Virkeligheten kan se nokså annerledes ut enn…En fengslende dag med Siv Jensen (FRP)

Det hele startet en gang tidlig i mai. En av gutta, en av gjengangerne i Oslo fengsel, var så møkk lei av soning, rus og faenskap. Han slo i bordet og sa: jeg tror den eneste som virkelig bryr og virkelig mener noe med det hun sier er Siv Jensen. Det ble en god diskusjon rundt bordet og etter en stund så hadde han nok overbevist oss om at han kanskje hadde noe rett. Hun er tøff, hun er direkte, hun har mye rett i sine observasjoner sa han. I og med at jeg ikke har så mye peiling på hvilket parti som mener hva, så sa jeg at jeg kunne spørre om hun kunne komme inn til gutta. Jeg kunne jo ikke få annet enn nei. Jeg spurte og jeg fikk svar og det ble ja. Siv Jensen FRP’s leder sa ja til å bli med en liten brukerstyrt stiftelse inn i Oslo fengsel for å snakke med de innsatte. Hvem hadde trodd det? I alle fall ikke jeg – eller gutta.


bilde: Jon Georg Dale, Siv Jensen, bak på bilde redaktør Michel

Stor robust, små aggressiv dame
Det ble mye frem og tilbake og vi rakk ikke noe møte før ferien, så det ble 9 aug. Kl.11.30 – 14.00. Av erfaring så ventet jeg at det skulle komme en mail om at ” Dessverre så må vi flytte møte pga. ditt og datt, vi kommer tilbake til dere…” men den mailen kom ikke. Det kom en trivelig mail fra Tone Liljeroth , 2.aug. hvor det sto ” Ja nå nærmere det seg. Kari Kjønaas Kjose kan dessverre ikke komme, men Siv tar med seg hennes politiske rådgiver, Jon Georg Dale, og møter dere som avtalt”.

Jeg hadde sett for meg Siv som en litt stor robust, små aggressiv dame som verken lyttet til andre eller egentlig var så opptatt av hva andre mente. Sånn har jeg fornemmet henne når jeg sett henne på tv eller i avisene. Men så feil gikk det ann å ta. Robust var hun, men ikke i høyde og bredde der er hun liten og nett – rundt 160 høy (uten høyhela sko), men hun virket trygg i seg selv og det fremkom tydelig at hun mente det hun hva hun sa, og slike mennesker ruver jo i terrenget. Samtidig så lyttet hun og hun noterte ned det som var nytt for henne. Og hun takket virkelig for at gutta hadde tatt initiativet til dette møte og at de ville møte henne.


Bilde:Siv Jensen, meg og ryggen til redaktør Michel

Send dem til Bjørnøya…
Vi hørte ingen ting om strengere straffer sagt i et tonefall som ga utrykk for at ” straff de ansvarsløse beistene” eller noe i den duren. Nei det var en dame som hadde mer innsikt en gjennomsnittet tror jeg. Hun var tydelig på at når man bryter norsk lov så skulle man straffes, men samtidig så skulle de få en reell sjanse til å komme ut til samfunnet igjen. En av gutta fortalte hvordan han hadde holdt på. Han har vært ut og inn av fengsel siden 86 og det eneste stedet han ble tatt på alvor var i fengslet. Spesielt Oslo fengsel.

Sist han var ute så hadde han oppsøkt rusakuttmottaket og der fikk han beskjed at han ikke var sjuk nok eller narkoman nok. Det var slik han oppfattet det som ble sagt og det som ble redningen var å komme tilbake til 10 etg. på avd B i Oslo fengsel – nå som så mange ganger tidligere.

Det var ikke første gangen hun hørte at motiverte rusmisbrukere ble kastet ut i mørke. Slik jeg forsto det så var dette mye av grunnen til at FRP var i mot delingen mellom stat og kommune fordi dem så at det vanskeliggjorde mye for den svakest gruppen, sa hun. Hun ga oss en god beskrivelse på hvorfor hun synes at systemet i dag ikke hang i hop med behovene til syke rusmisbrukere, og hvordan de byråkratiske tilnærmingene ødela mer enn de hjalp mennesket som slet. Jeg sier jo ofte til brukere av Retretten at systemets retningslinjer er ikke menneskevennlige, men systembeskyttere. Og jeg fikk en fornemmelse av at Siv hadde innsikt og jeg noen erfaringer som bekreftet dette.

I den lille samtalen vi hadde før vi gikk opp med gutta, så var hun veldig klar på at vi måtte ha differensiert hjelp, og at de som hjalp måtte ha rom for at den syke kunne få et tilbakefall, og at man ikke skulle sparke folk ut av hjelpeapparatet når det gikk litt galt. Denne uttalelsen er jo langt fra hva ryktene sier at FRP mener. De jeg har hørt sier at FRP mener at man skal sende rusmisbrukere og kriminelle til Bjørnøya og la dem bli der.


Bilde: Direktør Stig Storvik

Direktøren på snarvisitt med viktig informasjon
Det var 4 av 5 fra vår gruppe som møtte, så kom redaktøren av fengselsavisa, Gjengangeren, sammen med informasjonsansvarlige i Oslo fengsel, så var det meg og Harald fra Retretten. Det ble folksomt i det lille rommer Retretten har til rådighet i fengslet. To av de som hadde vært mest opptatt av å få Siv til fengslet var dessverre flyttet til andre fengsel. Dette skjedde i sommer – noe som kom nokså brått på alle. Dette ble også ett temaene som ble tatt opp med Siv. Det med forutsigbarhet, strukturerte samt det med målretta planer for etter løslatelsen. Nå er Oslo Fengsel blitt mer og mer ett varetektsfengsel, så derfra skal jo folk gå videre. Gutta mente at man kanskje først og fremst skulle flytte de som ikke var Oslotilhørende eller var i tiltak som var rehabiliterende, og ikke ta dem som var i ferd med å få til litt endring. Jeg støtter selvfølgelig det, men jeg har fått en erfaring på at ting ofte er mer sammensatt enn som så.

Borti 60 % av de innsatt i Oslo fengsel er utenlandske statsborgere og de fleste av dem skal tilbake til sine hjemland etter soning. Dette brakte oss inn på dette med å sende den straffedømte til de land de skulle returnere til og la dem sone der. Nå var det gode eksempler i vår gruppe på dette. Noen skal ut av Norge, men de skal sone her først. Disse vil jo være her fordi de føler at de nå er i ferd med å bygge opp gode løp for dem selv. Både med rusfritt nettverk som de får i Retretten, hjelp til å kunne makte å stå i hverdagen som rusfri og sist men ikke minst at de har fått håp om at det er en vei ut av misbruket og kriminaliteten.

Direktør Stig Storvik kom inn og fortalte oss litt om dette. Og som sagt så er ting mer komplisert enn som så. Det var visst lett og overføre innsatte fra nordiske land, men utover det så var det mange lover og regler kriminalomsorgen måtte forholde seg til og som vanskeliggjorde overføringer. Så mange at jeg ramla av i første sving. Siv og direktøren hadde innsikten der, og Siv var i alle fall veldig tydelig på at man måtte se på dette. Og det er jeg enig i for da kunne man sluppet soningskøene – de som skaper store problemer, spesielt for de unge.

Gode hensikter
Stig Storvik sa litt om de tilbud som Oslo fengsel har, men han opplevde også som alle oss andre at ting sviktet på systemnivå når den innsatt sto på gata etter endt soning. Og ting hadde jo ikke blitt bedre etter at fengslet hadde mistet en NAV-ansatt. Siv spurte om hvordan han opplevde de innsatte i dag i forhold til tidligere. Hun lurte på om det var mange tunge narkomane som satt. Og det kunne Storvik fortelle at det ikke lenger. De tyngste var tatt hånd om i LAR og de var på alternative straffetiltak. Nå var det mye narkoselgere og vold. Hun noterte flittig for ikke å snakke om rådgiver Dale. Han skrev så blekket spruta.

Det ble snakket en del om hvordan det ene slo det andre i hjel for noen. Vi snakket litt om hvordan den innsatte mistet leiligheten sin om de satt mer enn 6.mnd. og at man ikke fikk permisjon om man ikke hadde en adresse og derfor heller ikke kunne dra ut å finne et sted å bo før løslatelse. Og når man ikke hadde et sted å bo fikk man heller ikke 2/3-songingstid. 2/3 tid utløser en viss kontroll av kriminalomsorgen noe som de innsatte føler som en trygghet. Ved at man måtte sitte full tid så var det ingen som var forpliktet til å hjelpe dem på en god måte. Dette igjen gjorde at man måtte ”kræsje” på en sofa hos gamle venner fordi dem ikke har noe annet, fortalte en av gutta. Og det igjen er det samme som rus og mer kriminalitet og nye innsettelser. Oslo fengsel gjør hva de kan for å bistå, men som Storvik sa så stopper mye fordi systemet ute ikke fungerer i trå med den nylig løslattes behov.


Bilde: Maskene som brister…

Kunnskap kan endre mye…
Tiden gikk så altfor fort. Redaktør Michel skulle intervjue Siv plutselig hadde hun kun en halv time igjen. Hun og rådgiveren ble geleidet over til biblioteket og et hjørne der som fungerer som redaktørens kontor. Han har noen standardspørsmål han stiller sine intervjuobjekter. Jeg måtte over for å sjekke om de ville at jeg skulle være tilstedet. Så hører jeg i det jeg setter meg ned ved siden av Siv: Fortell meg litt om dine myke sider Siv…og hun tar det på strak arm: Jøss det var hyggelig å bli spurt om…jeg er vel som alle andre,han omsorg for mine nære, ler, gråter, blir rørt og lignende…Ja den siden har jeg aldri sett, smeller det fra Michell og jeg støtter han i det. Hun ler godt selv også og sier: Nei nå er det jo heller ikke sånn at jeg sier i en debatt ”nå skal jeg bare fortelle dere litt om mine myke sider først så skal jeg svarer på…”

Noe vi alle lærte denne dagen med Siv er at hun faktisk ønsker at den som sliter skal få den beste hjelpen som finnes, og at hun er svært godt orientert om den hverdagen en pasient og NAV-klient har å slite med. Og at hun vil fortsette og sloss for det hun tror på – og hun har mye støtte i mange sakene fra de innsatte. Dette ble virkelig et møte som fengslet oss alle som var tilstede på flere måter og ikke minst så fikk vi atter bekreftet at virkeligheten kan være noe helt annet enn det mediaskrevne, kryssklippede tv-innslag eller hva en opphetet debatt kan vise oss.

Fakta om Retrettens i arbeid for kriminalomsorgen
Retretten ble grunnlagt i 2002. Rita Nilsen, Retrettens grunnlegger har arbeidet i Oslo fengsel og for kriminalomsorgen fra 2001. I 2001 begynte Rita og gi akupunktur til innsatte i biblioteket 1 dag i uken, i 2004 gikk retretten inn 2 dager i uken med akupunktur, fra 2008 har arbeidet på begge avdelingene ved Oslo fengsel og vi er inne 4 dager i uken og 2 dager med et strukturert motivasjonsprogram.
Vårt mål er at vi skal bidra med HJELP til videre HJELP for den innsatte.

( Nå, mars 2016, skriver Michel noen blogger på Retrettens hjemmeside om livet som prøveløslatt)

Des. 2012: Slik så vårt jubileumsprogram ut: Konferanse og info. om fotoutstilling: Mennesket reiser seg

Jeg vil takke alle som bidro til at dette ble et uforglemmelig minne for alle oss i Retretten. Tusen,tusen takk!!!!

MENNESKET REISER SEG!

I 10 år har Retretten erfart at alkoholikere, narkomane, straffedømte og deres pårørende har reist seg fra håpløse livssituasjoner.

Vi hører ofte om de som ikke klarer seg, men sjelden om de menneskene som reiser seg og får et godt liv.

I forbindelse med Retrettens 10-årsjubileum fokuserer vi på disse menneskene, både med fotoutstilling og fagkonferanse.

Retrettens filosofi er at mennesket kan reise seg uansett hvor mørkt det kan se ut om bare forholdene legges til rette ut i fra den enkeltes behov. Det er ikke en enkelt årsak til at mennesker blir avhengige av alkohol, narkotika eller utvikler et destruktivt levesett. Det er ikke bare en vei ut av misbruket, men felles for alle er at man trenger mennesker som forstår en og som man kan støtte seg på i gjenreisningen. Retretten besitter både kunnskap og styrke som bidrar til at menneskene som kommer til oss har en større sjanse for å lykkes.

Fotoutstillingen viser gjennom bilder og ord hvordan mennesker i Retretten har blitt hjulpet og hvordan vi arbeider. Konferansen viser hvilken kunnskapsplattform vårt arbeide er forankret i.

Den norske legeforening har godkjent konferansen som spesialkurs/vedlikeholds kurs i spesialistutdanning. Allmennmedisin godkjennes med 6 valgfrie kurspoeng til videre – og etterutdanning. Psykiatri godkjennes med 6 timer som valgfritt kurs for leger i spesialisering og spesialistenes etterutdanning.

Psykologforeningen godkjenner konferansen som 6 timers vedlikeholdsaktivitet

6.desember: Konferansen MENNESKET REISER SEG

De fleste foredragene som ble presentert kan leses her: http://www.retretten.no/brukernes-erfaringer/2011/8/12/litt-av-hvert-som-skjer-i-og-utenfor-retretten.html

Helseminister Jonas Gahr Støre åpner – Tverrfaglig samarbeid sammen med brukere
Terje Lie, forsker ved Research Institute of Stavanger,IRIS – Resultater av brukerundersøkelse av Retrettens lærings -og mestringskurs ANTA
Psykiater Per Føyn – Alt har en begynnelse: psykodynamisk behandling av ruslidelser
Barneoverlege Lisa Bjarkø ved nyfødtintensiven (OUS) – Sårbarhet hos barn som fødes med rusmiddelabstinenser
Dr. Egil Nordli – Passiv drikking og de mest vanlige psykosomatiske sykdommer hos barn og voksne
Psykiater Michael Singer (USA) – Seksuelle overgrep på barn, med fokus på menn
Psykiater Michael Smith og Nancy Smalls (USA) – Dagbehandling på sykehus for rusavhengige og psykisk syke. Akupunktur som et verdifullt hjelpemiddel
Terapeut Gunnar Bergstrøm (Sverige) – Program for de med en kriminell livsstil
Ellyn og Jessica (USA) – Ansatte ved brukerorganisasjonen The Standing Against Global Exploitation,SAGE, veien ut av rus og Prostitusjon/ Trafficking
Heidi – Ansatt i Retretten som leder i arbeidet for mennesker som er under Legemiddelassistert rehabilitering (LAR-pasienter) i og utenfor fengsel. Arbeid som R’n i LAR
En straffedømt – fortid, nåtid og fremtid
Film om SAGE og Retretten. Musikalsk innslag

Konferansen støttes av: Helsedirektorate og penger som er gitt Rita og Retretten i forbindelse med en hederspris fra stiftelsen Scheiblers og nominasjon til FERD’s årests sosiale entreprenør. Dette er helt i tråd med Den norske legeforenings krav for hvem som kan være konferansens bidragsytere.

5. – 12. desember Fotoutstillingen MENNESKET REISER SEG:Fotografene Henning Tunsli og Knut Vadseth viser 12 portrett av tidligere og nåværende brukere av Retretten og 12 bilder av Retretten i daglig arbeid i og utenfor fengsel. I tillegg til dette er det 12 bilder som er tatt av andre som har reist seg fra en vanskelig livssituasjon.

På åpningsdagen får vi møte fotograf Morten Krogvold og regissør/skuespiller Jan Jönson i ”Ansikt til ansikt”.

Morten Krogvold er en norsk fotograf. Han er best kjent som portrettør og har deltatt på en rekke kollektivutstillinger i inn- og utland

Jan Jönson er svensk teaterregissør som har satt opp «Mens vi venter på Godot» på Ila landsfengsel, Kumla fengsel i Sverige og på St. Quentin State Prison i USA. Frivillig har han latt seg låse inn blant fanger som har én ting til felles: de venter.

Sted: Oslo Rådhus, Ing. Sjøsiden
Tid: Åpningsdagen 5 des. Kl.1730 – 1930
Mandag – fredag:Kl.09.00 – 18.00
lørdag – søndag:Kl.11.00 – 16.00

Fotoutstillingen er støttet av: Restaurant Druen og anonyme private bidragsytere

Kunnskap er makt

Oslo 23. Juli 2012
Oppsummering fra ANTA* kortkurs i Oslo fengsel, 9-13. juli 2012

Retrettens lærings og mestringskurs, ANTA* benyttes i arbeid med brukere i NAV, LAR, før, under og etter institusjons og poliklinisk behandling, samt straffegjennomføring. Primært er dette et kurs for de som har hatt et rusmiddelproblem. Det er også meget egnet for mennesker som ikke har et definert rusproblem, men som til tider bruker alkohol, narkotiske stoffer eller tabletter på en slik måte at det får negative konsekvenser. Kursets målsetting er at personen skal kunne bli mest mulig selvstendig og makte å stå i en arbeid -og/eller utdanningssituasjon.
* ANTA står for Alkohol, Narkotika, Tabletter, Andre avhengigheter.

Bakgrunn

Gjennom flere år har Retretten sett hvorfor de med alkohol – og rusproblemer får tilbakefall og har derfor nå tilrettelagt et lærings -og mestringskurs, som er forankret i WHO ICD-10 og NADA-protokollen, for de som skal ut i jobb eller utdanning. Forskning viser at personer som har gått igjennom denne type kurs i større grad makter å stå løpet ut i det nevnte, enn personer som ikke har vært igjennom et slikt kurs (Sia, T.l., et. al., 2000, Recovery, Ph.D.Alain Topor).

Forskning viser at det som er felles for de ulike metoder og modeller og som best forklarer endring, er egenforståelse, mer enn den spesifikke teknikk eller metode (Wampold, 2001, Duncan & Miller, 2000, Psykodynamisk behandling av ruslidelser, P.Føyn og S.Shaygani). Det er videre tydeliggjort at aspekter ved pasientens/ den straffedømtes liv og hva de bringer med seg inn i rehabiliterende tiltak er av avgjørende betydning for utfallet. Nyere tid har løftet opp motivasjonsbegrepet og gjennom en nyansering av dette bidratt til at det har vært mulig å utføre studier der grad av internalisert motivasjon viser seg å være av betydning for utfallet av de nevnte tiltak (Zuroff et. al., 2007,Alain Topor).

Denne kunnskapen har vært sentral i utformingen av dette ANTA-kursets innhold. Det som vil være sentralt gjennom dette kurset er å skape arenaer der deltakerne får anledning til å utvikle egen forståelse av sin egen endringsprosess og tydeliggjøre egne utfordringer i dette arbeidet, med andre ord øke bevisstheten rundt egen motivasjon og ulike aspekter ved denne. Kurset er rettet mot personer som enten har tilbud om behandling i institusjon, poliklinisk behandling, attføringstiltak, samt straffedømte som har alternative straffereaksjoner som for eksempel samfunnstraff, lenkesoning eller dom i Narkotikaprogrammet med domstolskontroll (ND). I tillegg de som kun ønsker å lære mer om seg selv og sitt rusmisbruk for å kunne klare å stå i hverdagslige utfordringer. Kurset vil bestå av undervisning og oppgavearbeid . I tillegg til det være en lenger pause i løpet av kursdagen der deltakerne spiser sammen. (eget tilrettelagt program for fengsler)

Mange gjengangere i kriminalomsorgen kan ha et uavklart forhold til skadelig bruk av rusmidler og legeordinerte medisiner. Dette gjør det vanskelig for denne gruppen å gjennomføre nødvendige endringer for å kunne klare seg ute i samfunnet.

Temaer som ble gjennomgått for dette kurset

Som nevnt innledningsvis er kortukekurset i Oslo fengsel tilrettelagt etter deltagernes behov. Kursets hovedfokus er forankret i Verdens helseorganisasjons diagnosemanual ICD-10 på Avhengighetssyndormet og Atferd – og atferdsforstyrrelser. I dette konkrete kurset la vi opp forelesningene for de som har vold som reaksjonsmønster. I tillegg til litteraturen for ANTA-kurset har vi benyttet litteratur fra psykolog Per Isdal, Dr. Philos. Yngve Hammerlin, og rus -og krimterapeut Gunnar Bergstrøm (Sverige), for å bygge opp foredraget om vold. De øvring temaer er likt det som holdes utenfor fengslet: Årsak og virkning: oppvekst og utvikling av tankemønster. Avhengighet sykdom eller dårlig moral?: WHO ICD-10/DSM IV, faser i abstinenser. Følelser ved avhold: overgangsfaser, depresjon og angst. Skyld og skam: Omgjøre skam til skyld. Bearbeidelsesprosessen ved tap og sterke opplevelser. Stemnings og tilstansforandrende midler som fluktvei. Hva er vold: Når vold blir et reaksjonsmønster har man et voldsproblem. Årsaker til vold. Din atferd ditt ansvar. Tilbakefallsutviklingog vedlikehold: Hva er et tilbakefall. Rutiner som grensevakt. Psykosomatiske plager kan lede til tilbakefall: krysstoleranse. Få oversikt, prioriteringer under soning. NAV’s interessetest oppstart på en handlingsplan.

Antall deltagere

Det var i alt 9 deltagere, fra ulike avd. ved avd. A, som var klarert for dette kurset som ble avholdt i Oslo fengsel 9-13.juli. En deltager følte at det var et galt kurs å delta på siden vi denne gangen hadde lagt det opp rundt rusmisbruk og vold som reaksjonsform. En var syk 2 første dagene, det var ikke hensiktsmessig verken for gruppen eller han, at han kom med fra dag 3. En som hadde deltatt på forrige kurs, feb.2012, valgte å la en annen fra samme arbeidsplass få delta fra morgenen og kom selv til lunsj kl.1200, slik at han fikk noe repetisjon. En ble sendt av gårde til Halden torsdag og fikk derfor fullføre kurset. 5 av 6 som fullførte leverte inn en evaluering av kurset. Han som ikke fikk levert fredag pga. fredagsbønnen og ville levere det uken etter, men han dro til Hassel.

Gjennomføring

Slik vi kan bedømme det var det ingen problemer knyttet til gjennomføringen av kurset. Deltageren var veldig aktive og engasjerte i forelesningene og de ønsket flere tilsvarende kurs med tema som knyttet til det de opplevde som sitt problem.
Vi fikk inn mat fra et eksternt cateringfirma. Dette fungerte veldig godt. Da vi var å hentet inn maten fikk de som røykte en liten røykepause på trappa til luftegården ved C1.

Tilbakemeldinger fra deltageren
Ingen av deltagerne opplevde at noen av kursets temaer var uvesentlige. Alle ga utrykk for at de hadde fått bedre innsikt i sin egen problematikk igjennom forelesningene og de skriftlige arbeidsoppgavene. De mente også kurset hadde innfridd deres forventninger og at det hadde bidratt til at de lettere kunne nå sine mål. Noen ga også uttrykk for at de var blitt mer bevisst sitt ansvar som forelder. De var også veldig fornøyd med lunsjen.

Kurset ble ledet av Rita Nilsen, Heidi Kinge og Harald Lystad fra Retretten

Mvh.

Rita Nilsen
Daglig leder/Faglig ansvarlig
Stiftelsen Retretten
Tlf.dir. 90690286
Email dir. rita@retretten.no
http://www.retretten.no

Til Julie

Du mistet noe umisterlig – din mor, men ikke på en måte som får et land til å samles.Hun døde av skammens sykdom. Hvor mange som er der for å trøste deg vet jeg ikke, men jeg vil du skal vite at jeg tenker på deg. Med dette diktet håper jeg du kan rette blikket mot livet og det som gjør livet verd å leve. Gi deg selv den plattformen jeg vet din mor drømte hun kunne hjelpe deg med – god utdanning, trygg jobb og et godt hjem. Jeg kjenner deg ikke kjære Julie, men jeg kan alikevel si jeg er glad i deg og håper du snart skal få mye latter inn i livet ditt igjen

Å våkne er en virkningsfull strofe

Alle kroppens funksjoner er et dikt – å våkne er en virkningsfull strofe.
Skulle gråten komme endog før morgenkaffen
Har jeg likevel grunn til glede:
Inderlig forenet har kropp og sjel skapt
en lindrende tåre – gitt min lengsel
eller bitterhet utrykk i en
dråpes
sluttende form – med vannets klarhet
og med salters rensende egenskap
mitt hjerte lettes for en tung vekt
og jeg kan ta imot min nye dag som en gave.
Armer som løftes – hender
som åpner seg og setter lyset i bevegelse
min fot som flytter seg og kløver mørket
blikket som ser trær der ute
øret som fanger lyd – eller stillhet.
Strupen som frigir sang.
Dog dypest beundrer jeg de indre
organer
som tjener alle de usagte ting i stille selvfølgelighet.
Min tanke undrer seg over disse
mirakler
i mitt sinn stiger undringen til en jubel:
alle kroppens funksjoner er som et dikt
å våkne er en virkningsfull strofe.

Ukjent forfatter

Du lærte meg at idiot-stempelet i panna kan viskes vekk…

Kjære Rita!

Du startet Retretten etter mange års rus,
og vi snakker om et helvete i sus og dus.
Du har vært langt nede, ja helt på bånn,
Men viser at det ikke alltid må være sånn!

Du reiste deg, og det har vært tøffe tak,
Men du har stått oppreist med ryggen rak.
Du har lest og pugget om avhengighetssyndrom,
Og har mottatt heder og ære og noen diplom!

Du er kunnskapsrik på rus,men også på NADA,
og det er ikke noe som kommer fra deg som er svada.
Du forklarer og øser av alt du kan,
og jeg suger til meg i bøtter og spann!

Du har lært meg å ta ansvar for eget liv,
selv om jeg i dag er er sårbart siv.
Jeg prøver og feiler hver eneste dag,
For edruskapet er vel så viktig som et annet fag!

Nå skal jeg ta min kunnskap ut i den vanlige verden,
men er nå ikke så redd for sen store ferden.
Du har gitt meg noen redskap jeg kan bruke der ute,
men må aldri la edruskapet bli en sovepute

Du har gitt meg flere verktøy jeg kan bruke,
så ikke alkoholen meg igjen skal sluke.
Jeg vil ikke tilbake hvor jeg engang var,
til et helvete hvor jeg drakk vodka’n bar!

Du lærte meg at idiotstempelet i panna kan viskes vekk,
det føles som om jeg har fjernet en stor og tung sekk.
Selvfølgelig har også jeg mange positive egenskaper,
det var før jeg kom til deg jeg var en stor taper!

Jeg takker for all kunnskap du har gitt meg,
som også kan brukes når jeg er trist og lei!
Du har fått meg til å tenke på en annen måte,
så heretter vil jeg prøve å bare positiv låte!

Juli 2012
Fra med med-søster

Bedre tilbakemelding kunne jeg ikke ha fått etter et ANTA-kurs for kvinner. Det er dette som gjør at jeg føler at mine vonde erfaringer i livet ikke er så bortkastet. Sender en tanke ut til alle som sliter og vil med å dele dette vise at det er mulig å reise seg. Tusen takk til deg som tok deg tid til å gi meg og andre med-søstre disse ordene. Ønsker deg all hell og lykke på resten av ferden

Så lite, men allikevel veldig mye – for den som har det vondt

For tiden er vi i Retretten veldig opptatt av 10 årsjubileet i tillegg til det vi vanligvis jobber med til daglig. I forbindelse med med jubileet som har fått navnet «Mennesket reiser seg» skal vi også ha en fotoutstilling med samme navn. Vi har laget en fotokonkuranse hvor alle som har reist seg fra sykdom eller en tung tid i livet skal sende inn et bilde av det som har betydd mest for dem i sin gjenreisning. Det som har betydd mest for meg er at jeg kan få dele av mine erfaringer og kunnskap i håp om at det kan hjelpe noen som lever det livet jeg selv gjorde for en del år siden. I dag så er det å se at HÅPET blir tent i øynene til de som har det vondt bli tent det største jeg kan oppleve. Og ingen ting kunne passet bedre enn denne historien som en av mine sertifisete NADA-studenter sendte inn til meg i dag.
Link til fotokonkuransen: http://www.facebook.com/events/252216571546788/



NADA Norge

Hei Rita, Jeg har en historie jeg gjerne vil dele og har fått tillatelse
fra henne jeg skriver om, men jeg vil bevare min anonymitet så jeg lurte
på om du har lyst å legge den ut for meg? Jeg syns den er viktig både i
forhold til selvhjelp og også hva slags ressurser som bor i
rusavhengige

Jeg har de siste månedene brukt mye tid på en pasient som har levd et hardt
liv. Hun begynte å komme hjem til meg for å få akupunktur for noen måneder siden
og har hatt et enormt behov for å prate.

Joda, hun har gått til psykolog og psykiater, samt hatt jevnlige
innleggelser på traumeklinikken, men har likevel ikke klart å la være å
ruse seg med jevne mellomrom.

Da hun startet opp med akupunktur-timer hos meg var hun så stiv i kroppen
at hun knapt klarte å bøye seg ned for å ta på seg skoa. Hun pratet
ustanselig, det var ikke mulig å komme i mellom, og hun snakket sjelden i
hele setninger, samtidig som hun hoppet fra det ene temaet til det andre.
Hun var utrolig stressa og nervøs og jeg trodde først at hun kanskje hadde
fått varige mèn av et langt liv i rus, noe hun selv også påpekte i en at
våre første samtaler, at hun nok hadde fått en hjerneskade som følge av
rusbruk. Hun starter alltid en setning med «Veit dåkke det atte..bla bla bla..» Det
tok meg litt tid å forstå at det bare er en talemåte, og at hun snakker kun
til meg og ikke flere (usynlige) selv om hun omtaler meg i flertall.
Men min oppfatning om varige mèn har jeg i ettertid har måttet svelge i meg
igjen. Man kan jo aldri vite når man ikke kjenner folk, får jeg bare unnskylde
mitt litt dømmende førsteinntrykk med…psykolog,

Det er sånn at når folk sitter med nålene i ørene så skal det være rolig og
man skal la pasienten styre praten hvis denne føler for å prate.
Akupunkturen virker bl.a beroligende og samlende, og for meg har den gjort
underverker, jeg klarer nå for første gang i mitt liv å organisere og
gjenomføre det jeg planlegger.

Allerede etter første gang hun fikk akupunktur kunne en merke bedring. Hun
hadde ikke sovet på lenge og nå sovnet hun tungt i stolen etter å ha tømt
hjertet sitt for vonde minner og jeg lot henne sove i et par timer, mens
jeg selv satt lamslått tilbake og fordøyde det hun hadde fortalt meg om sin
frarøvede barndom, full av grufulle hendelser, så om sitt liv som mor til
barn hun på et tidspunkt fant ut at hadde blitt misbrukt, akkurat som henne
selv som liten… og om hvordan hun i stedet for å klare å være tilstede for
sine barn i den vonde tiden etter det kom frem, begynte å drikke tett og
spise piller for å døyve smerten. Om skam, skyld og sorg over måten hun
hadde håndtert det på.

Akkurat som jeg selv hadde håndtert mine traumer.
«Å veit dåkke det atte det ser ut som dei he gitt mej opp. Dei he nok
det..gitt mej opp ja..» Hun siktet til det offentlige. Så la hun til at hun
blir nok aldri bra igjen.

Jeg verket innvendig etter denne samtalen. Det var ikke det at jeg ikke var
vant til å høre tunge livshistorier, for kjenner man mange nok rusavhengige
så har man hørt det meste. Det som tynget meg var tilliten jeg fikk fra et
menneske som hadde blitt sviktet av alt og alle, og som til og med følte
seg oppgitt av hjelpeapparatet.

Jeg var svært ydmyk mens jeg satt og så på den slitne sovende kvinnen. Jeg
lurte på hva jeg hadde gjort for å fortjene tilliten hun viste meg, og om
jeg var verd den. Usikker og redd for hvordan fortsettelsen ville bli.
Ville jeg takle dette? Ville jeg klare å skille mellom jobb og privatliv?
Har jeg fått mine egne greier nok på avstand enda?
Jeg hadde svært lite lyst å havne på den listen av mennesker som hadde
sviktet henne…

Da jeg vekket henne var hun rød i kinna og smilte fornøyd.»Veit dåkke det
atte du e så snill du», sa hun. -Det var så lite, svarte jeg, og mente det
virkelig, dette mennesket fortjente kun det beste, jeg visste ikke hva godt
jeg skulle gjøre for henne.

Dette var en ny opplevelse for meg også, min første opplevelse som hjelper
for noen i en så alvorlig situasjon og selv om jeg hadde opplyst henne om
at jeg bare er en som har kommet meg helskinnet ut på andre siden, og ingen
psykolg, følte jeg det som om jeg gjorde noe galt. Var det feil av meg å ta
på meg dette?

Jeg fulgte med mens hun strevde med å få på seg skoa, hun måtte sitte for å
få det til og lo litt brydd men nektet å ta i mot hjelp.»Veit dåkke det
atte ej føle mej litt bedre allerede, tusen takk!» sa hun og ga meg en lang
klem før hun gikk.
Jeg sank sammen i sofaen og følte meg så tom at jeg lurte på om dette var
noe for meg.

Neste dag fikk jeg en sms, og den lød slik: » Veit dåkke det atte ej he
ingen sug! Ej he ingen sug lenger å ej he vaska heile huset, sønnen min
lure på ka som feila mej! Tusen takk for at du vil hjelpe mej:)»
Jeg kjente hvordan kroppen fyllte seg med en enorm glede, takknemlighet
ganger tusen, og en energi jeg ikke hadde hatt på evigheter boblet i meg
mens jeg tenkte at dette kan jeg godt lære meg å leve med.
Nesten all tvil om at dette ikke er noe for meg forsvant på et blunk. Jeg
gjør ikke noe galt, jeg gir henne NADA og deler av min erfaring, som et
medmenneske.

Etterhvert som tida gikk fikk jeg også bekreftet at jeg faktisk klarer å
legge fra meg det som skjer under akupunktur-timene hennes og når jeg har
fri. Jeg klarer faktisk å skille mellom jobb og privatliv noe jeg tidligere
hadde store problemer med, og med den erfaringen kom også den siste rest av
trygghet på at dette er et yrke som passer for meg, dette vil jeg utdanne
meg innenfor så jeg kan hjelpe flest mulig.

Hun fortsatte å komme jevnlig til meg, fikk akupunktur samtidig som hun
tømte hjertet og fikk forsiktige anbefalinger og tilbakemeldinger fra meg
på hvordan jeg selv hadde løst mine lignende problemer. Jeg prøvde meg frem
og stillte spørsmål jeg selv hadde fått noen ganger mens jeg jobbet for å
komme meg ut av rusen og inn i et normalt liv. Spørsmål som jeg har lært er
ment for at man lettere skal se seg selv og lettere kan endre tankegangen
som blir ganske ensporet når man har rusa seg en stund.
Til min store glede ble hun bedre og bedre, og plutselig en dag la jeg
merke til at hun snakket roligere og mer sammenhengende og at hun tok seg
mer tid til å lytte til meg. Humøret hennes ble også jevnere og hun
strålte.

Men så begynte ting å skjære seg. Jeg ble jeg syk og måtte avlyse
akupunkturtimen hennes, men vi avtalte en ny. Den avlyste hun. Hun fikk ny
time nok en gang, men også den ble avlyst. Jeg spurte om hun ville ha en ny
time og hun fikk time dagen etter. Men jeg hørte ikke mer fra henne på to
uker. Med tanke på at det var lenge siden hun hadde fått akupunktur og at
det tross alt var mye den som holdt suget på alkoholen i sjakk, samt egen
erfaring med skam som gjør at man ikke gir lyd fra seg etter en sprekk, så
sendte jeg en sms og spurte hvordan det gikk, og tilbydde en ny time.
Hun ringte meg opp etter et par timer.»Veit dåkke det atte ej veit ikkje
korsen ej skal sei ditte…» Så fortalte hun at hun hadde blitt voldtatt i
helga etter å ha sprekt på alkohol. Hun hatet alkoholen og hun hatet seg
selv for å ikke klare å la være å drikke den.» Det e min egen feil, ej va
så full at ej huska nesten ingenting» hun gråt og fortalte at det var en
person som mange har tillit til som gjorde dette mot henne, en som egentlig
skal hjelpe. En hun trodde var ordentlig og som visste hvor vanskelig hun
har hatt det.

Jeg kjente raseriet stige på hennes vegne.
Vi pratet lenge og jeg forsikret henne om at det ikke var hennes feil, at
hun jo ikke hadde den slags planer i hodet når hun bestemte seg for å
drikke, samme hvor leit det var at hun hadde sprekt, -eller? Nei hun hadde
jo ikke det..

Hun hadde enorme smerter i underlivet og selv om det hadde gått noen dager
siden det skjedde, så jeg fikk ordnet det sånn at hun ble sendt inn på
voldtektsmottaket for undersøkelse, og tilbydde henne deretter å komme hjem
til meg for akupunktur siden den hadde hatt så god effekt på henne
tidligere. Så lyttet jeg nok en gang til hjerteskjærende beretninger, like
overrasket som før over åpenheten hun viste meg. Psykologen hennes hadde
visst klart å trykke ut av seg at hun burde visst bedre, voksne dama…

Etter dette satte jeg andre ting til side når hun kontaktet meg, fast
bestemt på å ikke gi meg før smilet hennes var på plass igjen, vise henne
at ikke alle mennesker svikter, vise henne at jeg var tilliten hennes
verdig.

Etterhvert som tida har gått har hun gradvis blitt bedre, hun har en
fantastisk ståpå vilje og en tro på livet jeg aldri før har sett. Til å
begynne med visste hun ikke om hun orket å anmelde, hun ville bare glemme.
Jeg kjente meg veldig igjen i den tanken men sa at om hun ville anmelde så
skulle jeg stå ved hennes side til det er over.

Den kommende tiden snakket vi ofte og satte akupunktur, og jeg har brukt
alt jeg har tilegnet meg av kunnskaper om endring av tanke og handlings
mønster, samt mine egne erfaringer og JA det har vært tøft, knalltøft og
innimellom har jeg lurt på hva det er jeg har gitt meg ut på, men så når
jeg ser nye tegn til bedring, og jeg kjenner hvor mye energi og glede det
gir meg, husker jeg hvorfor jeg gjør det.

Hun har nå anmeldt voldtekten og er igjen på bedringens vei.
I helga ringte hun meg igjen.»Veit dåkke det atte…» jeg begynte å le
for den setningen har blitt en veldig komisk greie oss i mellom, og hun lo
selv med, og fortalte at hun skal ned 8 kilo men at hun hadde så vondt i
hodet at hun ikke hadde det minste lyst å gå på fjellet i dag. «Men veit
dåkke det atte det e sant som du sei, at om ej skal nå mine mål så må ej
ofte gjør ting ej ikkje he lyst til, sånn som å ta akupunktur i stedet for
å drikke, eller anmelde når ej he blitt trakka på, så ej bite sammen tenna
og stikke no! Og du? Du he gitt mej meir hjelp på disse månane enn
psykiatrien he gjort på mange år. Du e så snill. Vi snakkes!»

Hun fortalte også at psykologen hennes er overrasket over hvor mye og hvor
fort hun har kommet seg og lurer på hvordan hun har klart det.

Det tok litt tid å ta innover meg det hun hadde sagt, og jeg må innrømme at
jeg gråt en skvett når ordene sank ned i magen. Plutselig skjønte jeg hva
mitt harde liv har gitt meg. Alt det vonde jeg har gått gjennom har
virkelig fått mening, for der det offentlige har gitt opp fordi lærebøkene
ikke strekker til, har jeg mye å bidra med. Bare ved hjelp av meg selv har
jeg gitt et annet verdifullt menneske håp om at det går an å komme seg
helskinnet ut på andre siden, og dermed også kampviljen som må til for å
klare det.

Denne kvinnen har lært meg så mye om meg selv at jeg alltid kommer til å
være henne takknemlig. Å se henne jobbe med seg selv gjør meg vanvittig stolt, ikke bare over
henne, men også over meg selv, for gjenom henne innser jeg hvor hardt jeg
selv har jobbet, og hvor langt jeg har kommet.

Og nå skal du høre her Janteloven: Jobben jeg har gjort for å komme dit jeg
er i dag, og jobben jeg gjør for at også andre skal få oppleve det samme er
faktisk ikke så rent lite å være stolt av, jeg er nærmest sprekkeferdig!

Det er fortsatt litt for tidlig til å vite hvordan det vil gå med henne,
hvor hun vil ende opp, men kanskje, om noen år er det hun som hjelper noen
i samme situasjon, for hun er meg for 5-6 år siden…

Ønsker deg en fin dag Rita

Klem

Omtalt i et internasjonalt nyhetsbrev

Hvem skulle trodd – hvem kunne trodd?

DET ER HÅP FOR ALLE, sier nå jeg og jeg mener det. Utfra egne erfaringer og andres etter hvert.

På side 5 i dette nyhetsbrevet som går ut til mange, mange land i verden har de skrevet noe om lille meg og det arbeidet jeg har gjør. Nå vet og forstår jo alle at jeg har fått god hjelp av mange for å komme dit jeg er i dag. Både på personlig plag og arbeidsmessig. Retretten kan arbeide som den gjør fordi vi er mange dedikerte medarbeidere – lønnet og frivillige. Det er jeg som nevnes, men jeg sender en varm tanke ut til alle som bidrar til at Retretten har blitt hva den har blitt. Ikke minst til alle brukere som bidrar til at Retretten er et godt sted å komme for alle de som kan nyttegjøre seg av den hjelpen vi kan bidra med. Sender også en stor, stor takk til Dr. Michael Smith, som utviklet NADA-protokollen og som tok i mot meg på Lincoln Hospital og lærte meg opp på en slik måte at jeg har kunnet gi kunnskapen videre. Han og flere som representerer den kunnskapen vi har i Retretten, vil holde foredrag på 10 årsjubileet vårt den 6.des.

Jeg vil også takke Scheiblerstiftelsen for at de har hatt tro på meg i 4 år og støttet oss i Retretten i alle disse årene med ANTA-kurset. Det var gledlig i dag å se at 14 av 17 mannlig
kursdeltagere sitter der etter 5 uker.

Det var også veldig hyggelig at Guidepoint nevnte gaven jeg fikk av Morten og Tarand Krogvold. Bildet av Nelson Mandela troner i stua i Retretten.

Les side 5 her:
Guidepoints May_2012

www.nada-norge.no
www.acudetox.com

Brief information about the Retretten


What is Retretten:
Retretten (“The Retreat”) is a non-for-profit Foundation that was established by Rita Nilsen in 2002, as a result of her own per¬sonal experiences recovering from many years of substance abuse.

• Retretten is non religious and not political
• Retretten’s primary aim is to help users to help themselves
• Retretten is an open and drug-free day centre for those who are affected to their own or others use of alcohol or drugs
• Retretten works inside prisons, as well as providing additional support to other institutions within the substance abuse
• Everyone working in direct contact with users are former users. All have some expertise/experience with substance abuse, mental disorders and next of
kin issues.
• Retretten is financially funded by both state and private sector.

At Retretten:
…you do not need an appointment
… everything is free
… our assistance is confidential
…you need to be sober when you turn

Guidance
– We can help you to identify means of support that
is free of charge.

Competence building
– We have courses on how to cope with substance
abuse and addiction disorders (ANTA). These courses
are mainly conducted in separate male and female
groups. In addition to these ordinary courses Retretten
also have personalized courses for institutions
and prisons.


NADA’s acupuncture programme:
– At Retretten you can receive the NADA acupuncture
programme. The Acupuncture Programme is related to the ear and is a standardized Protocol with 5 needles in each ear.

These 5 points are standard points for the treatment of substance misuse and anxiety management. This Protocol is used by personnel within the healthcare sector around the world. The Protocol has been in use for more than 40 years within addiction, psychiatry and criminal care as a supplement to other
basic therapy, but is

Acupuncture relieves:
Physical withdrawal symptoms:
Shivering, sweating, cramps, diarrhoea / constipation, pain, headaches, heart palpitation, nausea/vomiting, sneezing/ snivel, freezing.

Mental withdrawal symptoms:
Anxiety, aggression, irritation, panicking, insomnia, depression, nightmare.

Improved skills:
Positive attitude, relaxation, awareness of own emotions, focusing, motivation, concentration, cooperativeness and more open other treatment.

Shown to decrease craving for:
Alcohol, narcotics, nicotine, sugar, food, caffeine.

Also efficient with respect to Post Acute Withdrawal Syndrome (PAWS) such as:
(Occurs approx every 3rd month)
Difficulties in thinking clearly. It is as though the brain is not functioning – it is impossible to concentrate.
Poor memory, everything perceived and understood, but in a short period of time everything forgotten.
Sleep disorders, it is difficult falling asleep, restless sleep, nightmares, night sweating
Emotional overreaction or under reaction, tremendous anger, irritation or sadness, depression.
Physical coordination problems.
Problems with the balance, eyes and hands willnot cooperate, slower reflexes.
Stress sensitive, difficult to distinguish between little and much stress (emotions = stress)

How to contact us:
Monday, Tuesday, Thursday and Friday 10 am.- 5 p.m., Wednesday 10 am.-6 p.m. and Sunday 12 a.m.-3 p.m.
Adress: Kristian Augusts gate, 10, 2nd floor – 0164 Oslo
e-mail: kontor@retretten.no
Phone: (+47) 22209393 or cellphone (+47) 90690286
http://www.retretten.no



“I needed help to so many things, but I had nowhere to go. Thus I established Retretten.”

In 2002 I Rita Nilsen founded
Retretten (“The Retreat”) in response to the suffering and personal needs I experienced during the early phase of my own rebuilding and recovery from my
subtance abuse.

I had no money to get professional help, no job and no “sober” network. Hence it was tough to start a life free of substance abuse. What I really needed was much help in different areas, but I had no place to go to get such help, support and advice.

I gained much support through my friendship with Petter, a recovered alcoholic. I got further help from a self-help group and some from frequent talks with a Vicar. This together with the medical knowledge I gained from my education became my way out off my substance abuse.

During my acupuncture practice period I understood I was not alone in feeling this inner pain I was carrying with me. Not due to my substance abuse, but as a consequence of the traumas I suffered that meant I took the wrong path early in life. During this period I mainly met children whose parents were substance abusers or mentally ill. These children helped me understand how to better
help those affected.

That is where the initial of Retretten was established and after 2 years it was registered as a Foundation. You or someone you know today can use Retretten as long as you yourself are a substance abuser, or have been convicted or
are next of kin of someone who is.

You are never the less always welcome!

Warm regards
Rita Nilsen
email: rita@retretten.no
Phone: (+47) 90690286

Hvordan kan vi hjelp?

Mama’s tears llerrah.com

I dag fikk jeg en telefon som fikk meg til å minnes en side ved rusmiddelmisbruk vi sjeldent snakker høyt om. Den siden som misbrukeren sliter samvittighetsmessig mest med når de blir rusfri, om de har måtte benytte slike metoder. Det var en ung jente som ringte meg og var fortvilet. Mormor og bestefar var truet på livet av onkel. Onkel var narkoman og trengte penger. Han trengte alltid penger fortalte hun meg. Men nå hadde ikke besteforeldrene mer og hva kom til å skje med dem da var hennes bekymring. Denne telefonsamtalen sitter i meg ennå fordi jeg hadde ingen råd å gi den unge jenta.

Telefonen som kom i dag var av samme slaget. I dag var det en mor som ringte inn. Hun var enslig, ufør og hadde solgt unna alt som var å selge for å skaffe penger til datterens rusmisbruk. Datteren hennes var veldig syk,men det fantes ikke hjelp fikk jeg vite. Hun hadde vært innlagt på en institusjon på en avdeling for rusmisbrukere med dobbeltdiagnose,men hadde skrevet seg ut fordi hun følte det ikke var noen hjelp å få der. Det var ikke første gangen datteren hadde vært innlagt. Moren mente at det kun var når datteren satt i fengsel at hun klarte seg godt. Men i dag måtte hun altså ha Heroin for hun var så syk, problemet var at moren hadde ikke penger. Hva gjorde de nå? Moren våget ikke å å ringe politet og heller ikke være hjemme så hun hadde reist til sin yngste sønn. Samtidig visste hun at sønnen ikke ønsket at hun skulle være der så lenge fordi han hadde en egen familie og de hadde hatt nok av søsterens bråk i leieligheten. Jeg hadde ingen råd å gi.

Jeg skulle ønske jeg hadde formelen som kan løse dette problemet der hvor en person som er i fare for å skade seg selv og andre. Hadde det bare vært å ta seg sammen for en rusmisbruker så hadde det jo ikke vært noen sak og hadde jeg kunne bestemme over et annet voksent menneske så hadde vi kunne løst saken, men sånn det jo ikke. Er det noen som har et tips eller kan dele egne erfaringer så skriv det her eller send det inn til meg ( rita@retretten.no). Kvinnen som ringte inn vil lese de forslag som kommer inn uten å gi seg til kjenne fordi hun er redd.

Daue av forstoppelse

Foto:uneventfulhorizon.blogspot.com

Uten veivisere
Jeg ser for meg det redde lille barnet som selv må finne ut av alt her i livet. Alene fordi dets omsorgspersoner har sitt å slite med. Det barnet tenker ut ,som er ment som en avlastning blir til det verre. I takt med at problemene i familien eskalerer, en far som forsvinner, en ny flytter inn og hvor en mor faller sammen og er ute av stand til å forsvare sine barn mot de farer som dukker opp, finner barnet rusen . Barnet jeg nå snakker om er under 10 år og forstår at det var det som var problemet og måtte bort så de andre kunne få ro. Og her starter alt. De neste 30 årene blir preget av rus og kriminalitet, innleggelser på rusinstitusjoner og ulike former for straffegjennomføringer. Ordinære fengselsopphold til §12. Hjemmene har vært alt fra barnevernsinstitusjoner, fosterforeldre, til leiligheter, hybler, hospits og til sist på gaten. Den enste fullførte skolegang ble gjennomført da en lengre dom ble sonet. All arbeidserfaringen er knyttet til kollektivopphold.

Flokkdyr
Det er ikke første gang jeg hører slike historier. Jeg har jo mye av det samme i min. Den fortvilelsen de uttrykker, ensomheten som ligger i det de forteller, er gjenkjennende. Alle forsøkene på å gjøre seg usynelig for å slippe unna bråk eller blikk som dreper, har mange fortalt meg om. Det å vite at du ikke er et ønsket og elsket barn gjør noe med deg. Å sitte igjen med en opplevelse av at det er du som skaper problemer overalt hvor du oppholder deg, svekker selvbildet. Aldri å få til noe på skolen eller bli valgt med i grupper og lag forsterker opplevelsen av at du er mindre verd som menneske. Det er da overlevelsesinstinktet kobles inn; hvor kan jeg føle meg som en av de andre, hvor får jeg venner, hvem vil være med meg eller hvordan skal jeg få fred i hode og kropp. Vi hjelpetrengende finner hverandre og støtter hverandre til å holde ut. Eller rettere sagt få tiden til å gå med noe som kan oppleves som meningsfullt. Det å slippe å kjenne gir mening, det å le med venner føles godt – det å være en av alle gir trygghet.

Den svakeste blir tatt
For noen år siden lyttet jeg til en ung mann med veldig lang dom. Det som ble sagt var knyttet opp til temaet sorg som jeg hadde i gruppen jeg ledet. Mannen som snakket var under 30 år og hadde sittet det meste av sin ungdomstid i fengsel. Han ga meg innsyn i en farlig gjengangerkriminell sine tanker. En tidlig søndagmorgen skulle han møte en av sine store narkotikakunder i en barnepark. Bilen han kom med var i millionklassen. Siden han kom rett fra fest hadde han på en Armanidress og Rolexklokke til noen hundre tusen. Mens han satt å ventet så han en far som var ute å lekte med sine 2 sønner. Den ene var 8-9 år. Dette synet hadde fått han til å tenke tilbake til den tiden da han selv var så liten. Da hadde han stort sett vært redd, rusa og på flukt. Moren var amfetaminmisbruker, faren satt i et europeisk fengsel og hele oppveksten hans hadde vært preget at mange voldelige stefedre som lærte han opp til å bli en god kriminell. Alle som satt der i gruppa så at bildet fremdeles gjorde han vondt. Han visket; det var ikke sånn det skulle være – jeg skulle ikke hatt det sånn. Mine egne barn slipper kanskje det fordi dem er i barnhjem. Men jeg vet jo ikke – jeg får ikke se dem. Og han spør meg så om det er sorg dette han føler nå.

Vi ser det vi vil se
Jeg får vite litt senere at han aldri hadde fortalt dette til noen, Ingen visste hva som foregikk hjemme hos han. Allerede i barnehagen ble han sett på som ADHD-barn. Det var her de første voldelige tendensene hans hadde vist seg. Både barn og voksne hadde holdt avstand fordi han var en jævelunge, som han selv uttrykte det. Moren var kjent som alenemor til han og en yngre søster. Det var ingen som mistenkte at hun var narkoman, og de gangene han hadde gått til barnehagen alene sammen med søsteren, hadde han sagt at mor var syk. Sannheten var at hun ikke maktet å gå ut fordi hun hadde angst eller at hun nylig var blitt slått av en stefar. Søsteren hans var ikke blitt narkoman , men psykiatrisk pasient og han mente det kom av at han ikke hadde tatt godt vare på henne da hun var liten. Under samtalen vi hadde gjentok han flere ganger at var det noe han angret på så var det at han hadde blitt narkoman. Ikke nok med at han var narkoman, men han hadde også blitt narkolanger da han vippet over til tenåring, derfor hadde han ikke hatt tid til å ta seg av sin søster. Moren derimot hadde han klart å gi hva hun trengte. Penger, amfetamin og piller. Det enste han var stolt av var at ingen stefar hadde fått slått søsteren. Før han selv hadde vært i stand til å slå dem ned hadde han tatt i mot salgene.

Å daue av forstoppelse
Vi snakker om at man kan daue av forstoppelse. Det å tie om det ødeleggende man vet er også en forstoppelse. Da er det ikke bare den med forstoppelsen som dør, men mange rundt som dør også – spesielt livet til små barn går tapt. Det fysiske livet er det som går sist, men det å ta livet i selve livet er en langsom og smertefull død jeg ikke unner noen å oppleve.

(denne personen sitter ikke i fengsel og den ble truffet under andre omstendigheter enn de jeg sier her)

Feil å skylde på narkotikapolitikken

I Romerikets Blad’s leder 23 mars kan man forstå det slik at jeg mener at norsk
narkotikapolitikk er feilslått og at jeg er for legalisering, derfor har
jeg behov for å komme med mine meninger. Slik jeg ser det så er ikke
overdosene et symptom på en mislykket kamp om å få et narkotikafritt
samfunn. Utfra mine erfaringer så er disse en konsekvens av at vi har
mislykkes totalt med å være tilstede for mennesker, i alle aldre, som
sliter. Vi har et samfunn som krever at man må være vellykket på alle
plan, at man har en psykisk, fysisk, mentalt og ikke minst materiell
styrke. De som rammers hardest er de som av ulike grunner faller utenfor.
Det kan være alt fra å ikke ha tilstedeværende omsorgspersoner eller av å
ha havnet tidlig i offentlige omsorgstiltak, til ikke å ha penger til å
følge opp aktiviteter som skolene legger opp til. Etter min mening så er
det ikke narkotikapolitikken vi har mislykkes med, men vi mislykkes med å
ha en helhetlig politikk som er menneskevennlig og et system som kan
hjelpe folk som ligger nede.

Jeg har ikke oversikt om alle som er for legalisering mener med at Norsk
narkotikapolitikk er feilslått. Ut fra mitt ståsted, som er i det
forebyggende perspektivet, så har den vært svært vellykket. De aller
fleste er redd for å bryte norsk lov og derfor holder de seg borte fra
miljøer som selger narkotika og det sparer mange for mye lidelser. Og det
er ikke bare den som har utviklet avhengigheten som rammes, men mange
mennesker rundt den avhengige. Spesielt barn rammes hardt når de må vokse
opp i hjem som preges av daglig rusmiddelbruk.

Ta vare på menneskene
Før vi går til det skrittet at vi åpner opp for flere rusmidler i
samfunnet vårt bør vi nok se på hvordan vi kan hjelpe folk så de kan
slippe å bruke rusmidler på en slik måte at de skaper problemer. Vi bør se
nøye på hvordan vi tar vare menneske i landet vårt. Det er også viktig å
se på det systemet som gjør at barnehage – og skoleansatte ikke tar grep
når de ser barn som faller utenfor. Og hva som er årsaken til at
personalet ikke orker alt ubehaget som følger det å sende en
bekymringsmelding til barnvernet. Hvorfor barna ofte går tapene ut i
barnevernssaker. Hva samfunnet vårt egentlig sparer på å la barn, unge og
psykisk syke vente i månedsvis før de hjelpes. Og ikke minst så må vi gå
integreringspolitikken nøyere i sømmene.

Vi må finne årsaken
Jeg ser på rusmisbruk er et symptom på at et menneske sliter og har det
vondt og da må vi finne ut hva som er årsaken. Det blir feil å bruke syke
mennesker som et argument i legaliseringsdebatten og helt feil å mene at
overdoser har sin årsak i en feilslått narkotikapolitikk.

Min søster døde ikke på grunn av manglende tilgjengelighet, men fordi hun fikk tak i det hun selv følte hun trengte. Den siste dosen hun tok gjorde at alle organene hennes kolapset etter å ha inntatt opiater mange år. Jeg kan ikke se at en dose Heroin gitt av legen fremfor den hun hadde ordnet selv kunne ha gjort en forskjell. I og med at jeg arbeider 4 dager i uken med gjenganger i Oslo fengsel så er jeg helt for at man skal tilby annet enn straff til de som har utviklet en avhengighet til rusmidler.

Jorden kan du inte göra om…

Dette har vært en uke med fryktelig mange inntrykk. Jeg har vært glad, trist, redd og utrolig ensom. Mitt høyeste ønske var at jeg kunne gjort alle rundt meg glade og lykkelige. Spesielt alle dem som jeg trodde sto nær meg. Men sånn er det ikke. Mange av de jeg trodde skulle glede seg med meg, og som sammen med oss som følte at Scheiblers hederspris var en heder til oss alle, vist meg kun sin likegyldighet.

Den gleden jeg har kjent på kommer av at noen har sett alt arbeid som blir gjort i Retretten. Som har forstått hvor mye tid og krefter som har gått med for at vi skulle komme hit. Ikke minst fordi mine forutsetninger for å kunne klare det har ikke vært de beste. Nå vil disse hjelpe så vi kan sikres. Det som også har gitt glede er at media har fulgt opp og bidratt med å spre HÅPET ut til de som sliter. Men som med alt annet så har ting en bakside. Noen fikk HÅP andre ble såret.

Når ting har stormet som verst rundt meg i det siste så har jeg kjent gufset av ensomhetfølelsen som nesten tok livet av meg for noen år siden. Smerten ved å stå på utsiden har til tider slått inn med voldsom kraft. I løpet av sekunder kunne jeg føle at det var noe som gikk i stykker inne i meg – igjen. Nettene ble fylt av en lengsel etter å bli trøstet . Trøstet av dem som kjente hele min forhistorie og som ville meg godt i dag. Jeg drømte om at disse kunne ha vært der og gjort meg hel igjen. Men de er døde. Det å finne metoder som skulle hjelpe meg kunne til tider virke umulig.

Kjære lille fugl
…Du har slitt deg til en totalrevisjon med mange dimensjoner. Det er ikke ofte jeg kan si det om noen. Du er ikke som en regissert kopi – du har omprogrammert deg selv, med et tydelig ønske til noe så sjeldent som sosial og menneskelig solidaritet. Jeg sender deg mitt favoritt dikt:

Jorden kan du inte göra om

Jorden kan du inte göra om.
Stilla din häftiga själ!
Endast en sak kan du göra:
en annan människa väl.

Men detta är redan så mycket
att själva stjärnorna ler.
En hungrande människa mindre
betyder en broder mer.»
Stig Dagerman

Midt i det mørkeste fant jeg et sammenbrettet brev fra 1999 i en skuff, fra en som har kjent meg fra jeg var et lite barn. Trøsten kom via et brev – et 13 år gammelt brev. Med ett fikk jeg tilbake fokuset der det må være for meg. Rusen og rusmisbruk har nesten tatt livet av meg og derfor kan jeg godt la jobben med å hjelpe de som sliter, av og til gjøre meg litt vondt. Jeg kan ikke forvente noe av noen, jeg kan heller ikke tro at jeg kan ikke gjøre alle glade og lykkelig. Men jeg skal gjøre mitt for at de som kommer til Retretten skal slippe å føle seg alene i kampen mot sine indre og ytre demoner. De som kan gjøre veien mot det rusfrie livet vanskelig.

Sender en stor takk til de levende som hjelper meg så jeg kan leve det livet som betyr noe for meg. Takker for at dere gir meg styrke til å holde fokus på det som er verd å ha fokus på