Det er en tid for alt og sorgen har sin

Det er ikke første gang jeg har det sånn. Jeg mest lyst til å skrike ut om alt jeg har på hjerte. Det er så mye jeg ville ha sagt, men jeg orker ikke. Mye jeg skulle ha gjort, men jeg har ikke kreftene nå. Tankene farer hit og dit, men jeg får ikke helt taket på noen av dem. En ting har vært å miste noen jeg er glad i ved en fysisk død, noe annet er å miste mennesker og løsninger jeg har trodd på. Dessverre så er det jo ikke sånn at det bare er en aktiv rusmisbrukende person som har dratt meg ut og inn av håpet om at ting er på rett vei. Kjære, kjære søstra mi, du som jeg aldri fikk muligheten til å bli ordentlig kjent med fordi rusen sto i veien for oss. Vi forsøkte, men vi lykkes aldri. Du viste ved flere anledninger at ting var på god vei, men det holdt ikke så lenge avgangen. Alt hva du gjorde i rusens galskap kunne jeg forholde meg til fordi du alltid var ærlig mot meg og sa det som det var. Uansett hva du gjorde ga det meg aldri opplevelse av svik. Den er det mange andre som har gitt meg. Lenge før du døde hadde jeg mistet så mye av gleden min på grunn av mange smertefulle erfaringer. Jeg ble bare mer og mer redd. Gikk hele tiden å tenke på hva som kanskje kunne bli det neste. Av hvem og hvordan skulle neste slag komme som kunne ramme meg. Det vanskeligste med alt var at slagene ikke var fysiske eller gitt av fiender. Du var aldri med i disse slitsomme tankene. Slaget kom og det rammet hardt – denne gangen var det at du forlot oss.

Kunnskap gir smerte sies det, men kunnskapsløshet kan drepe. Jeg kunne ha vært spart for mye om jeg ikke gjennomskuet en god del det som skjer både her og der, men dessverre så tror jeg at jeg gjør det. Uansett så smerter det jeg forstår av det jeg får høre om. Livet er sterkt og skjørt på samme gang. Det kan være slitsomt å være menneske til tider for alle, men tyngre er det for oss som står for det meste alene og har våre egne dype sjelelige sår. Derfor så gjør det meg vondt når jeg ser og hører at noen jakter på bagateller bare for å sverte og ødelegge det lille som kanskje kan bidra med noe for dem som sliter. For alle dem som kjente ditt liv og dine kamper vet at mye av det du opplevde var et resultat av kunnskapsløshet og indre stridigheter mellom de ulike hjelperne du oppsøkte.

Det er en tid for alt og sorgen har sin. Den er forferdelig tappende uansett hva som har utløste den. Men, igjen skal jeg reise meg. Det noe og noen som vil hjelpe å løfte meg opp igjen. Jeg har fått en del erfaringer som gjør at jeg i dag vet at det som kan føles som en undergang blir en redning til slutt. Deg, min egen kjære søster, kunne jeg ikke hjelpe, men hver dag får jeg små vink som forteller meg at jeg er på en vei jeg skal fortsette på. Hver dag møter jeg på de med håpstomme øyene som knapt nok ser meg når vi er i samme rom, og andre med sorgfulle som søker etter trøst . I tillegg til disse får jeg høre og se mange av dem som engang kom med tunge byrder og som i dag har fått et liv de trives med. Jeg må ikke la noe ødelegge for de ønsker og mål jeg hadde da jeg startet Retretten. Jeg må gjøre det som kreves for å finne tilbake til roen jeg trenger i livet mitt. Jeg må holde fast for kreftene skal komme tilbake. Jeg vet de kommer tilbake.

Du klarte ikke nyttegjøre deg av den hjelpen Retretten har å tilby, men jeg vet at du ville at andre skulle bli kjent med oss og prøve på det du selv ikke maktet. Ingen menneske kan gi et annet livet, men vi kan alle gjøre vårt for legge ting til rette for at det livet som er skal bli godt. Jeg skal gjøre mitt sammen med Mona og de andre gode medarbeiderne som finnes i Retretten og i rusfeltet forøvrig , slik at færre skal få den samme utgang av livet som du fikk. Hvil i fred min kjære Hege

Bør vi stille noen andre spørsmål enn de vi alt har stilt?

Utfra min faktakunnskap, hverdag og verden så blir det feil å fortsette å la syke mennesker være et bilde på en mislykket og feilslått narkotikapolitikk og handle deretter. Det blir helt feil når politikere profitterer på dette og sier at de skal arbeide for å åpne opp for økt tilgjengenlighet av de stoffene disse menneskene er blitt sykere av.

Politikere vil oss vel
Jeg går utfra at politikere vil oss vel og at de mener at bare stoffene blir legalisert eller foreskrevet av en lege så blir de fleste problemer borte. Hvilke av alle problemer som blir borte er jeg litt usikker på, men for de psykiske, fysiske og sosiale endres nok ingenting på lang sikt. Hadde det vært sånn at hjernen var skrudd sammen slik at den forsto forskjellen på legalt og illegalt rusmiddel, så kunne vi bruke legaliseringen og legeordninering som virkemiddel på å løse problemene rusmidler skaper. ”Hasj og Heroin som er kjøpt på ”Narkoteket” blir man ikke avhengige av, og det bidrar heller ikke til at livet kjøres rett i grøfta om man skulle være så uheldig å bli avhengig av det” Men slik er det dessverre ikke. Hjernen spør ikke hvor og hvordan man har kjøpt rusmidlet. Den gjenkjenner hva midlene med ruspotensiale gjør med hode og følelseslivet. Det som gir velbehag og gode følelser er det vi vil søke etter gang på gang. Spesielt om livet føles tungt og vondt. Alle midler med ruspotensiale, legale eller illegale, vil alltid forstyrre hjernens samordningsfunksjon hvilket igjen leder til blant annet dårlig resoneringsevne, nedsatt koordinering og hukommelse, noe som igjen fører til at vi blir ute av stand til å ta gode valg for livet vårt.Dessuten så skaper rusmidlener problemer for hormonsystem noe som igjen gir konsekvenser for immunforsvaret vårt.

Heroin og hasj
Nå står vi ved en skillevei – det skal vurderes om det skal åpnes for heroinbasert behandling for de mest utslåtte og legalisering av hasj så vi reduserer negative konsekvenser for de unge. Heroinbehandlingen er for dem som indirekte har fått diagnosen behandlingsresistente – ikke behandlingsbare. Disse mener man ikke har kunnet nyttegjøre seg rusfri- eller annen legemiddelassistert behandling. MEN, har disse pasientene vært nøye utredet før man valgte behandlingsinstitusjon som hadde et innhold som ville hjelpe den aktuelle pasient? Var ting lagt til rette etter endt institusjoneopphold for at personen skulle klare å holde seg rusfri?

Hjelp i forhold til behov?
Utfra mitt ståsted så ser jeg at alkohol, piller og narkotikamisbruk bare er et symptom, og i den forbindelse lurer jeg på noe. Hvem gransker hva som var problemet den første gangen de nevnte her var i kontakt med det offentlige hjelpeapparat, barnevern, sosialen, DPS, rusinst. fengsel mm.,behandling og den neste og den neste og neste…? Hvem har sjekket om innholdet i det som man i dag definerer som «en behandling som ikke førte fram», var en god behandling i forhold til personens behov?

Gjengangere
Nå er det ikke uvanlig at en alkohol– og rusmiddelavhengig har vært igjennom programmet ved en institusjon mer enn én gang. Blir dette tatt med i vurderingen når man mener at x-antall rusfri- eller medikamentelle behandlinger ikke har ført fram? Og i så fall, hvorfor er personen sendt til samme plass flere ganger når man visste at det ikke ledet til bedring? Og til sist, hvordan forberedte og gjennomførte man rehabiliteringen etter endt institusjonsopphold? Ble disse menneskene egentlig gitt en reell sjanse til å bli restituert?

Tilgjengelighet
Hva har det nevnte med narkotikapolitikken å gjøre? Det var ikke manglende tilgjengelighet til alkohol og rusmidler som var årsaken til at noen fikk et alkohol– og rusrelatert problem, det var tilgjengeligheten som bidro til det. Hvordan kan man da mene at man med økt tilgjengelighet skal lede til bedring for dem som allerede har utviklet et rusmiddelproblem eller til mennesker som er i risikogruppen for å få et? Resultatet av heroinbasert behandling vil jo kun fortsatt bli en kamp mot abstinensene som igjen leder til mer bruk og økte doser for de fleste går jeg utfra. Fordi det er hva som er dynamikken i avhengigheten. Og de unge vil jo få mer av et stoff som påvirker hjernen. Heroinavhengige vil slippe smerte og de unge vil slippe anmerkninger som kan ødelegge deres fremtidge yrkesvalg, men jeg ser ikke andre ting det vil hjelpe på.

Nye spørsmål er nødvendig
Det å legge skylden på narkotikapolitikken for at vi har syke mennesker blir for enkelt. Ja rett og slett farlig. Slik jeg ser det vil det å legge skyld/ansvar på politikken bare være en enkel fremgangsmåte for å få slutt på en vanskelig diskusjon – men dette vil jo ikke på noen måte hjelpe mennesker som lider. Vi må få en bredere diskusjon på dette feltet og flere spørsmål enn den vi har i dag. Vi ha hele mennesket med oss inn i diskusjonen. Livet handler om noe mer enn bare å slippe unna abstinenser, ubehagsfølelser og rent rulleblad. Vi bør vel stille spørsmål som kan gavne livet?

Leve livet – ikke bare eksistere
Hele livet handler om å lære, trene og mestre, for så å kunne ta ansvar for sitt eget liv og sin egen hverdag. Ansvaret må ledes tilbake dit det hører hjemme, hos personen selv – og personen må få den hjelpen som er nødvendig for selv å kunne ta dette ansvaret. Ansvar gir frihet til å velge hva man vil – avhengigheten til rusmidler vil alltid stå som hinder for de gode valg. Valg som gir livet en god mening.

Hva skal vi gjøre med innsatte som ønsker å rehabiliteres ?

Utdrag fra evalueringen til de innsatte etter kortkurset av ANTA som vi har kalt; KORTinnPÅ.

Det var syv godt motiverte gjengangere i Oslo fengsel som deltok på dette ukeskurset. Disse 7 har fulgt vårt motiveringskurs , VeiValget, noen måneder, 2 dager i uken. Alle syv har svart mer eller mindre likt. De synes kurset var svært lærerikt, de opplevde at de hadde fått mange bekreftelser og de ville fortsette å fordype seg i temaene. De likte settingen med at jeg som foreleser hadde mer enn bare en formell kompetanse. Samlet sett så var alt veldig positivt. Tungt og slitsomt, men positivt. De mente at de nå forsto bedre hva som lå i det å ta ansvar for eget liv. Samtlige ga utrykk for at de synes det var trist at de ikke hadde fått denne innsikten for flere år siden. Alle hadde vært i det offentlige omsorgsapparatet, noen fra de var små og alle hadde vært innom rusinstitusjoner og enkelte hadde vært i psykiatrien. Den sorgen de uttrykker er en sorg jeg selv kjenner godt igjen.

Jeg vil dele med dere 2 av de som har skrevet noe utfyllende under ” Egne kommentarer” på evalueringsskjemaet.

Den første er en godt voksen mann som har vært ut og inn av alt fra barnevernsinstitusjoner, psykiatrien, rusinstitusjoner til nå å være en gjenganger i fengsl. Denne gangen som tidligere sitter han på en lengre dom. Jeg har snakket med han igjennom mange år, men har aldri blitt kjent med den personen han er bakom den store ”torpedomasken” (han er ingen torpedo, men kan lett bli stemplet som det utfra utseende). Det er en av de mest omtenksomme, reflekterte og rettskafne jeg har møtt. Dessverre så har ikke den siden fått mulighet til å vise seg fordi han aldri har blitt møtt på en slik måte som kunne ha hjulpet han. Jeg har behov for å si at ingen av mennene i vår gruppe fremstiller seg som ofre eller uskyldige.

” Jeg hadde ikke noen forventninger til dette kurset og det har noe med mine tidligere erfaringer. Men jeg sitter nå igjen med en veldig positiv opplevelse av det hele. Det er mange av temaene som jeg vil ta med meg videre i livet, og jobbe mer målretta med, steg for steg. Hovedgrunnen til at jeg har fått en positiv opplevelse av dette kurset tror jeg ligger i at når jeg har lytta på hva Rita har sagt, forstår jeg hva hun snakker om og hun forstår også hva jeg sier til henne. Med mine erfaringer er dette første gang i mitt liv hvor noen forstår min frustrasjon over hvor vanskelig det er å være helt ærlig på ting når man ikke får noe forståelse tilbake. Så til slutt må jeg få lov å takke deg Rita for et veldig godt kurs og du skal vite at dette har vært et vendepunkt for meg i positiv retning. Tusen takk.”

Jeg forsto veldig godt hva han snakket om. Det å ikke kunne sette ord på det du trenger hjelp til er en fortvilende situasjon å være i. Det å ikke forstå betydningen av ordene og hva de rommer når man er i samtale med hjelpeapparatet er grusomt. Som jeg sa til han: Dette er ikke en medfødt kunnskap og når ingen har lært oss det så er det heller ingen kunnskap vi kan ha. Gruppen delte mange ting rundt akkurat det med å ikke forstå hverken vedtak eller innholdet dommeravsigelser. Veien videre for han er ikke fult så ensom som den var på mandag. Og han har en større forståelse av hva som ligger i utsagnet: Du har selv ansvar. Så lenge vi kan så skal vi være der, den saken er klar. Han fortjener så mye mer enn hva han har fått hittil i livet. Det fortjener også kona og barnet hans.

Den neste var en flink liten gutt inntil ansvaret ble større enn hva han som barn kunne makte å handtere. Han klarte seg sånn utenfra sett greit frem til slutten av tenårene, men da det revnet gikk alt galt. Det ble noen grusomme konsekvenser. Både for han, hans familie og andre rundt han. Mannen over brukte narkotika og han her brukte for det meste alkohol. Han har mange forsøk på å komme seg ut av både alkoholmisbruk og sine psykiske problemer, men han fikk det ikke til. Nå kan det hende han må sitte mange år i fengsel. Og da mener jeg veldig mange år. Igjennom dette kurset og de foregående ukene han har vært hos oss har han fått tilbake håpet og troen på at han en dag skal få det godt med seg selv, sin familie og at han nå har en mulighet til å bli kjent med barnet sitt.

” Jeg vil takk dere alle for den fineste uka jeg har hatt så langt i Oslo fengsel, som er noen år nå. Jeg er så glad for at jeg begynte i Retretten. Dere er så fine mennesker. Og dere er alle forbilder for meg. Jeg føler litt som vi er en familie, og det gir meg utrolig mye. Jeg har ikke på 10 år vært så klar som nå til å for å forandre livet mitt til noe positivt. Retretten drar meg i riktig retning, og nå er det bare opp til meg selv. Rita du er det av de mest fantastiske menneske jeg har møtt i hele mitt liv. Du gir av hele ditt hjerte, og det gjør det mye lettere for meg å åpne meg. Du snakker rett fra leveren, og du vet hva du prater om. Så mye kunnskap du sitter med er jo helt sykt. Dette ANTA-kurset gikk over alle mine forventninger. For første gangen er jeg stolt av meg selv for at jeg selv prøver å forandre livet mitt.
Jeg ser bare hele tiden at Retretten vet hva de snakker om, dere alle har jo vært der før. Det gjør alt så mye mer interessant. Jeg har sagt det før og sier det igjen. Dere i Retretten gjør en viktig jobb. Dere hjelper oss i fengselet og dere følger oss opp den dagen vi blir løslatt. At det finnes så utrolig gode mennesker gjør meg så lykkelig. Jeg er blitt glad i dere alle. Dere er ett av de verktøyene jeg trenger i livet for å lykkes. Og ved å lykkes mener jeg å være RUSFRI. Jeg bare ser hvor glade min familie er over at jeg får hjelp her inne for mine rusproblemer.
Jeg vil bare takke for en kjempeuke. Gleder meg til nye stunder sammen. Tusen takk Rita for alt du gir meg. Jeg er sååååååååååå takknemlig. Dere i Retretten er mine forbilder. Glad jeg har møtt dere og gleder meg til tiden fremover. Glad i deg”

Nå har jeg ikke noe behov for å fremheve meg selv eller Retretten, men jeg håper at dere som leser dette forstår verdien av å benytte brukererfaring i kombinasjon med den formelle kompetanse. At dere som sitter i posisjoner som kan gjøre en forskjell for dem som lider benytter dere av alt som kan hjelpe. Brukerrepresentanter kan bidra med mye, men vi har begrensense ressurser og kan ikke følge noen helt til mål alene. Det er viktig at vi jobber sammen- for mennesker som ber om hjelp og ikke minst alle de som trenger hjelpe fra ulike tjenesteytre. De har som oftest lidd lenge og mer enn nok. Vi har i denne uken fått være med 7 som ønsker rehabilitering, hvor skal de gå videre? Hvem med makt og myndighet vil lytte til dem slik at de kan få den hjelp de selv gir utrykk for at de trenger? Hjelp meg i å finne dem er dere snill!

I disse engletider…

Jeg ser henne for meg. En vakker ung kvinne. Hun var over 170 cm høy og slank. Veldig slank. Hun var urolig. Hun så seg rundt i det lille rommet jeg hadde. Jeg så ikke øynene fra der jeg satt, men jeg fornemmet at de flakket hit og dit. Jeg fikk en mistanke om at hun egentlig ikke ville snakke med meg, At hun bare ville videre. Da hun satte seg på stolen foran meg og la det ene benet over det andre så jeg hvor tynn hun var. Låret var ikke tykkere enn leggen min. Øynene var som sunket inn i hode og brunkremen klarte ikke å skjule de mørke ringene under dem. Det så ut som om kinnbena stakk ut i ansiktet hennes. Men allikevel var hun vakker.

Faren hadde tatt kontakt med meg. Han ville at jeg skulle hjelpe datteren. De hadde forsøkt alt, men ingenting så til å nyttet. Moren hadde fått en mistanke om at hun kanskje brukte narkotika. De var usikre, men hun ble bare tynnere og tynnere, merkeligere og merkligere og var ikke til å kjenne igjen, fortalte han meg. Han var villig til å betale hva som helst bare datteren fikk hjelp. Han var villig til å betale, men han hadde ingen mulighet til å komme ned sammen med henne til første samtale.Moren var i utlandet annen familie var det heller ikke som kunne komme med henne.

Hun hadde på seg en joggesko, mørkbrun velurbuske og velurhettejakke. Hetten var foret med et silkeaktig stoff. Under hadde hun en hvit t-shirt med rund hals. Det var en jaget, ensom sjel som satt der hos meg. En ung kvinne som ikke hadde noen rusproblem, men slet med anorexi. Hun opplevde ikke selv at hun hadde noen problem. Alt var greit. Da hun så jeg hadde en vekt ville hun veie seg. Hun tok av seg sko og jakke. Jeg hadde lagt merke til hårveksten i ansiktet hennes. Det var som et tett dunlag. På armene kunne jeg se at hun også hadde veldig mye hår. Hva hun veide fikk jeg aldri vite. Det var lett å forstå at hun ikke ville ha noen samtale så jeg tilbød akupunktur. Noe hun sa ja til. Hun så nok med at det var en fin måte å slippe unna samtalen på.

Hun følte nok ro og kom noen ganger å fikk akupunktur. Jeg oppmuntret henne til å oppsøke en samtalepartner innenfor det offentlige, men det ville hun ikke. Hun hadde ingen problem. En dag kom hun gledestålende og fortalte at hun skulle puste seg tilbake til tidligere liv så hun kunne rydde i karma. Kvinnen hun hadde funnet frem til hadde gitt henne noen øvelser, østerlandske riter, som hun skulle ta om morgenen før frokost. I tillegg hadde hun fått en diett; hun skulle spise noen sprir som skulle spire i det vestre hjørne på kjøkkenet i 48 timer. Og disse spirene var å finne i en butikk på Grünerløkka. Som den anotekrikeren hun var så tok hun ingen buss eller trikk, hun gikk – fra Frogner. Alt dette var som å gi dop til en narkoman. Alt som kunne konsumere hennes tid var hjertelig velkomment. Jeg så henne aldri mer. Jeg vet ikke om hun lever.

Diskusjonene om tidligere liv har jeg sittet midt i en gang før mitt møte med anorektikeren. På skolen da jeg utdannet meg til akupunktør. En av elevene der kom en dag gråtende på skolen, hennes barndomsvenninne hadde tatt sitt eget liv. Siden det var barndomsvenninne så kunne det ikke ha vært gamle jenta, tenkte jeg. En av de mest dominante elevene slang ut av at dette var gammel karma som skulle vært gjort opp i dette liv, men nå måtte hun fortsette jobben i sitt neste. En annen kvinne fulgte opp med at det å stikke av nå ville bare forlenge prosessen. Dette hadde ikke jeg hørt om før så jeg fulgte litt med uten og helt forstå at noen kunne tro på slikt. Hun som hadde mistet venninnen sin ble veldig fortvilet. Der satt klasses ”guru” en egosentrisk godt voksen mann og en ung kvinne og messet om hva hun kanskje hadde vært i tidligere liv siden hun hadde hatt så tungt at hun valgte selvmord som en pause. Venninnen fortalte at den stakkars jente hadde ikke gjort annet galt enn å bli født inn i vanskelige kår. Diskusjonparet forklarte at vi alle valgte våre foreldre utfra hvilke prøvelser vi måtte igjennom for å betale tilbake det vi hadde gjort galt i tidligere liv. Dette utviklet seg til en smertefull seanse. Kvinnen forklarte og forsvarte sin venninne med nebb og klør. Jenta som hadde forlatt livet hadde opplevd et liv med misbruk på alle tenkelige måter og hadde endt opp som narkoman i tidlig tenårene. Og nå satt kvinnen med en fryktelig skyldfølelse fordi hun ikke hadde klart å forhindre dette selvmordet.

Det var et fortvilet syn og se min med-student sitte mellom to mennesker som antageligvis hadde fått litt kjeft i barndommen og kjent på en ungdomskjærlighetssorg. Tilslutt ble det så ille at jeg ikke visste hva hun gråt for – tapet av venninnen eller av en desperasjon for å få disse til å slutte med slikt snakk. Jeg fikk det fryktelig vondt, kjente av det svimlet helt. Skulle disse jobbe med mennesker som trengte hjelp tenkte jeg. Da hun til slutt hørtes hysterisk ut og sa: dere kan jo ikke si at noen velger seg slike foreldre. En far som misbruker henne seksuelt fra hun var et lite barn og en mor som er ute avstand til å forsvare henne. Ingen kan velge slike foreldre skrek hun. Læreren vår hadde kommet inn og deltok i diskusjonen – han støttet det tidligerelivsynet. Da ble det nok for meg. Jeg var der,jeg kunne forsvare meg og meg skulle de svare. Jeg reiste meg opp og delte i kortversjon av min historie og spurte dem hva de mente om meg som kunne ha valgt meg inn i et slikt liv. Hvilket liv hadde jeg hatt tidligere som fortjente noe slikt. Det ble stille.

Men den som aldri forlater mitt hode er den unge kvinnen som sto ved gravens rand. Vi vet at de som får en enrom hårvekst på kroppen ikke har så mye forsvar igjen. Ble hun reddet av å rydde opp i tidligere liv, gjøre øvelser hentet fra et fremmed land eller spise noen spirer som har grodd under spesielle forhold i en nøyaktig tidsperiode? Eller kom det noe annet i hennes vei som hjalp henne? Og nå stiller jeg meg spørsålet: Vil noen hardt skadeskutte sjeler la seg repareres i møte med sine overjordiske engler ? I mitt hode blir dette en selskapslek, slikt vi kan holde på med i lystige lag, men langt borte fra mennesker i dyp sjelelig nød.

Maktesløs

En ny melding om et dødsfall. En ung jente døde under et epileptisk anfall. En epilepsi som ble en følge etter en overdose GHB. Ikke fordi hun hadde utviklet noen avhengighet, men av noe som kan ansees for en ungdomsflørt med rusmidler. Hva kan vi gjøre? (foreldrene ønsker at jeg forteller dette)

Nå sitter det en mor, far, søsken, besteforeldre og venner igjen i dyp sorg. Med en gnagende tvil om at de kanskje kunne ha gjort noe for å forhindret dette. Hva kunne de ha gjort?

Det å snakke med pårørende berører meg dypt inn i hjerte. Fortvilelsen, desperasjonen, sorgen og ikke minst skyldfølelsen de bærer gjør meg vondt. Hva kan jeg – lille meg gi dem av lindring? Hva kan jeg gjøre? Det eneste jeg kan er å gi av min tid så de kan få tømme seg for noe av alle de vonde tankene og følelsene de har.

Andre meldiger jeg har fryktet har også tikket inn. Et nytt år følger etter jule -og nyttårfeiringer. I år som tidligere så har ikke alle har kommet like godt ut av dem. Det er tungt å høre om de jeg så i fjor, som jeg så kjempet seg igjennom tunge stunder, som hadde tillit nok til oss slik at vi kunne være med å mobilisere håp og tro på bedre dager når det stormet som verst inne i dem. Nå er noen ute å sliter igjen. Deres pårørende er atter satt beredskapsmodus. Alle døgnets våkne timer går med på å være redd. Jeg kjenner det i kroppen når jeg får høre om hvordan barn og ektefeller kryper lags veggene for ikke å vekke demonen som raser i en aktiv alkohol -og narkotikamisbruker. Ser for meg de fortvilede foreldre som kjemper for at deres barn – som er godt voksne – ikke skal miste det lille som måtte være igjen. Hva kan vi gjøre – hva kan jeg gjøre?

Det jeg skal gjøre er fortsatt jobbe for å holde Retretten åpen slik at de som trenger litt støtte på veien ikke skal føle seg ensomme og overlatt til seg selv. Det er hva jeg kan gjøre!

Var det dette som var drømmen – eller?

Det var en urolig sjel som kom inn i rettsalen i dag for å få sin dom forkynt. Kjæresten satt der,en vakker ung kvinne. Hun var svært blek med et redd blikk. Aktor var der først av alle, forsvarer kom rett etter og tok i mot den tiltalte som ble fulgt inn av to fra arresten. Vi satt der alle sammen å tittet opp på klokken. Den sneglet seg over to. Det var kl.14.00 de hadde sagt at dommen skulle forkynnes. Den ble 5 over, kjærestens venninne visker febrilsk med henne. Så 10 over, og venninnen forsøker å skape en viskedialog med meg også, men jeg blir taus og har ingen behov av å snakke når det er en slik spenning i rommet jeg er i. 14 minutter over kom dommeren inn med sine to meddommere.
«Beklager forsinkelsen». Han forstatte uten å se opp: «Jeg skal nå forkynne dommen, jeg kommer ikke til å lese alt, jeg vil forklare hvorfor når jeg kommer dit» Det han ikke leste var innholdet i de konkrete nummerete paragrafene tiltalte ble dømt under.

Det var en lang og vondt innledning. Den var detaljert fra flere vikler. Og endelig kom det vi alle hadde ventet på: 7 års forvaring, minstetid 4 år med fratrekk på 320 dager i varetekt. Pluss noen og syttitusen han måtte betale i erstatning.

Anker på stedet

Hele dommen?

Ja

Da har domfelt i samråd med sin advokat anket hele dommen

Det hele var over på noen minutter, men det føltes som en evighet. Jeg er glad jeg har valgt å vite minst mulig om hvorfor gutta vi jobber med sitter. Det er best sånn. I dag fikk jeg bekreftet at dette har vært et klokt valg. Jeg er glad jeg blir kjent med gutta for det dem er der dem sitter,mens de er rusfrie. Det er gode og omtenksomme mennesker jeg får møte. Da jeg ringte i kveld og spurte hvordan han hadde det svarte han: Jeg tenker på mamma og kjæresten min, jeg synes synd på dem. Igjen har jeg gjort mamma vondt og kjæresten min må nå leve med meg som sitter her. Og antalig lenge. Det var ikke dette vi planla.Ingen selvmedlidenhet å spore, bare en enorm bekymring for de to som står han nærmest.

At dette ikke var planlagt vet jeg og jeg tror på det som er blitt sagt. På grunn av en ulykke og store mengder smertestillende så gikk det galt. Det han fryktet mest etter siste dom var det som skjedde. Tilbakefall. Ikke på den vanlige måten- det å stikke ned på «plata» med en gang porten ble lukket bak seg – slik han hadde gjort 11 ganger tidligere. Nei denne gangen skjedde det etter noen år via smertestillende piller gitt av en lege. Og tydeligvis en uvitende en.

Jeg vet ikke hva som skjer med mennesker som får en forvaringsdom- får de behandling? Blir de utredet? Blir utredningen gjort med et nøytralt grunnlag, eller har de sakskyndinge med seg personens tidligere kriminelle rulleblad som et bakteppe for vurderingen som skal gjøres? Gies de en reell sjanse til å komme tilbake til samfunnet mens de soner? Det jeg vet er at det er mange vakre sjeler som går fortapt på grunn av manglede hjelp og støtte tidliger i livet, mens de er i behandling, sitter i fengsel eller ligger på psykiatriske sengeavdelinger.

Det er så lite jeg får gjort, men det lille jeg kan gjøre skal jeg fortsette med. Helst mest mulig uvitende om årsak for innsettelsene. Jeg vil fortsette å stille opp og fortelle hvordan jeg opplever dem i retten eller hvor det måtte være. Og i dette så får jeg håpe at de som virkelig kan bidra med å gjøre en forskjell benytter den makten og myndigheten de har til å gjøre noe for mennesker som kanskje ikke har de store oddsene her i livet. Jeg hadde bare behov for å skrive dette for dette handler om mennesker og mennesker som sjeldent blir gitt en rettferdig behandling. Og da tenker jeg ikke på fengselsdommen de får – det er kanskje det mest rettferdige av alt som gjøres mot såkalte kriminelel narkomane gjengangere.

Les mer om Retrettens arbeid: http://www.retretten.no

Sprøyterom, varmestue, gratis Heroin og legalisering av hasj- blir summen av kunnskapsløs og lite strukturert behandling av syke etter min mening


Foto: Eirik Sverdrup

Dette blir en veldig forenklet fremstilling av noe veldig komplekst. Årsaken til at jeg skriver dette er at jeg håper det kan bidra til at flere kan forstå litt mer av hvor viktig det er å gi rett behandling i forhold hva det enkelte menneske, som sliter med et avhengighetsproblem, har behov av. Mer rusmidler og destruktive miljøer er ingen behandling eller god løsning for noen uansett forhistorie og bakgrunn. Ei heller med tanke på forebygging, slik jeg ser det utfra mitt ståsted.

Nå vet ikke jeg helt hva som er hovedmålet til dem som kjemper for at vi skal få slike tilbud. Min erfaring er at folk som jobber innstendig for å kunne få gjennomført de nevnte tiltak har sine helt egne agendaer, og det er nødvendigvis ikke ene og alene for å hjelpe dem som lider pga alkoholisme eller narkomani. Samtidig så velger jeg og tro at fleste har gode hensikter, men mange av disse har ofte ikke nok faglig kunnskap om Avhengighetssyndromet (WHO ICD-10/DSM IV)* og hvordan man skal gi rett hjelp i forhold til sykdommens behov. De fleste jeg har vært borte i er mennesker med et stort varmt hjerte eller med en enda varmere hjerne. Berit Synnøve Nilsen skriver i sin masteroppgave, ”Hvordan påvirker rusreformen arbeidsoppgavene og yrkesrollen til ansatte uten formell kompetanse i tverrfaglig spesialisert behandling?”, at feltet ennå er påvirket av mangelfull kompetanse 8 år etter reform ble innført og tatt i bruk.
* WHO ICD-10 / DSM IV er diagnosemanualene som benyttes i vårt helsesystem

Det som preger diskusjonene i rusfeltet er at de ofte mer følelsestyrt enn faktastyrt synes jeg. De som mangler på arenaen er dem som sitter inne med kunnskap og formell kompetanse – fagfolk med god faglig kunnskap og innsikt i det de arbeider med. De med egenerfaring som alkohol -og rusmiddelmisbrukere, som i dag har fått et liv som gjør dem til en del av storsamfunnet er heller ikke på banen når slike tiltak skal diskuteres.
tv/klipp/621747/» title=»Rita hos » Viggo på lørdag»»>http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/621747/

Misbruk bare et symptom – det handler om å finne årsak
Siden vi i hovedsak er inne på narkotiske stoffer og tiltak som er primært knyttet til det, så undrer jeg meg over hvor all den innsiktsfulle forskningen om rusavhengighet blir av i behandlingsverden. Jeg leser en god del studier og annen faglitteratur som kan knyttes til årsaken for alkohol -og narkotikamisbruk. Siden jeg jobber i dette feltet føler jeg at jeg må jeg sette meg godt inn i dette kompliserte landskap som menneskesinnet trossalt er. I tillegg har jeg fremdeles mange ubesvarte spørsmål knyttet til mitt eget liv som rusmisbruker, men jeg er bare meg og kan ikke bli noe sannhetsvitne for alle de andre rusmiddelmibrukere.

Hovedgrunnen for at jeg leser det jeg gjør er at jeg skal kunne vidreformidle dette til Retrettens medarbeidere. Noe som er svært viktig for at de skal kunne forstå mer av våre brukere som vi er i kontakt med i løpet av året, og tipse dem om hva og hvor de kan få hjelp. I løpet av ett år får jeg henvendelser om hendelser som kan oppfattes som både mangelfull og useriøs behandling av syke alkohol -og rusmisbrukere. Igjennom alt Retretten får av info forstår jeg også at ikke alle er like opptatt av å finne ut årsaksammenhenger for å kunne sette inn god behandling og rette tiltak i forhold til å hjelpe folk ut av misbruket. Hva de er opptatt av skal ikke jeg spekulere så mye i, men jeg gjør meg jo noen tanker. Ikke minst om alle dem som får livet sitt ødelagt på grunn av dette.


Foto: Rita Nilsen, spindelvev etter regn

Ikke bare arv og miljø
” Vi må være vare vi som spiller på sjelestrengene til hverandre”, skriver forfatteren Tor Jonsson i sin novelle ”Eit illmenne”. Menneskesinnet er på mange måter sart og sterkt på samme tid og det derfor det er viktig å få både innsikt og kunnskap hvordan dette fungerer når man skal jobbe med personer med en avhengighets -og misbrukerproblematikk. Det er mange grunner til rusmiddelavhengighet og at misbruk av ulike stemnings – og tilstandsforandrendemidler oppstår. Noen ligger på det genetiske plan. Dvs. at man har en medfødt sårbarhet for å kunne utvikle avhengigheten. Vi vet at man kan ha hatt en god og trygg oppvekst, men kan allikevel havne i et voldsomt rusmisbruk – uansett hvor i livet man er. Det er ikke få ganger jeg har møtt på mennesker som forteller at de har hatt et normalt forhold til alkohol, men som lynet fra klar himmel har de utviklet alkoholisme på rekordtid. I noen ekstreme tilfeller til og med havner på heroinkjør i godt voksnen alder. Jeg har jobbet noen år i dette feltet nå og har snakket med flere hundre tunge misbrukere både i Norge og andre land. Noen jeg har støtt på har fortalt at de ikke kan sette fingeren på noe som tilsier at de skulle have der det har gjort. Men når jeg går tettere innpå dem så viser det seg at de har vært genetisk arvelig belastet og at det har vært noe som har aktivert genene. Psykiaterne Per Føyn og Shahram Shaygani skriver en del om dette i sin bok, ”Psykodynamisk behandling av ruslidelser”. For å forstå alt dette så må vi se litt mer på hjernens funksjon også.

Hjernen på godt og vondt
Prof. Johan Cullberg beskriver i sin bok, Dynamisk psykiatri, hvor komplisert og fintfølende hjernen er og hvordan dens ulike sentre styrer alle funksjonene i kropp og sinn – reaksjoner og atferd. Alle sentrene er helt avhengig av å kommunisere med hverandre slik at vi kan handle i trå med det som er best for liv og helse. Sånn enkelt fortalt. I det øyeblikket det blir en forstyrrelse i den fine samordningsfunksjonen mellom de ulike sentrene kan ting virkelig få negative konsekvenser. Vi har et senter som heter Amygdala og det er det sentret som bla. husker følelser. Om det får en opplevelse av noe virkelig godt, ja så vil den alltid huske det og vil ”arbeide hardt” for å få oss til å gjenta det som kan gi en slik følelse. Om det er rett eller galt er ikke spørsmålet. Hele forsvaret vårt er bygd opp slik at vi skal få slippe mest mulig ubehag og derfor vil det søke etter løsninger som hjelper oss med det.

Så tilbake til genene og de som ikke har en ”vond” barndom å skylde på. Noen av de jeg har snakket med har faktisk opplevd lykke kun engang i livet og det var første gangen de inntok og kjente virkningen av et rusmiddel. Av og til kunne det ha en sammenheng med en smertefull følelsesmessig nedtur, men ikke nødvendigvis bare det. En gutt jeg snakket med hadde ikke blitt tatt ut til det fotballaget han ønsket å være med i og han drakk seg stupfull. Der og da ble han hektet fordi han kjente den go’følelsen bare en med avhengighetsyndromet (WHO ICD-10) kan kjenne. Dette velbehaget har forskere også funnet ut at bare vi med avhengighetssyndromet opplever ved inntak av rusmidler. En annen brukte sovemedisiner etter at hennes første store kjærlighet gjorde det slutt med henne og hun ble blandingsmisbruker på kort tid. Det har vært flere av det sistnevnte, men jeg har også hørt om dem som kun har festet som alle andre ungdom gjør, men som av grunner de selv ikke forsto, ikke klarte å stoppe slik de andre vennene gjorde.

Barne -og ungdomsår
Prof. Jørg Mørland ved Folkehelseinstittutet skriver i sin artikkel, ”Moderne biologisk forståelsesmodeller for rusmiddelavhengighet”, at det er viktig at de som kan være genetisk disponert blir stimulert slik at de får gode mestringsopplevelser i barne – og ungdomsårene. På måten kan de også lettere velge bort rusmidlene for å kunne fortsette å holde på med sunne interesser, noe som lett kan komme i bakleksa når hjernen får smaken på rusenopplevelsen. Dr. Jon Johnsen ved Blakstad sykehus sier at vi som har vært rusmisbrukere må lære oss til å ta til takke med ”den nest bestefølelsen” resten av vårt liv, for det vi ønsker å føle kan kun skje ved inntak av rusmidler.

Utfra det jeg har funnet ut så langt, kan ikke jeg se at vi hjelper noen bort fra livet med rusmidler ved å legge til rette for rusing eller forebygge rusmisbruk med arenaer hvor man ruser seg eller endrer lover som gir økt tilgjengelighet for flere rusmidler.

Ikke behandlingsbare

Vi vet – de fleste som jobber seriøst med alkohol og rusmisbrukere, at mange av «våre» folk sliter med ubearbeidede traumer, sterke opplevelse både fra barndom og voksen alder. Vi vet også at det ikke er noen automatikk i at alkohol og narkotikamisbrukere får en utredning på traumeproblematikk og da med tanke på behandlingsforløpet de bør få i forhold til disse. Blir det kjent igjennom utredningen så er ikke bearbeiding av traumer en integrert del i den rusbehandlingen som vi har i Norge dag. De av oss som vet noe om dette vet også at mennesker med en slik tilleggsproblematikk ofte lever liv hvor de re-traumatiserers og har egentlig diagnosen Posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Blir ikke dette tatt hensyn til blir det heller ikke snakk om noen mulighet for bedring i forhold til rusmisbruk. Det opereres med at rundt 50 -60 % av alkohol -og rusmisbrukere som defineres som gjengangere i behandlingssystemet eller fengsler har PTSD. Og for meg er ikke dette utenkelig. Før vi stempler noen som ikke bahendlingsbare – og sender dem inn i den trua at de må ha en livslang medisinering, så bør vi undersøke mer om de bakenforliggende årsaker.

Traumer
Det er mye litteratur om akkurat dette med traumer og alkohol -og rusmiddelmisbrukere, men de som jeg personlig synes beskriver dette best er psyk. Lisa Najavits, Seeking safty og Dr. Judith Herman, Trauma and recovery. De forteller at misbrukere kan ha hatt PTSD-episoder lenge før de begynte med rusmidler og de beskriver utfyldene om hvordan symptomene som følger traumereaksjoner. Man trenger ikke være intelligent for å forstå at det kan bli vanskelig å holde seg edru eller nykter med slikt.

Jeg håper at det jeg nå har skrevet kan vise at dette med å klare å kutte ut rusmidler ikke så mye med dårlig vilje eller moral å gjøre. Det er som psyk. Arnhild Lauveng skriver i sin selvbiografi, ”I morgen var jeg alltid en Løve”, når hun beskriver sine Schizofren-anfall og hvor noen mente hun bare kunne ta seg sammen: Hadde jeg kunne tatt meg sammen så hadde jeg gjort det for lenge siden, skriver hun. Sånn er det for oss som har levd med ubearbeidede traumer også. Hadde vi hatt andre metoder å ty til enn ulike midler med ruspotensiale, så hadde vi benyttet oss av det. Jeg håper også at dette kan bidra til at dere som tror at dere er håpløse misbrukere som naldri kan få det livet dere drømmer om, kan revurdere dette. Vær litt spion i eget liv, se hvilke tilbud dere har fått og om det samsvarer med det dere har behov for. Det kan være at det som har blitt sett på som en rusfri behandling har innholdt halleluja, husvask og matlaging eller møkking av fjøs. Ikke noe galt i det, men det holder dessverre ikke alene for mennesker som sliter med ubearbeidede traumer.

Symptomer på avvik som ikke defineres i en diagnose
Judith Herman skriver i sin bok at mange misbrukere kan ha hatt så store problemer i barndommen at de kan ha symptomer som man ikke kan knytte til noen av diagnosene man i dag finner beskrevet i WHO ICD-10 eller DSM IV. Jeg knytter dette til det Tonje Dybsland Berge og Mona Kristin Park Hårklau skriver i studien: ”Hjerne uten beskyttelse? Nevrobiologiske konsekvenser av å vokse opp med vold og omsorgssvikt”.

Her kan vi lese mer om hvordan hjernen skal utvikle seg og hvilke konsekvenser det gir om den ikke får utvikle seg slik den skal. Slik jeg forstår det så ligger nok noe av svaret på det som Herman tar nettopp her. Fordi de ulike sentrene i hjernen skal utvikle seg helt i pararellt er det viktig at forholden for en slik utvikling ligger til rette. Der hvor et barnet lever under slike forhold at livet står i fare vil kun deler av hjernen utvikle seg og det igjen gir konsekvenser for andre ferdigheter og gi atferds – og reaksjonsavvik. Det kan jo være årsaken at de ikke er så kjent og heller ikke blitt forklart igjennom diagnoser man i dag kjenner til?

Med NAV-systemet som ”primærbehandler”
Uansett traumer eller hjernesenterstoppende utvikling så er dette ubalanser som kan rettes opp. Men det krever at vi får et hjelpeapparat som forstår seg på hva som skjer når menneske ikke får rett behandling i forhold til behov. Vi må få et system som i alle fall bidrar at de eksistensielle grunnbehovene blir tilfredslit på en god måte. Bolig, økonomisk trygghet, meningsfult innhold i dagen og sosialt nettverk som man kan ha tillit til over tid. Jan Aasen skriver i sin masteroppgave i psykisk helsearbeid, ” Langs gjengrodde stier, Applikasjoner av traumeteori og treaumeterapi i behandlingstilbudet til brukere med sammensatte rus –og psykiske lidelser”, at NAV ofte blir stående som det eneste behandlingstilbudet disse får. Og de er ikke akkurat kjent for å ha noen god terapeutisk effekt på syke mennesker.

Det sies at traumereaksjoner ikke en psykiatrisk lidelse, men snarer en sunn reaksjon på en ekstrem opplevlese. Det som blir vankelig er når disse ikke blir bearbeidet på en god måte. I en bearbeiding må man gi hjernen en ny kunnskap. Altså må bla. Amygdala programmeres på nytt. Den må få en ny info.om at det som engang var en fare ikke er det lenger. Slik jeg har erfart så er kognitiv atferdsterapi det beste for traumepasienter. Men det det finnes mest av i våre behandlingsinstitusjoner er konfrontasjonsmetoder, program som bygger på konsekvenspedagogikk og arbeidstrening under de merkeligste forhold på lukkede institusjoner. Metoder som frarådes på det sterkeste i behandling av rusavhengige med sammensatte lidelser.

Det er få av institusjonene og behandlingsoppleggene som jeg vet om som har fokus på at personen skal kunne klare seg etter institusjonsoppholdet. Jeg kjenner kun til Solliakollektivet som har fokus på at personen en dag skal klare seg i egen bolig, arbeid og etablere seg med venner som de velger fordi de har samme interesse som dem og ikke bare fordi dem er tidligere rusmisbrukere. Dessuten så har de fleste gjengangere i rusomsorgen stort sett NAV-systemet som behandler og er det noe som kan være retraumatiserende så å mææte være avhengig av NAV. Det er ikke et system som er menneskevennlig uansett årsak til at man havner der. Jeg har hørt foredrag om en som tidligere var rektor og som ble syk. Måten hun ble behandlet på gjorde at hun måtte flytte fra kommunen hun bodde i håp om at hun sulle få bedre hjelp, men endte opp som uføretrygdet. Det forteller jo litt hvordan en med svakere utgangpunkt enn denne rektoren kan havne.

Mye å ta hensyn til, men det første må alltid være først
Som sagt så kan altså folk som ikke har en vanskelig oppvekst også havne utpå. Som regel så klarer de seg veldig bra med kun litt støtte i begynnelsen. Men felles for de som har hatt en vanskelig oppvekst er at de har tilknytningsforstyrrelser . Det slår jo uheldig ut med tanke på at man må ha en tillitsperson å knytte seg til når man skal i gang med rehabiliteringen. Det sies at 40 % av gjenreisning ligger knyttet til å endre livssituasjonen, altså må så å si alt kjent skiftes ut og 30 % ligger til behandler/tillitspersonen, 15% på metoder og de siste 15% på egne forventinger og håp. Tillit utvikles over tid, uansett hvilken bakgrunn man har og da med tanke på alle de ulike personene en rusmisbruker må forholde seg til i et behandlings -og rehabeliteringsforløp så forstår vi også at dette kan bli en stor utfordring. Det neste som kan forstyrre oppbyggingen av tillitspersoner er at i helse og omsorgsektoren er det mye utskiftninger av personalet, så sier det seg selv hvor vanskelig det være å få i gang en god behandling.

Per Føyn og Shahram Shaygani skriver også i sin bok at uansett hva årsaken er så må personen være rusfri før en behandling kan starte. Behandlingen må være både strukturert og målrettet. Hvor lang tid det tar før man kan gå i gang med selve behandling er veldig individuelt. Judith Herman som jobber utfra Recoveryfilosofien snakker om 3 faser og at gjenreisningen er en livslang prosess. Denne prosessen sier ikke at menneske er ute av stand til å ta vare på seg selv i behandlingsforløpet, men snarer at den legger vekt på selvstendighet fra dag en. Så det å skape tiltak som opprettholder hjelpesløshet ser jeg ingen nytt i for menneske som er avhengig av alkohol eller narkotika.

Tilslutt
Og når vi tar med oss det lille jeg viser til her inn i det som i dag blir sett på som rusfri behandling som ikke førte frem så bør vi kanskje begynne å se hva alle disse behandlingene innholdt og om dette sto i forhold til behovet personen hadde. Det blir feil at hjelpeapparatet med alle sine kunnskapskilder skylder på at den rusavhengige kan skylde seg selv, og det blir helt galt at den rusavhengige skylder på at det er deres egen skyld fordi det er dem selv som velger. Hvordan kan man legge skylden på et menneske som har en rusmiddelkapret hjerne og som av den grunn er helt ute av stand til å ta vare på seg selv på en god måte? Hvordan ville den rusavhengige ha valgt om den fikk velge på øverste hylle? De fleste jeg hører om ønsker å leve et rusfritt liv

For den som mener at sprøyterom, varmestue, haroinutdeling og legalisering vil hjelpe – fortell meg hva det skal hjelpe for – og ikke minst hvem som hjelpes mest med slike tiltak. Ingen midler med ruspotensiale – uansett hva de måte hete – bidrar bedre helse, selvstendighet og frihet. Viktige elementer i et hvert menneskes liv. Det eneste slikt bidrar med er hva Eirik Sverdrup sier så beskrivende: Den dritten tar livet av de vakreste rosene.


Foto: Rita Nilsen, medarbeidere i stua til Retretten sammen med brukere


” Det handler ikke om å slutte å drikke eller ruse seg, men å få en mulighet til å slippe…”, sier nå jeg og de andre i Retretten

MEETING NEEDS WITH NEEDLE

NADA’s Europakonferanse 2011 i Dublin (Irland)

Dr. Mihael O. Smith og meg

Det er hyggelig å treffe mine kollegaer fra mange land rundt om i verden, Tyskland, Sverige, Danmark, Finland, England, Frankrike, Ungarn, Irland, Mexico og USA. Jeg savnet dr. Juri fra Russland fordi jeg ville høre hvordan prosjektet hans med førstegangs psykotiske pga. alkohol hadde gått. Men jeg får vel tak i han en gang.

Konferansen åpent med å minne Jim Bryan som grunnla NADA Irland for 10 år siden og som selv døde kun ett år senere. Han var en ruskonsulent som alltid var på leting etter metoder som kunne være til hjelp for alkoholikere og narkomane som led. Etter en tur i Irland fikk han se de problemene de hadde der. Han dro raskt over til Dr. Michael Smith på Lincoln Hospital og lærte seg metoden. I England hadde man da drevet med NADA i mange år og programmet var i bruk i over 130 fengsel, så Jim hadde et god erfaringsbank å hente fra. Programmet ble raskt spredd i Irland og det benyttes i alt fra små organisasjoner til fengsel, sykehus og institusjoner i dag.

Det var to kvinner, Celia Perez-Boot og Mary Catherine Dery som åpent hele konferansen med en Apache bønn til ære for alle gjestene og NADA Irlands grunnlegger. Siden så overtok Tommy Kielthy, fra NADA Irland og ønsket oss en flott konferanse. Han var selv en høyt dekorert militær, men hadde store problemer med alkohol pga. opplevelser i krig og da han ble pensjonert økte problemene. Ved en tilfeldighet kom han i kontakt med en NADA-utøver og fra da av har han ikke drukket. I dag jobber han frivillig for at andre som lider skal få hjelp og han er utrettelig i sitt arbeid med full støtte av kona.

Vi fikk så høre hvordan en pårørende organisasjon, Swan Family Support (Dublin)ble etablert. Det var flere mødre som var så fortvilet fordi de opplevde at ikke barna deres fikk hjelp av det offentlige. En av mødrene som hadde fått akupunktur selv tok initiativet og samlet flere mødre slik at de samlet kunne hjelpe hverandre til å finne hjelp for sine barn. De tok NADA-kurs og begynte å sette akupunktur på egne og andre barn og siden andre familiemedlemmer. Hun avsluttet med at de rett og slett kom seg selv opp av sofaene og i akupunturstolene. Dette hadde hjulpet svært mange og ikke minst dem selv.

Så ønsker Dr. Smith oss velkommen og forteller at han har stor respekt for alle oss som er her i dag. Det å samles slik er et utrykk for at vi ønsker å selv få hjelp av hverandre for så å hjelpe andre igjen. Han gråter når han forteller at Lincoln utdanningsmuligheter for NADA ikke er lenger. Sykhuset har nå valgt å legge ned og sparket halvparten av staben. De har valgt en annen måte å hjelpe på – den billigste for sykehuset, medisinering, men ikke til det beste for de hjelpetrengende. Dr. Smith er nå blitt pensjonert og vil derfor være mer tilgjengelig for alle oss andre, uansett hvilket land vi måtte være i.

Jorma Paalasmaa – City of Helsinki, social Services Department
Flere steder i Finland benytter man i dag NADA’a akupunkturprogram for de som har søvnproblemer i avgiftningen av alkoholiker og narkotika. Disse er svært fornøyd med resultatene. NADA Finland har vært siden 1996 og det får større og større plass fordi det er en effektiv og svært økonomisk metode.

Ray Gandhi fra NADA England, psykiatrisk sykepleier følger opp legen fra Finalnd. Gandhi arbeider på en avd. for dobbeldiagnose. De vet nå at det finnes både fysisk og psykisk avhengighet og at tablettavhengighet var den vaskligste å jobbe med.
Han forteller at de igjennom årene har sett at man bare øker og øker medisineringen hos pasienter med uro og angst. Enkelte kunne få opptil 3 forskjellige typer Benzo, og til slutt visste de ikke kunne gi dem. Dette er pasienter som ikke klarer å sitte rolig og som har en voldsom angst og dette var ofte pga. bivirkninger. Det kan ta dem opptil 9 måneder å trappe dem ned såpass at legene kan finne ut av hva som er hva. De som har klart seg bra er de som har fått akupunktur 60. minutter 3 ganger i uken sammen med psykoterapi. Det benyttes også manfullness ( se youtub: Jon Kabbat-sinn). Han viser til at det er flere grunner til at mennesker utvikler avhengighet til piller og ofte pga. sorgreaksjoner de ikke får hjelp til å komme over.


Dr. med. Tatjana Prentice, leder en avd. hvor hun jobber med rusavhengige barn fra 15-20 år med ulike psykiske diagnoser. Deres innlagte pasienter som sliter med schizofreni, bipolar, depresjon, angst og borderlinere fikk NADA’s akupunktur 3 dager i uken. Ikke alle ønsket akupunktur, men de måtte likevel møte og sitte i akupunturrommet. Dette bidro til at de tilslutt tok akupunktur og fikk raskt en bedre søvn, noe som igjen ledet til at annen terapi kunne settes inn raskere. Hun så det samme skje hos de som kom til dagbehandling. Disse måtte ta akupunktur 2 dager i uken sammen med terapi.


Dr. Ralph Raben, NADA Tyskland ble etb. 93 Han ble fasinert fordi NADA’s akupunktruprgram var enkel og respektfull. Og han mener at jo mer erfaring han får jo mer respekt får han får dette. Tidligere ga han rusmisbrukende gravid akupunktur og han så effekten av dette hos det nyfødte barnet. I dag gir han de nyfødte med abstinenser akupunktur (mangenetkuler på et akupunkturpunkt) og han ser at de blir mer konsentrerte. Han gir også psykisk syke barn akupunktur med stor suksess. Han har også sett at i fengslene handler det ikke om å avgifte, men kun å roe effektene av en tøft liv og han har sett hvordan innsatte endrer seg og finner håp. Og det siste har jo også vi i Retretten sett og jeg har også fått gode tilbakemeldinger fra de ulike rusmestringsenhetene i fengsler som har sendt ansatte på NADA-kurs hos meg.

Jeanett

Psyk.sykepleier Nancy Smalls og Jeanett fra Lincoln Hospital i Bronx fortalte oss om hvilken endring det hadde blitt i Bronx etter at Lincoln startet opp med rene kvinneprogram i 87. Nancy laget da et 6.mnd program som var skreddersydd for disse kvinnene. Bronx var den bydelen i New York som hadde færrest barn i fosterhjem. Kvinnene måtte ta daglig urinprøver, akupunktur og var i grupper og hadde individuelle samtaler etter behov. Disse samtalene kunne være mange ganger i uken.


Dr. Vincent Bourseul var med å bygge opp NADA-Frankrike i 2006. Det er kun leger som har lov å sette akupunktur i Frankrike. Det hele startet på et metadonsenter og det viste seg å være både populært og effektiv. Et senter i Paris, Gaiasenter, har en buss som reiser rundt og setter akupunktur på hjemløse. På denne måten klarer de å nå ut til de mest syke og hjemløse. Dette startet opp i 2010 så han kunne ikke si noe mer annet at det var veldig populært. For å jobbe forebyggende hadde NADA Frankrike stands på festivalene. Det viste seg også hadde sin misjon. Vi i Retretten har tenkt det samme, så her kan vi ente erfaringer.

Terapeut Nuula O Gorman – Jobber med unge fra 15-20 (hasjrøykeslutt) på en skole i Dublin. Man hadde funnet ut at de ikke var vits å undervise hasjsteine og lærer sendte dem til henne. Hun startet med å motivere dem til å slutte med hasj og de fikk akupunktur. Dette var frivillig, men Nuula hadde forstått at de unge ikke hørte på voksne, men på sine medelever og venner. Derfor jobbet hun intenst med å få en eller to frivillige vil hjelpe henne i starten. Det hun jobber med på skolen blir kalt avslappningsklasse. Der kan de også få massasje. Det er noen få på tung dop og de forsøker å hjelpe dem inn på gode behandligtiltak. Tilbakemeldingene er positive ved at elevene får sove, de åpner opp for samtale. Hun forteller om en jente hun snakket med senest dagen før. Jenta bor i et hus hvor de selger dop, moren er alkoholiker og hun er selv har et barn. Hun snakker med akupunktøren, men har ikke åpent opp for alle sine problemer. Akupunktøren er ikke en terapeut, men hun arbeider strukturet med at jenta skal kunne få såpass ro at hun skal kunne klare å gå til en. Uansett så har hun kommet fram til at hun må forlate hjemme sitt for selv å bli en bedre mor og det jobbes nå med å finne en bolig til henne som hun kan flytte til innen jul.

Nic

Nic Constable, Cornwell UK- Jobber med unge fra 14 – 20 som har et problematisk liv med rus, vold og kriminalitet. NADA er en gave for dem fordi det er effektivt, billig og det skaper et fellesskap. Han har åpent en ”nærmiljø-klinikk”, som er åpen for alle i det belastede nærmiljøet han jobber, 2 ganger i uka. Disse må donere noe om de kan. Så langt at det kommet en god del penger og overskuddet donerer Nic videre til andre tiltak for fattige med dårlig råd..

Tomas Fisher, Belfast. Han jobber med personer ptsd. De har fått en økning av piller og illegale rusmidler. Pga. konfliktene fra tidligere, men dette er ikke unnskyldning for de unge, men han ser at barn som har vokst opp med foreldre med PTSD får problemer som igjen leder til rusmsibruk. Han så at de unge var ikke var i kontakt med følelsene sine og for mange ledet dette til selvmord. Han begynte å gi NADA og han så at dette gjorde noe med de unge. Flere av disse slet fordi de hadde undertrykte sorg og med NADA åpent de opp for å snakke. Dette igjen åpnet opp for at de ble mer klare for utdanning.


Sadie O´Railly
hurtni.org.uk
HURT – alkohol og narkostøtteorganisasjon. Skapt av en mor som mistet sin eneste sønn i overdose. Hun ønsket at ingen andre foreldre skulle gjennomgå noe slikt. I dag er det 18 ansatte og det er 4 sentre over hele landet. Mange av alkohol og rusmsibrukere på senteret er ofre fra konfliktene som ar herjet i Irland og disse får mye hjelp av NADA’s akupunkturprogram (You tub. The troble of northern irland Bloody sunday)

Bernard, bruker av HURT forteller: Han er den eldste av 4. Og han var 13 da han begynte med rus- han kjente at rusen hjalp han med alt. Han var redd for den virkelige verden. Han giftet seg da han var 18 og fikk 3 barn, men allerede den første uken var han mest borte og han så ikke sine barn vokse opp. Han ble mer og mer paranoid og måtte ha våpen i alle rom han oppholt seg. Hans yngste bror døde av en overdose og der og da bestemte han seg for å gjøre noe med sitt liv. Der og da ble han nykter. Med engang han kom ut av avgiftingen ble han fulgt ned til HURT. Han får mye hjelp via terapi og han føler at akupunkturen slik at han slipper russuget.


Dommer Sheila Murphy, nonne Margaret og meg

Siden hørte vi om både Narkotika domsstolen i USA av dommer Sheila Murphy, Lars og Mette Wiinblad forteller hvordan NADA hjelper de med Benzo og hvordan de arbeider med psykiatriske helsepersonell for å få dem til å bli fortrolige med akupunturen som et verktøy i deres behandlerhverdag. Jeg fortalte hvordan vi i Retretten arbeider i og utenfor fengsel, samt ANTA-kurset og at det nå også kommer flere og flere som hospiterer og praktiserer hos oss. Vi fikk så se en liten film fra en privat psykiatrisk sykehus i tyskland som lot nåværende døgnpasienter og tidligere komme å få NADA’s akupunkturprogram sammen flere dager i uken. Dette ga innlagte håp og de tidligere innlagte følte at de ikke var overlatt til seg selv etter utskrivelse.


Meg, Ken og Eva, NADA Sverige

Avtroppende president Dr. Ken Carter avsluttet med at vi måtte fortsette å spre HÅP og kjærlighet. Jobbe for at de som hadde det vanskelig skulle kunne ha en sjanse til å reise seg. Han hadde det samme HÅPET som dr. Smith hadde når han så alle oss som hadde samlet oss i Irland for å hjelpe oss selv til å kunne hjelpe andre. Han var også veldig glad for at vi i NADA Internasjonal kunne bidra så Ungarske myndigheter kunne forstå hvor viktig det var at de beholdt den lovgivningen de hadde i dag. Brevet som ble sendt kan leses nedenfor

Og den talen til Dr. Carter er jo helt i trå med hva Retretten står for.

Åpent brev til Ungarske myndigheter:


Dr. Ajàndok Eöry, NADA Hungary

LOGO til NADA

Open letter to the Hungarian Government from international representatives of the National Acupuncture Detoxification Association Inetrnational (NADA), gathered for a convention om September 23 and 24, 2011 in Dublin, Ireland.

The undersigned represent NADA organizations in: Denmark, Finland, France , Germany, Hungary, Ireland, Norway, Sweeden, Switserland, United Kingdom and United States.

As NADA international representatives, we commend Hungary for being the first European nation to implement acudetox, the practice of ear acupuncture for drug and alcohol treatment. NADA Hungary started in 1986 in Budapest where the Euro NADA office was located and hundreds of trainers came from every part of the nation to attend training. Acudetox has been regulated by law since 1997, allowing NADA trained non-medical specialists to provide this safe and effective treatment.

Over the 25 years that this treatment has been in practice worldwide, it has demonstrated tremendous success and effectiveness with a large variety of populations and conditions, particularly with mental health and substance abuse issues. In Hungary this treatment greatly enhances public safety, and promotes peace and well being for individuals, families, and communities. In particular this has been one of the most effective ways of reaching the homeless population and the poor who, even with a free social welfare system, still fall through the cracks.

There is a legislation which will be introduced in the Hungarian Government with the intention to disable the training and practice of non-medical NADA specialists. This will have a significant adverse effect on public safety. The economic consequence of this action will result in the loss og approximantely 700 jobs.

Futhermore, the discontinuation of this regulation for the non-medical NADA specialist will cause closure of program, and therefore many clients will suffer from lack of affordable or even free treatment that had heretofore been available.

We, the representative of International NADA organization resolve that since Hungarian people of the European community stand for the human rights of individual to receive drug and alcohol treatment and mental health, acudetox legislation should be continued for the welfare and safety or nation of Hungary as it has been practice for the past 14 years

Dr. Michael O. Smith, NADA Founding Chairperson

Lars Wiinbland, NADA Danmark

Dr. Elisa Alakahri, NADA Finland

Dr. Vincent Bourseul, NADA France

Dr. Ralph Raben, NADA Tyskland

Dr. Ajàndok Eöry, NADA Hungary

Tommy Kielthy, NADA Ireland

Rita Nilsen, NADA Norway

Eva Wahlund, NADA Sweden

Isabella Graves, NADA United Kingdom

Dr. Ken Carter, NADA United States

Vi trenger å vite…, skriver Dagens Næringsliv i sin leder

I dag Fredag 29.juli fikk jeg et snev av en vanlig hverdag – en uke etter at en gal mann ga oss et massakerhelvete. Det var billettkontroll på Stortingets t-banestasjon. Jeg takka dem for at de ga meg litt hverdagsfølelse. De takka meg tilbake og dro forsiktig på smilebåndet. Jeg var glad for at de sto der å gjorde jobben de var satt til å gjøre. Jeg var på vei til den jobben jeg har sagt ja til å gjøre og med det ansvaret som følger den. Være der for dem som har det vanskelig som følge av eget eller andres misbruk av alkohol, narkotika, tabletter og/eller kriminalitet. Og deres og min hverdag har ikke stoppet opp som følge av det som skjedde 22.juli 2011.

Det lukta nytrakta kaffe i gangen på jobben. Det er godt tegn på den hverdagen jeg setter pris på. Trygg og god. Jeg vet at vi sammen skal få oppleve utfordringer og gleder, noe som vår arbeidsdag alltid bringer med seg, men den er overkommelige fordi vi hjelper hverandre. Som jeg vet at også kontrollpersonalet på tog, trikk, buss og t-banen gjør

Jeg blir raskt dratt ut av takknemlighetsstemningen jeg hadde. Dagen min starter med en telefon fra en mor som ønsker å trappes ned på Subutex og Xanor. Hun har fått en nedtrappingsplan av legen, men hun klarer ikke å stå i abstinessmerten hun føler. Smerten gjør at hun ikke makter å være tålmodig med sine små, og når hun ser frykten i øynene deres, så hun tar de pillene som hjelper henne bort fra alt det vonde. Og når det indre kaoset har roet seg trygler hun på sine knær om hjelp. Hvor skal hun finne den? Jeg vet ikke. Ut fra det hun forteller meg så virker det som alle mine tenkte forslag allerede er undersøkt eller at de ikke kan undersøkes i frykten for at barnevernet skal ta barna fra henne.

Hennes fortvilende bønn om hjelp så hun kan være der for sine barn rusfri, får meg til å tenke på noen av de unge jeg har fått bli kjent med igjennom årene i Retrettens arbeid. De som har hjulpet meg til å forstå meg selv. Disse har vandret hvileløst rundt i byen fra de var bitte små pga foreldres rusmiddelmisbruk og hvor ingen har grepet inn. En fortalte at hun hadde vært ”taua” inn på barnevernsvakta og satt der noen timer til dem hadde funnet moren. En mor som hadde slitt med nerver og pillemisbruk fra hun selv var i tenårene. Slitt som følge av en oppvekst med en voldelig alkoholisert far og en psykisk syk mor. Jeg har tenkt mange en gang på disse: Hvordan skal mødre med et slikt utgangspunkt og livssituasjon kunne makte å veilede og styrke sine barn til å møte det samfunnet krever av oss? Forskning fra feltet sier mye om de meste vanlige utfall av hva en slik oppvekst gir. Vi har også mye dokumentasjon på hva et ”fraværende” hjelpeapparat leder til for hjelpetrengende. Men hva så? Hvem bryr seg?

Neste samtale jeg hadde som satte litt spor før jeg gikk inn i fengslet for å gjøre den jobben jeg har sagt ja til å gjøre der, omhandlet trikkedrapet på Bislet og drapet på Benjamin fra Holmlia for noen år siden. Hvordan var det mulig, var spørsmålet vi stilte oss den gang. Det var fakkeltog for Benjamin og Michael Jackson dedikerte sitt album «Invincible» til unggutten med fremmedkulturelle utseende, som mistet livet på en meningsløst måte. Hva kan vi gjøre for at dette ALDRI mer skal skje, var også spørsmål vi stilte den gangen. Hva fant vi egentlig ut ? Og hva har vi gjort med det vi fant ut? Er det noen som har påtatt seg ansvaret for å følge det opp?

I fengslet snakket vi selvfølgelig litt om det som skjedd i Oslo og på Utøya mens vi spiste lunsjen vi hadde tatt med til gutta. Det var spesielt å lytte til han som fortalte hvordan han hadde hatt det i Ila fengsel. Men han fortalte også hvordan de sykeste ble ”hjulpet” der inne. De som var dømt til tvungen psykisk helsevern, som trikkedrapsmannen fra Somalia ble. Svingdørsinnsatte pasienter som jeg forsto at disse ble. I fengslet ble de dopet ned. Gjort i stand til å kunne være på en psykiatrisk avd. på et sykehus et sted, for så å komme tilbake når de ble for vanskelig å handtere for sykehuspersonalet og andre innlagte. Dette var gjerne gutter som hadde vært vanskelige – rebeller, helt fra før barnehagestadiet eller flyktninger som bærer med seg opplevelser alt fra å være opplærte barnesoldater til traumatiserte torturofre fra diktaturstater.

Av alt vi snakket om i dag, var det likevel hvordan de selv opplevde at volden utviklet seg, som fikk meg til å tenke på lederen i Dagens Næringsliv: ”Vi trenger å vite hva som ikke fungerte for å gjøre Stoltenbergs ord ”aldri mer 22.juli” sanne”.
Mange av de unge innsatte sitter pga. vold. Også den type vold som rammet Benjamin, men noen sitter også for handlinger som har samme årsak som tok livet av den 23 år gamle gutten på trikken ved Bislet. Gutta på avd. A i dag satt reflektert å snakket om hvorfor volden var blitt så mye råere enn før. Knuste kneskåler og knivstikking var søndagskolehistorier fra steinalderen fikk vi vite. De metoder som ble benyttet i enkelte miljøer i dag, hvor noen innsatte i alle fengsler eller psykiatrien, er oppvokst og skal oppholde seg i det daglig, var så grove at jeg kunne ha vanskelig for å tro om jeg hadde visst mindre. De unge må overgå det som alt er for selv å ikke bli tatt av de eldre. Hvor skal dette ende tenkte jeg, hvordan skal man gripe inn for å få en stopp på dette? Hvem griper inn? Og når det gripes inn hvordan følges de opp der? Jeg vet jo en del om dette- både personlig , men også igjennom historier jeg hører ukentlig

Historiene gutta viste til gjorde at jeg forsto hvorfor noen av innvandrerne vi jobbet med for noen år siden ikke våget å gå til byen uten at de var sammen med gjengen sin. Og hva som gjorde at det ble vanskelig å komme seg ut av det stimet de hadde havnet i. Disse guttene var svært unge, så unge at de var under barnevernet, men de hadde vært hos dommeren og sagt at de ikke ville andre steder enn i fengsel. De vil ikke til rusinstitusjoner og barnevernsteder fordi de følte at de hadde vært på nok av slike steder uten at det hjalp. I fengsel følte de seg beskyttet og de hadde forutsigbarhet der. Dette var unge som hadde kommer til Norge som små babyer, men de følte seg ikke hjemme i Norge og heller ikke i de landene de og foreldrene var født. De følte at de ikke hadde noe å miste – eller vinne. Det eneste de levde for var å forsvare seg så de selv kunne overleve. Det som slo meg var kanskje at det var en slike gjenger Anders Behring Breivik hadde blitt overfalt av ved noen tilfeller opp igjennom åra? Unge gutter med invandrerbakgrunn som følte at de måtte slå først for ikke å bli slått? Outsidere som ingen beskyttet og som derfor måtte de finne metoder slik at de kunne beskytte seg selv ?

Lederen i DN forteller meg videre at alle politiske partier var samlet for å få til en undersøkelseskommisjon som skal finne ut hva som egentlig skjedde. De ønsker å se hva som kan forbedres slik at vi kan forhindre et nytt 22.juli. Slik at statsministerens ord ” Aldri mer 22.juli” skal bli sanne. Det er med spenning jeg skal følge denne kommisjonens arbeid og konklusjoner – det blir interessant å se hvor dem starter. Jeg har sett at noen kanskje alt har begynt – de ser på de høyreekstremistiske miljøene. Og i så fall hva med å se på hvorfor disse miljøene blir til? Hva med å begynne å se på hvordan vi tar vare på våre barn og hjelpetrengende?

Han som har utført disse grusomme handlingene er en syk mann, han har fått lov å være i fred og i sin isolasjon har han funnet sin vei til å overleve. I Retretten og andre steder sier vi ofte om rusavhengige i tilfriskning: En ensom rusavhengig er et dårlig selskap. Alt har en start Det som til nå er presentert i media har i alle fall gitt meg en forståelse på hvorfor dette kunne skje og det vil skje igjen om vi alle ikke tar vårt ansvar som medmennesker og yrkesutøvere. Men vi trenger å vite med sikkerhet og derfor ser jeg fram til de lærdes svar.

Noe må ha gått galt underveis…

«>

Det er et sammensurium av tanker. Hva skjer – hvordan er det mulig?
I går gikk jeg ut av fengslet etter å ha jobbet konsentrert i over 3 timer. Gutta som sitter å jobber med meg er intense i det arbeidet som gjøres nå. De vil så gjerne få endret på sin skjebne – de vil så gjerne få mulighet til å leve et liv som gjør at de slipper å sitte i fengsel. De tar opp temaer de ønsker å ha med i selvhjelpsprogrammet og de begrunner det vel. Inngående- om følelsene som leder til hendelsene som har sendt dem i fengsel. De bruker sine egne ord og utrykk som igjen gir meg bilder som taler et tydeligere språk enn hva de selv forstår. Den redsel de har for livet tvinger meg tilbake til hvordan det var for meg selv engang.

Det var ikke sånn at jeg så på det som en redsel, men jeg maktet ikke å være i min egen virkelighet. Ikke et sekund. Jeg var alltid i bevegelse og jeg fjernet meg med rusmidler. Jeg orket ikke å kjenne på at jeg var et null – et menneske som ikke var ønsket noe sted. Jeg var kun ønsket om jeg stilte opp og om jeg kunne fikse og trikse ting. Da var jeg liksom verd noe. Følelsen av å ikke være ønsket og frykten for å bli utstøtt, gjorde også sitt til at jeg gjorde mye som stridet i mot mine verdier og moral. Men jeg visste ikke at det jeg utførte gjorde at jeg da levde et liv hvor jeg ble re-traumatisert , som igjen holdt meg fanget i en eksistensiell redsel – som jeg ikke visste var redsel. Jeg gjorde bare det som var nødvendig for å holde den indre udefinerte smerte borte.

 

 

 

 

 

 

Flere av gutta ville ha vold som tema – de så på vold som en egen avhengighet. De fikk ikke noe rush av volden, men de bare måtte… I de situasjoner de bare måtte var når de følte seg krenket på et vis. Når noen slo dem, lurte dem eller forsøkte å ta kontroll over deres områder . Da bare måtte de forsvare seg og vise at de ikke var ”kylling”. Det at de skulle bli stående igjen som feiginger var det verste som kunne skje for da visste de at de kunne bli tatt av andre også. Da risikerte de å bli driti ut i miljøet og bli stående alene med skammen. Og det orket de ikke. Selv de som hadde ansvar for barn kunne ikke ”snu det andre kinn til…” en uttrykte seg slik: De klarer seg bra uten meg – faren min satt i fengsel hele tiden mens jeg var liten og jeg tok ikke skade av det.. En annen sa stille: Vi har ikke flere kinn igjen å snu…

Etter mye prat frem og tilbake endte det med at vi snakket om det å stå alene i narkomiljø og det å stå alene i storsamfunnet og hvor umulig det var. Det å ikke være en av noen, men helt alene. Det var disse tankene jeg satt med og venta på T-banen fredag 22.juli kl. 15.20. Det surra så mye rundt at jeg glemte å gå på den første T-banen. Jeg tenke mye på hvorfor ingen av alle fagpersonene disse gutta har vært hos oppigjennom åra har hjulpet dem igjennom traumene ved det å stå utenfor og ikke ha noen tilhørighet noe sted. Det å ikke være inkludert og ønsket. For sånn hadde det alltid vært for noen av dem. I hjemmet på grunn av rusmisbrukende eller psykisk syke foreldre, i barnehagen, på skolen, i fritidsaktiviteter som jevngamle drev med etter skolen og storsamfunnet pga. manglende utholdenhet i utdanning og jobb.

Jeg la merke til at folk inne på på T-banen, kl. 1530, snakket om et smell. Det summa rundt og plutselig sier han som sitter mot meg i det han titter opp fra telefonen sin: En bombe har eksplodert i regjeringskvartalet. Jeg hører hva han sier, men reflekterer ikke over det og fortsetter å tenke på mitt. Tenker på hvor flott det er at gutta nå velger å være så åpne om de tanker og følelser de har. Allerede her får de en opplevelse av hva en selvhjelpsgruppe kan hjelpe dem med. De gir hverandre feedback på det som blir sagt og jeg ser hva det gjør med dem. Kjenner på både glede og håp på deres vegne. Føler meg også veldig glad for at jeg kan bidra med noe som kan bli veldig verdifullt på sikt for dem og andre i deres situasjon. Og de viser meg en vanvittig tillit synes jeg. Føler kanskje at de har den samme tilliten til meg som jeg hadde og har til Petter – min los ut av helvete.

På vei ned til toget velger jeg å gå utenom den veien NSB loser folk fra Brynseng T-banestasjon og ned til toget på Bryn stasjon. Jeg føler ikke for å ha mange mennesker innpå meg. Stemmene til guttene- de engasjerte delingene rundt egne erfaringer som begrunnet noen av temaene- som foruten vold var bla. skyld og skam, gjorde at jeg hadde behov for litt ”alenetid”. Det de hadde delt måtte få synke litt. På toget er det stille – det er bare en mann og meg. Telefonen hans ringer og hva roper ut: Hva!!!! Hva fa…!!! På høytaleren informerer lokføreren: Dette er lokaltoget til…Fa…- jeg må av roper mannen – alle rutene på jobben er blåst ut…Jeg må av!!! Kl. var da 15.52 en fredags ettermiddag i fellesferien.

Jeg våkner litt og får opp pc og mobilt bredbånd. På Nettavisen og VG har de alt fått til en videosnutt av regjeringskvartalet og skada folk. Mine tanker går til han som har vakt i Retretten…Er han på jobben ennå– hvor er han? Han tar raskt telefonen, men virker litt forvirra. Han hadde ligget på bakken ved Egertorget og siden løpt med strømmen nedover en av sidegatene, men alt var bra med han. Jeg puster lettet ut. Så langt var ingen av mine rammet. Det blir ikke lange praten. Så går jeg på Facebook og Twitter å ser hva som skjer der. Mye aktivitet. Jeg legger ut: Forferdelig, på statusen. Det går ikke mange sekundene før telefoner, meldinger på innboksen og reaksjoner på statusen forteller at det er mange som er glade for at alt er bra med meg og med folka i Retretten. Folk gir utrykk for at de er glade for at jeg lever, at alt er i orden. Det kommer email og telefoner fra USA, Sverige og Danmark som forteller at de har tenkt på meg og mine medarbeidere i Retretten. En medarbeider på ferie ringer inn og spør om alt er ok og ber om at jeg må ringe om det skjer noe. Noen forteller at de til og med be for oss. Jeg kjenner meg trygg.

 

Så kommer det meldinger inn fra folk som ikke har det fult så bra som meg – de som ikke har mennesker som har ringt dem og spurt hvordan de har det. De har det vondt og er redde. Etter å ha konferert med 3 av medarbeiderene i Retretten så bestemmer vi oss for å holde åpent for alle de som ønsker å komme til oss etter en slik tragedie som Norge har opplevd. Jeg legger det ut og mange uttrykker takknemlighet for at vi er der for dem. Og mange kommer til oss denne lørdagen.

 

Med noen så mimrer vi litt om den utvikling de har hatt – hvordan de hadde det den gang de kom – noen for flere år siden, andre som ikke har vært hos oss så lenge, men vi hadde alle noe felles å snakke om – vi hadde litt felles historie sammen. Vi var liksom som en liten familie som kunne si: husker du den gang da… Vi snakket også om noen som vi også ser innimellom – i Retretten eller på Facebook, som vi vet det går bra med. Det var liksom som om de var de barna som ikke var hjemme denne dagen og som vi andre kunne snakke om med stolthet i stemmen. Et par ringte og sa at det var meningen at de skulle komme, men de følte seg ikke sterke nok i dag, men takket for at vi var der og at de hadde noen de kjente å ringe til. De som ikke var kjente hos oss deltok også i samtalene, som om de var velkomne innbudte gjester. Alt dette ga meg en god følelse av tilhørighet – i dag var jeg en av alle og at vi var der for å hjelpe oss selv og hverandre, på en helt spesiell måte.

Jeg satt bak i bilen hjem og leste på netter at gjerningsmannen ble sett på som en ”underdog” og at han hadde antipatier mot de fremmedkulturelle. Han hadde meldt seg ut av FRP fordi han anså at de hadde endret seg på en måte han ikke likte osv.osv. Jeg fikk noen assosiasjoner til samtalene jeg hadde hatt med gutta i fengslet på fredagen og jeg slite meg spørsmålet: Hvordan hadde egentlig denne vestkantgutten hatt det i sin oppvekst? Hvordan kunne en gutt som er vokst opp i Norge bli i stand til å gjøre noe slikt? Noen av gutta i fengslet sin historie kjenner jeg og forstår hvorfor de kan handle som dem gjør, men denne guttens historie kjenner jeg ikke.

Nå i kveld har jeg sittet å reflektert litt over alt jeg har opplevd denne uken, men spesielt det siste døgnet og jeg ser mer og mer det samme som Psyk.Per Isdal sier: ”Det finnes ingen blind vold…” Det jeg også har forstått: Det vi putter inn er stort sett hva vi får tilbake…

Utsikt og tid – Tid og utsikt

”Tiden er god. Den er en gave. Den gir oss muligheter. Den kan gi oss mulighet til å komme oss bort fra våre grublerier, sårede minner og ensom selvopptatthet… ” Ja det var også en måte å se det. Hvem er i grunnen i stand til det. Ja for man må vel være i en viss posisjon for å få det til?

I dag da jeg gikk med Winnie langs Glomma – slik vi gjør hver dag, så jeg det pensjonerte ekteparet sitte på den lille verandaen sin som vender ut mot elva. En fantastisk utsikt. De satt med kaffekoppen sin og hver sin avis. Det ga en fornemmelse av harmoni og fred. I slike øyeblikk er føles tiden god og kan oppleves som en gave. Jeg vet at disse har jobbet hele sitt liv og at de trives i sin pensjonisttilværelse. Hvor mye de grubler og om de har noen sårende minner vet jeg ikke, men jeg vet at kvinnen er med i Sanitetskvinnene og kommer til meg og selger Fastelavensris hvert år. Han er med i historielaget og jobber blant annet med å spre info.om bygda vår på ulik måte. Jeg vet hva fellesskapet i arbeid for andre gjør at man slipper å ha fokus på seg selv. På sine mangler og annet som kanskje ikke er livsviktig. Og det er jo godt. Det opplever jeg hver dag.

Men alt har sin tid. Det er en tid som går med på grublerier, en tid for å bearbeide sårende minner og hvor man føler seg ensom fordi all tid og energi går med på å finne hjem til seg selv. Som da man skal finne inntektsmuligheter , bolig og knytte livgivende vennskap. Noe kvinnene jeg skal møte i dag har sin utsikt mot. Plassen de oppholder seg gir ikke samme fornemmelse av fred som jeg fikk av ekteparet på morgenen.

Området og omgivelsene kvinnene er på kunne fint ha gitt både sjelefred og en god pause fra dagliglivets mas og krav. Det er en flott furuskog, benker man kan sette seg ned på og ta en kaffe. Legge seg ned på gressplener eller plukke noen tidlig modne bær. Men disse kvinnene har ingen fritid fra grublereier, mange gjenopplever tidligere hendelser av krenkelser daglig, kanskje flere ganger om dagen og ensomheten de fleste kjenner handler ikke om utseendes mangler og lyter, men en reell manglende eksistensiell trygghet. De sitter i et kvinnefengsel.

Kvinnene jeg skal møte i dag vet jeg ingenting om – ennå. Men jeg har møtt mange straffedømte under soning igjennom årene jeg har arbeidet i fengsel. 2001 var første gang jeg kom inn i Oslo fengsel for å hjelpe en innsatt. 5 år etter at jeg selv kom ut av rusens fangenskap. På den tiden jobbet jeg med å finne løsninger til å etablere Retretten. Og når spørsmålet fra Jonny Romsås, en betjent, kom om jeg kunne hjelpe en innsatt med angst med akupunkturnålene mine, svarte jeg ja. Jeg hadde tenkt mang en gang at rusavhengige innsatte egentlig måtte deale med to fengsler: et med en løslatelsesdato og ett annet som sto uten. Det var heller ikke vanskelig for meg da Kim Ekhaugen og Hans Tvedte, to leder i fengslet, spurte om jeg kunne tenke å jobbe i der under litt mer ordna forhold i 2004. Fra da av jobbet jeg under Retrettens fane 2 kvelder i uka på avd. A og fra 2009 utvidet vi med 2 dager i uka på avd B og i 2010 så programmet VeiValget dagens lys etter forespørsel fra fengslet i forhold til de yngste innsatte – de fra 15-22 år. Gjensidigestiftelsen støttes oss med lønnsmidler og Fredrik sa ja til jobben. Og vi holder fremdeles programmet i gang 2 dager i uken, og nå skal kursdeltagerene ha sommeraktivitet 1 dag i uke i hele juli. Sammen skal vi lage selvhjelpsgruppe for kriminelle av kriminelle. I tillegg til Oslo fengsel er vi i Gjøvik fengsel og Ravnaberget som jeg skal i dag.

Men som sagt, kvinnene jeg skal treffe i dag vet jeg ingenting om, men ut fra min erfaring med mange innsatte, så vet jeg at ikke alle ting er på plass for disse. Ikke de som forberedes til et møte med meg og Retretten. Det er en grunn til at de er blitt oppfordret til å ta et møte med oss. Og tiden disse har i fengsel benyttes dessverre mye til grublerier over hvordan ting skal bli når de kommer ut. Og tiden oppleves nok ikke som god – det er helt sikkert. Mange har ikke et sted å bo, de har ofte ikke en familie å søke seg til og de har slitt med store rusproblemer i mange år. Mange av dem har vært gjenganger i hjelpeapparatet fra de var bitte små barn, rusinstitusjoner og fengsel har avløst hverandre igjennom hele ungdomstiden og i voksen alder. Og ensomheten som følger alt dette smerter. Rusen som hjelper når de er ute, finnes det ikke nok av inne, så de må kjenne på maktesløshet i alle av døgnets våkne timer som ikke er okkupert av de arbeidsoppgaver de tildeles for dagen. Utsiktene deres er gjerne inn i nye runder i et apparat som ikke er laget for levende mennesker, men for et byråkratisk system.

Den store stålporten åpens foran meg og Marit i NAV tar meg i mot. Like blid som alltid. Full av pågangsmot for jentene hun arbeider med og for til daglig. En dag igjen, så skal hun ha ferie. Noe hun ser fram til av flere grunner, men to av dem er fri og ny valp. Hun går en sommerferieframtid i møte med mange oppgaver og utfordringer, men med glede. Godt å vite at hun skal få samle nye krefter for de som trenger henne så sårt der inne.

Vi tar en kaffe på kontoret hennes og snakker litt om hvordan vi skal gå fram for at kvinnene som skal tilbake til Oslo og omegn, letter skal komme seg over dørstokkmila og inn til oss i Retretten. Det opplegget med at vi skal være et bindeledd mellom NAV stat og NAV kommune, går vel ikke så knirkefritt som først antatt, men vi vet at det finnes en løsning der fremme, så vi tar tiden til hjelp. Vi så litt på hva vi alt hadde gjort, fant fram noen nye løsninger og vi jobber i den tro på at det er lyse framtidsutsikter vi går i møte.

Jentene ble ropt opp og vi valgte å sitte ute i solskinnet i dag. Det var 2 nye jenter og en som også var der sist. En annen som venter på overflytning til et annet fengsel, nærmere sitt hjemsted, vinket til meg og smilte. Første gang jeg snakket med henne fikk hun akupunktur sammen med Vigdis Giltun (FRP) som var med oss inn både til Ravnaberget og Oslos fengsel, for å se på arbeidet vi utfører. Det går smått i kriminalomsorgen ble vi nok enige om igjennom blikket vi utvekslet.

Det som slo meg under dagens samtale var at det skal jaggu meg lite til for å rive et menneskes liv i stykker. Så utrolig lite. Et lite feilskjær, som er forsøkt rettet opp underveis i påvente av at rettsaken skulle komme opp, men som ikke blir tatt hensyn til når straffeutmålingen ble gjort. Nå står det om 5 dager for at en svært ung dame skal kunne ha en sjanse til å fortsette på den gode veien hun var på før innsettelsen eller at hun kan bli kastet ut i det som er den største trusselen for et menneskes selvstendighet – tap av bolig og jobb. Om den førstegangsdømte jenta ikke får gå på 2/3-tid så mister hun alt. Det handler om 5 døgn – 120 bittebittesmå timer, sett i forhold til resten av hennes liv. Og byråkratene hun nå skal kjempe mot er som en Goliat å regne og hvilke grublerier dette utløser hos den lille, unge frøkna som knapt har bikka 20 år, kan vi vel bare tenke oss?

De andre to de hadde noe bedre tid en den yngste, så de kunne planlegge på en annen måte og godt er det at de har tiden på sin side. Jeg håper at Marit og Retretten kan bidra med å være de ekstra øynene som kan lete opp muligheter, som på sikt kan gi litt bedre utsikter enn hva de har alene der hvor de sitter nå . Og i dette tilfelle kan vi jo se på tiden som en nyttig gave. Det gir sjel og sinn litt fred og ro.

I morgen bærer det inn til gutta i Oslo fengsel hvor vi også skal arbeidet med et fremtidsretta prosjekt. Da skal dem og vi i Retretten være med på å utvikle et selvhjelpsprogram for kriminelle. Da jeg snakka med Tom Eberhardt , sjefen for Trøgstad fengsel, i dag tinga han alt på programmet når det er ferdig. Og med tiden som medhjelper føles det som om vi kan få noen gode framtidsutsikter…

Livet er i bevegelse – godt er det når man kjenner alternativet – stoppet hos Charter Svein i dag

Dagen startet litt sånn i feriemodus – iallefall første timen. Skummet igjennom nattes aktivitet på Facebook og Twitter. Koslig å se alle meldinger som har sommermunterhet i seg. Litt stoff om rusfeltet, men ikke det vanlige trøkket som jeg er vant med. På oppfordring la jeg ut en link hvor Rusmiddeletaten ikke hadde tro på aksjoner som vi så på «Plata» tidligere i sommer. En tilbakemeldig. I grunn er jeg litt lei selv også. Synes mye av tiden blir brukt opp på å kritisere hva andre gjør og lite til gode forslag på hva man konkret kan gjøre. I mange sammenhenger føler jeg at man i diskusjonene glemmer at det er liv som skal leves vi snakker om.

Så kom arbeidsdagen min ramlende inn med alle ubesvarte mail fra de 5 virkedagen jeg hadde vært borte. Første tegn på at ting ikke stopper opp selv om jeg tar meg en «time out». Det mange som hadde spørsmål fra alt om åpningstider i sommer til neste NADA-kurs. Regninger og annet som kostet penger var det også noe av. Men jeg har måttet benytte en god del tid på å svare for meg i forhold til debattinnlegge Per Føyn og jeg hadde i Aftenposten aften 23. juni. Svært hyggelig å høre at noen har satt pris på at vi sa noe om hvordan vi diskriminerer en hel gruppe pasienter fordi de går på en en medisin gitt av en lege. En kvinne fortalte at hun var stabelisert på Metadon, men ønsket å trappe seg av for å se hvordan dette gikk. Hun var svært redd. Problemene var at hun hadde vært utsatt for massive overgrep fra hun var liten og orket ikke å være i institusjoner hvor det var menn. For henne fantes det ingen tilbud for det ene rene kvinnetiltaket som fantes i hennes nærhet tok ikke i mot LAR-pasienter. Hun følte at medisinen hindret henne i å komme seg videre. Symbolsk stopper livet for henne og vi vet jo hva som skjer i et stillestående vann – alt liv dør.

Det var noe spesielt å se at noen tilla meg at jeg ikke ønsket medisinfrie tilbud. Jeg vet hva jeg mener og står for det; Rett hjelp etter behov og en institusjon bør ikke si at en pasient ikke er ønsket fordi de får en medisin, men institusjonen bør være tydelig på hvilke pasienter de har ressurser til å behandle. Det er Helse Sørøst som må gå i seg selv å slutte med å si at en ruspasient er en ruspasient og alle skal behandles likt. Sånn er det ikke – en ruspasient har sammensatte problemer og må vurderes individuelt. En rose vokser ikke opp i en ørken og en kaktus ikke i et rosebedd. Motarbeidelser gavner ikke livet, vi må gi rett næring.

Etter å ha lest igjennom alle mail og besvart etter beste evne, så var det telefoner som skulle taes. Den først gikk til Oslo fengsel og til gangutten på C1. Det var meningen han skulle få perm så han fikk besøkt oss på Retretten, men saken var ikke behandlet ennå. Fikk jeg grei samtale med føstebetjenten og han fikk en rask innføring med hvordan vi samarbeidet generelt med Kriminalomsorgens Friomsrogskontor og overgansboliger. Flott når vi kan samarbeide til det beste for den som trenger vår støtte og hjelp.

Han virket også intressert i det prosjektet med utvikling av selvhjelpsgruppe, vi starter opp med gutta til fredag. Spesielt denne ganggutten har vært opptatt av å få i stand en selvhjelpsgruppe for kriminelle som er utviklet av kriminelle for kriminelle. Ekstra spennede er det om vi får med jentene fra Ravnaberget kvinnefengsel til å komme med innspill. Det blir avgjort på torsdag når jeg skal møte dem igjen. Ingen ting er som hjelp til selvhjelp – de vet hva de trenger for å få livet opp og stå, og godt at de kan hjelpe hverandre med det.

Før jeg gjorde noe som helst denne morgnen var jeg ute med lille Winnie. Jeg har savnet de små,men livgivende turene våre langs Glomma. Bare det å se vannet som fosser nedover om våren eller som nå, flyter stille og rolig forbi, gir meg virkelig sjeleferd. I dag var det sol som ble truet av sorte skyer – er vakkert skue. Et godt symbol på hvordan er hverdag kan fortone seg. Livet og naturen i bevegelse

Må innrømme at jetleggen har surra det litt til for meg i dag. Møter, email-lesing og telefoener har gått litt hurrameirundt. Som sagt var Oslo fengsel første telefonstopp i dag, deretter ringte en kvinne fra Evje fengsel og rusmestingsenheten der. Hun ville så gjerne ha noe av materiale vi har til ANTA-kurset. Og jeg deler raust med meg. Deretter ringte Jens Henrik fra Gjørvik fengsel og har laget et flott evalueringsskjema som gutta der skal fylle ut etter akupunkturbehandling de får der. Vi kommer til å benytte oss av dette i Retretten vi oså. Godt med samarbeide sier nå jeg.

Så var det et møkkamøte med regnskapsføreren min- godt at han vet hva han driver med for jeg blokker bare helt ut. Vi fant ut at det var godt vi kunne utfylle hverandre for ellers ville det jo ha gått til dundas med alt. Denne tenkingen er kanskje litt fraværende i rusfeltet. Synes det er lite fokus på hvordan vi kan utfylle hverandre, det er som nevnt mye kritikk av hva andre gjør. Men så kom det en fantastisk flott telefon. Svein Østvik, bedre kjent som charter Svein, har drevet med noe sykling i forbindelse med Tour de France og den sykkelen skal nå auksjoneres bort. Og han vil gi pengene til Retretten og det arbeidet vi gjør. Jeg begynte å grine jeg, asså. Det at noen tenker på oss og som kommer sånn ut av det blå, blir veldig overveldende. Han og mora hadde sett tv-programmet om meg på » Viggo på lørdag» og det hadde visst satt sine spor.

Ingenting skjer om ingentig gjøres, den saken er iallefall sikker og jeg vil jo si at jeg og de andre i Retretten er i bevegelse hele tiden og det ser ut som at vi får en uttelling for det nå. Mannen i mitt liv sier ofte til meg: Keep you busy and it will keep you out of trouble (vet ikke om jeg traff med engelsken- men det står altså at det er best å være opptatt for da holder jeg meg unna trøbbel)

Ønsker min gode venn og kollega, Egil, en riktig god natt og takk for besøket. Godt å snakke med noen som også vet å sette pris på at livet er i bevegelse fordi man vært like farlig nær alternativet som en selv.

God natt!!!