NADA ut til folket…til deg som vil lære dette akupunkturprogrammet

Ill:Rita Nilsen
Ill:Rita Nilsen

I den senere tiden har NADA sitt akupunkturprogram for en del oppmerksomhet. Flere og flere har fått øynene opp for at det går an å  benytte dette i andre sammenheng enn rus og psykiatri. Godt er det. Men  det jeg har fått høre er at mange tror de må gi dette gratis og derfor  synes det er vanskelig. De arbeider i egne klinikker og trenger penger for å  få hjulene til å gå rundt. Jeg skal nå forsøke å rydde opp i noen av disse misforståelsene.

Jeg tror jeg vil begynne med det første først. NADA står for National Acupuncture Detoxification Association. Grunnleggeren av denne foreningen, Dr. Michael Smith utviklet et akupunkturpgrogram som settes i ørene. Det er 5 nåler i hvert øre. Dette 5 punkts akupunkturprgram er ikke et sykdomsbehandlende program, men stabiliserende. Det  stabiliserer stoffskiftet – den hormonelle balansen. Studier har vist  at programmet reduserer bl.a. cortisolnivået og styrker dermed immunforsvaret.  Og ingen medisin kan styrke kropp og psyke som et sterkt immunforsvar gjør. Den som jeg ofte viser til er Anne Berman som tok en doktorgrad i å  fremme helse hos innsatte.

Når jeg skal si noe om hvorfor man  ikke trenger medisinfaglig utdannelsen eller flere års studier i akupunktur viser jeg til hva  psykiater Ken Carter sa senest  i nyhetsbrevet Guidpoint i februar 2015: “NADA acupuncture is not dependent on Traditional Chinese Medicine theory but, rather, can be used in the acute and chronic phases of medical and psychiatric disease, across a broad spectrum of symptoms and conditions; this kind of acupuncture can also be used before and after a diagnosis has been made.”

Nå over  til  dette med å ta seg betalt eller ikke når man gir NADA’s akupunkturprogram. Det er nok en stor  misforståelse at man ikke skal ta seg betalt. Det som kanskje kan forvirre litt er at National Acupuncure  Detoxification Association er en non-profitt organisasjon. Det vil si at ingen tar ut overskudd, men lar dette gå tilbake til organisasjonen. De holder kurs og selger litteratur for å kunne holde konferanser som  bidrar til økt kunnskap for alle som arbeider i feltet. Men som sagt de tjener altså penger på sine tjenester og varer.

En annen sak som også kanskje  kan bidra til at noen tror de ikke kan ta betalt. I tillegg til å jobbe som representant for NADA i Norge, jobber jeg også som daglig leder i Stiftelsen Retretten hvor alt er gratis. Stiftelsen har 2 avdelinger, Oslo og Årnes. Retretten  er bare ett av flere fullfinansierte tiltak i vårt langstrakte land og NADA’s  akupunkturprogram et av tilbudene tiltakene tilbyr gratis.  Tiltakene er finansiert gjennom offentlige og private bidragsytere og  trenger av den grunn ikke å ta seg betalt.

Det er mange privatpraktiserende NADA utøveren som har både individuelle og gruppebehandlinger, og dette tar de seg betalt for. De arbeider med ulik problematikk. Noen med kostholdsendring,, søvnproblemer og ulike somatiske plager som migrene og muskelsmerter. Noen også med rus og psykiatriproblemer. Disse tar hva en konsultasjon koster. Hver utøver finner selv prisen de må ta, det er ingen fastpris på dette. Akkurat som det heller ikke er noe fastsatt pris hos andre privatpraktiserende.

Ta kontakt om dere lurer på noe mer: nada@nada-norge.no

Jeg pleier å si: Den eneste feilen man kan gjøre er å ikke gi NADA.

Les mer om NADA: klikk her

Hør ulike foredrag: Klikk her

Evidens: Klikk her

Kurs: Klikk her

Ting Tar Tid – og krefter

Foto: Google
Foto: Google

Jeg skulle ønske at jeg hadde mer tid – kunne gjøre mye mer for mennesker som sliter. Da ville jeg stå på barrikadene, jeg skulle fotefulgt alle som ikke står for sine lovnader eller arbeider innenfor det mandatet de har. Jeg ville satt forstørrelsesglass på det som kalles behandling og funnet ut hva innholdet bidrar til og ville gått alt – og jeg mener ALT – som berører barn av rusmiddelavhengige og psykisk syke skikkelig i sømmene. Men dette har jeg ikke tid eller kapasitet til.

All min tid og ressurser går med på å støtte dem som klorer seg fast i HÅPET om å  få en hverdag de ønsker seg. Veien dit kan for mange være veldig lang og full av store utfordringer. Noen har et oppryddingsarbeid som krever vanvittig mye av både fysisk, psykisk og mental styrke – krefter egentling ingen menneske besitter alene. De fleste jeg jobber for snubler og kan ligge nede i lengre perioder på vei mot målet sitt. I slike perioder skaper de ofte mer problemer enn hva de klarte å rydde opp i mens de hadde overskuddet til å ta tak.

Nå er det ikke sånn at jeg jobber så mye direkte med menneskene jeg sier jeg støtter. Det er ikke jeg alene som gjør dette, men alle oss i Retretten. Mange av oss som jobber i Retretten er ansatte og ansatte må ha lønn. Alle ansatte og frivillige trenger tak over hode for å kunne gjøre jobben som gjøres av dem. Og alle som trenger hjelp trenger et sted å finne oss og komme for å kunne motta det vi har å tilby.

Mye av min tid går selvfølgelig med til å støtte brukere av Retrettens tilbud, være tilgjengelig for alle mine medarbeidere, men mest til skaffe penger til å finansiere tilbudet vårt. På min vei ser jeg fryktelig mye som jeg stusser over. Noen ganger mer enn andre. Spesielt når jeg ser hvilke type tiltak som settes inn for enkeltpersoner. Det kan virke som at ingen har sett helhetlig på mangt og meget. Andre ganger kan jeg stusse litt over hva enkelte stiller seg bak og støtter. Jeg spør meg: hva er grunnen til  at du av alle gjør det? Det kan være av økonomisk eller personlig art. Noe som mange av oss med et halvt øye ser ikke leder til annet enn mer elendighet. En elendighet hvor både den hjelpetrengende og deres nærmeste får økte problemer.

I dag er det lørdag og jeg ha sveipet over linker som folk har sendt meg i løpet av uka og skumlest nyheter. Som sagt så skulle jeg ønske jeg kunne bruke mer tid på å stå på barrikadene for den gruppa jeg arbeider for , men jeg har ikke tid til å følge med fra Atil Å i diskusjonene jeg tror jeg vil utløse. Ikke har jeg de psykiske kreftene heller til å stå i personangrepene som gjerne følger når man sier noe upolitisk korrekt i det offentlige rom vedr. rusproblematikk.

I dag har jeg i tillegg til kontorarbeid jeg ikke rakk i uka som gikk også mottatt telefoner fra medarbeidere og brukere av Retrettens tjenester. Nå blir det middag og så fortsetter jeg planarbeidet for høsten 2015.

Flest selvmord i fengsel skjer i varetekt

Foto: VG
Foto: VG

Flest selvmord i fengsel skjer i varetekt, skriver VG. Min erfaring er at det skjer i varetekt eller rett etter at de får en dom. Dette er noe jeg har tatt opp i flere år. En ting er de som lykkes å avslutte livet, men jeg vet at det er langt flere som forsøker og som mislykkes og den fortvilelse de lever med. De jeg har fått snakket med etter et mislykket selvmordforsøk har sagt noe om følelsen av mislykkethet og håpløsheten de har kjent på. Sist gang de satt hadde de hatt så store drømmer og planer. De drømte om å være en tilstedeværende forelder for sitt barn, noen var fast bestemte på å fullføre utdannelsen de  gjentatte ganger hadde påbegynt mens de satt i fengsel og de hadde sett for seg hvordan de skulle innrede boligen som ventet dem.

Noen hadde klart seg sånn passe i noen uker eller måneder, andre ikke en time engang før de hadde oppsøkt sitt gamle nettverk. Uansett lengden var det opplevelsen av indre uro, utløst av å ikke føle seg som en av de andre i storsamfunnet og følelsen av ensomhet, som hadde ført dem tilbake til sitt gamle og trygge miljø. Planen var å ikke ruse seg eller være med på noe kriminelt. Slik de selv uttalte det så var det akkurat som de ikke forsto noen ting før de atter engang satt på glattcella. Tankene var at de bare skulle…og vips så var de tilbake på Grønland politikammer eller Oslo fengsel igjen.

Dessverre så har jeg vært tett på to unge gutter – en 19 –åring og en i tidlig 20-årene som lykkes med å forlate livet mens de satt i fengsel. Det var 2 flotte gutter med gode verdier og tanker for et liv, men de trodde ikke på at de selv kunne leve opp til dette. Alle andre, men ikke meg var noe av det de fortalte meg. Så unge og likevel så ferdig med det livet de innerst inne drømte om som de aldri hadde fått en reell sjanse til å arbeide seg mot.

Siden jeg selv har noen seriøse selvmordsforsøk bak meg så kjenner jeg igjen mye av det de innsatte har fortalt meg. Jeg vet mye om det å sitte på utsiden og se inn på det jeg trodde var hverdagen til andre jeg kunne sammenliknet meg med fra ungdommen. De andre klarte så mye mens jeg mislykkes i det meste jeg gjorde. Foruten å flykte fra meg selv og det ansvaret det er normalt at en samfunnsborger tar.

Slik jeg kjenner det så blir frustrasjonen ofte større jo flere hjelpetiltak som er inne. Jeg vet ikke hvor mye jeg var igjennom av innleggelser, polikliniske samtaler, aktivitetstiltak og trygdeordninger som finansierte ulike type kurs og tildeling av bolig.  Noe av det jeg ble tilbudt var også helt urealistisk for meg å gjennomføre eller nyttiggjøre meg på grunn av min livssituasjon. Felles for alt jeg var igjennom var at ingen hadde noen konkrete og uttalte mål. I samtale med noen av de  innsatte og andre som har vært i ulike institusjonsopphold fra tidlig barndom har jeg sittet igjen med følelsen av at de har vært utsatt for det samme som meg. Altså at forutsetningene for å lykkes med det man drømmer om har ikke vært tilstede.

Når jeg har luftet en del ting vedr. dette temat– enten her i bloggen min eller i samtale med folk jeg har trodd kunne ta mine tanker og bekymringer videre så har jeg blitt møtt med: Ja, men det er jo mange som har levd under vanskelige forhold og i ulike barne- og ungdomstiltak som har klart seg… Eller at de pliktoppfyllende har lyttet til mine hjertsukk og siden har det vært taust.Jeg har ikke fått ett eneste spørsmål.

Ingenting gleder meg mer enn at mange klarer seg, men det er jo ikke dem jeg snakker om og for. Jeg har snakket for alle de som ikke har klart seg så godt. For alle dem som blir kalt gjengangere. Gjengangere som har gitt dem fleste tilbud de er blitt gitt en sjanse, men som likevel kom dit de selv ønsket seg. For det er svært få som ønsker seg tilbake til fengsel og de som ønsker seg dit tar i alle fall ikke livet av seg.

For meg så blir det merkelig at en leder sier: Vi fortsetter med de rutiner vi har hatt frem til nå – selv om liv går tapt. Jeg mener vi har en del uprøvde tiltak – jeg har som sagt forsøkt å formidle dette, men…

Verktøy for HÅPET – Tools for HOPE

Foto: Knut Vadseth Dr. Michael O. Smith hylles
Foto: Knut Vadseth
Dr. Michael O. Smith hylles

Nå er det mulig å se omigjen de foredragene dere ikke fikk med dere på konfernasen » Tools for HOPE». Det er svært lærerike og nyttige foredrag for mennesekr som arbeider innen rus og psykiatri, samt kriminalomsorgen.

Dette vil med tiden bli lagt ut på hjemmesiden til Retretten, men vi er ikke helt ferdig med den nye ennå. Ønsker med dette alle en riktig fin sommer så sees vi når vi sees

Selv en reise på 1000 mil starter med det første skrittet – kanskje dette kan bidra til en flott reise for deg…

Speakers: English / Engelsk

Foto: Knut Vadseth Sara Bursac
Foto: Knut Vadseth
Sara Bursac

Sara Bursac, sosionom og administrerende direktør for NADA, USA: NADA – nå og fremtid

https://www.youtube.com/watch?v=y8BeX24zY9s&feature=youtu.be

Foto: Knut Vadseth Dr. Elizabeth Stuyt
Foto: Knut Vadseth
Dr. Elizabeth Stuyt

Dr. Elizabeth Stuyt , president NADA, USA: Erfaringer etter legalisering av cannabis i Colorado

https://www.youtube.com/watch?v=XPjUdg5glQc

Foto: Knut Vadseth Sheila Murpy
Foto: Knut Vadseth
Sheila Murpy

Sheila Murphy , professor emeritus, USA: Gjenopprettende straffesystemer gir grunnlag for harmoni

https://www.youtube.com/watch?v=XpRjnlq3RMU

Dr. Ralph Raben
Dr. Ralph Raben

Dr. Ralph Raben NADA Tyskland, Graviditet, narkotikamisbruk, unge mødre, barn og NADA,

https://www.youtube.com/watch?v=HGCVYIkCSbc&feature=youtu.be

Natascah Neben, Jordmor, NADA tyskland: Oppfølging av rusmisbrukere og flykninger

https://www.youtube.com/watch?v=UUb9-Tq7ARQ&feature=youtu.be

Foto: Knut Vadseth Nancy Smalls
Foto: Knut Vadseth
Nancy Smalls

Nancy Smalls, sykepleier og NADA trener, USA: Recovery-metoden for kvinner – Lincoln Recovery Center Nancy Smalls,

https://www.youtube.com/watch?v=adLTuSbxwhQ&feature=share

Foto: Rita Nilsen Sheila Murphy og Ken Carter
Foto: Rita Nilsen
Sheila Murphy og Ken Carter

Dr. Ken Carter, Nord- Carolina, NADA USA: Rusutløst psykose

https://www.youtube.com/watch?v=Um_7RKH4hd8&feature=youtu.be

Foto: Rita Nilsen Thomas Fisher ( hvit skjorte)
Foto: Rita Nilsen
Thomas Fisher ( hvit skjorte)

Thomas Fisher, NADA-trener, Nord-Irland : NADA ved forebygging av selvmord

https://www.youtube.com/watch?v=IfS35C1HwgQ

Foto: ukjent Lars Wiinblad, Rita Nilsen, Mette Wiinblad NADA Danmark og NADA Norge
Foto: ukjent
Lars Wiinblad, Rita Nilsen, Mette Wiinblad
NADA Danmark og NADA Norge

Lars Wiinblad, psykiatrisk sykepleier og leder av NADA, Danmark: NADA integrert i nedtrapping på Benzo og andre medisiner

https://www.youtube.com/watch?v=BxEKjfrxbXU

Foto: Knut Vadseth Emanulle Mouy og Vanessa Top NADA Frankriket
Foto: Knut Vadseth
Emanulle Mouy og Vanessa Top
NADA Frankriket

Emanulle Mouy , leder medisinske helsetjenester, Frankrike: Verktøyene er der, men lovverket forhindrer

https://www.youtube.com/watch?v=OdDZui_KPWE

Vanessa Top Vanessa Top, sykepleier, Agence Sanitaire et Sociale, Nouméa, Ny-Caledonia: Verktøyene er der, men lovverket forhindrer

https://www.youtube.com/watch?v=p0XZIkS8ChE

Foto: Knut Vadseth Moncef nr. 3
Foto: Knut Vadseth
Moncef nr. 3

Moncef Aloui, NADA Tunisia

https://www.youtube.com/watch?v=ZKdj2oDlmSM

NADA Sweeden
NADA Sweeden

Elisabeth Syndqvist, NADA Sverige

https://www.youtube.com/watch?v=_VNiYRRpfeM

NADA Finlad
NADA Finlad

Pekka NADA Finland

https://www.youtube.com/watch?v=KBSvwAL4d1Q&feature=youtu.be

NADA Fillipinene
NADA Fillipinene

Ettersendte bidrag

NADA Pilippinene

https://www.youtube.com/watch?v=KeC9PsviSRg

NADA India

https://www.youtube.com/watch?v=f0leftlkXbo

_                                                                                                                _

Speakers: Norwegain / Danish – Norsk / Dansk

Foto: Knut Vadseth Studenter fra Barratt Due
Foto: Knut Vadseth
Studenter fra Barratt Due

Foto: Knut Vadseth Rita Nilsen
Foto: Knut Vadseth
Rita Nilsen

Rita Nilsen: Min vei frem til i dag med NADA og Retretten Rita Nilsen

https://www.youtube.com/watch?v=A01MN9vqJpc&feature=youtu.be

https://www.youtube.com/watch?v=ut_jM-X48Rk

Foto: Knut Vadseth Petter, Rita' s livshjelper
Foto: Knut Vadseth
Petter, Rita’ s livshjelper
Foto: Knut Vadseth Rita's yrkesveileder
Foto: Knut Vadseth
                       Svein Justin Johansen Rita’s yrkesveileder
Foto: Knut Vadseth Dr. Michael O. Smith  Verdens beste veileder
Foto: Knut Vadseth
Dr. Michael O. Smith
Verdens beste veileder

_                                                                                                                                                                                                                      _

Foto: Knut Vadseth Helseminister Bent Høie og Rita Nilsen Boka kan kjøpes på Amazone
Foto: Knut Vadseth
Helseminister Bent Høie og Rita Nilsen
Boka kan kjøpes på Amazone

Bent Høie, helse- og omsorgsminister : Pasientenes helsetjenester – også for rusavhengige.

https://www.youtube.com/watch?v=OMdzSVmB8FU

Ler mer om prosjektet Klikk her:
Ler mer om prosjektet
Klikk her:

Thomas Pedersen, prosjektleder for Ut av tåka, Østensjø bydel, Oslo: Hasjavvenning for unge

https://www.youtube.com/watch?v=mRsoLM6EXhY

search

Agate Østeby, Sykepleier og leder av ”den åpne dør”, Frelsesarmeen: Selv den mest utslåtte kan fnne en vei ut av misbruket,

https://www.youtube.com/watch?v=Xk4732zcL8M

Foto: Rita Nilsen Hilde Nicolaisen
Foto: Rita Nilsen
Hilde Nicolaisen

Hilde Nicolaisen, Spesialsykepleier ved Rus og Psykiatritjenesten, Tromsø kommune: NADA i miljøarbeidertjenesten; lavterskel og dobbeltdiagnoser

https://www.youtube.com/watch?v=KW8-bajBc8c

Foto: Rita Nilsen Egil
Foto: Rita Nilsen
Egil

Egil, Retrettens medarbeider: Over 40 år på kjøret

https://www.youtube.com/watch?v=f7F9UKG_QcM

Foto: Knut Vadseth Oslo fengsel
Foto: Knut Vadseth
Oslo fengsel

Tore, Retrettens kriminalomsorgsprogram for nylige innsatte

https://www.youtube.com/watch?v=iRbBmHwWo-8&feature=youtu.be

Geir Rudolfsen, Janne Wågenes, Runa Tørnby
Geir Rudolfsen, Janne Wågenes, Runa Tørnby

Samarbeid om Retretten avd. Årnes –

Gjensidigestiftelsen, Nes Kommune, Retretten

Janne Wågeenes, Gjensidigestiftelsen

https://www.youtube.com/watch?v=-q3VUI4tB-I

Geir Rudolfsen, Nes kommune

https://www.youtube.com/watch?v=GIoyAslXcwk

Runa, Retretten

https://www.youtube.com/watch?v=pxQ0TiP3xv0&feature=youtu.be

Foto: Rita Nils Cathrin Larsen
Foto: Rita Nils
Cathrin Larsen

Cathrin Larsen, Lokallagsleder LAR-nett: LAR-nett Norge og deres erfaringer med NADA Norge (Legemiddelassistert rehabilitering)

https://www.youtube.com/watch?v=elMcziH473c

Foto: Rita Nilsen Rita Lund
Foto: Rita Nilsen
Rita Lund

Rita Lund, Leder LMS avd. Tønsberg: Pårørende arbeid med NADA

https://www.youtube.com/watch?v=AEh3RAiQlwQ&feature=youtu.be

Foto: Rita Nilsen Annie Schacht
Foto: Rita Nilsen
Annie Schacht

Annie Schacht, leder for social- og sundhedsassistent, Dansk

https://www.youtube.com/watch?v=CxmgyXKj3uY

Medarbeidere i Retretten
Medarbeidere i Retretten

Annick: Universell forebygging: Rettet mot alle uten skille mellom grupper eller individ. Det er også solidarisk tilnærming til rusforebygging. Alle yter bidrag. Dermed kan man lettere unngå stigmatisering av utsatte grupper og velte ansvar for rusproblemet over på ofrene. Forebygging: – ikke direkte rettet mot rus -og psykiatripasienter

https://www.youtube.com/watch?v=FbdsCDPHi2w&feature=youtu.be

Heidi: Selektiv forebygging: Strategier og tiltak som er rettet mot risikosituasjoner og risikogrupper som er mer utsatt enn andre for å utvikle en risikofull rusmiddelbruk og på sikt kanskje et rusproblem. Forebygging: – for dem som har en større risiko for utvikling av rusmiddelavhengighet og/eller psykiatriproblemer

https://www.youtube.com/watch?v=f8RU1fpZlfA&feature=youtu.be

Tom: Indikativ forebygging: Rettet mot enkeltindivider hvor risikofaktorer eller rusproblemer allerede er observert eller opplevd Forebygging: tilbakefall for de som alt har et rusmiddel og/eller psykiatriske problem

https://www.youtube.com/watch?v=Ugn0CtJCtjQ&feature=youtu.be

Hilde Nicolaisen
Hilde Nicolaisen

Hilde Nicolaisen, Oppsummering av hele konfernasen.

https://www.youtube.com/watch?v=MHfxZk_SpjY&feature=youtu.be

Rita og Sheila
Rita og Sheila

Rita og Sheila, Avslutning

https://www.youtube.com/watch?v=q9rGqYXoMZE

Foto: Rita Nilsen
Foto: Rita Nilsen

Who knows what’s best?

Ill:Megan Yarberry
Ill:Megan Yarberry

I dag fikk jeg denne mailen:

Hallo ,why nobody or no organisation tell the truht about how kriminl and rasist system make god money with forreign people in asyl ? i,m tired and sick and i have no right to work ,no medisin ,no tretment ,no money for lawyer ,no food.nothing. but Norway wants to fight in middlel east and russland for human right ! if i go aafter 7 years to asyl mottak ,i have to stay with same kriminal and terorist or i have to let udi boss like before ,to sell me to old mans for sex or drug or…. i said no and thaat is why i paid high price with my healt .i hve no rights and Norway makes lawyers to work for dug and animal rights! why this rasist doesn,t stop and why only member of kriminals get rights and money. why the ones get asyl wich go next summer holidy home? why i don,t get help and have to betel 100 orgnistion for bread aand bnane. what is the diffrent? do you know any Norwegins wich line only with old bread? why nobody helps me? i,m tired

( det under skrev jeg 2.mai – jeg stiller de samme spørsmål i dag selv om antallet er noe mindre)

10.000 nye flyktninger – klart vi skal ta inn 10.000 hjelpeløse mennesker på flukt. På flukt fra sine hjemland, langt bort fra familie og venner, sitt eget språk og kultur, fordi noen bestemmende myndigheters handlemåte er vold og ødeleggelser. Men hva gir vi alle dem vi har invitert hit? Hvilke erfaring har vi med gjester vi har sagt ja til?

Jeg har ikke noen full oversikt over dette, men jeg har noe innsikt i hvor hardt rammet enkeltpersoner kan bli når de ikke blir tatt vare på. Noen av de jeg har kjennskap til er mennesker som har måtte flykte pga. krig og politiske uenigheter. De er sterkt traumatiserte – både av hendelser i sitt hjemland og på fluktruten frem til destinasjonen Norge. Landet de har blitt forespeilet er trygt og godt.

I flere år har jeg møtt barna til noen av disse flyktningene i fengsel. Når tilliten er etablert har de fortalt meg usminket hva som har skjedd i og med familien deres og hvorfor de endte opp i destruktive gjenger. Dette er levende mennesker som blir gitt rammen for en eksistens – bolig og minimumseksistensgrunnlag, men resten må de klare selv.

Det er spesielt mødrene til de unge flyktningene jeg tenker mye på når spørsmålet om enda flere flyktninger til landet kommer opp. Jeg ser for meg enda flere kvinnene som kommer og som blir sittende alene med barn i ulik alder. De kjenner ingen, har mistet alt som var kjent og som betydde noe for dem. Ensomme og språkløse skal de orientere seg med et traumatisert sinn i et land med et samfunn, miljø og klima som er svært ukjent for dem.

Videre ser jeg for meg de vettskremte barna som prøver å finne et ankersted som kan gjøre dem trygge. De som kastes inn i en skolehverdag hvor selv etnisk norske kan føle seg utfor og kjemper for å passe inn fordi fattigdommen deres omsorgspersoner sliter med ikke tillater at de kan følge opp normen vårt rike land har. Mange av flyktningebarna finner derfor sin plass blant sine like. Hvor flere av dem har vært på flukt fra sitt hjemland og i dag fra en slitsom hverdag. En hverdag som har de vanlige utviklingsutfordringer barne – og ungdom har, men hvor flere jeg kjenner til ble i en slik periode også familiens overhode fordi dem hadde utviklet litt lese og skriveferdigheter samt noe verbalt språk. Fluktens konsekvenser ble rusmisbruk, kriminalitet og fengsel.

Hvordan skal vi best hjelpe de 10.000 nye flyktningene og hvor noen mødre skal få slippe den lidelse det er å se sine barn gå til grunne av andre årsaken enn krig og terror?

Jeg vet ikke hva som er best – jeg har aldri vært flyktning i et annet land. Det eneste jeg  må ha er å ha tillit til at noen kan dette bedre enn meg og som vet å gi gode råd til dem som skal ta så alvorlge avgjøreseler som det er når vi snakker om levede mennesker på flukt.

Hva kan JEG gjøre?

foto fra Google
foto fra Google

Det er en sorgfull stemme som har snakket en stund nå. Jeg trekkes tilbake til dagene hvor jeg var desperat etter å få til en endring. I mitt hode hadde jeg forsøkt alt, så desperasjonen min søkte døden. Den hadde jeg oppsøkt før, men ikke ikke lykkes med å nå den. Jeg hadde noen rundt meg som så at jeg hadde det vanskelig – de ga med piller, alkohol og narkotika. Til slutt maktet jeg ikke å bli abstinent og forsøkte å unngå og holde meg nykter. Eller rettere sagt unngikk å holde meg borte fra rusmidlene. Det gikk en stund, men så klarte ikke kroppen min å ta i mot mer og jeg visste at jeg var ferdig. Ferdig fordi det fantes ingen hjelp i verden som kunne gi meg det livet jeg innerst inne hadde drømt om. Og jeg klarte ikke å gi meg det selv.

Men så kom det inn et menneske som hadde vært der hvor jeg var. Han forsto – og visste at jeg ikke drømte om et liv med mer rusmisbruk og det livet misbruket fører med seg. Han sa: Gi livet ditt en sjanse – sett bort rusmidlene og ta en dag av gangen. Det var det som gjorde en forskjell – ett eneste menneske viste meg med  sitt liv at det gikk an å endre sin skjebne. Ett eneste menneske holdt håpet levende da de mørke tankene truet tryggehten jeg så smått begynte å bygge opp de første årene. I kveld blir jeg påminnet hva jeg kan gjøre for et annet menneske og ingen sier det bedre enn Stig Dagerman

Jorden kan du inte göra om. Stilla din häftiga själ.
Endast en sak kan du göra, en annan människa väl.
Men detta är redan så mycket, att själva stjärnorna ler.
En hungrande människa mindre betyder en broder mer.

                                                                                                                                Stig Dagerman

Jeg følger meg vanvittig takknemlig for at jeg kan få være med å bringe noe trygghet inn i et annet menneskes liv. Jeg  får i dag  lov å peke mot lyset hvor livet kan vokse og gjøre seg sterkt. Det er stort for meg.

Penger er en ting – verdien av kunnskap og erfaringer noe annet, men vi trenger dem alle

Bilde tatt i Retretten
Bilde tatt i Retretten 

Innslag i NRK nyhetene

Jo mer jeg tenker på det, jo mer frustrert blir jeg. I stiftelsen Retretten har jeg fått lov å arbeidet med det jeg elsker over alt på jord. I 13 år har jeg fått se mennesker løfte seg fra en bunnløs elendighet og håpløshet til et liv som er fylt av glede og lykke. De levde et liv hvor de tidligere var til belastning både for seg selv, sine nærmeste og samfunnet for øvrig, men som de i dag er blitt i stand til å ta 100% ansvar for. Både for seg selv og alle dem de har et omsorgsansvar for. Det sies at det skal være en opptrapping på rusfeltet – men jeg har vanskeligheter med å forstå hvordan de tenker å gjennomføre dette.

Fra 2002 har jeg og mine medarbeidere på nært hold fått se ringvirkningene av hva et eneste ett menneske som er fanget inn i en avhengighet til alkohol eller andre rusmidler gir. Både for misbrukeren og deres nære. Små barn opplever å stå mellom foreldre som sloss fordi den ene eller begge har et rusproblem. Unge som tidlig blir kasteballer mellom ulike private og offentliges barnevernstiltak. Foreldre, ektefeller og partnere som faller ut av arbeidslivet på grunn av depresjon, angst og utbrenthet . Søsken som føler seg foreldreløse og ensomme fordi de har yngre eller eldre rusmisbrukende søsken som krever all oppmerksom i familien. Jeg har snakket med ofre av de som har vært utsatt for vinnginsforbrytelser, blind vold og ran. Dette er mennesker som hadde noe lettomsettelig saker – eller som selv var – på feil sted til feil tidspunkt. For noen av nevnte ble dette også inngangen til eget avhengighetsproblem og yrkesuførhet.

Ansvar for å styrke helse og trygghet

I mange år har politikere og byråkrater bevilget litt penger til vårt arbeid i Retretten. I de fleste tilfeller har disse bidragene blitt utløst av at private stiftelser har bidratt til at vi har fått vise hva vi står for og hva vi har å bidra med. Alle med et våkent blikk og en oppriktighet i å bidra så hjelpetrengende skal bli mer selvhjulpen har forstått at Retrettens arbeid er verd å støtte. De private har økt sin pengestøtte jevnt og trutt. De har lett etter løsninger i egne systemer for å forlenge støtteordningen utover det tidspunktet de egentlig har fullmakter til. I håp og påvente av at noen i det offentlige skal ta over det ansvaret de i utgangspunktet har for landets innbyggeres trygghet og helse.

Slik vi opplever det så ser de bevilgende myndigheter og deres byråkrater det ikke helt på samme måte som de private bidragsyterne. De fleste politikere som viser interesse sitter ofte i en posisjon hvor de ikke har noen myndighet til å endre eller påvirke noe. Det er i alle fall det de selv sier. Ingen som forvalter landets penger har heller vist samme velvillighet som de private til å lete etter poster som kan øke og sikre Retrettens bidrag og arbeid. Og det største tankekorset er at det kan se ut som ene direktoratet ikke vet hva det andre gjør og derfor heller ikke støtter oppunder regjeringens målsetning om å styrke rusfeltet.

Et godt eksempel er Kriminalomsorgsdirektoratet, direktoratet for Arbeid og velferd og Helsedirektoratet. Disse tre direktoratene bør alle være inne for å styrke rusfeltet og de menneskeskjebnene som feltet arbeider for. Arbeid og velferdsdirektoratet har i alle år avvist vår søknad. De ser tydeligvis ingen ide av å støtte tiltak som kan hjelpe arbeidsløse og uføre tilbake til jobb. Veldig mange, som alt nevnt har kommet i en hjelpetrengende rolle fordi dem har vært rammet av eget eller andres rusmisbruk. Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) valgt å støtte enda flere tiltak med den økte pengepotten de fikk av regjeringen, samtidig som noen av oss eldre fikk den samme summen som i fjor minus 3 % . Pengene av disse 3 % skal ligge igjen i en pott i tilfelle noen ville klage på KDI sin bevilgning. Vi vet at både rettsapparatet og fengslene roper etter tiltak som kan bidra til forebygging av re-innsettelser og til sømløse løslatelsesprosesser. Spesielt for forvarings- og langtidsdømte. At Retretten har bidratt med slikt arbeid siden 2004 setter oss av likevel ikke i en posisjon hvor KDI og Justis opplever at vårt kriminalomsorgsprogram er verd å støttes 100 % av dem. Helsedirektoratet er den som via påtrykk fra helsekomiteen på stortinget har økt sin bevilgning til oss. Medlemmer i helsekomitèen har fulgt oss i en årrekke, de har sett hvilken helsegevinst vårt arbeid har for både misbrukeren og deres pårørende. Men helsebudsjettet kan vel ikke styrke rusfeltet alene?

Målrettet og helt, i stede for stykkevis og delt

For meg og mine kollegaer i hele feltet er det noe som ikke henger på greip. Regjeringen har varslet om opptrappingen på rusfeltet i tillegg til at de også har sagt at brukerkompetansen må mer på bane. I Retretten er vi 13 ansatte , 9 av oss er tidligere misbrukere med mange års rusfrihet, og arbeidstid i Retretten bak oss. Hadde det ikke vært for betydelige bidrag fra private ville vi ved de offentlige støtteordningene blant annet innen kriminalomsorgsarbeid måtte sagt opp noen av våre medarbeidere med brukererfaring. Vi uten cv ville miste jobben vår og gått tilbake til en eller annen trygdeordning. Mest sannsynlig til rusmisbruk også. Brukere av sentrene våre og innsatte hadde mistet noen av sine viktige støttespillere de har brukt år på å bygge tillit til. Har regjerningen egentlig funnet ut hvem og hvordan styrkingen av rusfeltet skal gjennomføres. Hvem skal egentlig betale regningen?

Her jeg sitter og tenker ville det være best om man ikke støttet brukerstyrte tiltak i rusomsorgen om man egentlig har i tankene å redusere og slutte helt å bidra med økonomisk støtte på sikt. Spesielt til tiltak som kan vise til gode resultater etter år med oppbygging av kompetanse og erfaring . I Retrettens tilfelle betyr det at vi har brukt mye tid, energi og penger til å bygge opp både kunnskap og kompetanse med våre egne erfaring i feltet vi arbeider kun for å oppnå at vi skal reduseres og ødelegges.

Nå har jeg skrevet om Retretten, men vi er bare en av mange som opplever fragmenteringen og lite gjennomtenkte støtteordninger på rusfeltet. Jeg forstår ikke hvorfor det som skal støttes av skattebetalernes – dine og mine – penger kun skal gå til noe halvveis, stykkevis og delt. Lurer på hva politikere og byråkrater frykter skal gå galt om man gjør noe målrettet og helt? Og helt kan det først bli når vi alle samarbeider – alene med mye penger løser ingenting, men med penger, kunnskap og erfaring, og sist men ikke minst at vi alle drar lasset sammen i en retning – vil gjøre en stor forskjell på et felt som så sårt trenger å bli løftet og styrket…

Foto: Nina Hilton Mæhlum
Foto: Nina Hilton Mæhlum

(Lørdag   ettermiddag,20 juni,  satte jeg meg ned å skrev litt om mine tanker om regjerninges opptrappingsplan og styrking av brukermedvirkning i rusbehandling/omsorg. Søndag formiddag ringte dem fra statsministerens kontor og spurte om  jeg ville møte Erna og Siv  sammen med Dagsrevyen for å si litt om hva jeg synes om utviklingen på rusfeltet. Som dere ser av hva jeg skrev så synes jeg det skulle bli en fin mulighet til å si noe mine erfaringer og tanker. Jeg fikk fortalt dem det, men Dagsrevyen ville ha en annen vinkling derfor ble det bare med noen bilder fra Retretten. Vi har vel en litt mer positiv opplevelse av rusfeltet generelt enn hva som kom frem i Dagsrevyens sending kl. 2100. Trist media velger å dyrke håpløsheten fremfor å i være med på å spre litt HÅP hos  dem som sliter ).