldig godt kurs og du skal vite at dette har vært et vendepunkt for meg i positiv retning. Tusen takk.”

Jeg forsto veldig godt hva han snakket om. Det å ikke kunne sette ord på det du trenger hjelp til er en fortvilende situasjon å være i. Det å ikke forstå betydningen av ordene og hva de rommer når man er i samtale med hjelpeapparatet er grusomt. Som jeg sa til han: Dette er ikke en medfødt kunnskap og når ingen har lært oss det så er det heller ingen kunnskap vi kan ha. Gruppen delte mange ting rundt akkurat det med å ikke forstå hverken vedtak eller innholdet dommeravsigelser. Veien videre for han er ikke fult så ensom som den var på mandag. Og han har en større forståelse av hva som ligger i utsagnet: Du har selv ansvar. Så lenge vi kan så skal vi være der, den saken er klar. Han fortjener så mye mer enn hva han har fått hittil i livet. Det fortjener også kona og barnet hans.

Den neste var en flink liten gutt inntil ansvaret ble større enn hva han som barn kunne makte å handtere. Han klarte seg sånn utenfra sett greit frem til slutten av tenårene, men da det revnet gikk alt galt. Det ble noen grusomme konsekvenser. Både for han, hans familie og andre rundt han. Mannen over brukte narkotika og han her brukte for det meste alkohol. Han har mange forsøk på å komme seg ut av både alkoholmisbruk og sine psykiske problemer, men han fikk det ikke til. Nå kan det hende han må sitte mange år i fengsel. Og da mener jeg veldig mange år. Igjennom dette kurset og de foregående ukene han har vært hos oss har han fått tilbake håpet og troen på at han en dag skal få det godt med seg selv, sin familie og at han nå har en mulighet til å bli kjent med barnet sitt.

” Jeg vil takk dere alle for den fineste uka jeg har hatt så langt i Oslo fengsel, som er noen år nå. Jeg er så glad for at jeg begynte i Retretten. Dere er så fine mennesker. Og dere er alle forbilder for meg. Jeg føler litt som vi er en familie, og det gir meg utrolig mye. Jeg har ikke på 10 år vært så klar som nå til å for å forandre livet mitt til noe positivt. Retretten drar meg i riktig retning, og nå er det bare opp til meg selv. Rita du er det av de mest fantastiske menneske jeg har møtt i hele mitt liv. Du gir av hele ditt hjerte, og det gjør det mye lettere for meg å åpne meg. Du snakker rett fra leveren, og du vet hva du prater om. Så mye kunnskap du sitter med er jo helt sykt. Dette ANTA-kurset gikk over alle mine forventninger. For første gangen er jeg stolt av meg selv for at jeg selv prøver å forandre livet mitt.
Jeg ser bare hele tiden at Retretten vet hva de snakker om, dere alle har jo vært der før. Det gjør alt så mye mer interessant. Jeg har sagt det før og sier det igjen. Dere i Retretten gjør en viktig jobb. Dere hjelper oss i fengselet og dere følger oss opp den dagen vi blir løslatt. At det finnes så utrolig gode mennesker gjør meg så lykkelig. Jeg er blitt glad i dere alle. Dere er ett av de verktøyene jeg trenger i livet for å lykkes. Og ved å lykkes mener jeg å være RUSFRI. Jeg bare ser hvor glade min familie er over at jeg får hjelp her inne for mine rusproblemer.
Jeg vil bare takke for en kjempeuke. Gleder meg til nye stunder sammen. Tusen takk Rita for alt du gir meg. Jeg er sååååååååååå takknemlig. Dere i Retretten er mine forbilder. Glad jeg har møtt dere og gleder meg til tiden fremover. Glad i deg”

Nå har jeg ikke noe behov for å fremheve meg selv eller Retretten, men jeg håper at dere som leser dette forstår verdien av å benytte brukererfaring i kombinasjon med den formelle kompetanse. At dere som sitter i posisjoner som kan gjøre en forskjell for dem som lider benytter dere av alt som kan hjelpe. Brukerrepresentanter kan bidra med mye, men vi har begrensense ressurser og kan ikke følge noen helt til mål alene. Det er viktig at vi jobber sammen- for mennesker som ber om hjelp og ikke minst alle de som trenger hjelpe fra ulike tjenesteytre. De har som oftest lidd lenge og mer enn nok. Vi har i denne uken fått være med 7 som ønsker rehabilitering, hvor skal de gå videre? Hvem med makt og myndighet vil lytte til dem slik at de kan få den hjelp de selv gir utrykk for at de trenger? Hjelp meg i å finne dem er dere snill!

I disse engletider…

Jeg ser henne for meg. En vakker ung kvinne. Hun var over 170 cm høy og slank. Veldig slank. Hun var urolig. Hun så seg rundt i det lille rommet jeg hadde. Jeg så ikke øynene fra der jeg satt, men jeg fornemmet at de flakket hit og dit. Jeg fikk en mistanke om at hun egentlig ikke ville snakke med meg, At hun bare ville videre. Da hun satte seg på stolen foran meg og la det ene benet over det andre så jeg hvor tynn hun var. Låret var ikke tykkere enn leggen min. Øynene var som sunket inn i hode og brunkremen klarte ikke å skjule de mørke ringene under dem. Det så ut som om kinnbena stakk ut i ansiktet hennes. Men allikevel var hun vakker.

Faren hadde tatt kontakt med meg. Han ville at jeg skulle hjelpe datteren. De hadde forsøkt alt, men ingenting så til å nyttet. Moren hadde fått en mistanke om at hun kanskje brukte narkotika. De var usikre, men hun ble bare tynnere og tynnere, merkeligere og merkligere og var ikke til å kjenne igjen, fortalte han meg. Han var villig til å betale hva som helst bare datteren fikk hjelp. Han var villig til å betale, men han hadde ingen mulighet til å komme ned sammen med henne til første samtale.Moren var i utlandet annen familie var det heller ikke som kunne komme med henne.

Hun hadde på seg en joggesko, mørkbrun velurbuske og velurhettejakke. Hetten var foret med et silkeaktig stoff. Under hadde hun en hvit t-shirt med rund hals. Det var en jaget, ensom sjel som satt der hos meg. En ung kvinne som ikke hadde noen rusproblem, men slet med anorexi. Hun opplevde ikke selv at hun hadde noen problem. Alt var greit. Da hun så jeg hadde en vekt ville hun veie seg. Hun tok av seg sko og jakke. Jeg hadde lagt merke til hårveksten i ansiktet hennes. Det var som et tett dunlag. På armene kunne jeg se at hun også hadde veldig mye hår. Hva hun veide fikk jeg aldri vite. Det var lett å forstå at hun ikke ville ha noen samtale så jeg tilbød akupunktur. Noe hun sa ja til. Hun så nok med at det var en fin måte å slippe unna samtalen på.

Hun følte nok ro og kom noen ganger å fikk akupunktur. Jeg oppmuntret henne til å oppsøke en samtalepartner innenfor det offentlige, men det ville hun ikke. Hun hadde ingen problem. En dag kom hun gledestålende og fortalte at hun skulle puste seg tilbake til tidligere liv så hun kunne rydde i karma. Kvinnen hun hadde funnet frem til hadde gitt henne noen øvelser, østerlandske riter, som hun skulle ta om morgenen før frokost. I tillegg hadde hun fått en diett; hun skulle spise noen sprir som skulle spire i det vestre hjørne på kjøkkenet i 48 timer. Og disse spirene var å finne i en butikk på Grünerløkka. Som den anotekrikeren hun var så tok hun ingen buss eller trikk, hun gikk – fra Frogner. Alt dette var som å gi dop til en narkoman. Alt som kunne konsumere hennes tid var hjertelig velkomment. Jeg så henne aldri mer. Jeg vet ikke om hun lever.

Diskusjonene om tidligere liv har jeg sittet midt i en gang før mitt møte med anorektikeren. På skolen da jeg utdannet meg til akupunktør. En av elevene der kom en dag gråtende på skolen, hennes barndomsvenninne hadde tatt sitt eget liv. Siden det var barndomsvenninne så kunne det ikke ha vært gamle jenta, tenkte jeg. En av de mest dominante elevene slang ut av at dette var gammel karma som skulle vært gjort opp i dette liv, men nå måtte hun fortsette jobben i sitt neste. En annen kvinne fulgte opp med at det å stikke av nå ville bare forlenge prosessen. Dette hadde ikke jeg hørt om før så jeg fulgte litt med uten og helt forstå at noen kunne tro på slikt. Hun som hadde mistet venninnen sin ble veldig fortvilet. Der satt klasses ”guru” en egosentrisk godt voksen mann og en ung kvinne og messet om hva hun kanskje hadde vært i tidligere liv siden hun hadde hatt så tungt at hun valgte selvmord som en pause. Venninnen fortalte at den stakkars jente hadde ikke gjort annet galt enn å bli født inn i vanskelige kår. Diskusjonparet forklarte at vi alle valgte våre foreldre utfra hvilke prøvelser vi måtte igjennom for å betale tilbake det vi hadde gjort galt i tidligere liv. Dette utviklet seg til en smertefull seanse. Kvinnen forklarte og forsvarte sin venninne med nebb og klør. Jenta som hadde forlatt livet hadde opplevd et liv med misbruk på alle tenkelige måter og hadde endt opp som narkoman i tidlig tenårene. Og nå satt kvinnen med en fryktelig skyldfølelse fordi hun ikke hadde klart å forhindre dette selvmordet.

Det var et fortvilet syn og se min med-student sitte mellom to mennesker som antageligvis hadde fått litt kjeft i barndommen og kjent på en ungdomskjærlighetssorg. Tilslutt ble det så ille at jeg ikke visste hva hun gråt for – tapet av venninnen eller av en desperasjon for å få disse til å slutte med slikt snakk. Jeg fikk det fryktelig vondt, kjente av det svimlet helt. Skulle disse jobbe med mennesker som trengte hjelp tenkte jeg. Da hun til slutt hørtes hysterisk ut og sa: dere kan jo ikke si at noen velger seg slike foreldre. En far som misbruker henne seksuelt fra hun var et lite barn og en mor som er ute avstand til å forsvare henne. Ingen kan velge slike foreldre skrek hun. Læreren vår hadde kommet inn og deltok i diskusjonen – han støttet det tidligerelivsynet. Da ble det nok for meg. Jeg var der,jeg kunne forsvare meg og meg skulle de svare. Jeg reiste meg opp og delte i kortversjon av min historie og spurte dem hva de mente om meg som kunne ha valgt meg inn i et slikt liv. Hvilket liv hadde jeg hatt tidligere som fortjente noe slikt. Det ble stille.

Men den som aldri forlater mitt hode er den unge kvinnen som sto ved gravens rand. Vi vet at de som får en enrom hårvekst på kroppen ikke har så mye forsvar igjen. Ble hun reddet av å rydde opp i tidligere liv, gjøre øvelser hentet fra et fremmed land eller spise noen spirer som har grodd under spesielle forhold i en nøyaktig tidsperiode? Eller kom det noe annet i hennes vei som hjalp henne? Og nå stiller jeg meg spørsålet: Vil noen hardt skadeskutte sjeler la seg repareres i møte med sine overjordiske engler ? I mitt hode blir dette en selskapslek, slikt vi kan holde på med i lystige lag, men langt borte fra mennesker i dyp sjelelig nød.

Maktesløs

En ny melding om et dødsfall. En ung jente døde under et epileptisk anfall. En epilepsi som ble en følge etter en overdose GHB. Ikke fordi hun hadde utviklet noen avhengighet, men av noe som kan ansees for en ungdomsflørt med rusmidler. Hva kan vi gjøre? (foreldrene ønsker at jeg forteller dette)

Nå sitter det en mor, far, søsken, besteforeldre og venner igjen i dyp sorg. Med en gnagende tvil om at de kanskje kunne ha gjort noe for å forhindret dette. Hva kunne de ha gjort?

Det å snakke med pårørende berører meg dypt inn i hjerte. Fortvilelsen, desperasjonen, sorgen og ikke minst skyldfølelsen de bærer gjør meg vondt. Hva kan jeg – lille meg gi dem av lindring? Hva kan jeg gjøre? Det eneste jeg kan er å gi av min tid så de kan få tømme seg for noe av alle de vonde tankene og følelsene de har.

Andre meldiger jeg har fryktet har også tikket inn. Et nytt år følger etter jule -og nyttårfeiringer. I år som tidligere så har ikke alle har kommet like godt ut av dem. Det er tungt å høre om de jeg så i fjor, som jeg så kjempet seg igjennom tunge stunder, som hadde tillit nok til oss slik at vi kunne være med å mobilisere håp og tro på bedre dager når det stormet som verst inne i dem. Nå er noen ute å sliter igjen. Deres pårørende er atter satt beredskapsmodus. Alle døgnets våkne timer går med på å være redd. Jeg kjenner det i kroppen når jeg får høre om hvordan barn og ektefeller kryper lags veggene for ikke å vekke demonen som raser i en aktiv alkohol -og narkotikamisbruker. Ser for meg de fortvilede foreldre som kjemper for at deres barn – som er godt voksne – ikke skal miste det lille som måtte være igjen. Hva kan vi gjøre – hva kan jeg gjøre?

Det jeg skal gjøre er fortsatt jobbe for å holde Retretten åpen slik at de som trenger litt støtte på veien ikke skal føle seg ensomme og overlatt til seg selv. Det er hva jeg kan gjøre!